Per Henning Olderdal

Inntil døden skiljar dykk åt..

«Likeså spør eg deg Elin».. stemmen til presten hadde syntes å kome frå ein annan stad. Det snev av uvisse som stundom hadde naga ho ,hadde vore der att. Å Gud, ikkje no,berre ikkje no, hadde ho tenkt.  «Vil du ha Ismael Demirsar  som hjå deg står,til din ektemann?». Jo,hadde ho svara,klårt og høgt. Men uvissa hadde ikkje heilt sluppe taket i henne, så ho hadde ikkje heilt fått med seg dei neste orda til presten, innan ho brått hadde komme tilbake til røyndomen og fått med seg dei siste orda, det ubrigdelege:» I gode og onde dagar inntil døden skiljar dykk åt?». Tvilen som stundom hadde kome over ho hadde vore borte, og ho hadde ikkje freista å stoppe det då ein tåre trilla nedetter kinnet i spora frå den forrige. Berre ei ubeskriveleg kjennsle av lukke hadde gjennomstrøymd ho.»jo», hadde det kome frå ho, meir lågmælt denne gongen, medan ho gjennom sitt mest strålande smil hadde møtt blikket til Ismael. Så, utanfor kyrkja, hadde ho med eitt skjøna at det mest bare var kameratane til Ismael som sto der. Kor hadde alle vennina hennar vorte av? Ho kunne ikkje heilt minnast kva tid dei hadde byrja å vende ho ryggen. Kva tid dei ikkje lenger hadde tid til å gjera nokon ting i lag med ho, om ho hadde ringt og spurt dei om det. Ho kunne berre minnast at slik hadde det meir og meir vorte. Jo, ho skjøna nok kva dei hadde meint. Det at ho hadde svikta dei då ho byrja vere i lag med Ismael. Men skjøna dei verkeleg ikkje at kjærleik ikkje kjende til ordet landegrenser, eller skilnaden på religionane? For at det hadde vore ekte kjærleik frå hennar side den gongen, det sto klårt nok for ho. Den gongen! Elin Riseth sette seg opp på brisken. Fru Elin Demirsar, tanken streifa ho ondt og kaldt, liksom. Men ho fortrengde dei onde tankane, ville ikkje vite meir av den tida. Ho stirde på veggane ikring seg. Kalka murveggar og ei solid dør var alt ho kunne sjå i det dimma ljoset. òg gitteret bak ho! Ho nekta å sjå den vegen. 
Lagnaden var underleg,tenkte ho. Så uverkeleg. Tenk at ho no var i den søraustlege delen av Svartehavet, i Georgia! Og den vesle byen der ho satt fengsla heitte Batumi. Fengsla! Som ein annan kriminell. Eit påtvunget, mest hysterisk smil for over anledet hennar, men stivna snøgt. Ho la seg ned på brisken at. Og nok ein gong strøymde minnene på, då ho let att augo for å sleppe unna synet av den vesle cella, der ho tykte at det var kvelande varmt om dagen, medan natta med si klamme råme gjorde at ho mest fraus, enda det var høgsumar. I tankane var ho heime i Noreg nok ein gong, i den vesle heimbyen sin, og no kunne ho så tydeleg sjå føre seg byrjinga til elendet.

Det hadde vore ein regntung laurdagskveld: Ho satt saman med Berit og Ann på diskoteket «Den blå lanterne» . Ho hadde vore i eit strålande humør etter å ha drukke nokre glas øl, og fordi ho lika musikken som strøymde ut frå dei skjulte høgtalarane. Med ett hadde han berre stått der foran bordet deira, smilande og sjølvsiker hadde han sett på henne. Berre på henne, ikkje på Berit eller Ann! – Du danse met mei, hadde det kome frå han på eit ubehjelpeleg norsk. Ho tykte med ein gong at an såg riktig staseleg ut. Mørk, pen, og med dei nydelegste augo som tindrande tok ho i augesyn. Ho hadde ikkje nølt i mange sekunda innan det litt sjenert hadde kome i frå ho eit -jo, kvifor ikje? Han hadde vorte sitjande der i lag med dei tre vennina mest heile kvelden. Innimellom hadde ho dansa med han. Berre ho, ikkje Ann eller Berit. Han hadde fortalt at han var frå ein liten by i det nord austlegaste Tyrkia. Artvin heitte byen som låg berre nokre mil frå svartehavskysten, og nokre mil frå Georgia, som ein gong for lenge siden hadde vore ein Sovjet stat. Mon det ikkje var allereie frå den kvelden at Berit og Ann hadde byrja å ta avstand frå ho? I alle fall hadde både den eine og den andre åtvara ho, sagt at dette ikkje kunne føre til noko godt, då ho hadde byrja å vera fast saman med Ismael, som han heitte. I dag kunne ho lett nok sjå kva for ein toskeskap det hadde vore, det å verte fast saman med ein tyrkar. Men ikkje den gongen då ho sveva ikring, stormande forelska som ein storglad styrlaus femtenåring! Ho fylde tjuetre i førdags. Ei lukkelig tid hadde det vore! Så då Ismael fridde var ho ikkje mykje i tvil, men svara jo sjøl om dei berre hadde vore to månader i lag. Etter det syntes det som om tinga hadde utvikla seg vel snøggt. «Til døden skiljar dykk åt»! No hata ho dei orda! 

