Filmen er produsert av Jørn Holm AS på oppdrag fra Kåfjord kvenforening. Videoen består av både eget og innhentet materiale fra ulike kilder.
Blant annet får vi høre et utdrag fra et intervju fra 1973 med Mons Peder Gundersen (1897–1979) fra Birtavarre. I filmen fortelles det også om hvordan navnet Birtavarre oppstod.
Trykk på bildet under for å få fram videoen, start deretter videoen i full størrelse.
På bussen til Tromsø sentrum i dag ble jeg møtt av en rekke plakater med teksten:
Din jævla same
Mine farlige fordommer.
Nederst på plakaten stå det:
«Tromsø kommune ønsker å bidra til bevissthet og ettertanke rundt språkbruk. Sett en strek over hets og diskriminering mot den samiske befolkningen.»
Jeg tenkte at dette var et godt initiativ. Språk kan såre, og ord kan sette spor. Men samtidig begynte jeg å tenke på mitt eget første møte med Tromsø.
Det var i 1962. Jeg var ung, kom fra Olderdalen og skulle finne min plass i byen. Jeg snakket dialekten min, kledde meg kanskje ikke helt etter datidens ungdomsmote – og jeg oppførte meg sikkert litt annerledes enn byungdommen.
Nesten daglig fikk jeg høre ord som «bone», «finnlugg», «fjellfinn» og «kvenfan».
I dag ville mange av disse ordene blitt oppfattet som klart nedsettende. Den gangen opplevde jeg dem nok først og fremst som erting. Jeg tror ikke alltid det var vondt ment. Ofte var det kanskje bare ment som en spøk.
Verst var det på arbeidsplassen. Der ble jeg stadig minnet på at jeg var «han fra Nord Troms». Kanskje lo jeg med, kanskje lot jeg som ingenting. Men ord gjør noe med oss, også når de blir sagt med et smil.
Jeg ble aldri noen ordentlig «Tromsø-væring».
Kanskje var det heller ikke meningen.
For jo mer jeg opplevde Tromsø, desto sterkere ble tilhørigheten til stedet jeg kom fra. Jeg ble faktisk bare enda mer glad i hjemkommunen min.
Derfor gjorde plakatene på bussen at jeg stoppet opp og tenkte. Fordommer handler ikke bare om store og alvorlige ord. De kan også gjemme seg i fleip, erting og kommentarer som «bare var ment for moro skyld».
Og kanskje er det nettopp derfor det er viktig å snakke om dem.
For vi vet aldri helt hvor mye et ord kan bety for den som må høre det – eller hvor lenge det kan bli sittende fast.
Det jeg opplevde i Tromsø tidlig på 1960-tallet gjorde meg ikke bitter. Jeg har hatt ett godt liv i Tromsø.
Mye interessant om livet rundt Lyngenfjorden finnes også i andre bygdebøker. Her har jeg hentet noen opplysninger fra Håvard Dahl Bratreins Karlsøy og Helgøy bygdebok, bind II, år 1700 til 1860, utgitt av Karlsøy kommune i 1990.
Kvenene, de finsktalende innflyttere fra Nord-Finnland og Nord-Sverige, har vi såvidt møtt før. Det var 1700-tallet som blei den første store innvandringstid til Nord-Troms. Til vårt område kom de aldri i noe stort antall. Vi møter dem bare unntaksvis i skattelistene, i form av et tilhengt «kven», i 10—12 tilfeller spredt utover århundret, og spredt utover i bygdene, Endel av disse var tjenere med korte opphold. Typisk var kvenen Jakob Nyenstedt, opprinnelig Torneborger som hadde reist rundt med kjøpmannsvarer på Nordkalotten, I 1723 kom han ned «fra fjellet» til Svendsby for å fiske en sesong, og vendte så tilbake til «Kvenland». I 1725 var han tilbake i Lyngen, der han seinere bosatte seg, Ca 1742 ser det ut til at han oppholdt seg på Slettnes, hvis det da ikke var tale om en annen Jakob Nyenstedt.
