Anneli Brannfjell har skrevet en nydelig og personlig familiehistorie om familien Ballovarre i Birtavarre. Gjennom hennes fortelling får vi et innblikk i en familie og et bygdesamfunn der minner, mennesker, arbeid og hverdagsliv veves sammen.
Det er en historie som ikke bare handler om Ballovarre-familien, men som også forteller noe om livet i Birtavarre og menneskene som satte sine spor der. Anneli har tatt vare på historier og minner som ellers lett kunne gått tapt, og gir oss et verdifullt innblikk i en del av den lokale historien.
Bygdavar.com har fått lov til å gjengi historien, og vi er svært takknemlige for at Anneli ønsker å dele denne fortellingen med våre lesere.
Kvener har satt tydelige spor i Lyngen og Kåfjord gjennom språk, kultur, jordbruk, fiske og håndverk. Sammen med samer og nordmenn har de vært med på å forme samfunnene i Nord-Troms.
Kvenene kom i flere bølger fra Nord-Finland og Nord-Sverige og slo seg ned i fjord- og dalområdene. De ble bønder, fiskere og håndverkere og ble en viktig del av lokalsamfunnene.
Lyngen ble et tydelig eksempel på «tre stammers møte» – samer, kvener og nordmenn. Gruppene samarbeidet på mange områder, men det oppsto også konflikter om blant annet jord, arbeid og ressurser. I enkelte konflikter kunne også etnisk tilhørighet spille en rolle.
I Manndals-affærene sto kvener og samer blant annet sammen i motstand mot myndighetene i spørsmål om rettigheter og lokale interesser.
Kvenene har samtidig satt varige spor gjennom språk, byggeskikk, mattradisjoner, håndverk og arbeidsliv. Historien om kvenene er derfor en viktig del av historien om hvordan Nord-Troms ble formet – og om det mangfoldige samfunnet vi kjenner i dag.
Den fransk-amerikanske forfatteren og reisende Paul du Chaillu skrev i 1882 at blandingen av nordmenn, kvener og samer dannet «an excellent race». De tre folkegruppene levde sammen og giftet seg på tvers av grensene.
…………………………..
«Tre stammers møte» er et uttrykk som formidler at bosetningen på et område eller et sted hovedsakelig har bestått av de tre folkegruppene kvener, samer og nordmenn Uttrykket er særlig brukt i moderne tid i Nord-Troms og Finnmark, men også andre steder i Nord-Norge der både kvensk, samisk og norsk bosetning har vært utbredt.
Tre stammers møte formidler på en treffende og respektfull måte mangfoldet og historien til folket i Kåfjord.
Samene, som urfolk i området, har lange røtter i både reindrift og kystkultur. Kvenene, etterkommere av finsktalende innvandrere fra Nord-Finland og Tornedalen, har satt dype spor gjennom jordbruk, fiske og håndverk. Og nordmenn, som etter hvert ble den dominerende gruppen, har også vært med på å forme det kulturelle landskapet, ikke minst gjennom statlig styring og bosettingspolitikk.
I mange generasjoner levde disse tre gruppene ofte i fredelig sameksistens, men historien er også preget av undertrykkelse og assimileringspolitikk – særlig fra slutten av 1800-tallet og godt inn i 1900-tallet. Den norske statens fornorskningspolitikk førte til at både samisk og kvensk språk og identitet ble marginalisert. Mange ble presset til å skjule sin bakgrunn for å tilpasse seg majoritetssamfunnets krav og idealer.
I dag har imidlertid Tre stammers møte fått en ny og positiv betydning. Det fremstår som et sterkt symbol på kulturell rikdom, identitet og gjenoppvåkning. Både samisk og kvensk språk og kultur har fått økt anerkjennelse, og det satses aktivt på bevaring og revitalisering gjennom skoleundervisning, festivaler, museer og kulturprosjekter. Dette arbeidet bidrar til å styrke tilhørighet, stolthet og forståelse blant dagens og fremtidens generasjoner. Tre stammers møte er dermed ikke bare en geografisk realitet, men også et levende vitnesbyrd om Norges flerkulturelle historie og mangfoldige identitet.
Lisa Vangen fra Manndalen formidler på en flott måte historien om «tre stammers møte» og det rike mangfoldet av folkegrupper og kulturer som har satt sitt preg på Kåfjord.
Folketellingen for Kåfjord i 1930 viser at kategorien «blandet» var største gruppe i prosent med hele 48%.
Visste du at den eldste skriftlige beskrivelsen av Nord-Norge ikke ble skrevet av en nordmann, men ble nedtegnet ved hoffet til en engelsk konge?
Rundt år 890 fortalte vikingen, nordmannen og sjøfareren Ottar fra Hålogaland om sin utrolige reise til «verdens ende».
For over 1100 år siden satt høvdingen Ottar ved hoffet til kong Alfred den store i England. Han fortalte at han bodde «lengst nord av alle nordmenn», og hans beretning gir oss et unikt vindu inn i en tid der rikdommen lå i havets og fjellets ressurser.
