I Kåfjord var det under 50 telefoner i bruk i 1950. I dag ?

Det har vært en rivende utvikling innen telefoni. I dag har alle sine egne mobile- telefoner. På 1950-tallet var situasjonen en helt annen. Den gang var det fasttelefoner for de få. De andre brukte telegrafstasjon. Hver bygd hadde sin egen telegrafstasjon og telegrafbestyrer. I Olderdalen var det Regine Pedersen som hadde denne jobben, en jobb hun styrte på en forbilledlig måte.

Etter at denne artikkelen ble lagt ut på fb kom det mange interessante kommentarer. Tar meg den frihet å bruker disse på min side.

Martin Eliassen:

Mine foreldre hadde talestasjonen/rikstelefonen i Nordmannvik fra 50-tallet til automatiseringen kom sannsynligvis tidlig på syttitallet. Det var tre telefonabonnementer i Nordmannvik; kaptein Ole Døving, vegoppsynsmann Roald Hjalmarsen og Hj. P Lyngmos Eftf (butikk/post). Alle disse delte 1 linje og hadde forskjellig ringesignaler. Vi unger ble sendt med telefonbud og telegram, og mottakerne måtte komme og melde seg på talestasjonen hos oss. Ikke alle ønsket å snakke selv. Mange ganger måtte mor vår være den som snakket for vedkommende. Ved store høytider var det travelt på talestasjonen. Da kom det mange hilsninger, særlig fra sjøfolk til sine familier og kjøre. Hilsningene måtte skrives ut på flotte fortrykte telegramblanketter. Senderen hadde flere alternativer hilsninger å velge mellom og oppga et nummer som bestemte valg av hilsning. Skulle vi ringe et nummer i Tromsø, måtte vi først ringe telegrafen på Lyngseidet og be om linje til Tromsø. Ofte var det ventetid på linje pga liten kapasitet og stor trafikk. Ut på 60-tallet ble det etter hvert flere som fikk telefon i bygda. Men lenge var det ventetid på et slikt gode

Martin Eliassen:

I tillegg hadde vi, etter datidens standard, stor fjøs med mange dyr, som krevde stell. Dyra skulle ha for, og vi unger misunte andre barn som slapp unna hesjing og innkjøring av høy på sommeren. Senhøstes kom det vi grudde oss mest til: Opptak av potet. Husker at jeg syntes potetlandet var kjempestort og hver potetrand var forferdelig lang. Hans Wiik var fast kålriver, og mange av bygdefolket deltok i plukking av poteter. Typisk var det regn og dårlig vær under potetopptakinga. Trøsten var at mamma serverte oss spesielt god mat mens dette arbeidet stod på.

Håkon Bergmo:

Aktiv bidragsyter

Ser gammel-Bergmo er oppført som fisker. Han titulerte seg som «fisker» i flere sammenhenger, kan jeg huske. Riktignok var det for han en viktig fritidsbeskjeftigelse å dra på fjorden etter ferskfisk, men det virker som han har dratt det litt langt når han har oppgitt dette yrket i telefonkatalogen. Eller var det sånn at denne yrkesgruppa den gangen fikk statlig støtte til drivstoff og luringen fant mulighet til litt billigere solar til motorbåten?