Bryllaupet hadde vore i juni, og ein månad seinare hadde dei reist på ferie til Tyrkia. For, som Ismael prata om, at ho skulle bli kjent med familien hans. Elin reiste seg opp, gjekk nokre gongar att og fram på det vesle området ho hadde til disposisjon. Seks små kvadratmeter, hadde ho rekna ut. Men snart lå ho på brisken att, og tenkte nok ein gong attende . No gjenopplevde ho alt som om det skulle ha skjedd nett no: Allereie på flyet til Ankara merka ho endringa hjå Ismael. Til no hadde ho berre opplevd han som ein snill og omgjengeleg kar. Ein kjenslevar godleik hadde han alltid synt ho. Men som flyturen svann, skifta òg Ismael personlegdom.  Det kunne ho tydeleg fornemme. Han hadde vorte fåmælt og sur, mest tverr og bitande i dei orda han nytta, om ho spurte om nokon ting. I Ankara bytta dei fly, og dro vidare til byen Erzurum. Så tok dei ein skranglande buss til heimplassen hans i utkanta av Artvin. Mest tjue mil på ein veg som minte ho mykje om ein norsk skogsveg. Frå fyrste stunda så ho det eine etter det andre som ho ikkje var heilt førebudd på. Med kort veg att til Artvin fekk ho sjå dei første tilfella av tyrkisk likestilling: Halvgamle menn ridande på eit esel, medan kvinna deira gjekk ved siden av, gjerne med ei stor bør på ryggen og. Då bussen stogga utafor den Demisarske residens, som besto av tre- fire småfalne kvite hus laga av ei blanding av stein,kalk og leire, sto heile slekta hans ventande der. Visst hadde dei vore vennleg nok den fyrste kvelden, og ho følte seg som i ei eksotisk middelaldersk stemning den kvelden. Det vart gjort stor stas på den heimkomne guten deira. Ein skikkeleg familiefest hadde dei førebudd. Ute i hagen, imellom palmar,syrinebuskar og andre vekstar ho ikkje attkjende, sto langbord dekt med for ho ukjende rettar i hopetall. Og ho stifta bekjentskap med ein gamal tyrkisk tradisjon, der dei stekte ein heil lammeskrott i ein mursteinsomn bygd ned i jorda. Dei kalla denne «konya» retten for tandir kebabi, og den vert servert saman med mengder av eksotiske grønsaker og krydder. Særleg mannfolka tok òg godt for seg av nasjonaldrykken deira: raki, ein sterk anissmakande brennevinssort. Utover kvelden vart ho litt kjend med den store flokken med nære familiemedlemmar, sjølv om ho konsentrerte seg meir om å hugse namna på dei aller næraste slektningane. Mora, Mirias og faren Rasit visste ho om på førehand. Så var det brørne Kemal og Talat og søstera Gulbahar. Men det var òg ei anna ung, vakker kvinne som gledesstrålande hadde falt Ismael om halsen og kyssa han ømt og lenge. Elin gjekk utifrå at det var ei anna søster av han. Roxalana heitte ho. Visst merka Elin utover kvelden korleis Roxalana i løyndom stirra på ho, vurderande, liksom. Det blei fort mange ting å undra seg over. Brørne åt Ismael hadde bore bagasjen hennar inn i det minste av dei kvite husa, medan dei freista å forklara ho at det var der ho skulle bu. Underleg alt saman. Ismael var heile tida oppteken med å prate med alle andre enn henne. Som kvelden svann, og mannfolka blei meir høgrøsta, undra ho seg over at dei drakk i det heile tatt. Islamsk lov ga dei vel ikkje rom for det? Men ho hadde nok skjøna at so mykje at spesielt på landsbygda  tolka dei lova mest som det passa dei. Ho kjende seg mer enn ensam. Hennar fyrste kveld i Tyrkia, og så håplaust aleine. Det var ikkje akkurat dette ho hadde venta seg, tenkte ho der ho låg åleine i senga si den natta og gråtkjøvd undra seg over kor Isael hadde vorte av. Men inne i byen strøymde den ævelege, monotone middelalderske musikken ut i mørkret og nådde øyro hennar der ho låg og ikkje fekk sove, So full av merkelege inntrykk og ubesvara spørsmål som ho var. Solraudninga hadde so smått teke til då ho endeleg glei inn i den mjuke, kjærkomne svevnens famntak.