«Ōhthere sǣde his hlāforde, Ælfrēde cyninge, þæt hē ealra Norðmonna norðmest būde. Hē cwæð þæt hē būde on þǣm lande norðweardum wiþ þā Westsǣ. Hē sǣde þēah þæt þæt land sīe swīþe lang norþ þonan; ac hit is eal wēste, būton on fēawum stōwum styċċemǣlum wīciað Finnas, on huntoðe on wintra, ond on sumera on þām lande fiscað.»
“Ottar sa til sin herre, kong Alfred, at han bodde nordligst av alle nordmenn. Han sa at han bodde i det landet nordover langs Vest-havet. Han sa likevel at landet strekker seg svært langt nord derfra; men det er alt øde, unntatt på noen få steder her og der hvor finnene slår leir, for jakt om vinteren og for fiske i havet om sommeren.”
Nysgjerrighet og jakten på hvalross
Da Ottar satte seil for å utforske de nordligste områdene, var det med en kombinasjon av nysgjerrighet og nytte. Han forklarte kongen at han ønsket å undersøke hvor langt landet strakte seg nordover, og om det bodde folk i ødemarken på den andre siden av havet. Men den praktiske årsaken til reisen var jakten på hvalrossen. Disse dyrene hadde svært edle tenner, og huden deres var spesielt godt egnet til å lage sterke skipstrosser. Ved å bringe med seg hvalrosstenner som gave til kongen, viste Ottar hvilke verdifulle varer som fantes i nord.
Ottar startet sin ferd ved å seile rett nordover langs kysten. Han fortalte at han i tre dager hadde det øde landet på styrbord side og det åpne havet på babord side; da var han kommet så langt nord som hvalfangerne noensinne dro. Han fortsatte seilasen i ytterligere tre dager, og da bøyde landet rett mot øst – eller havet gikk inn i landet, han visste ikke helt hvilket. Her måtte han vente på vind fra nordvest før han kunne seile videre østover langs kysten i fire dager. Til slutt bøyde landet rett mot sør, og han seilte i fem dager til han nådde den store elven ved bjarmenes land. Han hadde ikke møtt noe bebodd land før dette siden han dro fra sitt eget hjem; han hadde hele veien øde land på styrbord side, unntatt fiskere og fuglefangere og jegere, og det var alle terfinnas.
Møtet med bjarmene
Under sin ekspedisjon nådde Ottar til slutt en stor elv, der han møtte et folk han kalte beormas (bjarmer). Han beskrev landet deres som godt bebygd, men han våget ikke å gå i land av frykt for ufred. Likevel kom han i tale med dem, og han bet merke i at bjarmene og finnene snakket nesten samme språk. Bjarmene fortalte ham mange historier om sitt eget land og landene omkring, men Ottar var en nøktern mann; han presiserte overfor kongen at han ikke visste om alt de sa var sant, ettersom han ikke hadde sett det med egne øyne.
Kvenene over fjellene
Kvenene er blant de eldste folkegruppene som nevnes i skriftlige kilder om Nordkalotten. Ottar fortalte at Cwenas (kvenene) bodde på den andre siden av de øde fjellene, rett overfor landet til nordmennene. Han forklarte at landet deres, Kvenland, lå nord for svearne (svenskene) og strakte seg mot havet på den andre siden. Ifølge Ottar hendte det av og til at kvenene og nordmennene herjet mot hverandre over fjellene. Han beskrev hvordan kvenene bar sine svært små og lette båter over land og opp på fjellene, for så å angripe nordmennene ved å seile over de store ferskvannene i området.
Rikdommen på gården og avgift fra finnas
Hjemme i Hålogaland var Ottar en velstående herre. Rikdommen hans bestod i stor grad av tamrein; han eide en flokk på 600 dyr som ikke var solgt, inkludert seks verdifulle lokkerein som ble brukt i fangst av villrein. På gården hadde han også 20 kuer, 20 sauer og 20 svin, og han brukte hester til å pløye jorda.
Den viktigste kilden til Ottars rikdom var likevel avgiften (gafol) som finnene betalte til ham. Han forklarte kong Alfred at hver mann betalte etter sin stand; de fremste måtte gi femten mårskinn, fem reinhuder, ett bjørneskinn, ti kagger med dun, samt en kofte av bjørne- eller oterskinn. I tillegg inkluderte skatten to skipstrosser, hver på seksti alen, laget av enten hvalrosshud eller selskinn. Ottar la ikke skjul på at denne tributten fra finnene var helt avgjørende for hans posisjon som en av de mektigste mennene i landet.
Det er ikke kjent nøyaktig hvorfor Ottar oppsøkte hoffet til kong Alfred den store i England, men beretningen hans ble skrevet ned som et tillegg til kongens oversettelse av en verdenskronikk. Ottar presenterte seg som en oppdagelsesreisende og handelsmann som søkte nye markeder for sine varer. Han brakte med seg eksklusive gaver til kongen, blant annet hvalrosstenner, som var datidens svar på elfenben. Ved å dele sin kunnskap om de nordlige områdene, de ukjente kystene og folkeslagene han hadde møtt, sikret Ottar at hans liv og reiser ble foreviget som en av de viktigste geografiske kildene fra vikingtiden.
