Det kan ha vært nyttårsaften 1950 i Olderdalen. Gamlingen hadde tatt yngstekaren med ut på trappa for å høre på kirkeklokka i den nybygde kirka. Bygda hadde nylig fått strøm fra Sikkájohka kraftverk og vi kunne derfor observere et svakt lys fra en lyspære på gudshuset innersida Storelva. Det var snart på tide å kvitte seg med petromaksen. De aller fleste hus i bygda vår overlevde evakueringa i motsetning til f.eks. i Manndalen tvers over fjorden, der tyskerne satte fyr på rubb og rake. Okkupantene hadde riktignok brukt kjelleren i huset vårt til hestestall og mye var ramponert. Men den utfordrende tida like etter krigen og evakueringa i Nord-Troms og Finnmark var på vei til å gli over. En gryende optimisme var på gang hos et hardt prøvet folk. Gamlingen må ha vært i det fantasifulle hjørnet denne kvelden. Han fortalte nemlig, med alvorlige rynker i panna, om det svære spetakkelet som bodde bakom Gilavarre, eller Kila, som vi sa. Han sparte ikke på kruttet på trappa den kvelden, Gammel-Bergmo, og historien om Kila-trollet gikk rett inn hos en 4-åring, – og jeg trur på dette enda den dag i dag – snart 70 år etterpå.
Vi var gode kompiser den gangen bestefar og jeg, der en høyst vennskapelig brytekamp på kjøkkengulvet ofte inngikk som en del av dette kompisforholdet vårt. Det var alltid stas å være på besøk hos bestemor Ane Helene og bestefar Peder i Trollvik. Brødskiva smakte kjempegodt der innover, – det skyldtes antakelig hjemsmøret som de lagde. Det var snåle greier denne separatoren på kjøkkenbenken som lagde så godt smør.
– Men gamlingen kunne være streng innimellom. En gang fikk jeg en alvorlig overhøvling fordi jeg tusla oppi skogkanten på Bergmo en søndag formiddag og plystra, før presten steg ned fra talerstolen. Det var rent ugudelig, mente han.
Tidlig på femtitallet var begge i toppform og verden var lys, – sola skinte hele tiden. Bjørn-butikken var et stort etablissement et par-tre kilometer med grusvei innover fjorden. Det var forløperen til det store Bjørn-konsernet i våre dager. Jeg fikk være med på handletur dit. Han tok på seg finjakken og ryggsekk og på baken hang tollekniven. Husker at jeg syntes fjellet på andre sida Kåfjorden så skummel ut. Bestefar kalte det for Isfjellet. På Bjørn-butikken husker jeg han gikk til innkjøp av spesielt to ting. Han kjøpte en pakke avfallstobakk, muligens av typen Record fra Langaard og en pose med puffet ris. Han insisterte på at dette ikke var vanlig puffet ris. Japan-ris kalte han det for. Det var vel en spesiell type puffet ris, kanskje. Avfallstobakk var det motsatte av den eksklusive Virginia-tobakken. Det var rett og slett oppsop fra gulvet på tobakksfabrikken og var antakelig en rimelig løsning for nikotinhungrige den gangen. Men jeg trur ikke gamlingen var noen storrøyker og han stumpa røyken etterhvert utpå femtitallet, mener jeg. Han kjøpte også andre varer, – kanskje en pose kaffe fra lavlandet i Vest-Afrika, kjent som Hvit Liberia. Dette var en rimelig, men kruttsterk kaffetype, som var mye brukt blandt fiskerne nordpå – passer neppe inn i assortimentet i kaffebarene på Grünerløkka i våre dager.
Besteforeldrene i Trollvik levde ikke akkurat på stor fot, de brukte ikke mere penger enn nødvendig for et brukbart liv, og det eneste de hadde oveflod av var omtenksomhet for andre, ikke minst for barnebarna. Slik var det vel for de aller fleste i Nord-Troms den gangen, kort tid etter krigen og evakueringen. De tilhørte den tiden da folk vokste ut av fattigsamfunnet og skapte et verdigrunnlag som vi idag nyter godt av, men som er lett å glemme i all vår oljerikdom.
Etter butikkbesøket var det å ta beina fatt på tilbaketuren. Den var i lengste laget for en kortbeint 6-åring, – spesielt den siste motbakken var hard å forsere. Det var greit å vite at der venta bestemor med brødskive og melk. Bestemor Ane Helene levde enda da jeg kom hjem fra langfart i 1963, men kjente meg ikke igjen. Det var trist og uforståelig. Hun døde i 1964, mens bestefar Peder forlot denne verden i 1970. Det virker å være en naturlov at noen blir sære å ha med å gjøre dess eldre man blir. Bestefar var intet unntak i så måte, – men jeg er så egoistisk at jeg foretrekker å huske han slik han var dengang for lenge siden, – da jeg var 6 år.