Klokka ti neste morgon vakna Elin av at Roxalana sto inne i rommet hennar. «cay», sa Roxalana, og satte eit stort krus på bordet. Elin sto opp, men visste ikkje kva ho skulle seie. Ho rekna med at dei ikkje ville forstå kvarandre,uansett. Ho smaka på innholdet i kruset, og fann ut at det var te.  Roxalana satt på ein stol og berre så på Elin. Ho verka å vere så trist,mest hjelpslaus der ho satt og tvinna fingrane sine. Brått reiste ho seg og gjekk. Utover heile denne fyrste dagen gjekk Elin ikring blant dei få husa i grannelaget, og ho merka seg kor smålåtne krav folk hadde i sitt eige tilvære. Det syntes godt at dei alle var fattige. Alle kvinnfolka gjekk kledde i utslitte fotside kjolar, og rundt hovudet bar dei fleste eit tørkle som dekka alt så nær som anledet. Men slør bar dei ikkje. Overalt møtte ho ein mur av togn. Ingen ville snakka med ho. Ho gjekk òg inn i huset til foreldra, berre for å få vete at Ismael hadde fore inn til byen. Elin så ikje noko til Ismael den dagen. Men neste morgen då ho vakna sto han der og stirra på ho. -Har du sovet godt?kom det stilt frå han. «Jo»,svara ho,-men kor har du vore heile tida? Blikket hjå Ismael flakka litt ikring, ubesluttsamt, så så han ho rett inn i augo. Noko hardt, nesten umenneskeleg syntes å brenne i augo hans då han svara:  – Elin, det er ein ting du lyt få vete,her og no. – Du er berre min kuma!  -Og kva er så det for noko?, kom det undrande frå Elin. – Det betyr Elin, svara Ismael, at i Noreg så følgde eg alle skikkane dykkar. Eg føydde meg i eit og alt, og gjorde alt slik som du ville ha det!  Han heva røysta ei aning: -Så no,so vi er i Tyrkia,har du med å følgje våre skikkar!  -Ein kuma er ei hustru nummer to!  –Eg er gift med Roxalana òg ! Elin kjende ein brennande svimring i seg. heile hennar tilvære vart beint fram knust av dei orda hans. Ho fornemma dei enda ljomande inni hovudet sitt, men kunne ikkje heilt fatte det. Hjernen nekta liksom å take i mot eit slikt bodskap. -Kva er det du seier? spurde ho. Det kan du ikkje meine!. – Jo,det meinar eg,svara Ismael, og brått reiste han seg opp. Så sto han truande over henne:-  Og hugs på ein ting til, at her er det mannen som har alt å seie, og du har berre med å adlyde meg! -Forresten, di tøyte, du innbilte deg vel ikkje på alvor at eg elska deg? Her i Tyrkia er ei jente rein og urørt, med dyden si i behald når ho giftar seg! – Men du, kor mange menn hadde du logge med innan du trefte meg? Og han fortsatte: – Nei,veit du kva, du var ikkje noko meir for meg enn ein inngangsbilett for å kunne bli verande i Noreg! Døra smalt hardt i etter han. Elin låg berre der og stirde tomt ut i lufta, ho følte seg heilt tom. All kjensle for Ismael var borte!  Kolna av på sekundet. Og eit gryande hat sveva inn i henne, trua etterkvart med å kvele henne, då ho skjøna alvoret i alt.Ei ubeskriveleg vonbrot tok etterkvart over. Ho hadde gjort ein lagnadtung feil, og rekkevidda av det ante ho ingenting om. 

Sola sto langt mot vest då ho endeleg sto opp. Heile dagen hadde ho berre lagt der og tenkt over alt saman. Om ho berre hadde vore vettug nok til å høyre på dei der heime,den gongen,for det gjennom ho. Men som sanninga hadde fått skikkeleg feste i ho, hadde ho òg tatt ei endeleg avgjerd, ho skulle late som ingenting, og så bruke fyrste høvet til å kome seg vekk derifrå. Vonleg vart det ikkje så lenge til det. Og dagane gjekk. Ho dreiv mest gjerandslaus ikring. Enno kunne ho ikkje heilt fatte det. Etter som ho visste det så hadde Tyrkia ved lovfesting gjort det forbode, og slik gjort det umogeleg å begå polygami i landet allereie i 1926, tre år etter at dei hadde vorte republikk. Men om enn på slik ein audmjukande måte, so hadde ho gjennom si eiga einfelde fått sjå at det var stor skilnad på liv og lære. Ismael skjøna nok kva ho tenkte på, i alle fall hadde han teke passet frå henne. Til byen fekk ho ikkje lov å gå. Og dagar vart til veker, medan Ismael for det meste holdt seg unna ho. Men seint ein kveld kom han smilande inn til ho, etter at ho hadde lagt seg. Smiskande byrja han å kjæle med henne. Ho stivna til spent og redd. Men ho var førebudd på alt, så ho låg berre i ro utan å yta nokon form for motstand. Å,for det gjennom ho, kor eg hatar deg! I din eigen kjæte kjem du til meg, ellers ikkje! 
Neste dag skulle Ismael til ein annan by lenger borte, og då fekk ho endeleg den sjansen ho hadde venta på. Snøgt pakka ho ein liten bag med de nødvendigaste tingane sine, så kraup ho ut or vindauget og småsprang over eit jorde. Ho gjekk etter landevegen i motsatt retning av den som byen låg i. Slik gjekk og sprang ho nokre kilometar. Inni seg var ho heilt hugbroten, men enno var det plass til ein ubeskriveleg otte. «enn om dei har oppdaga at eg er borte», sa ho høgt til seg sjølv, og snubla vidare. 

