Mor mi, Nathalie Mary Elise Henriksdatter, var født 1914. Det var en tid der fattigdom slettes ikke var et ukjent begrep blant folk i Nord-Troms – kanskje spesielt blant de kvenske innvandrerne. Nathalie hadde antakelig både samisk, kvensk og norsk blod i årene. Kvenene kom fra Nord-Finland, og jeg kan huske at mor i tillegg til samisk også, ihvertfall tidlig på femtitallet, kunne gjøre seg forstått på finsk – hun var såkalt trespråklig. Men etterhvert overtok det norske fullstendig i Nord-Troms-bygdene – en velkjent historie, – men mor og far brukte samisk hjemme i begynnelsen på femtitallet, når vi ungene ikke skulle forstå. 

Den påfølgende, lille historien her fortalte mor meg en gang, og jeg synes den fortjener å bli nevnt fordi den sier noe om livsvilkår og skjebner under tidligere tider i Nord-Troms – og ganske sikkert mange steder i landsdelen. 

Foreldrene var Emelie Henriette Hansdatter, født 1887 og Peder Henrik Henriksen, født 1872. De bodde i en liten kåk i Ysteby, et par kilometer nord for Olderdalen. Livet der var nok ikke enkelt for småkårsfolk, og for å avlaste familien ble mor Nathalie satt bort som liten jente til Lien på Nordnes. Stedet ligger på andre siden av Kåfjorden, og man måtte altså benytte båt for å komme dit. Der bodde det noen fjerne slektninger som tok vel imot Nathalie. Det var heldigvis snille folk, og jeg husker ihvertfall et navn derfra: Sara Klausine Petrea, bare kalt for Sina. Sina på Nordnes som lagde så kjempegod ost av kumelk. 

Min informant Hanna Lien Strømseth som i dag bor i Bardufoss mener at mor var 10–12 år da hun kom til Lien. Hvor lenge hun ble boende der husker ingen av oss. Men det ble ihvertfall lenge nok til at hjemlengselen tok overhånd. Hun ble tatt vel vare på, men hele tiden lengta hun hjem til mora i Ysteby, fortalte hun meg. Den lille jentungen klatra av og til derfor opp lia på Nordnesodden fordi hun visste at fra et utsiktspunkt der kunne hun se den lille bua på hjemplassen Ysteby, tvers over Kåfjorden. Der bodde foreldrene og tre eldre søsken. I våre dager er det vanskelig å tenke seg situasjonen der jentungen klatra opp fjellsida for å få et glimt av hjemplassen, men historien er antakelig illustrativ for den utfordrende tida i begynnelsen på 1900-tallet i Nord-Troms.

Jeg vet ikke hvor lenge hun bodde på Lien, og forsto ikke å spørre. Det er klart at her var det konstant hjemlengsel etter foreldrene, og da hun etterhvert ble hentet hjem oppdaget hun at mora var på vei og skulle ha en ny unge. – Det var en utfordring, fortalte hun. Hun måtte pent dele mora med nye søsken, og det var hun ikke forberedt på. Men det gikk seg til etterhvert og ungeflokken i den lille bua besto etterhvert av ni unger. 

Nathalie døde 1997, 83 år gammel. Mora Emelie Henriette døde 1963, og jeg husker at jeg var med på å bære kista. Begge ligger begravd på Olderdalen kirkegård. Faren Peder Henrik døde allerede 1946, – han fikk jeg aldri hilst på. Han ligger begravd på Sandeng kirkegård i Manndalen.

På 60- og 70-tallet var begrep som «sjark» og «støe» og «pekaill-fisker» mye brukt når man skulle romatisere, eller av-romatisere det hjemlige fiskeryrket. Bl.a. professor Ottar Brox trur jeg delvis gjorde seg til talsmann for denne måten å drive fiske på. Men visesangeren Jack Berntsen var pessimistisk og mente at Edvard måtte finne fram hammeren og spikre døra igjen, «førr i utbygda kunne ingen mainn bo». Det var nok ikke den mest ettertraktede virksomheten, det å være fisker med småbåt den gangen. Da var det mer fristende og lukurativt å melde seg på i den nystartede oljeutvinningsvirksomheten. Her ser man muligens et forsøk fra 1971 på å illustrere en sånn «pekaill-fisker». Tegningen henger på en vegg i Olderdalen. Han ser forsåvidt optimistisk ut – og med kokfisk. Men fiskehjellen er tom der bak.

