Kvernstein

Etter et dykk i arkivet, har vi funnet følgende informasjon:

I Lyngen bygdebok står følgende (Lyngen bygdebok bind II s. 136) om gården Storslett gnr. 9. L.nr.171 «I 1787 var Jacob Olsen betaler av kvernskatt, og ledingsskatt blei betalt samme år av; Anders Andersen, Mogens Jacobsens enke, Ole Mortensen og Jacob Olsen. Morten Mogensen og Jacob Mogensen var fattige og derfor fritatt denne skatt.»

I 1801 er familien Olssen oppført i folketellinga som kvenske folk. De tre barna Rachel, Berret Maria og Anne Hellena bor sammen med faren Jacob og mora Berret Andersdatter. De har også en fosterdatter og tjenere i husholdet. De driver fiske og gårdsbruk.

008 Jacob Olssen – 0003 Storslet – 003 Kogfiorden – Tellingskretsoversikt – Folketelling 1801 for 1938P Lyngen prestegjeld – Digitalarkivet

Jacob var en stor bjørnejeger. I 1806 solgte han to skinn av bjørn skutt i Manndalen, i 1810 fanget han bjørn i saks på Nordnes og i 1825 og 1826 fanget han en halvvoksen og en fullvoksen bjørn i jern. Da han fanget den siste bjørnen var han 75 år gammel.

I 1816 betalte Jacob sølvskatt.

I 1836 ble gården Kroken skilt ut fra gården Storslett. Samme år ble Jacob Olsen fritatt for å betale leidingsskatt på grunn av fattigdom. Da var han 85 år. Han døde 8. mai 1842, 92 år gammel. I kirkeboka ble han betegnet som «fattiglem» ved begravelsen.

I et notat i arkivet finner vi følgende informasjon fra 1982:

«Kornmølle ved Nummedalsbrua oppover 200 meter ved en foss. 2 møllesteiner fra 1700- tallet, brukt sist i midten av 1800-tallet? Brannfjell som eier.

Båt fra Manndalen skulle over med korn, forliste midt på fjorden- alle omkom. Skjedde rundt slutten av 1700-tallet».

Vi regner det derfor som mest sannsynlig at kvernsteinen har hørt til den overnevnte Jacob Olsen.

Grunneierne har gitt steinen til Kvenforeningen. Det er opp til foreningen hva de vil gjøre videre. Vi har allerede forhørt oss litt om en mulig minnesmerke over den kvenske innvandringen til Kåfjord evt. Lyngen.

Tidlig kvensk bosetning i Kautokeino og Karasjok

Illustrasjon

Svenske kilder beretter at da kong Carl X1 i 1660 lot bygge kirke i Kautokeino var det der bare 6 fastboende kvenske familier.

Fra Nils Vibe Stockflets bok «Kundskap om fjellfinnene i Kongeriket Norge (Stockflets N.V. 1848 s.223) siteres:

Stedet (Karasjok) ble aller først beboet for noget over hundrede Aar siden, da nogle Qvæner nedsatte seg her, for å leve av Qvægavl og Laxefiske. De blandede sig med omvandrende Fjellfinner (Fjeldlapper), af hvilke nogle formodentlig de fattigste, tid efter anden ogsaa fæstede fast Bopæl, og begynte at leve som Qvænerne. De bleve snart talrigere enn disse, og nu anse man i alminnelighet hele Folkemengden som Fjeldfinner (Fjeldlapper), uagtet de ingen Rensdyr have.

Klædedrakten og Sproget er Fjeldfinnenes (Fjeldlappernes); dog forstaas og tales ogsaa Findlandsk, og i de fleste Beboeres fordeelaktige Legemsbygning og Ansiktsdannelse mærkes en stor Forskjell fra de ublandende Finners (side 96)

I Karasuando hendte det, at de svenske Fjellfinner under deres opphold i Tromsødalen, for dette Opphold på norsk Territorium maa betale en Avgift til Sorenskriveren på Tromsø, (side 207)

Da jeg i året 1832 var i København, fik jeg til Universitets-Bibliotek i Christiania af Hr.Instutut-Bestyrer vonWesten et av Thomas v. Westens forfattet utrykt Manuskript om den Finske Mission og Mythologi. Finnernes Antal opgives af von Westen i året 1824 ikkuns til 7231.

Sagnet om Bunki på Bunken

I følge sagnet skulle den siste hedning i Lyngen være en same som ble kalt Bunki. Han var en gammel-ungkar og hadde sitt tilhold på holmen. Presten hadde beordret han til kirka på Karnes, noe som angivelig var påbudt ved lov den gang. Dette skulle ha skjedd mens kirka sto på Karnes (1731-1740). Da Bunki ikke kom beordret presten lensmannen til å hente han med makt. Tre søndager på rad måtte Bunki stå i gapestokken utenfor kirka. Etter dette sa Bunki: «Nå har jeg vært tilstrekkelig i kirka i min tid». Så reiste han tilbake til sin holme i Lyngenfjorden og fikk siden være i fred.