Om noen noengang har uttalt at: – multebærplukking på Finnmarksvidda er bærplukking for viderekomne, er jeg ikke uenig. Det er slett ikke for hvemsomhelst å plaske uti myra med spann og støvler. I tillegg surrer viddas svøpe – bortimot syvhundreogtyve milliarder mygg og knott rundt ørene. Du skal ha god psyke og masse myggmiddel for å takle akkurat det. Spesielt en tur sist multebærsesong var besværlig da jeg glemte å sjekke i ryggsekken om myggmidler var på plass. Det var det ikke, viste det seg. Knott, med det vitenskapelige navnet Simuliidae – av noen kalt terrorister eller Finnmarksviddas svøpe – lå på myra og ventet med nyslipte snabler. Og etter å ha plukka to–tre kilo bær fikk jeg nok. Terroristene kastet seg over den stakkars bærplukkeren (undertegnede), rev av store kjøttstykker for deretter å fly til nærmeste busk for å fortære fangsten. Det fuktige været gjorde nok sitt til at insektene var ekstra blodtørstige og på vei ned bratta brøt det løs et regnvær som lignet på det vi hadde i tropene, under min sjømannstid for flere hundre år siden. I tillegg smalt lynet ned med dunder og brak i fjellet ikke langt unna. Men jeg overlevde, – og det var egentlig det viktigste, – ellers kunne jeg jo ikke fortalt dette.
Kongebæra, klasse 1A, singelfryses til bruk som kakepynt i jula, mens klasse 1B kokes ilag med sukker, til syltetøy. Masse oppskrifter finnes, men vi nøyde oss ikveld med en fløteskvett på toppen. – Joda, jeg vet at denne bæra også finnes sørpå. Var engang i gamle dager oppe i fjellene ved Vikersund og fant et spann med fin bær. Men nokså smakløs sammenlignet med bæra fra Finnmark. Årsaken er forskjellen på sommerlyset, sier noen, og peker på at under den korte sommeren nordpå skinner sola hele døgnet – det genererer smakfulle produkter.
I bokhylla på hytta finnes Den Norske Turistforenings årbok for 1963. Den tar for seg Norge i nord. Her finner jeg følgende om emnet moltebær: «I sitt verk Speculum Boreale fra 1701 nevner amtmann Hans Hansen Lillienskiold moltene aller først blant Finnmarks urter og blomster, og synger dens pris i følgende ordelag: – Moltebær udi sød Melch er Landsens jeffnlige Spise oc befodrer dis fleris Cur mod Schiørbug oc anden Fugtigheds Angrib. Den kostelige Saft som aff Bærene udtappis fryder mangen angstig Krop, oc hvad behøffuer mand da Vinens Læckerhed der fra Franske Stædir kunde ventis…»
Stemningen rundt radioene i bygda var elektrisk da “Kuppern” i 1957 ble verdensmester etter et eventyrlig løp på titusenmeteren mot Boris Zybin, russeren. Verdensrekorden til Hjallis på 16,32,6 fra 1952 var lenge truet og det gikk hardt utover blyantspissene der vi satt og noterte rundetider.
I dagene etter denne heltedåden i Østersund var det ingen tvil om hva som var diskusjonstema blant guttungene i Olderdalen, og vi ble inspirert til å arrangere VM på skøyter på Leibodammen. Etter lang tids klargjøring av banen med snemåking og skyfling, fikk deltakerne tildelt navn fra skøyteverden. En av mine skolekompiser (skal ikke nevne navn) ble hetende Oleg Gontsjarenko – etter den russiske skøytelegenden. Andre igjen kunne f.eks. bli Roald Aas, Boris Sjilkov eller Toivo Salonen. På konkurransedagen skinte sola og vi var skjønt enige om at isen på Leibo-dammen ligna på oljeisen i Alma Ata, skøytemetropolen i Kasakstan, der det ble satt verdensrekorder på løpende bånd. – Alt lå til rette for kanontider på “Arena Leibo”.
Ulykkeligvis var det en av oss (Gontsjarenko?) som hadde feilberegnet den daglige logistikken og derfor måtte sette seg ned ved naustet til Ole Andersen, uten dopapir. Arbeidsplassen til bygdas dyktige flyndrefisker lå i umiddelbar nærhet av Leibodammen nemlig, og det er ikke det minste rart at Flynder-Ola ble forbannet da han kom på jobb og fant griseriet foran naustdøra. Han viste handlekraft, tok mainnsjiten på spaden og lempa den utover VM-arenaen sammen med grus og småstein.