Ein gamal skranglande lastebil kom køyrande. Fordi ho ikkje kunne gjere noko anna, haika ho. Bilen stogga. Det hadde nok vore språkkomplikasjonar, men ho forsto at mannen som heitte Metin skulle over grensa til Georgia, der skulle han hente eit lass med fisk. Då brast ho i gråt,og stotrande og gråtkjøvd freista ho å forklara Metin at han måtte ta ho med seg over grensa. Han stogga bilen. Så satt han der og tenkte ei stund att og fram,tydelegvis.  Til sist hadde han bestemt seg, og smilande køyrde han vidare. Rett føre grensa stogga han bilen att og ga teikn til Elin at ho skulle bli med han ut. Ei otte for gjennom ho, men det visa seg å vera ei grunnlaus age. Han fekk ho opp på lasteplanet,og gøymde ho under nokre stinkande presseningar, ein røyndom ho ikkje kunne ha drøymd om for berre nokre månader siden. 

Elin sto og keik ut or det vesle cellevindauget. For to dagar sidan hadde dei kryssa grensa. Det hadde føregått utan komplikasjonar. Grensevakta berre vinka dei vidare. Dei kjende att Metin og visste at han ofte henta fisk i Batumi. Ho hadde ikkje hatt noko val, så derfor gjekk ho inn på den vesle politistasjonen i Batumi. Etter mange timar hadde det endeleg kome ein kar som kunne litt engelsk. Ho fortalde dei om det meste av det som hadde hendt, og dei lova å kontakte det norske konsulatet i Tbilisi,som lå ein tjue- tredve mils veg unna.

No høyrdes tramping ute i korridoren,og ein nøkkel vart stukken inn i dørlåsen. Dei knirkande hengslane på døra fortalde h at nokon kom inn. Elin snudde seg langsomt rundt, og kunne sjå inn i dei blå augo ljå ein ljos mann som ho ikkje eit einaste sekund var i tvil om var norsk! Resten gjekk greitt og snøgt unna. Visekonsul Bergersen sette seg raskt inn i hennar situasjon, og to timar seinare satt ho sliten og tom invendig i bilen til visekonsulen. So trøytt,so trøytt! Augo hennar nekta plent å vera opne meire, no som ho kjende tryggleiken sige inn over seg. Like før ho sovna streifa tanken ho igjen: «Til døden skiljar dykk åt»! Men ho vørde det ikkje, ikkje no meire! Og snart viska svevnen ut alle sjelelege smerter og kval, medan bilen snøgt nærma seg Tbilisi….

Av Per Henning Olderdal

Den tyske statsborgeren Dietmar Muller var død da han ble hentet opp av Repparfjordelva. Kameraten Gert Hauser fikk hjelp av en lokal laksefisker til å dra ham opp på elvebredden. Muller var død. Det var ingen ting annet å gjøre enn å melde fra til de offentlige myndighetene. Laksefiskeren, som forøvrig het Reidar Johansen, påtok seg oppgaven å bringe denne beskjeden til de rette instanser. Han tok fiskeutstyret sitt med seg da han forlot Gert Hauser og hans avdøde fiskekamerat der ved bredden av en regnstor elv.

De rette instanser besto av flere personer, men først og fremst lennsmann Ole Kvitseid. Det var han selv som tok imot samtalen da Reidar ringte fra Skaidi,godt og vel 2 mil fra fossen. – Hva mener du egentlig med at det ligger en død mann ved elva? Kvitseid hadde reist seg fra stolen. -Mener? Jeg mener at det ligger en død mann på elvebredden! -En tysker. -Jeg skulle anta at det er på sin plass at du omgående kommer hit til Skaidi, hvor jeg blir å treffe.

