Grape-slekten

Min bestemor på morssida, Emilie Grape, kom fra Muonio i Finland som hushjelp til lensmannen i Lyngen. Hun ble gift med Stefanus Pettersen. Stefanus og Emelie var søskenbarn, altså begge av Grapeslekten.

Så lenge jeg husker har det vært kontakt mellom slektningene i Muonio og Olderdalen. De har besøkt hverandre. Av slektningene i Muonio kan nevnes at Mauno var rektor på gymnaset og vikar for presten når han var borte.

Jeg hadde et positivt forhold til Finland, og på realskolen hevdet jeg meg godt i idrett. Jeg sa jeg hadde finsk sisu. Senere slektsgransking har vist at det egentlig er en svensk slekt som kom fra Tyskland.

Mamma og pappa kunne finsk, noe som var tilfelle med mange andre i bygda. De som kom fra Tornedalen, enten fra finsk eller svensk side, kunne snakke finsk.

Det har således vært en positiv holdning til Finland i hjemlige trakter. Etter hvert med nye generasjoner er kontakten minket eller sluttet.

Kan nevne at mitt søskenbarn, Estrid, ble gift til finsk Karesuando. Hennes sønn tok doktorgrad i teknisk fysikk. 

Barndomsminner fra 70-tallet.

Ursus eller Gunnar Salỏmonsson som var hans egentlige navn

 I begynnelsen av 70 tallet ble jeg kjent med Asgeir Brekke fra Lesja. Vi gikk på folkeviseleik her i Tromsø. Det var en fin tid. Mest nordlendinger, men også mange skoleungdom sørfra. Vi danset gammel reinlender med åtte turer, og andre leiker som Å støypa ljos og Eg ser på deg og du ser på meg. Asgeir hadde gått på gymnas på Vinstra, og han var også med meg hjem til Olderdalen. Senere ble han professor i Nordlysfysikk. Han ble gift med en fra Kvaløya, og vi har hatt sporadisk kontakt.

Jeg skrev om oppveksten i Olderdalen. Han leste den og sa at han hadde samme oppvekst. Til og med var også Ursus på Lesja. I Olderdalen løftet han en bil, og på Lesja løftet han en traktor. Husker når det nærmet seg 17. mai, lurte jentene om bunaden var blitt for trang. Det var også fester som vi gikk på, og alt var selvfølgelig alkoholfritt. Nå når jeg har passert 80, angrer jeg iallfall ikke på at jeg har drukket for lite.

Sløke

Sløke (Angelica sylvestris)

Utenom bær og sopp er det andre matvarer som en finner i naturen. Da jeg var ung brukte vi å gå sammen Hans Dalhaug til vannet i dalen og hentet sløk. Hans Dalhaug var fra Storfjord, og gift med tante Mathilde. Han var opp i årene, men god å gå i terrenget. Vi strevde med å følge han. Sløk var veldig god å spise, og Dalhaug sa den var beste medisin for kroppen.

Noe annet som vokste i nærmiljøet, var karvete. Vekstene ble ca halv meter høye, og vi samlet dem sammen og hadde dem til tørk. Det ble en frisk og god smak av teen. Jeg synes det er rart at karvete ikke blir så mye utnyttet.

Da jeg var barn så brukte vi å plukke noe som vokste opp på marka. God å spise med en syrlig smak. I det hele så tror jeg det finnes andre vekster i naturen som kunne vært utnyttet.

https://www.rolv.no/urtemedisin/medisinplanter/ange_syl.htm

Erik Schytte Blix

Vi husker Blix som en respektert og snill  kallskapellan i Lyngen fra 1951-1956. Erik var glad i ungdommen og det sies at galleriet i Kåfjord kirke full av ungdommer under hans gudstjenester. Blix var også medlem av Kåfjord kommunestyret.

Erik Schytte Blix (1921-1983)

·      Født 15.mai 1921 i Hol i Vestvågøy (Lofoten

·      Var i studietida med å stifte Nord-Norgeslaget i Oslo

·      Medlem studentutvalget ved Menighetsfakultetet

·      Cand. theol. 1948 fra Menighetsfakultetet

·      Ansatt i Finnemisjonen 1949

·      Medlem av kretsstyret i Troms krets av Finnemisjonsselskapet

·      Eksamen i samisk 1950

·      Kallskapellan i Lyngen 1951

·      Medlem Kåfjord kommunestyre

·      Eksamen i finsk 1954

·      Sokneprest i Nesseby 1956-xxxx?

·      Formann Nesseby skolestyre

·      Formann Nesseby edruelighetsnemnd

·      Formann i distriktsstyret for Øst-Finnmark distrikt av N.M.S.