Heller ikke til Ullsfjord kom det mange. Det kunne dreie seg om et par familier, den første i 1711. I 1744 var det fortsatt bare en familie, især knytt til Bergenes.
Det var Lyngen som blei kvenenes hovedbase, med innvandring allerede under den store nordiske krigen, tidlig på 1700-tallet. Hit kom de i så stort antall at de satte preg på bygdekulturen og de sosiale forhold. I 1711 er det oppgitt 1 kvenfamilie i Lyngen, i 1718 er det oppgitt 4, i 1720 er det 6 familier. Og i 1744 viser skattelistene 13 kvenfamilier mot 24 samiske, foruten 2-3 norske eller svenske.
Foruten at kvenene brakte med språket, kom også andre kulturtrekk som sauna (badstue), pirtti (røykstue), kvenhesje, bakerovn osv. Samtida oppfatta kvenene også som bedre jorddyrkere enn samene, og de har trulig betydd mye for innføring av korndrift i Lyngen.
I 1738 sier således et tingvitne: «kvenene nærer seg allerede med fiskeriet som våres egne innfødte (samer), dog har de bedre vitenskap til at dørke deres enn våres egne finner». Og i 1744 sies det: «disse såkalte kvener skal være dugelig til jordrydning og jordavling enn ellers de ordinære finner». Det blei derfor bestemt at kvenene skulle skattlegges som nordmennene, visstnok allerede i 1730-åra. Deres jorder skulle også skyldlegges og betale landskyld.
Men samtida anså dem også som meir stridbare enn sjøsamene. I 1738 klaga de geistlige over stor selvrådighet inne i Lyngen, og i 1748 blei Lyngsværingene karakterisert som et «vankunnig og gjenstridig folk». Mye tyder på at det især var kvenene som gav årsak til denslags utsagn. En av de mest berykta i så måte var Mikkel Kven (Mikkel Nilsen Pelleg) i Storfjord, som stadig var utsatt for rettsforfølgning på tinget ute i Karlsøy, for sine mange «misgjerninger»
Kvenene i Lyngen blei etterhvert ei viktig folkegruppe. Et par som slo seg ned, var handelsborgere fra Torneå. En av dem var den omtalte Mikkel Kven, som etablerte den første handel i fjorden ca. 1720, med basis både i Bergenhandel og markedshandel i Skibotn, og med forretningsforbindelser til kjente handelsborgere i Torneå. En av hans sønner fortsatte handelen, en annen ble lærer og klokker. Dermed har vi konturene av en kvensk overklasse i fjorden, ved siden av den norske.
Trykk på lenken og hør Frank Jørstad i radioprogrammet Sommer i P2.
Spesielt i andre del av programmet kan du høre mange visdomsord om kvener og kvenenes historie.
https://radio.nrk.no/podkast/sommer_i_p2/l_94e88bdc-bd7d-4df5-a88b-dcbd7d5df5b4
STJÅLET: Manndalsgrena som Kåfjord kommune hadde gitt som gave til Universitetssykehuset i Tromsø. Svein Arild Soleng håper saken løser seg.Grafikk: Alf Anders Berg Grønnli / NRK
På halvannet minutt skar den maskerte tyven ned det unike samiske teppet og spaserte ut. Nå spørres det om overnaturlige krefter må til for å få teppet tilbake.
Da Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) fikk nytt bygg i 1991, ga Kåfjord kommune en tradisjonsrik manndalsgrene i gave.
I sommer ble det unike teppet stjålet midt på lyseste dagen.
På bare et halvannet minutt skar den maskerte tyven ned teppet og spaserte rett ut hoveddøren igjen.
– Det er tydelig ut fra overvåkningsbildene at personen vet hvor kameraene er, da de blir unngått. Videoen viser noen som kommer inn, skjærer ned teppet og er ute igjen, sier Jonar Nikolay Kristensen, medlem av sykehusets kunstkomité.
Jonar Nikolay Kristensen, medlem i kunstkomiteen ved UNN.
Hendelsen ble også observert av et vitne som meldte fra til sykehusets sikkerhetspersonell dagen etter hendelsen.