«Kor er hammaren, Edvard, du treng han vel no når døra skal spikrast igjen? For i utbygda, Edvard, skal ingen mann bo. Du skal reise til byen, min venn.

Det fortelles fra bygdelagene i hjemkommunen min Kåfjord, at før, for lenge siden, hvis mannen i huset ikke fikk tak i kveite til julemiddagen, så måtte han sitte over skrevs på nausttaket i hele jula. Det var visstnok kona i huset som bestemte det, og det var helt vanlig i samisk juletradisjon. Men det fortelles også at en stortorsk av god kvalitet forsåvidt kunne godtaes, til nød. Det skal ikke forundre meg det minste om den kvenske befolkningen i Nord-Troms også hadde dette som juletradisjon. Gubben måtte sitte der og fryse på nausttaket. Det er kanskje derfor mannfolkene i våre dager i Nord-Troms (inklusive undertegnede) har så stritt hår…? Originaltegningen her fra 1971 av en sånn udugelig – eller uheldig kveitefisker på Kåfjorden henger på veggen hos Astrid i Olderdalen.

En reiseskildring

Etter en lang flytur fra Nord-Norge møtte jeg en utfordring på Gardermoen. Den besto i å kjøpe togbillett videre – med togskifte underveis. Det var nemlig ikke så rett fram for en gammel krok fra Olderdalen som ikke hadde vært så nøye med å følge med i den teknologiske utviklingen – eller innviklingen – de senere årene. Jeg har en tendens til å overmannes av motløshet og tiltaksvegring når jeg tvinges til å finne ut av intrikate saker som en togbillett-automat. – Hva slags knapper man skal trykke på, hvor skal man plassere pekefingeren, og i hvilken rekkefølge? For lettvinthets skyld og dermed slippe å bruke hodet på kompliserte greier var jeg et øyeblikk fristet til rett og slett å hoppe bukk over hele billettkjøpet og lure meg med toget uten å betale – og håpe på at ingen billettkontrollør fra Norges Statsbaner – som av en eller annen mystisk grunn, av alle ting har endret navnet til «Vy», – dukket opp underveis.

Imidlertid hadde jeg på flyturen lest mesteren i reiseskildringer, Torbjørn Færøvik sin bok: «India». I denne boka gikk det fram at en mann ved navn Ram Chandra i 1952 ble pågrepet på et tog i den indiske delstaten Bihar. Han kunne ikke framvise togbillett og klarte heller ikke å betale boten på fire rupier. Det indiske politiet kastet ham derfor i fengsel. Der, i en stinkende celle ble han sittende på huk i tredve år med bittesmå rasjoner mat av og til, og som han attpåtil måtte dele med rottene. Politiet og fengselsmyndighetene hadde rett og slett glemt ham. Underveis døde nemlig både politisjefene, fengselsdirektørene og fengselsbetjentene, og til slutt visste ingen hvorfor Ram Chandra satt i fengselet, og aller minst offeret selv. Han var blitt splitter pine gal i løpet av disse 30 årene, – forståelig nok.

Med denne nifse historien i hodet tvang jeg meg selv til å begynne å trykke på knapper og plassere pekefingeren på noen tall og symboler der på Gardermoen, og etterhvert kom det faktisk tytende ut en honnørbillett til Sentralbanestasjonen i Oslo – med overgang til Kolbotn. «Vy» sto det på denne billetten, og et beløp på 52 kroner. Stolt og lykkelig entret jeg toget med billetten godt synlig og i forvissning om at jeg behersket teknologien inne i denne automaten – og dermed unngikk skjebnen til Ram Chandra.

Av Håkon Bergmo

Må snart begynne å sitere Hamsun og kalle mine sjeldne besøk i hjembygda for «paa gjengrodde stier» – og man gjenoppdager ved disse besøk saker og ting uavlatelig der borte. Denne gjenoppdager jeg forsåvidt på en vegg i Olderdalen hver gang jeg er på besøk. I helga hadde jeg med meg fotografiapparatet og fikk knipsa av «kunstverket». Ser at den er tegna med tynn tusjpenn i 1976, og er nok ment å illustrere en hendelse i Altaelva (verdens beste lakseelv). Trur det var en uforsiktig eller uheldig elvebåtfører som fikk nylon i propellen på sin ferd forbi en laksefiskende kompis. Det ble mye roping og bannskap (mye bannskap) og mere til – fisketuren og helga var spolert, selvsagt. Jeg har benyttet meg av noen kunstneriske friheter, ser jeg. Ørlitegrann dramatisert, og det har man lov til i kunstens navn, har jeg lest et sted.