Liket ligger ved fossen oppe i Reppafjorddalen. Kvitseid fant ikke på noe å spørre om, så han lovte å komme så snart som mulig. Lensmann Kvitseid hadde fått med seg betjent Heidi Søraa og kommunelege Jan Sveberg  i bilen. Kommunelegen satt i baksetet. Taus. De første hundre metrene hadde han kjeftet på Kvitseid fordi denne hadde dratt ham med seg uten at han fikk anledning til å gjøre seg ferdig med den oppgaven han holdt på med på helsehuset. Men lensmannen hadde uttrykkelig sagt til ham at det hastet. Først i bilen hadde han fortalt at de skulle oppover til fossen øverst i Repparfjorddalen for å se på en druknet tysker.

Det hastet absolutt ikke. Lennsmannsbetjenten, som satt ved siden av Kvitseid, var nytilsatt på kontoret. Hadde bare vært der i noen dager. Kvitseid skottet bort på betjenten. Han hadde vært spent på henne. Det var første gang han hadde en kvinnelig betjent på kontoret.

Etter de første to dagene hadde han lovet seg selv at det skulle ikke være siste gang. En liten mørkhåret skjønnhet, som han kunne hvile øynene sine på i stille stunder var ikke å forakte. Når jenta i tillegg gjorde unna en del rutinearbeid i en fei, var han godt fornøyd. Det at hun hårdnakket påsto at det ikke var hennes oppgave å koke kaffe, skulle han bære over med.

Reidar Johansen sto ved veikrysset på Skaidi som avtalt da de kom kjørende. De plukket ham opp, og de to milene opp til fossen ble fort tilbakelagt. Snart var de nede ved elva.Legen undersøkte den omkomne tyskeren mens Kvitseid prøvde å få til en samtale med kameraten. Det gikk ikke bra. Egentlig gikk det svært dårlig. -Nei, sa han til slutt. Engelsken min forstår han ikke, og tysken hans forstår ikke jeg. Her kommer selv fanden til kort.

Det var da lennsmannsbetjent Søraa grep inn. Med et smil til Kvitseid overtok hun. En kort stund ble lensmannen bare en måpende tilskuer til samtalen hun førte. Kvitseid satte seg på e n stein ved siden av Reidar Johansen, og begynte å prate om årets laksefiske. Så kom han plutselig på at kanskje laksefisker Johansen også hadde noe å fortelle om ulykken.- Så du hva som hendte? – Han datt i elva og ble dratt uti fossen. -Jada, han gjorde vel det. -Akkurat det har også jeg fått med meg. -Men så du at det skjedde? -Så, og så. -Jeg kom gående ut etter berget ovenfor fossen, og så at han sto ute på svartsteinen i stryket rett ovenfor fossen.

-Du kjenner til den? Johansen så spørrende på lensmannen.-Svartsteinen? Du mener ikke steinen i den siste kulpen før fossestryket? -Jo,omtrent midt i den kulpen, der hvor stryket begynner.- Jeg så at han sto der…og neste gang jeg så på ham var han ute i stryket, bare hundre meter igjen til fossen, stakkars jævel! –

Hørte du om han ropte om hjelp? Johansen kastet et megetsigende sideblikk på Kvitseid før han sa: -Ja, prøv du å rope ute ved stryket. Det er ikke mye å høre gjennom bruset fra fossen. -Nei, det er vel ikke det, svarte Kvitseid.

– Enn han andre karen? -Vel, du vet at det er nokså  lang avstand, flere hundre meter faktisk, men jeg så at han sto og veivet med stanga like nedenfor. Straks han så at kompisen var fallt ut i elva, begynte han å løpe nedover, og det samme gjorde jeg.

-Men som du ser selv så er det svært bratt og ulendt terreng her, så det tok mange minutter å rekke ned til elvekanten nedenfor fossen. -Forresten bare flaks at vi fant ham så fort.Han drev inn i en bakevje, og der sirklet han rundt i ring. -Vi kom dit sånn noenlunde samtidig, i fellesskap fikk vi dratt ham på land.

Sveberg hadde avsluttet undersøkelsene av den omkomne og satte seg ned ved siden av de andre. -Det er ingenting å gjøre,mannen er død. Obduksjonen  vil vise om han døde av drukning eller av skadene han pådro seg i den ville ferden mot fossen. Han har tydeligvis slått hodet flere ganger mot steinene i elva, så dødsårsaken er vel helst dette.

Lensmannsbetjent Søraa kunne fortelle Kvitseid den samme historien som han hadde fått fra Johansen. Hauser hadde plutselig oppdaget at kameraten var falt ut i elva under fiske. Han hadde løpt nedover og hadde med Johansens hjelp fått ham i land. Men da var han allerede død.

Tilbake på kontoret ringte Kvitseid til hotellet på Skaidi der tyskerne hadde  holdt til i flere dager før ulykken inntraff. Fra resepsjonen ble han satt over til  direktør Holm. -Du, det gjelder denne ulykken ved elva..-En trist historie det der, jeg håper bare at det ikke er med på å skremme turister fra å komme hit.