Da Bunki følte at døden nærmet seg var det ingen som ville eller kunne begrave han på på hedensk vis. Derfor måtte han gjøre det sjøl. I nærheten av der han bodde var det en steinur hvor det var en hule under en stor stein. Her la han seg da han innså at døden nærmet seg og der døde han i sin egen grav. Mange har prøvd å ettergå dette gamle sagnet, og det meste stemmer, kirkegang var påbudt med lov og det eksisterte gapestokk ved kirka på Karnes.

Professor Povl Simonsen ved Tromsø museum er vel den som har gått skikkelig til for å undersøke fenomenet Bunki. Allerede da han foretok utgravninger på gården Elvejord i 1961 fikk han høre sagnet om Bonki. Og at det skulle finnes et menneske-skjelett på en holme i nærheten av Årøyholmen.

Simonsen hadde flere oppdrag i Lyngenområdet. En søndag var han på vei med fire studenter til Strupen-breen i en åpen motorbåt. Under turen dit passet det godt med en stopp på Bunkholmen.

Båtens eier påviste graven. «Han ligger under der,- men hodet mangler, den lekte vi med som barn»,sier han og pekte på en stor stein.

Det viste seg å være riktig. Det hadde vært en stort hulrom under steinen, men den hadde delvis rast sammen. På sidene var det små åpninger hvor man kunne komme inn. Sammen med studentene grov han seg ned på begge sider av den sammenraste hula. Og ganske riktig. Inne mot fjellveggen fant de skjelettrester av et menneske, urørt med føttene inn mot fjellveggen og hodet utover. Det vil si det var ikke noen hode. Det var det eneste som manglet ellers var skjelettet komplett. De fortsatte å grave og etter litt vansker viste det seg at det lå et skjelett til.., av en Bjørn. Under utgravingen konstaterte de at mannen og bjørnen lå sammen inne i hula. De ble gravd ut og skjelettene ble tatt med til Tromsø Museum.

Bjørne-skjelettet kan ikke ha ligget der før mannen blei begravd. Den lå ytterst og det formodes derfor å være kommet dit omtrent samtidig med mannen. Det utelukkes at bjørnen er kommet inn av seg sjøl. Den må ha blitt drept på fastlandet og fraktet over til Bunken og lagt inn i hula. Mulig det har vært en form for hedensk rituale, siden han forberedte sin egen grav på.

Den finske professoren Helmer Tegengren har hørt beretningen. Han mener at navnet Bunki, uttales på finsk som «Punki», er et finsk uttrykk som betyr utøy, lopper, små sorte dyr. Det har i hundrevis av år brukt i nedsettende betydning på samer. Særlig på dem som ikke var kristne. Det kan være kvænene som kom til Lyngen som har satt dette navnet på eneboeren Bunki på Bunken.

Kilde: Lyngen bygdebok

Marinius Bernhard Dalvik, Samuelsberg

Allerede som 15-åring jobbet han som betjent i butikken til sin bror Nils Olaf på Samuelsberg. I 1943 avla han eksamen ved Moldenæs handelsskole i Tromsø.

Da krigen var slutt var han klar til å starte opp som selvstendig handelsmann, 21 år gammel.

Oppgavene sto i kø for den unge forretningsmannen. Avisa «Nordlys» fra 14.desember 1950 skriver mye om de utfordringer bygda sto ovenfor.

«Smått om senn» tar sårene etter «den brente jords taktikk» å leges. Alle hus i Manndalen var brent ned og ødelagt. «En utrolig vond lukt møtte oss da vi kom tilbake. Huff, det var fælt!» sier en person «Nordlys har snakket med.

Manndalen var ei stor bygd – der det bodde ca. 900 mennesker. Og stadig nye kommer til, bare i år(1950) er det født ca.40 barn, skriver avisa videre.

Århundrers skiftende tider med ulike folkeslag har formet bygda.

Samenes sans for humor og erotikk, finnenes melankoli og tunge rytme, og nordmennenes stå-på-humør. Sammen med naturens stillhet har tidene skapt dette egenartede folket.

Avstengtheten mellom fjellene og en smule tunghørthet fra administrasjonen, har ikke imøtekommet bygdas ønsker.

Et do sto igjen! – og en kirkegård!

Men, folket vil ikke gi opp. Mellom forkullede bjelker og defekte loddpiper tok de fatt på gjenoppbygginga, men i tre lange år sto gjenreisninga helt i stampe. Tilgangen til byggematerialer var hovedårsaken. Men, også muligheter for å skaffe seg egenkapital var vanskelig. Krigsskadetrygden rakk ikke så langt. Husene som sto i dalen representerte ingen verdi. Og de som fikk lån måtte slite hardt for å klare sine forpliktelser ovenfor Husbanken og Bustadbanken.