Det ble sjølsagt vanskelig å gå på skøytene etter dette. Gnistfokket sto og det florerte med feilskjær og knall og fall og forholdene var langtfra optimale for den som hadde som ambisjon å sette verdensrekord på 1500 meter. Det ble enighet blant skøyteløperne om å avlyse hele arrangementet, og vi tusla slukkøret hjem. – Men Yngve Rismo som hadde utstyr for å slipe lengdeløpsskøyter, fikk i dagene etterpå mye å gjøre.
Om Leibodammen med sin spesielle fauna hadde ligget der i dag, hadde den antakelig blitt fredet. Men dammen ligger begravd og glemt under den øde og kaldslige veien ned til fergekaia i Olderdalen – bare minnene er igjen, og knapt nok det. Om guttungene i bygda har noe forhold til skøytesporten idag vet jeg ingenting om . . .
Stemningen rundt radioene i bygda var elektrisk da “Kuppern” i 1957 ble verdensmester etter et eventyrlig løp på titusenmeteren mot Boris Zybin, russeren. Verdensrekorden til Hjallis på 16,32,6 fra 1952 var lenge truet og det gikk hardt utover blyantspissene der vi satt og noterte rundetider.
I dagene etter denne heltedåden i Østersund var det ingen tvil om hva som var diskusjonstema blant guttungene i Olderdalen, og vi ble inspirert til å arrangere VM på skøyter på Leibodammen. Etter lang tids klargjøring av banen med snemåking og skyfling, fikk deltakerne tildelt navn fra skøyteverden. En av mine skolekompiser (skal ikke nevne navn) ble hetende Oleg Gontsjarenko – etter den russiske skøytelegenden. Andre igjen kunne f.eks. bli Roald Aas, Boris Sjilkov eller Toivo Salonen. På konkurransedagen skinte sola og vi var skjønt enige om at isen på Leibo-dammen ligna på oljeisen i Alma Ata, skøytemetropolen i Kasakstan, der det ble satt verdensrekorder på løpende bånd. – Alt lå til rette for kanontider på “Arena Leibo”.
Ulykkeligvis var det en av oss (Gontsjarenko?) som hadde feilberegnet den daglige logistikken og derfor måtte sette seg ned ved naustet til Ole Andersen, uten dopapir. Arbeidsplassen til bygdas dyktige flyndrefisker lå i umiddelbar nærhet av Leibodammen nemlig, og det er ikke det minste rart at Flynder-Ola ble forbannet da han kom på jobb og fant griseriet foran naustdøra. Han viste handlekraft, tok mainnsjiten på spaden og lempa den utover VM-arenaen sammen med grus og småstein.
Det ble sjølsagt vanskelig å gå på skøytene etter dette. Gnistfokket sto og det florerte med feilskjær og knall og fall og forholdene var langtfra optimale for den som hadde som ambisjon å sette verdensrekord på 1500 meter. Det ble enighet blant skøyteløperne om å avlyse hele arrangementet, og vi tusla slukkøret hjem. – Men Yngve Rismo som hadde utstyr for å slipe lengdeløpsskøyter, fikk i dagene etterpå mye å gjøre.
Om Leibodammen med sin spesielle fauna hadde ligget der i dag, hadde den antakelig blitt fredet. Men dammen ligger begravd og glemt under den øde og kaldslige veien ned til fergekaia i Olderdalen – bare minnene er igjen, og knapt nok det. Om guttungene i bygda har noe forhold til skøytesporten idag vet jeg ingenting om . . .
Etter tips fra grunneieren fant jeg hytta under Dalbakken, ca. 100 meter fra elva. Man kan fortsatt se en gammel ovn og annet bygningsmateriale etter hytta. En annen gutt fra den gang fortalte at de brukte hytta for å lure jentene opp til dalen.
Da vi var i tenårene vi fant vi på å bygge ei hytte under Dalbakken. Vi var mange som var med på dette og vi hadde det svært så trivelig. I lyse sommernetter jobbet vi og hytta ble kalt Sjåbakk. Husker ikke hvor vi fikk materialene fra, men det ble fin hytte som ble mye brukt. Det var aldri alkohol med i bildet når vi fant på noe. Hvordan det gikk med hytta i ettertid vet jeg ikke, men har hørt at det gikk ras der. Dalen ble mye brukt, så en kan si det var Min barndoms dal. Der hentet vi ved og torv, fisket i elva og vannet og plukket bær. Håper etterslekten steller pent med dalen, så den fortsatt blir nyttiggjort. Dalen ble også nyttet til sport, og Jan Lindvall og andre Skiløpere har fått sitt grunnlag her. Hilsen Sverre Albrigtsen.