Holm var den vanlige effektive forretningsmannen.- Javel ja, svarte lensmannen sarkastisk.- Du tenker som vanlig på hotellets renommè. Holm ble taus i den andre enden. Da Kvitseid fortsatt bare hørte kremting, valgte han å fortsette: – Kjente du noe til den omkomne? -Muller var her på tredje året. De trivdes her. -Har Hauser også vært her tre ganger? -Jada, de var sammen. Det første året hadde Muller også sin kone med. Men de siste to årene har de vært alene. Kona trivdes vel ikke her i myggsvermene.

– Var Hauser og Muller slektninger? -Ikke det jeg vet.

Forretningsforbindelser..Eller kanskje kompanjonger. -Du vet ikke mye om dem? –

Min jobb er ikke å grave i folks bakgrunn, svarte Holm kjapt. -Min jobb er å yte service!  Så la han til: -Muller burde ha holdt seg borte fra svartsteinen, det er en usikker plass å stå på. -Jeg sa det selv til han i fjor da han fortalte at han pleide å fiske fra den. -Jeg sa også at faller man fra den steinen, er man ferdig.

-Men det er en naturlig plass for laksene å stoppe etter at de har forssert laksetrappa, mente Muller. -At det skulle gå slik hadde jeg ikke tenkt meg. – Hva svarte han til din bekymring? -Hva han svarte, nei han bare lo det bort, og mumlet noe om at han var da ingen olding, heller. -Hvordan tar kompisen det forresten?-  Han har telefonert til Tyskland. -Jeg syns han tar det som en mann, ikke noe hysteri der. -Han tar det som en tysker, effektivt, he, he..

Kvitseid takket for samtalen og la på. Ble sittende i tanker. Søraa snakket til ham. Hun holdt på å renskrive rapporten: -Det var en ting som slo meg da jeg snakket med Hauser, sa hun. Jeg syntes han virket så rolig da vi snakket sammen. Som om han hadde tenkt igjennom det han skulle svare. -Mener du at det er noe galt i det? Kvitseid gløttet bort på henne. Pen jente. Bare hun nå ikke begynner å insinuere noe. -Nei ikke galt, men jeg hadde ventet en aldri så liten reaksjon..i en eller annen retning. Mens kvitseid tenkte på hva han skulle svare, ringte telefonen. Han tok den. -Lennsmannskontoret. -Ja hallo, det er Sveberg. Jeg har skrevet rapport til deg angående ulykken. -Foreløpig ser det ut som om det er hodeskadene som har ført til døden. Han har en del blodutredelser over hele kroppen, en følge av steinene i det kraftige stryket. Dessuten har han to små, tildels opphovnete sår på den ene siden av halsen.. Det ser nesten ut som vepsestikk. -Du sender rapporten når den er ferdig. Lensmannen la på og snudde seg mot betjenten. Først satt han bare tenksom og så på henne. Så sa han: – Du som kan tysk, kan du skaffe opplysninger fra Tyskland om Muller og Hauser? Sånn for sikkerhets skyld. Jeg drar ut en tur. Må snakke litt med Reidar Johansen, det er mulig jeg glemte noe sist.

Reidar Johansen var selvfølgelig ikke hjemme. Kona hans så rart på han da han kom inn på kjøkkenet og spurte etter Reidar. – Reidar? hun lo litt for seg selv, og sa deretter: I 19 år har vi vært gift! Trekker jeg fra den første sommeren, så har han tilbrakt de resterende sommrene nede ved elva straks han har hatt anledning til det. Skal du treffe han hjemme, får du komme igjen til høsten, eller passe på når han er oppe for å ete eller sove. Hun nikket umerkelig med hodet ut mot vinduet. – Du finner ham sikkert ovefor brua nede ved sjøen. Han pleier å starte fiskingen der.

Nede ved brua sto tre-fire fiskere ute i den langsmale kulpen med vann til langt opp på lårene. Kvitseid fant Johansen sittende på land og betrakte de andre fiskerne. Han satte seg ned ved siden av Johansen, og valgte å gå rett på sak: –

God dag igjen, Reidar. Du, du sa at du så den omkomne stå ute på svartsteinen like før han falt? – Ja, jeg så ham stå der, og jeg så ham i elva. – La du merke til noe spesielt? -Nei, han sto vel bare og fisket. Skulle jeg ha sett noe spesielt?

Lensmannen ble sittende og tenke. Før han fikk svart snakket Johansen igjen.- Jo, forresten.. det så ut som han hadde den ene hånden i lufta…at han slo etter noe med den. – Etter et insekt? Kvitseid så spent på ha ham.- Kanskje det,ja, Kanskje det var derfor han mistet ballansen og falt uti elva? 