Av Håkon Bergmo

En av mine kompiser i Olderdalen var Ivar Albrigtsen. Han fortjener noen ord her. Ivar var kjent som en oppfinnsom kar som deltok med liv og lyst under oppveksten i bygda, enten det gjaldt fotball, ski og skøyter, svømme- og stupetrening fra Hans Persa-kaia og konkurranser i hva det skulle være. I første halvdel av femtitallet engang var det en periode vinterstid populært å drive med flaskeløp i snøen. 

Bak fjøset til Ivar sine foreldre, Sandra og Henrik, var det en kjempeflott, ganske bratt bakke – som skapt til å konkurrere i. Der møttes guttungene i bygda og gjorde med stor flid istand løyper til flaskekonkurranser. Det ble beregna og målt på kryss og tvers og finurlige svinger og hopp ble konstruert og preparert. I alpinspråket kalles det for å stikke en løype. Vi konkurrerte i to grener: hopp og utfor, og her var det om å gjøre å ha i besittelse en velegnet flaske, men med ikke for lang tut. Å konkurrere med lang tut på flaska betydde handicap, naturlig nok, fordi den da ville ha vanskeligheter med krappe svinger i løypa. Møtte du opp til konkurransen med for lang tut var du så og si dømt til den forsmedelige sisteplassen. 

Kjellerboder og spiskammers ble derfor saumfart for å finne den riktige flaska med så kort tut som mulig, og vitenskapelige tester ble gjennomført bl.a. med igjenkorka flaske fylt med vann og forsiktig oppvarma i steikovnen på kjøkkenet for å få den rette tyngda og gliden. Slik dreiv vi på, kom hjem på kvelden, våt over hau og oppglødd kanskje på grunn av en seier, eller like gjerne etter et katastrofalt resultat i flaskebakken – og skoleleksene ble utsatt på ubestemt tid. Dette var alvor. 

Men Ivar gjorde brått slutt på alle diskusjoner om hvem som var mester da han en dag møtte opp med en for oss til da, ukjent type konkurranseflaske, – uten tut. Den så skummelt effektiv ut. Det viste seg at han hadde fått kloa i en honning og rigabalsam-flaske, av den store typen. Som kjent er honning og rigabalsam en mixtur mot hoste bestående av velluktende oljer og dråper av lavendelolje m.m., beregnet til innvortes bruk, innført fra Riga i Latvia, – derav navnet. Ivar hadde funnet flaska hjemme i medi- sinskapet, tømt ut innholdet og på finurlig vis kutta av tuten. Han var i dagene etterpå, med denne geniale flaska, uslåelig i hoppbakken, vi andre ble som statister å regne. Det var som å hoppe etter Wirkola, – lenge før Wirkola for alvor begynte å konkurrere. Men hva foreldrene mente om dette flaskestuntet til Ivar er ikke kjent. 

Vi møttes mange år senere i hovedstaden og gjorde noen spektakulære stunt der med andre typer flasker, Ivar og jeg, han som student på Blindern og jeg som typograflærling på Fabritius. Vi hadde moro av å minnes disse konkurransene i bakken bak fjøset. Ivar, og mange andre “flaske-kompiser”, er gått bort for lenge siden – men minnene lever enda. 

Av Håkon Bergmo

Som guttunge i Olderdalen allerede tidlig på femtitallet var jeg vant til å være i båt og visste hvordan man skulle sløye småsei, – fjæra var en yndet lekeplass. Jeg kunne vel vært 5–6 år og ikke rare karen, men ikke bestandig lett å holde styr på, er jeg blitt fortalt. Å betjene robåten alene, – å være skipper ombord, var en av mine største ønsker, og denne spesielle dagen lå Kåfjorden som et speil og sola skinte. Robåten til gamlingen, en såkalt kjeks, lå fristende til i støa nedafor naustet, men var ikke til å rikke for en liten guttunge. Sjøen flødde og jeg visste at bare floa kom høyt nok var det muligheter for å få vann under kjølen. Til slutt klarte jeg, ved etablering av enorme kraftanstrengelser, å dytte ut båten og lykken var fullkommen da jeg kravla ombord og fikk ut årene. Ombord var det en dorg til å fiske langs land og alt lå til rette for en fantastisk dag. Alene ombord i robåten og med huset vårt rett der oppe – jeg visste antakelig at foreldrene mine fulgte med gjennom kjøkkenvinduet. Kåfjorden lå som et speil, været var varmt, og småseien tok i. 

