Fiskevandring i Reisa Nasjonalpark

«Skal hilse fra fjellet 
jeg kommer med bud;
det lyste så herlig der inne.
På floene vogga myrduna brud,
mens viddene lekte så linne.»

Jon Østeng Hov

Til tross for en usikker værmelding, pakket vi sekkene og gjorde oss klare for en fiske- og vandretur i Reisa nasjonalpark. Bente kjørte oss opp den dårlige grusveien i Kåfjorddalen – helt til veiende ved Guolasjávri, 772 meter over havet. Der ble vi møtt av et fantastisk viddelandskap.

Fjellvandrere, fra venstre Sten Tore, Svein og Ranveig Soleng

På turen innover spøkte og lo vi om sjansen for å punktere så langt inne på vidda. Og det var akkurat det som skjedde med Bente på hjemveien – i tillegg manglet hun reservehjul. Hun måtte begynne å gå, men traff heldigvis på hjelpsomme folk som stilte opp på alle måter fram til en bergingsbil fikk fraktet bilen ned til bygda.

…………………..

Ráisduottarháldi landskapsvernområde

Sten og Ranveig

Fint driv i det fantastisk fine terrenget

Sten med en blytung ryggsekk

Myggen begynner å bli ilter

Nærmer oss

Etappen fra Guolasjávri til Čárajávri går gjennom flott og lettgått terreng. Likevel må kilometerne tilbakelegges, og for turgåere i 70- og 80-årsalderen merkes de godt. Sekkene veier det samme som for 50 år siden – det gjør dessverre ikke kroppene våre.

Etter å ha fisket i noen mindre vann i landskapsvernområdet går vi inn i Reisa Nasjonalpark som forøvrig er 40 år i år (2026). Ett fantastisk område som må besøkes. Trykk på lenken under!

https://reisanasjonalpark.no

Vi er slitne og slår leir ved Čárajávri. Det store vannet i det fine område som har vært en del av livet vårt i over 50 år, gjennom isfiske, jakt og mange fine fisketurer.

Her finnes flere flotte leirplasser. Denne gangen valgte vi et sted som gav oss ly for vær og vind. Men, de fineste leirplassene ligg på denne idylliske halvøya.

En idyll, med «haibukta» ytterst på Y,en. Sattelittbilde

Litt kaldt, men en flott kveld. Snart tid for «påsan» som Monsen ville sagt det.

Det blei en god natts søvn, og jeg våknet til lyden av «mekregauken» – enkeltbekasinens særegne, svirrende lyd, skapt av halefjørene når den spiller høyt over landskapet.

Dagen etter var det sankthansaften. På formiddagen dro vi ut for å prøve fiskelykken, og på kvelden ble det en liten sankthansfeiring. Der Sten Tore kunne by på nydelig boknafisk med erter, poteter og godt med bacon.

Ikke den store fiskelykken, men det blei steikfisk

Onsdag 24. juni hadde Ranveig bursdag. Det var også dagen vi skulle utforske området lenger inn i Reisa nasjonalpark. Det ble en dag vi sent vil glemme. Sten landet flere store røyer, noe som ble feiret med en skikkelig kraftig kjøttsuppe. Ranveig og jeg fortsatte oppover vassdraget der hun fikk noen fine fisker.

Sten viser fram to av de fine fiskene han fikk. Og han fikk flere. Det samme gjorde Ranveig.

Sten mente at den beste sluken til røya er av typen Sølvkroken i 10, 12 og 14g , helst med noe rødt i.

Kan hende at noen av fiskene er avbildet flere ganger

Så kom regnet – et skikkelig sommerregn. Det øste ned i time etter time, og til slutt snudde vi og tok fatt på hjemveien til leiren.

Bursdagsbarnet fikk skikkelig kjørt seg, men røde negler og vin på dunken fikk opp humøret.

Torsdagen startet med sol og vind. Skikkelig godt kletørk.