– Saken ligger hos juristen på UNN og blir anmeldt til politiet, sier Kristensen.
Den avdøde kunstneren Anna Salo har vevd grena. Nå er det bare remsene igjen av filt som henger på veggen.
– Det er veldig trist at vår kulturgave som er gitt i god hensikt er blitt stjålet. Den har hengt på sykehuset i over 30 år, sier Kåfjord-ordfører Bernt Eirik Isaksen Lyngstad (Ap).
– Hvis noen prøver å omsette den så må det bli oppdaget. Det er et helt spesielt produkt, et stort teppe som er håndvevd, sier ordføreren.
Han ønsker at kunstverket blir returnert dit det hører hjemme.
– Jeg håper at det blir funnet og blir hengt på plass igjen på sykehuset.
Ordfører i Kåfjord kommune Bernt Eirik Isaksen Lyngstad.
Isaksen Lyngstad forteller også at de vurderer å låne ut en annen grene til UNN.
De har en grene hengende på legekontoret i Birtavarre som er aktuell.
– Vi har diskutert internt om vi kan låne ut denne midlertidig.
Manndalsgrena er en samisk håndverkstradisjon som har eksistert i hvert fall siden 600-tallet.
Senter for nordlige folk i Manndalen opplyser at grena var en viktig handelsvare. Samene pleide å bytte den mot andre varer på markeder.
Manndalsgrena blir vevd stående. Vanligvis veves slike grener sittende.
– Renningene må være tett i tett slik at grena blir fast. Saueull inneholder lanolin, som er et naturlig fettstoff. Dette legger seg som en en hinne rundt ullhårene, slik at teppet blir vannavstøtende, sier Lisa Vangen i Senter for nordlige folk.
På nordsamisk kalles teppet rátnu. Det ble brukt som teppe ved overnattinger og brukes den dag i dag som et dørheng på lavvo.
Vevtradisjonen er foreslått til Unescos kulturarvliste.
Flere i Kåfjord er svært fortvilet over tyveriet, og saken vekker engasjement på sosiale medier.
I kommentarfeltene blir det blant annet spurt om det fortsatt finnes folk med spesielle, overnaturlige evner som kan få kunstverket returnert.
NRK har vært i kontakt med flere som har kommentert slikt, som opplyser at det bare var ment som en spøk.
Svein Arild Soleng fra Olderdalen i Kåfjord. Han forteller at han selv har opplevd at det finnes noe mer mellom himmel og jord, men tror bygda raskt vil veve et nytt teppe dersom det stjålne kunstverket ikke dukker opp.
En av dem som har engasjert seg lokalt, er Svein Arild Soleng fra Olderdalen. Han synes hendelsen er trist.
– Men kjenner jeg folk i Kåfjord rett, tar det nok ikke lang tid før de sørger for at en ny grene kommer på plass. Det er slik vi er, sier Soleng.
Soleng presiserer at han overhodet ikke snakker om sjamanisme, men at de har driftige vevere i bygda som nok vil veve en ny grene til sykehuset.
Likevel sier Soleng at han har opplevelser som tilsier at det finnes noe mer mellom himmel og jord.
Ordfører Isaksen Lyngstad sier at også han har fått med seg kommentarene om de overnaturlige evnene, men mener at dette ikke er den rette veien å gå.
Manndalen i Kåfjord kommune.
– Det er klart at i mitt oppvekstmiljø i Kåfjord så er jeg vant til at det er noe mer mellom himmel og jord, men vi i kommunen har ikke lagt oss på den linja.
– Så vi håper at personen tar til fornuft og returnerer produktet, sier ordføreren.
Jonar Nikolay Kristensen i UNNs kunstkomité sier de overvåker markedskanaler på nett.
– Vi følger med på blant annet Finn.no, og ser om noen prøver å selge det, sier han.
I utgangspunktet håper komiteen at de får det gamle kunstverket tilbake. De vil helst finne den gamle grena, i stedet for å erstatte den med et nytt kunstverk.
Likevel er de innstilt på at det kan bli utfordrende.
