Av Håkon Bergmo

Om bl.a. Petter Dass, lakseoppskrifter og engelsk fotball

Dette er et forsøk på å illustrere en usikker og litt sjøsyk byssegutt ombord i m/s «Sunpolynesia» i tung sjø utpå Atlanteren, slik undertegnede opplevde det julaften 1962. Denne høytidsmiddagen var på forhånd bestemt av stuerten fra Haugesund og besto av kokt laks med tilbehør. Noen murret, spesielt motormannen fra Mandal som hadde sett for seg tradisjonell julaftens ribbe. Men kokt laks ble det, og alle overlevde, såvidt jeg kan huske. 

Denne gamle sjømannen, stuerten fra Haugesund, bodde sammen med familien i Sunderland, England. Han var voldsomt fotballinteressert og kunne historikken på rams når det gjaldt fotballklubben Sunderland Association Football Club, forkortet Sunderland AFC, og hadde som overordnet ønske her i verden at denne tradisjonsrike fotballklubben, med flere titler før krigen, enda en gang mens han var i live, skulle vinne den engelske fotballserien. Slik gikk det imidlertid aldri i hans levetid, og han døde formodentlig etterhvert som en desillusjonert mann, kanskje. Men flink med mat var han, det skal han ha, og dyktig med underholdende fotballhistorier fra Stadium of Light i Sunderland.

Og når vi først er i gang med å tilberede den utmerkede råvaren laks passer det her å ta med den matglade presten Petter Dass sin oppskrift på «Lax at Koge»:

Når først man fanget har en Lax

Man skraber den og skjær den strags

I flade pene Skiver,

Man helder da af Vandet paa,

Så at det over den kan staae,

Og smagen den opliver

Med dyktig Salt og Ingefær,

Med peberkorn og Nelliker

Samt nogle Laurbærblade

Naar den har kogt en Ottendel

Af vad det kaldes Time hel, 

Man den anrette lade. 

Av Håkon Bergmo

Mine tanker går denne gangen til oppveksten på femtitallet, nok en gang, da vi opplevde noe som nok ikke kommer tilbake i vår tid, nemlig det å lytte på fiskeribølgen. Ihvertfall vi som vokste opp i periferien med nærhet til feltene der fangst av sild var alfa og omega, var opptatt med å lytte på dialogen mellom sildesnurperne ute på feltet. I stua sto gjerne en Radionette eller Høvding bordradio som hadde langbølge, kortbølge, mellombølge og denne nevnte fiskeribølgen som kom i 1947. Jeg vet ikke engang om folk flest i det hele tatt hører på radio lenger. Tilværelsen i 2020 domineres av internett med sosiale media, og TV med tilgang til allverdens kanaler.

Jeg vokste opp nær Kåfjorden. Ved sildeinnsig i mørketida kunne fjorden være opplyst som en storby. Det var snurperne som jakta på sild – «havets sølv». Store fangster ble rapportert på fiskeribølgen, og når båtene ikke fikk plass til all silda ombord, kunne det høres: «hallo, hallo hjelpebåter, hjelpebåter». Hjelpebåtene svarte – de kom og tok unna. Trange fjorder som Kjosen i Lyngen og Langfjorden, Alta der vi har hytta vår, huskes som gode sildefjorder, og med stor trafikk på fiskeribølgen.

Det var et eventyrlig sildefiske som skapte liv og røre og velstand i bygd og by på Vestlandet og i Nord-Norge. Teknologien ombord utviklet seg raskt og effektiviteten ble deretter, med bl.a. asdic og kraftblokk. Beskatningen der norske, islandske og sovjetiske båter deltok ble etterhvert altfor stor, og fangstene avtok sterkt i løpet av 1960-tallet. Fangstmetodene og det overdrevne uttaket av sild gjorde at bestanden etterhvert kollapset. Sildefisket i våre dager er regulert ved nasjonale kvoter og internasjonale avtaler. Forskerne anbefaler bærekraftige fangster i den hensikt å bygge opp igjen sildebestanden, sakte men sikkert. I forrige uke fikk vi på torget i Bossekop kjøpt fersk sild i fiskebilen fra Senja. Vi stekte noe og lettsalta noe – og var nesten tilbake i 1950-tallet på kjøkkenet. 