·      Utsagn 1966 – Interesser Lappologi og Finnmarks historie

·      Domprost i Tromsø

·      Død 7.mai 1983 i Tromsø

Erik Schytte Blix har skrevet:

o   To grensekirker, Vadsø 1961

o   Karasjokslekter: Rettinger til 1.utgave 1987, Norsk folkemuseum 1988

o   Ordførere i Nesseby kommune: 1846-1966, Tromsø 1967

o   Nesseby- og Polmakslekter, Norsk folkemuseum 1967

o   Sør-Varanger slekter, Norsk folkemuseum 1971

o   Kirker og kirkeliv i Karasjok, Tromsø 1974

o   Kirker og kirkeliv i Tana prestegjeld: Tana, Gamvik og Berlevåg sokn, Vadsø 1965

o   Nesseby kirke 100 år: 1858-1958, Menighetsrådet 1958

o   Tromsdalen kirke, Tromsøysund menighetsråd 1974 

 

Erik Schytte Blix

Erik Schytte Blix, født 1921-død 1983

Det har vært mange dyktige prester i Kåfjord opp gjennom årene. Erik Schytte Blix er den presten jeg husker best. Han var prest da jeg ble konfirmert. Blix huskes best som ungdommens venn. Når han hadde gudstjeneste, var det alltid fullt av ungdommer på galleriet.

Et eksempel på ekte engasjement var da Karl og Hans i ung alder reiste til sjøs. Blix var på samme ferga til Lyngseidet, og ønsket dem god tur. Blix var fra Lofoten, og etter det jeg husker lærte han seg finsk. Da vi gikk på konfirmantundervisning i kirka, leste vi Pilegrimsvandringen, den mest leste boken etter Bibelen.

Vi var på prekestolen og leste av boken, og jeg husker Gunnar Olsen fra Birtavarre som en meget flink leser.

Erik Schytte Blix sønn Arne Blix ble senere redaktør i Adresseavisen i Trondheim.

Etter tjenesten i Kåfjord flyttet familien til Nesseby i Finnmark

Bærplukking

Et fenomen som varte ganske lenge, var at en mengde med folk fra Lyngseidet kom over med ferga for å plukke blåbær i Olderdalen. De så på munnen til unger at bæra var moden. Som regel kom de for tidlig, og plukket bær på de nærmeste plassene, og det var ikke alltid like populært.

Bær var det mye av, så det var nok til alle. Vi likte ikke alltid dette, og må innrømme at jeg en gang slappet luft fra sykkelhjulet til en bærplukker fra Lyngseidet, men det var aldri dårlig forhold mellom oss.

Lyngseidet var en større plass med flere gjestgiverier, og to bakerier, og så var de med i fotballkretsen. De var nok et hakk foran oss. De hadde også kommunal realskole, men de fleste fra Kåfjord gikk på Målselv Statsrealskole, som hadde eksamensrett. Etter hvert er det meste utjevnet, der som ellers i samfunnet, og bra er det.

Slekt

Vi hadde slekt i Tromsø som vi hadde mye kontakt med. Astrid Stene var nær slekt med mamma, Grapeslekta. Hun var på besøk om sommeren, og kunne være der i mange dager.

Hun var litt kunstinteressert, og i min eldste søsters bryllup, sang hun Ave Maria og hadde skrevet dikt til bryllupet.

Hennes mann Louis Stene hadde vært krigsseiler. Jeg skrev noen dikt og var ofte og snakket med henne. Hennes barnebarn Torbjørn og Gunnar Myrbakk var på besøk om sommeren, særlig Gunnar. Torbjørn spilte fast på TIL, og Gunnar var med oss på fisketur i dalen, og ellers sykla han mye.

Et annet barnebarn, Astrid, ble et år Svarta Bjørn i Narvik, hun var også på besøk hos oss. Ellers ble jeg kjent med Bjørn Johannessen som søster Lise var tante til.

Og Terje Solberg hadde besøk av Tor Zakariassen. Det var kontakter til Tromsø.

Hans Vannbakken

Jeg vil skrive noen ord om Hans Vannbakken fra Manndalen, gift med min tante Agathe. Hans var selvlært urmaker, og fikk oppdrag fra store deler av Nord Troms. I tillegg til dette var han ekspert på selvangivelser. I en periode jobbet han månedsvis med selvangivelser for fiskere og jordbrukere for folk i vide kretser. I tillegg til dette arbeidet, var han god til å fortelle gamle historier.

Min svigerbror Svein Berger fra Kvaløya besøkte alltid Vannbakken når han var i Olderdalen. Han likte å høre på gamle historier.

Vannbakken klarte ikke å være til stede ved saueslaktinga om høsten.

Signe sa at han var en snill stefar.

Tannpine

Å få tannpine var ikke så enkelt før i tiden. Husker en gang jeg fikk kraftig tannpine, og måtte med lokalbåt til Tromsø. Hans Vannbakken klistret et plaster på kinnet før jeg for. Ingrid var med meg, og vi var innom mange steder, blant annet på Arnøya før vi kom til Tromsø om morgenen. Da var det å få trukket ut en tann hos tannlege.

Emilie, en eldre søster, jobbet på Promenaden kafé. Vi gikk dit, og gjorde som vi ikke kjente noen. Emilie ble bra forfær da hun så oss. Vi ble med til hybelen hennes. Et lite rom i nærheten av kinoen. Hun hadde ikke lov å ha kokeplate på rommet. Hun trakk fram en under senga, og kokte kaffe. Det var en lang tur med lokalbåt for å komme til tannlege.