Foto:Ukjent
På tur til «læsning»/ læstadianermøte på Steinnes, Olderdalen. Vi ser fra venstre: Sivert Pedersen (sittende), Emelie Pettersen (kona til Stefanus), Stefanus Pettersen, Arthur Sivertsen (sittende), Erik Eriksen («Lille Erik»), Karl Lindvall, Marie Johansen og Grete Lindvall. Alle fra Olderdalen bortsett fra «Lille Erik» som var fra Manndalen.
Kvernstein funnet i Olderdalen
Under graving av vannledning ble det i 2022 funnet en kvernstein ved Nommedalselva i Kåfjord kommune. Funnet skapte stor debatt på Facebook der de mest aktivistiske mente funnet var samisk. Etter nøye vurdering av fagpersoner ble det avklart at funnet er å betrakte som: «en arv etter den kvenske historien i området. Korndyrking og kverning av korn har vært en sentral del av den kvensk kulturarven i Kåfjord.»
«Sametinget anser det som sannsynlig at steinen har direkte tilknytning til kvenen Jacob Olsen.»
Vi ønsker derfor ikke definere kvernsteinen som samisk og automatisk fredet, står det i Sametingets vurdering.
Etter funnet av den omtalte kvernsteinen skjønte jeg viktigheten av å ta vare på denne kulturmarkøren. Jeg tok kontakt med grunneierne og fortalte hva denne kunne brukes til og hvor viktig det var at kvernsteinen blei i Olderdalen. Lignende funn har ofte blitt sendt ut av bygda.
Jeg fikk positiv respons fra grunneierne og fikk tegnet et forslag til en minnestein over den kvenske innvandringen til Kåfjord/Lyngen. Dette forslaget la jeg fram for Kåfjord Kvenforening.
I Nord-Norge har det lenge eksistert ulike oppfatninger om kvenenes delaktighet i de eldste åkerbruk. Noen historikere mener det var nordmenn og ikke kvener som brakte korndyrkingen til Nord Norge. Det hersker imidlertid noe usikkerhet, men en ting er de ganske sikker på. Det var ikke samer.
Historiker Helge Guttormsen har drøftet dette og mange andre aktuelle spørsmål i artikkelen under :
https://septentrio.uit.no/index.php/arina/article/view/5222/5191
………………………….
Det har vært mange møller i Kåfjord på 17 og 1800-tallet.
Artikkelen er hentet fra Årbok for Nord-Troms 2022. Bildets eier: Unni Dagfinnrud/Berit Elverum
Eksempler fra år 1778
Fra Skjervøy tinglag:
Notat av Nils Petter:
Nils Johan var fisker og ungkar i voksen alder. Han bodde hos sine foreldre på Horsnes, men var mye borte på fiske.
Da hans far – Johan – døde i 1899, flyttet hans mor – Anne Kathrine – til sin datter Helena, som var gift til Ysteby i Olderdalen.
Nils Johan var da der når han var hjemme, rodde på Kåfjorden, og traff ei fin jente i Manndalen – Marianne. De ble gift, og bosatte seg oppe i Manndalen, på Storvoll.
Men en informasjon er viktig for å forstå den videre lesingen: Bestefar Nils Johan kunne ikke ett eneste ord norsk eller samisk da han traff Besta !! Han snakket bare kvensk. Som dere ser når dere leser videre, så kom Besta sin slekt på ene siden fra en storgård i Tornedalen, og de betraktet seg som fine folk.(Bucht-slekta) . På den andre siden kom Besta sin slekt fra handelsmenn på Årøyholmen. De var mest dansk-ættede.
Besta var oppdratt slik at hun ikke anså seg til å være hverken samisk eller kvensk. De snakket kun norsk på Løkvoll.
Jeg spurte Besta en gang om hvordan i all verden hun kunne kommunisere med Nils Johan, og bli kjæreste med han.
Da bøyde hun seg fram og visket i øret mitt: «Jeg kunne da vel finsk !! «
Foto: Ukjent
Foto: Tripadvisor
Mange av arbeiderbevegelsens ledere i Nord-Troms i mellomkrigstida hadde vært elever ved Solhov ungdomsskole. De ble varme talsmenn både for skolen og dens ledelse.