– Hvis tyven får dårlig samvittighet og vil levere det diskret tilbake, så blir vi veldig takknemlige, avslutter Kristensen.
Artikkelen er blitt endret 7. august. NRK presiserer at det ikke blir påført fett, slik at den blir vannavstøtende. Saueull inneholder lanolin, som er et naturlig fettstoff, Det er dette stoffet som legger seg som en en hinne rundt ullhårene, slik at teppet blir vannavstøtende.
https://www.nrk.no/sapmi/kafjord-innbyggere-fortviler-etter-at-manndalsgrena-er-stjalet-1.17978847
Henrik og Sandra Albrigtsen
Ved å trykke på lenken kan dere høre Henrik Albrigtsen bli intervjuet på kvensk, et vakkert språk som mange av oss som er født like etter krigen husker med glede.
I intervjuet forteller Henrik om sitt liv. Han ble født på Ysteby i Olderdalen 19. juni 1895, og var 78 år gammel da intervjuet ble gjort. Han deler minner fra en tid da fiskerne rodde båtene sine ut på havet. Den tiden er forbi, forteller han, for nå er det motorene som driver båtene framover.
Intervjuet er et verdifullt vitnesbyrd om en tid da kvensk var et levende språk i bygda.
William Albrigtsen nr.2 fra venstre sammen med arbeidslaget på Svalbard.
Foto: Ukjent
William Albrigtsen var en av de mange unge mennene fra Olderdalen som søkte arbeid utenfor hjembygda i etterkrigstiden. Han vokste opp i et lite samfunn der fiske, jordbruk og et sterkt samhold preget hverdagen. Som mange av sine jevnaldrende opplevde han både krigsårene og den store gjenreisningen av Nord-Troms.
Fra ungdomsårene var William kjent som en aktiv idrettsmann. Han spilte fotball for Olderdalen Idrettsklubb og var en solid lagspiller i en tid da fotballkampene var blant bygdas største møteplasser. Idretten skapte vennskap og samhold, og William var en av dem som bidro til å bygge opp den sterke idrettskulturen som Olderdalen senere ble kjent for.
Arbeidslivet førte ham etter hvert til Svalbard, hvor han fikk arbeid i kullgruvene. På denne tiden var gruvedriften en av Norges viktigste industrinæringer i Arktis, men arbeidet var krevende og risikofylt. William ble en del av gruvesamfunnet som var preget av sterke arbeidskameratskap og tøffe arbeidsforhold.
Den 5. november 1962 inntraff den tragiske gruveulykken i Esther-gruven i Ny-Ålesund. En eksplosjon kostet 21 gruvearbeidere livet og rystet hele landet. William Albrigtsen deltok i redningsarbeidet etter ulykken. De dramatiske timene og dagene gjorde et dypt inntrykk på alle som var involvert. Kings Bay-ulykken fikk også store politiske konsekvenser og førte til at Gerhardsen-regjeringen måtte gå av året etter.
Selv om William tilbrakte mange år på Svalbard, beholdt han alltid tilknytningen til hjemstedet. Olderdalen var stedet han kom fra, og bygda fulgte ham gjennom livet. De som kjente ham beskriver ham som arbeidsom, hjelpsom og sosial – en mann med godt humør, stor fortellerglede og evnen til å skape trivsel rundt seg.
William Albrigtsen representerer en generasjon nordlendinger som tok arbeid der mulighetene fantes, enten det var til sjøs, i gruvene eller andre steder i landet. Gjennom sin innsats var han med på å skrive en liten, men viktig del av historien om både Olderdalen og Svalbard.
Fra et fb-innlegg juli 2026
I dag vil jeg gjerne framsnakke William Albrigtsen fra Olderdalen.
Jeg ser at han, 89 år gammel, nå har avsluttet sitt siste oppdrag på Svalbard. Dermed settes punktum for en livsgjerning som fortjener både respekt og anerkjennelse.