Men redningsvest var ukjent for oss den gangen. – Seksåringer i dag ville jeg kanskje ikke engang fått lov til å gå ned til fjæra alene. Husker ikke helt hva som kom ut av denne roturen, men gamlingen kom antakelig med en lett reprimande. 

Av Håkon Bergmo

For en stund siden dukket denne opp på sida til «Gamle Nord-Troms»: En drikkevise som sies å ha sitt utspring i regionen. – Ikke vet jeg, den kommer kanskje like gjerne langveis fra, for over hundre år siden. F.eks. den gangen da gruveslusker fra hele Norden: kvener, finner, svensker, samer, nordmenn og noen russere, sleit under besværlige forhold i malmgruvene i Birtavarre-fjellene. Teksten går rett på, uten filter, og er muligens litt «på kanten» for sarte sjeler. Men om ikke annet så inspirerte den hobbyillustratøren til å finne fram tegnesakene. God helg (men husk: det er ikke nødvendig å ta oppfordringen i denne sangen bokstavelig).

Drikk min venn, vær alltid glad

Tidsnok kommer sorgen.

Full i går, og full i dag,

Og kanskje full i morgen

Facebook-venn Torleif Lyngstad fra Birtavarre hadde en noe modifisert versjon:

Drikk min venn, vær alltid glad, 

tidsnok kommer sorgen, 

Jeg drakk i går, er full i dag, 

tar sikkert en dram i morgen.

En annen av mine facebook-venner, Ruth Larsen fra Skardalen hadde en samisk versjon:

Juga, juga vieljažan 

oktii boahta moraš. 

Gárremiin odne ja gárremiin 

ikte ja seamma gárremiin ihttin.

Av Håkon Bergmo

Det ble investert i en 14 fots plastbåt med seks hesters Crescent påhengsmotor på 60-tallet. Adskillig dramatikk utspant seg med den båten en gang gamle Bergmo skulle ut etter ferskfisk. Han hadde mange gode sider gamlingen, men var nok ikke av de mest teknisk begavede og ettersom årene gikk og serviceheftet til motoren ikke ble orntlig fulgt opp ble Crescenten vanskeligere og vanskeligere å ha med å gjøre. Og denne spesielle dagen var den plent umulig å få start på. Alle som har hatt med en tungstarta påhengsmotor å gjøre vet hvor slitsomt det er å dra i startsnora. Slik dreiv han på en halv times tid, formodentlig svett og irritert, før den plutselig og uventet starta med et brøl. Han tenkte nok at her var det greiest å ikke slakke på gassen – ville ikke risikere at Crescenten stoppa. Det var full pinne forward, og med baugen høyt til værs bar det avgårde. 

Sittende i bakskotten observerte han ikke at Post-Anton med sin tunge motorbåt kom på kryssende kurs, som vanlig med hunden sin, den berømte Leo som mannskap framme i baugen. Begge skipperne stelte med sitt hver for seg, fulgte ikke med, og da sa det pang! Gamlingen traff motorbåten midtskips, høyt oppe på rekka. 14-fotingen var relativt lett, den fortsatte sin luftige ferd over Anton sin båt og landet med et kjempeplask på andre sida. Begge fortsatte deretter i hver sin retning, akkurat som om ingenting var skjedd. Ingen personskade oppsto, men ordspillet om lykken som var bedre enn forstanden må vel sies å passe inn her. 

Men på veien denne dagen kom ystebyværingen Isak Albrigtsen gående, med sin velkjente gyngende gange, på vei til butikken for å kjøpe sirupskake. Han fikk øynene opp for det som var i ferd med å skje utafor støa, stoppa opp – og ble stående på en fot. Slik sto han en god stund og betraktet dramaet før han etterhvert satte den andre foten ned framfor seg og fortsatte sin vandring innover mot samvirkelaget – rimelig oppspilt, formodentlig. Han fikk nok mye å berette om på butikken den dagen. 

Alle de involverte er gått bort for lenge siden. Men det ble fortalt i bygda at i tida etterpå knurra Leo stygt hver gang den observerte Gammel-Bergmo på veien. Denne historien fra Olderdalen er utrolig, men sann. Det var mor mi som fortalte den til meg, – og hun brukte ikke å lyge. Fra land hadde hun observert det hele fra kjøkkenvinduet.