Ingvald Jaklin, redaktør i Nordlys og seinere stortingsmann var en av disse. Solhov ungdomsskole ble således aldri kritisert i Nordlys fordi den drev fornorskning. Elever fra Solhov ungdomsskole kom for øvrig til å prege arbeiderbevegelsen og kommunepolitikken i Nord-Troms, noe som neppe var tilsiktet fra skoleledelsens side. Til det var ikke Arbeiderpartiet nasjonalt nok.
Flere av Arbeiderpartiets ordførere i Nord-Troms i mellomkrigsåra var lærere og energiske tilhengere av fornorsknings -politikken. Blant disse kan nevnes Leonhard Isachsen i Nordreisa og Anton Meedby i Kåfjord. Begge var ordførere og formenn i fylkestinget i Troms i mellomkrigsåra og hadde det vanlige syn på minoriteter og assimilering. Det var således ingen forskjell mellom Arbeiderpartistyrte og Borgerligstyrte kommuner vedrørende fornorskingsarbeid i Troms. Men kvenene og samene slapp lettere til i Arbeiderpartiet.
Utdrag fra boka «Den finske fare: Sikkerhetsproblemer og minoritetspolitikk» Side 277.
Husmenn i Skjervøy sogn og tingsted
Kåfjord
1. Morten Olsen 48, dreng Hendrich Persen 15
2. Niels Persen 42.
3. Thomes Mathiesen 60.
4. Ole Olsen 52, sønner: Anders 15, Lars 7, Aslak 20.
5. Lasse Olsen 37.
6. Per Olsen 44, sønn Ole 12, drenger Anders Larsen 20, Nils Mortensen 18, Ole Olsen 8.
7. Lasse Andersen 40, sønner: Jon 13, Lars 10, Ole 9.
8. Hendrich Jonsen 30, sønn Ole 7
9. Poul Persen 32, sønn Svend 2, dreng Ole Siuendsen 3.
10. Rastj Olssen 35.
Foreskrefne Mandtal at vehre efter Hans Kongl. Majsts. aller naadigste befalning rigtig forfattet ofuer aldt det Mandskab som i Skierfoe sogn og Menighed efter de der om Bekomne underretninger findes og sig tilholder, det vecidnes.
Skierføe Præstegaard d.4.april 1702
Jørgen Gries. Jørgen Jørgensen Aarhuus. S. P. Bogøe, sorenskriver
Kåfjordingene hadde lang vei til kirken i den tiden de sognet til Skjervøy. De ble kalt «Gaivoninga» og de fleste var sjøfinner med navn som Nils-Olsa, Beret-Maria og Per Olsa-Karen. Ytterværinger og innværinger kom rett som det var i krangel og slagsmål, men de fleste slåsskamper, hvem de så sto mellom, var for det meste kåtskap og lysten til å prøve kreftene. Når det av og til ble storbalade og utrivelig slåssing, så hadde det vanket for mye brennevin og nettopp det hadde Skjervøy kirkested vært berømt for i gamle dager, for både ett og to hundre år tilbake.
I instruksen til misjonær Bjørnson fra biskop Bang het det at «han skal reise til de finner som opholder sig i fjordene, og disse steder i Schjervøe befindes at være 10 i tallet: 1 Segelvik, 2 Jøkkelfjord, 3 Burfjord hvor det både er forsamlingshus og en stor skolegamme, 4 Spilderøen med fire familier og de pleier at søke til det 5. sted, som er Kvænangen, hvor også er forsamlingshus, 6 Oksfjord hvor det også er forsamlingshus, 7 Reisenfjorden, der er også forsamlingshus, 8 Uleøen, 9 Koegfjord, der er forsamlingshus, 10 Langfjorden.
Alle. disse steder skulle misjonæren besøke minst en gang om året.Han skulle også formane alle til å reise til kirken, «særlig de i Oksfjorden som kun har en mils reise til hovedkirken på Schiervøen.» Fremmede innflyttere måtte la sine barn lære det norske språk og opplæring i salighets kunnskap, hvis de ikke ville det, «da straks at forføie sig dit hvorfra de var kommet.»
Olderdalen, bygda vår