Svalbard fikk en helt spesiell betydning etter Kings Bay-ulykken i Ny-Ålesund i 1962 – en av de mest dramatiske hendelsene i norsk etterkrigshistorie. Ulykken kostet 21 gruvearbeidere livet og førte senere til det politiske oppgjøret som endte med Einar Gerhardsens regjerings fall.
Midt i denne krevende tiden gjorde William Albrigtsen en fantastisk innsats. Han var en av dem som tok ansvar når situasjonen var som vanskeligst.
William har gjennom et langt liv vist arbeidsvilje, pålitelighet og et sterkt engasjement. Han har vært en verdig representant for Olderdalen og Nord-Troms, og han har satt spor etter seg både på fastlandet og på Svalbard.
Takk, William, for innsatsen gjennom et langt og innholdsrikt liv. Olderdalen har all grunn til å være stolt av deg.
De hadde funnet hverandre veldig tidlig. Allerede i 7. klasse ble de kjærester. De var så forelsket som to mennesker kan bli, en slik ungdomskjærlighet som fyller hele verden og får alt annet til å virke uviktig.
Årene gikk, men følelsene forandret seg ikke. De vokste sammen, delte små og store øyeblikk og begynte å se for seg en framtid sammen.
Så kom dagen da han skulle reise i militæret.
Plutselig ble avstanden en virkelighet de ikke klarte å forestille seg. De siste dagene før avreisen var både vakre og vonde. De ville nyte hvert eneste minutt sammen, men samtidig lå vissheten der, snart skulle de være langt fra hverandre.
Den siste natten før han dro, klarte de ikke å sove. De satt oppe hele natten og snakket. De snakket om kjærligheten, om savnet som ventet, om håpene og drømmene de hadde for framtiden. De prøvde å holde fast i tiden, som om noen ekstra ord kunne gjøre avskjeden litt lettere.
På bordet lå en femkroneseddel, som tilhørte Maria. Uten helt å vite hvorfor, skrev han «Elskede Maria» på seddelen. Det var en liten handling i øyeblikket – kanskje bare et minne, kanskje et symbol på at noe av ham skulle bli igjen hos henne.
Så kom avreisedagen.
De måtte ta farvel. Det var tungt. Men de lovet hverandre at kjærligheten skulle holde, og de begynte snart å skrive brev til hverandre. Hver hilsen ble en liten bit av nærheten de savnet.
Han havnet på en rekruttskole utenfor Oslo. Etter noen uker kom endelig den første permisjonen. Han skulle til Oslo sammen med flere av de andre rekruttene. For unge soldater langt hjemmefra var det stort å komme seg litt ut og oppleve byen.
De gikk inn på en pub og bestilte hver sin halvliter. Han betalte med en 50-lapp og fikk penger igjen, så falt blikket på en av sedlene, en femkroneseddel.
Han snudde den flere ganger. Det sto noe der:
«Elskede Maria»
Han ble helt stille.
Det var umulig. Det kunne ikke stemme. Men skriften var hans egen. Det var den samme femkroneseddelen han hadde hatt i hånden den siste natten hjemme, den han hadde skrevet på før han reiste.
Hvordan kunne den skje? Bare tre uker senere, havnet seddelen i handa hans igjen – som vekslepenger på en pub i Oslo, nesten 200 mil fra hjemstedet.
Ingen kunne forklare det.
Var det tilfeldigheter? Et merkelig sammentreff? Eller var det noe mer – en liten påminnelse om at kjærligheten deres var sterkere enn avstanden mellom dem?
Da han senere fortalte Maria om det som hadde skjedd, måtte de begge bare undre seg. For noen ganger skjer det ting i livet som ikke lar seg forklare med logikk alene.
Femkroningen ble et symbol på kjærligheten deres. En liten seddel som hadde reist sin egen vei gjennom landet, men som fant tilbake akkurat dit den skulle – til ham som hadde skrevet ordene og til jenta som betydde alt.
At ekte kjærlighet finner veier vi mennesker ikke alltid forstår.
De giftet seg i 1965 og fikk fem barn. Kona døde for noen år siden. Nå er jeg gammel, sa han. Jeg måtte bare fortelle deg denne historien.
Olderdalen, bygda vår