Betjent Søraa holdt på å avslutte dagen da Kvitseid kom tilbake. – Jeg har sjekket opp den omkomne tyskeren og kompisen hans. Det ligger på skrivebordet ditt. Kvitseid sa ha det til henne og gjorde seg klar til å ta kveldsvakta. opplysningene betjenten hadde skrevet ned var enkle og presise. Dietmar Muller. 37 år. Gift. Admistrerende direktør i datafabrikken Farmo. Hjemsted: Stuttgart. Hobby: Fiske.

Registrert i politiets arkiver etter en bilulykke i 2018 (Rutine avhør). Registrert i politiets arkiver i forbindelse med mistenkelig dødsfall i 2019. Tidligere direktør i Farmo ble drept under et innbrudd. Muller hadde alibi.  Gert Hauser. 35 år. Ugift. Salgssjef i Farmo. hjemsted: Stuttgart. Hobby: Fiske. Landsdeltaker på det tyske laget i casting. Registrert i politiets arkiver i forbindelse med mistenkelig dødsfall, samme som Muller. Uten alibi, men ingen tekniske beviser kunne vise at han var innblandet. 

Kvitseid ble vekket tidlig neste morgen av en hysterisk hotelldirektør Holm som ville anmelde et tyveri. – Jeg skal anmelde et tyveri. I går kveld ble Hauser frastjålet alt fiskeutstyret sitt mens han satt i restauranten med en fredelig drink. Stakkars mann, han trengte noe å roe seg ned på. – Hvorfor meldte dere ikke fra i går? – Fordi han ikke oppdaget det før i dag morges da han skulle pakke. Han blir nødt til å reise hjem. To dager før planen. og så dette i tillegg! – Var døra til hytta brutt opp? – Han hadde et vindu på gløtt. De hadde tatt seg inn der. Og så Hauser da, du vet kanskje ikke at han er tysk mester i casting? -Nei, det visste jeg ikke, jeg visste bare at han var tysk landslagsdeltaker. – Visste du det? Holm hørtes vantro ut i den andre enden. -Det er kostbare saker han er frastjålet..det blir dårlig reklame det her.. Kvitseid  lot Holm få en pustepause før han sa: Vi skal gjøre så godt som vi kan.  Kanskje får vi tak i tyvene. Han hilste og la på. Da betjent Søraa kom inn døra, hadde han allerede slått et nytt telefonnummer. Han håpet å treffe Reidar Johansen hjemme før han dro til elva.Denne gangen hadde han flaks.

Johansen var ferdig påkledd og på tur ut døra. Johansen pleide aldri ha med seg mobiltelefonen under fiske, han ville ikke bli forstyrret under fiske. Kvitseid hadde en lang samtale med Johansen, og tilsist hadde en surmulende laksefisker gått med på at de skulle treffes utenfor turisthotellet på Skaidi to timer senere. -Og husk å ta med fiskeutstyret,avsluttet Kvitseid,og la på. Først nå hilste han god morgen til Søraa, samtidig, samtidig som han slo et nytt telefonnummer. Nå var det politikammeret i byen Hammerfest det gjaldt. Han ga en kort beskjed om at politiførstebetjent Solvang skulle ta med seg en betjent og komme innom kontoret snarest mulig. 

Etter dette skjenket han kaffe til Søraa og sa: – Når du har drukket ut skal du få kommunelege Sveberg over hit, og om en stund drar vi mannssterk avgårde til Skaidi, der vi skal arrangere landskamp i fiske! Lennsmannsbetjenten fikk kaffen i vrangstrupen. Hun tenkte på alle de originale historiene om merkelige lensmenn hun hadde hørt om på politiskolen. Hun hadde trodd det var vitser og vandrehistorier. Nå var hun ikke så sikker lenger. 

Klokken var ikke mer enn 11 da alle hadde innfunnet seg på gressletten like bak hotellet.Tyskeren Hauser var småforbannet ikke bare på grunn av det stjålne utstyret, men også fordi han hevdet at han hadde bestilt plass på sørgående fly som skulle lette fra flyplassen i Alta tre timer senere. Og til flyplassen var det mer enn en times biltur. Han roet seg imidlertid litt da Kvitseid forklarte at dette kom til å være overstått i løpet av en halv time. Det var betjent Søraa som hadde fått i oppdrag å forklare hva som skulle skje. Mens hun samtalte med Johansen og Hauser gikk Kvitseid rundt omkring og la ut forskjellige markeringer på sletta. Så forsvant han inn bak i politibilen de hadde ankommet med, og kom like etterpå ut igjen med fiskestanga til Gert Hauser.