Av Håkon Bergmo

En gang i tida, på sekstitallet, var man typograflærling ved ærverdige Fabritius & Sønner i Oslo. I læretiden på fire år inngikk undervisning ved Oslo yrkesskole, der vi bl.a. måtte dokumentere ihvertfall et minimum av norsk- og formingskunnskaper. Natta før en oppgaveinnlevering hadde jeg jobba hardt på hybelen med tusjtegninger og en historie om min barndoms butikk i Olderdalen. Læreren, en urban bymann, syntes antakelig at mitt valg av emne i denne kombinerte oppgaven var noe ukurant, og han foretok en høytlesning for klassen som stort sett besto av oslogutter med begrensede kunnskaper om sirupsdunker, spekesildtønner og livet nordfor Sinsenkrysset i sin alminnelighet. Det må nevnes at oppgaven, som ikke måtte overstige et visst antall ord, holdt til ståkarakter. Det er ca. 45 år siden jeg skrev dette og den bør leses med det for øye. Den var med i Årbok for Nord-Troms 1976. Hadde glemt hele saken inntil redaktør for boka dette året, Anders Ole Haugli minnet meg på den i en kommentar på nettsida til “Gamle Nord-Troms”. 

Hans Persa sin butikk 

De gamle landhandlerier betraktes nærmest som eiendommeligheter i dag. De har utspilt sin rolle – eller har de egentlig det? Er våre selvbetjeningsbutikker og supermarkeder noen fullgod erstatning? Mon tro om ikke den lille handelsbua hadde hatt en oppgave å fylle også idag? Om ikke annet enn som en brems og tenkepause i det moderne menneskets oppkavede tilværelse. For all del, la meg ikke filosofere over nettopp det problemet. Det overlater jeg til psykologene og de andre. 

La meg heller i en sen nattetime dukke ned i barndommens verden – nostalgiske tanker om en liten handelsbu med tjærepapp på veggene. I de smårutede vinduene hang reklameplakater på varer som var gått av handelen ti år før. Innehaver var Hans Perdersen, en ruvende og godlynt kar med kritthvit hår, nesedråppe og Hindenburg-barter som en svær neve tvinnet på støtt. For oss var det varemerket på Hans Persa. 

Det gikk knapt en dag uten at vi rampungene var nede i Hans Persa sin butikk. Det var om å gjøre og lage snille og uskyldsrene ansikter, for da visste vi at det smalt femøreskarameller på disken, eller et kremmerhus store rosiner. Han var ikke så nøye på det sånn, Hans Persa. Smaken av lakriskaramellene hans fornemmer jeg på tunga enda. 

Spekesildtønnene under parafinpumpa var en yndet sitteplass for oss. Der satt vi og supte inn butikklukta og betraktet varehyllene med assorterte og mystiske esker. Den fullkomne orden hersket nok ikke i de hyllene, fordi varene helst ble stuvet der det var plass. De røde sytrådsnellene var plassert oppå såpeeska og de hvite var i den hylla lengst borte ved siden av eska med blandet drops. Hans Persa førte forøvrig bare prima vare – sekunda ikke! 

En fremtredende plass i vår barndoms butikk hadde sirupsdunken. Den sto på disken, med en sky av fluer rundt. Det hang forresten fluefangere i takbjelken så adskillige lot livet der, men en og annen trakk utvilsomt sitt siste sukk i svartsirupen. Vi fulgte ekstra godt med når noen kom og skulle kjøpe sirup. Det var en seremoni som krevde ærbødighet. Vi holdt pusten når den deilige sirupen fløt ut og la seg i ringer i medbrakte spann. Klimaks var når Hans Persa skar av strålen med den spesielle kniven og med en elegant bevegelse vippet dunken på plass igjen. Fluene var spesielt aktive og surret som besatt under denne seremonien. Storøyde og med vann i munnen tok vi plass på tønna igjen. 

Akk, ja. – Det er mange herrens år siden den gamle hedersmann ekspederte sin siste kunde, og bua er borte forlengst. En åpen plass er alt som er igjen. En vakker dag står kanskje et supermarked på tomta. 

Av Håkon Bergmo

I serien om «Latterlige skisser i en corona-karantene» ga jeg meg i kast med denne slåttekaren og trudde en stund at jeg hadde tatt meg vann over hodet. Vanskeligere enn jeg hadde trudd. Men inspirert av Samuli Paulaharju sin bok om kvenene ved Ishavet, som jeg nylig fikk i hus, gikk det seg til sånn noenlunde. Så får man se hvordan denne latterlige illustrasjonen blir til slutt. Egentlig var det meningen å illustrere et av de fine diktene til Olav H. Hauge i boka som jeg fikk av mine barnebarn. Det gikk fint å overføre denne nynorske teksten fra slåttekaren på Vestlandet til kvengubben i f.eks. Nord-Troms. Teksten går slik:

Ljåen

Eg er so gamal

at eg held meg til ljå.

Stilt syng han i graset,

og tankane kan gå.

Det gjer ikke vondt heller,

segjer graset,

å falla for ljå.