Like før vi skulle gå ned fikk vi besøk av et ungt, forelsket par som var klare for å legge ut på tur gjennom Reisa nasjonalpark – med eventyret og hverandre foran seg. Jenta fra Manndalen kjente vi igjen fra flere år tilbake, da hun landet to flotte røyer i «Haibukta». Den største veide 2,8 kg, den andre 1,8 kg. Jeg husker fortsatt jubelropene hennes da fisken kom på land. Et riktig hyggelig gjensyn, og vi ønsket dem en flott tur gjennom nasjonalparken.

Det ble en slitsom hjemtur, med tunge sekker og trette ben. Hørte jeg noen som sa det var siste gang til Čárajávri?

Reisadalen i all sin prakt

Etter en velfortjent softis og cola på Storslett var det plutselig ikke så sikkert at dette var siste turen til Čárajávri…

Til slutt må jeg si noen ord om mine to turvenner.

Først må jeg nevne min søster, Ranveig Soleng, som fylte 77 år på denne turen. For en fantastisk turkamerat og en ekte fighter! Hun bærer tunge sekker på lange etapper uten å klage, selv om hun ofte må kjempe seg gjennom store gnagsår. Likevel møter hun hver dag med et smil og et godt humør. Hun er et forbilde i utholdenhet, viljestyrke og positivitet – en turvenn det er en glede og inspirasjon å ha med på stien.

Hedersmannen – Sten Tore Soleng (70 år).

For en kar! Han må nærmest kunne kalles Mr. Čárajávri. Alltid med et smil om munnen og et godt humør, uansett. Selv om helsa byr på utfordringer, lar han seg aldri stoppe. Med en sekk som må ha veid bortimot 40 kilo, og et hjerte som ikke fungerer som før, sparer han seg aldri.

Sten Tore er alltid den som stiller opp, hjelper til og sprer godt humør rundt seg. En ekte lagspiller, en arbeidskar av det sjeldne og et forbilde for oss andre. Slike mennesker setter spor – og gjør enhver tur og ethvert fellesskap litt bedre.

Takk for den du er, Sten Tore!

Čárajávri/Saravann (635moh.)

Gurli Harlin

I arbeidet med hjemmesiden bygdavar.com støtte jeg ofte på navnet Gurli Harlin. Etter søk på nettet fant jeg ut at hun arbeidet som etnolog og intervjuer, blant annet for Riksantikvaren på begynnelsen av 1980-tallet. Hun er særlig kjent for sitt omfattende feltarbeid og sin innsamling av lokalhistorie og folkeminner i Nord-Troms.

Hennes arbeid omfattet blant annet:

  • Intervjuer i Kåfjord: Tidlig på 1980-tallet reiste den svenske kvinnen rundt i Kåfjord og intervjuet eldre lokalbefolkning for å bevare historiske skikker og tradisjoner. 
  • Transkriberte kilder: Intervjuene hennes er bevart, og sitater fra hennes samtaler med lokale kilder (som Jens Johansen og Olaf Bergheim) brukes i dag aktivt i lokalhistorisk formidling. 
  • Dokumentasjon: Hun samlet inn verdifull informasjon om alt fra tradisjonelle leker og ballspill til overtro, sagn og historier om gamle gravskikker i distriktet. 
  • Jeg sendte rett og slett en mail til Riksantikvaren og spurte om denne Gurli Harlin. Det viste seg at hun hadde gått av med pensjon noen måneder tidligere, men gamle kolleger formidlet mailen min videre.

Her er svaret jeg fikk :

Hei,

Jeg fikk din hyggelige e-post fra min kollega hos Riksantikvaren. For snart to måneder siden gikk jeg av med pension, så dette ble en ekstra fin hilsen fra min fortid.

Naturligvis husker jeg arbeidet med intervjuene og innsamlingen av bildene meget godt. Ragnhild og Jens var imøtekommende, inkluderende, snille og villige til å fortelle om sine liv. Dessverre ble en av innspillingene med dem ganske dårlig teknisk. Det plaget meg, fordi det var ikke lett å gjøre om en så vellykket samtale.

Alt materiale som jeg samlet inn ble oppbevart på kulturkontoret i Olderdalen og etter hvert overført til Nord-Troms museum, har jeg forstått. Sjøl har jeg ikke noe av dette privat. Intervjuene ble også transkribert av ei ung jente fra kommunen. Det tråkige og pinlige er at jeg nå ikke husker hva hun heter.