I den perioden var Marinius Dalvik leder for gjenoppbygginga.

Konklusjonen hans var at det kommer til å bli lenge før Manndalen er gjenreist. Så langt er bare 15 % av husene og 20-25 % av fjøsene bygd opp. De fleste bor i små brakker.

Krigens mange sår griner imot folket fra Manndalen.

Status ved inngangen til 1951 var at telefonnettet var så og si utbygd i Manndalen. Skardalen hadde fått telefon og vegen langs fjorden var påbegynt. Hengebrua over elva til Samuelsberg var også ferdigbygd.

Mange av bygdas unge menn søkte imidlertid ut. 50-60 personer var allerede reist sørover på tømmerhogst.

Muligheter for jordbruk i Manndalen er tilstede.

Men, saueholdet mangler mottak av ull. Det er en dårlig løsning å sende ulla sørover, for så å kjøpe ferdigvarer tilbake, til mange-dobbel pris. Melkeproduksjon begrenses av mangel på meieri i området.

Folket ser fram til at riksveien kommer og strømmen fra Sikkajokk blir en realitet.

Dette var utfordringer Marinius som byggenemdas formann, og som ung butikkeier på Løkvoll måtte ta stilling til.

Samtidig ble Marinius ansatt som forsikringsagent i selskapet, Trondhjems Forsikringsselskap.

Folk hadde dårlig med penger like etter krigen og Nils Ole Dalvik skriver i Årboka for Nord-Troms (2012) om:

Byttehandel og kreditt:

I de tidlige årene av butikkdrifta hadde folk ikke alltid penger, så det ble enten gjort opp mot fisk, kjøtt og bær, eller at det ble gitt skyld. – Det ble nok tidvis mange med en god del skyld. Ved hvert årsslutt måtte Marinius gå over all skyld og vurdere hvem som kunne betale. Det var nok flere som fikk strøket skylda si. Husker ett tilfelle hvor Marinius tok imot en sekk med seljebark i bytte for matvarer. Denne ble liggende på lageret så lenge jeg kan huske.

Når folk kom til butikken uten penger, spurte de alltid etter Marinius. «Ikke no problem, vi ordner det», var alltid svaret de fikk.

Kreditt-bok fra 1952 og slike var det mange av. Se prisene fra den gang..

I 1951 overtok han landhandelen og kaianlegget på Samuelsberg. Etter krigen måtte hele anlegget bygges opp igjen, så Marinius overtok et helt nytt anlegg.

Marinius Dalvik var også godt likt av folk fra Olderdalen. Her fikk de solgt fisk, bær og vilt til en god pris. Husker at Marinius gjerne betalte 4-5 kroner mer for rypa enn i Olderdalen.

Butikken på Samuelsberg slik den så ut på 1950-60 tallet. Foto : Norunn Olea Dalvik

Not-hjellen og butikken på Samuelsberg. Foto: Hermund Dalvik

Dalvik startet også butikk rett over veien for bedehuset. Her drev han fullverdig landhandel som gav folk øverst i dalen et godt tilbud. I 1968 flyttet Sentrum Handel over brua, i et nybygg ved skolen. I 1979 ble butikken lagt ned.

Etter dette etablerte han butikk, bensinstasjon og kiosk på Løkvoll. Ringen var på en måte slutt

Lastebilen til Marinius var mye brukt og helt avgjørende for hans butikkdrift. Foto Hermund Dalvik

Lastebilen var sentral i Dalviks forretningsdrift. Det var henting, bringing og utkjøring av alle slags varer. Ja, selv kundene ble kjørt hjem etter besøk i butikken.

Da leveransene av melk ble satt i system, kjørte Marinius melkeruta tre ganger i uka. Ofte tidlig på morgenen, før han åpnet butikken.

En fantastisk mann som ble belønnet med «Hjemmet-blomsten» i 1982.

Hjemmet-blomsten ble gitt til personer som gjorde en ekstra innsats for nærmiljøet, ved å skape trivsel og solskinn i hverdagen, som det het.

I seks år var Marinius leder for ny-butikken på Løkvoll. I 1981 ble han rammet av sykdom og sluttet som kjøpmann.

Som pensjonist var han en ivrig fritidsfisker på Kåfjorden i båten «Dalviken». Foto: Nils Ole Dalvik.

Han døde 31.mars 2004, 79 år gammel.

Et hjerte av godhet har sluttet å slå, en gavmild hånd har dovnet. Vondt å miste, vondt å forstå, men fred du fikk når du sovnet.

Dette verset sto i dødsannonsen til Marinius Dalvik i 2004, og det kan på mange måter beskrive Marinius som person: godhet og gavmildhet.

Hans rolige vesen og korrekte opptreden skaffet han mange venner.

Takk til Nils Ole Dalvik og Hermund Dalvik.