– Men er ikke det Hausers fiskestang? sa direktør Holm, og fortsatte: – Jaggu kan dere være effektive også! Når fant du den? Kvitseid så en annen vei, og svarte:- Vi grep en unggutt i ferd med å selge utstyret nede ved Repparfjordbrua, på vei opp hit. De andre politifolkene så ut som levende spørsmålstegn der de sto, og Kvitseid så advarende på dem. Holm lot til å være mektig imponert. – Nei i det her selskapet har jeg nok ingen sjanser! Det var Reidar Johansen som slo det fast, mest for seg selv. Landskamp i casting, du finner nå på mye rart du Kvitseid. Kvitseid klødde seg i nakken.- Du er ikke bleik, Reidar?

Det er ikke hverdag vi har besøk av landslagsdeltakere. Du får gjøre så godt du kan, du vet, det er bygdas ære du skal forsvare. Johansen humret for seg selv, gjorde noen sveip med stanga og erklærte at han var klar. Han så bort på Hauser. Hauser kjælte med stanga si, konsentrerte seg. det var tydelig å se at det var en mann som ville ta konkuransen alvorlig. De startet med de enkleste øvelsene.

Kvitseid sto sammen med førstebetjent Solvang. De samtalte lavmælt mens de to konkurentene vekslet om å kaste. Direktør Holm og kommunelege Sveberg appllauderte mellom hvert kast. Johansen imponerte ikke bare seg selv, men også tyskeren Hauser. Det så ut som om Johansen behersket fallskjermkast og rullekast like godt som sin mer berømte landslagsmotstander. Han traff markørene med centimeterpresisjon. For en som ingen greie hadde på fluefiske, kunne det virke som om konkurentene helt hadde opphevet tyngdeloven.

Johansen fulgte sin konkurent og lå, etter lennsmannsbetjent Søraas beregning, bare to poeng etter da det 10. og avgjørende kastet gjensto. Det lyste i øynene hans, det var som om han jaktet på en 20 kilos laks. Den tiende og siste posten i konkuransen var den vanskeligste. Like til høyre for deltakerne hadde lensmannen satt opp en halv meter høy trestubbe på en naturlig tue på sletta. Avstanden fra kasterne var omtrent 20 meter. Lensmannen hadde målt det opp nøyaktig, han visste det var 21 meter. Johansen var den første som skulle prøve å treffe stubben. Han lot fluestanga spille gjennom lufta flere ganger mens han samlet mer og mer snøre i den ene hånden. Underveis anslo han avstanden til å være 20 meter, og visste at han måtte få til et perfekt kast med dobbelttrekk. Avstanden krevde det. Da han etter nøye planlegging lot flua fare avgårde mot stubben så det et øyeblikk ut som om han skulle klare det, men det gikk ikke. Den landet på tua, noen fattige centimeter fra stubben. Politiførstebetjenten markerte nedslagsfeltet. Hauser visste at dette var hans sjanse til å gå seirende ut av konkurransen. I likhet med Johansen tok han seg god tid, vurderte avstanden og bestemte seg for samme kasteteknikk som den lokale fiskeren hadde valgt.

Allerede da flua var på vei mot stubben, så tilskuerne at det var et bedre kast enn det Johansen hadde fått til. Buen på snøret fortalte dem at tyskeren ville vinne. De mer følte enn så at flua ville gjøre nøyaktig det Hauser bestemte. Faktisk greide Hauser å sno snøret rundt stubben og rykke den ut av balanse ved hjelp av en lynrask bevegelse av stanga.

– Et mesterkast, stønnet hotelldirektør Holm. – Han er dyktig! Altfor dyktig, kom det tørt fra lensmannen. Så snudde han seg mot førstebetjent Solvang og sa:-

Arrester den mannen for å tatt livet av Dietmar Muller! Sannsynligvis ønsket han å overta plassen hans i bedriften. Om jeg ikke tar mye feil, har han tatt livet av en av sine overordnede før en gang. Solvang virket en smule forvirret før han svarte: – Hvordan kan du si det? – Han brukte denne teknikken til å få Muller ut av balanse da han sto og fisket på svartsteinen! – Men du klarer aldri å bevise det? – Joda, jeg har fluene hans. Det var jeg som stjal dem i går kveld. Og i går kveld var jeg innom sykehuslaboratoriet, hvor jeg fikk bekreftet at hudpartikler på den flua som var på stanga var identisk med  hudprøver fra liket.

– Si meg Kvitseid, Solvang stirret på Hauser,- Hvordan kom du på dette? – Stikkene i halsregionen. En veps stikker bare en gang, og det er vedig liten sjanse for å bli stukket av to samtidig, ikke ute på svartsteinen. Nei, da måtte du nærmest ha stått midt oppi et vepsebol. Så snudde han seg mot reidar Johansen og sa: – Du hadde helt rett Reidar, det var insektstikk, men ikke et hvilket som helst insekt. Det var en March Brown med dobbeltkrok, en ypperlig flue i denne elva!…