Utgangspunktet for innsamlingsarbeidet var en søknad til Navf (Norges allmenvitenskapelige forskningsråd) fra Marit Larsen Rygg, daværende kultursekretær i Kåfjord kommune. Det ble til en deltidsstilling over ca to år. Arbeidet ble delt mellom intervjuer, innsamling av bilder for avfotografering og framkalling av film og bilder.

Det skulle gjøres en generell lokalhistorisk innsamling for videre fordyping av temaer man eventuelt ville gå videre med. Min intensjon var at informantene skulle fortelle fritt fra hjertet om sin fortid. Spørsmålene ble etter hvert lagt til side. Jeg husker ingen som var motvillig til å la seg intervjue, og var svært imponert over hvilke gode fortellere alle viste seg å være. Min kunnskap om Kåfjord ble mer omfattande om tida før krigen, enn om samtiden som jeg befant meg i…

En vandrehistorie om «bankåndene» hadde flere variasjoner naturligvis. En mann fra Manndalen (dessverre husker jeg ikke hans navn heller) fortalte den noen år seinere på radioen. Det var et morsomt å høre igjen.

Sammen med Nord-Troms museum og de fem kommunene i Nord-Troms, laget vi en vandreutstilling med innsamlede bilder. Utstillingen startet under festspillene i Harstad og ble visst også vist på tv fikk jeg høre. Dessverre ble trykket på katalogen ganske mislykket, og skarpe bilder ble uskarpe. Det var synd, for det ga ikke de fine bildene noen rettferdighet. Katalogen finnes kanskje på biblioteket i Kåfjord. 

Jeg vet ikke om noe annet som ble gjort med utgangspunkt i dette materialet. Nord-Troms museum kanskje vet noe mer.

Ønsker dere en flott slektstreff i sommer. Vær snill å hils så mye til Dora. Dere er vel søskenbarn?

Vennlig hilsen

Gurli Halin

I etterkant hadde jeg også samtaler pr. telefon med Gurli.

Skoleklasser på besøk i Kvenparken

Onsdag var 7., 8. og 9. trinn fra Olderdalen skole samlet i Kvenparken. (Kuva: Svein Arild Soleng)

Foreninga er glad for å ha fått testet opplegget. Nå tar de igjen sikte på å invitere alle skolene i kommunen til Kvenparken.

Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no

Sist onsdag var tre skoleklasser fra Olderdalen skole samlet i Kvenparken i Numerovankka/Nommedalen med Kaivuonon kvääniseura – Kåfjord kvenforening som vertskap.

Det opplyser styremedlem Svein Arild Soleng overfor Ruijan Kaiku.

– Kvenforeninga serverte pølser, saft og melon til en meget høflig og interessert gjeng med ungdommer, sier han.

Elevene fikk også et foredrag der de fikk vite litt om arbeidet bak Kvenparken, om kvener og kvensk språk, og lære litt om gamle naust, fjøs og levd liv i området.

– I tillegg fikk de høre litt kvensk musikk og et par dikt skrevet av Marie Konstanse Skogstad.

Kvenforeninga har fått noen kroner fra Troms fylkeskommue til å gjennomføre opplegget, opplyser Soleng.

– Vi var heldig med været og arrangementet var vellykket, konstaterer han, og legger til at foreninga har fått tilbakemelding fra skolen i etterkant om at de var kjempefornøyd.

Det er ikke første gang kvenforeninga inviterer kåfjordskolene til parken.

– Kvenforeninga har invitert alle skolene før, men da var det ingen som svarte.

Derfor, sier han, var det ekstra gledelig at Olderdalen skole takket ja, slik at foreninga fikk testet dette.

– Det var greit å få gjort noen erfaringer.

Nå er gjentakelsesfaren ganske stor, skal vi tro den lokale ildsjelen.

– Vi satser på flere opplegg etter hvert, og på å invitere alle ungdomstrinnene i kommunen til Kvenparken.