Overdreven julefeiring er ikke noe nytt, viser det seg. Det skal nemlig ha funnet sted løsslupne feiringer allerede i kristendommens begynnelse. Human-Etisk Forbund viser til en oversikt over de tidligste biskoper i Roma, der man allerede 25. desember i år 336 skal ha feiret Jesu fødsel. Noen år senere, i 379 kritiserte, den noe i overkant fromme og asketiske St.Gregor av Nazianzus, julefeiringens utskeielser. Han klagde bl.a. på «overdreven dørpynting, festing og dansing», og mente at her trengtes en «moralsk opprusting». Vi kan dermed fastslå at det faktisk er en 1700-årig tradisjon å mene at «jula var bedre før».
Jeg gjør som St.Gregor og hiver meg på bølgen, – vil ha tilbake juleforberedelsene slik jeg opplevde den for bare rundt 70 år siden! Kanskje mest fordi jeg føler at det som skjer rundt denne høytiden etterhvert er forvandlet til en slags fjollete, amerikansk-importert pengekalas-feiring. Her dreier alt seg, til de grader, om kjøp og salg. På kjøpesentrene kan man f.eks. ikke unngå å observere plakater med ordet «SALE» av en eller annen merkelig grunn, – ikke «SALG», som man skulle tru var normalen i Norge. Jeg tenker også på det såkalte «black friday»-konseptet, behendig lagt til slutten av november, der folk i butikkdøra møter slagord som: «kjøp tre, betal for to», muligens i et slags forsøk på å innbille folk til å tro at varene så og si selges med tap.
Antakelig bør folk vite at «kjøp to og betal for tre», er regelen for i det hele tatt å kunne drive lønnsom butikk. For å få litt ekstra swing på julehandelen her til lands, muligens for å kvitte seg med vareoverskuddet fra denne svarte fredagen, utvider forretningsstanden «black-friday» til å bli «black-week», der det legges til rette for ytterligere hemningsløs kjøpefest.
Jeg innser mulighetene for at en slags retur til juleforberedelsene slik det jeg opplevde for rundt 70 år siden som ytterst små, og har derfor innfunnet meg med denne absurde førjulsverden vi opplever i dag. Så tidlig etter krigen var det enda mye som manglet. Ikke minst regelmessig og sikker strømforsyning fra Sikkajok, og folk var nødt til å ha en parafinlampe eller en petromax hengende i taket som reserveløsning. Men ungene hadde ingen tanker om verken varemangel eller strømforsyning. Vi lot oss begeistre av den minste forventning, bl.a. om en kommende julefeiring. Forventningen den gangen var antakelig minst like spennende som det ungene opplever i 2021.
I erindringene om adventa i 1951 – eller var det 1952(?) – er juleutstillingen på Koop’en, – i den grå og slitne samvirkelagsbrakka på haugen i Olderdalen. Den besto av et glasskap som sto på disken. Inni dette glasskapet kunne man storøyd betrakte herlighetene, der f.eks. produkter av det syntetiske materialet plast nesten fullstendig glimret med sitt fravær. Det kunne være et munnspill, kortspill av typen Gnav, en lastebil av tre, Stomatol tannkrem, julehefter med Fiinbeck og Fia, Stomperud og Vangsgutane, speider-kniv og Ludo. Slik var virkeligheten den gangen, i advent
Det ble fortalt med krav på å bli trodd, at før for lenge siden, på femtitallet, kunne man oppleve å ha kyr som medpassasjerer på bussen mellom Birtavarre og Olderdalen. Det var i den tida da reisaværingen Einar Olsen sørget for god logistikk mellom Birtavarre og Olderdalen, med Einar Olsens Busselskap. Mine gode besteforeldre, Ane Helene og Peder bodde inne i Trollvik, Birtavarre. For å komme dit var man nødt til å benytte denne bussen, og jeg var godt kjent med sjåførene og den smale grusveien.
Det høres nesten ut som en Kjell Aukrust-fortelling når bussen ble stoppet av folk med kua i band, og man forestiller seg følgende dialog: – Har du plass til meg som passasjer, og kan jeg ha med kua bakerst, hvorpå sjåføren, enten det nå var Bernt Tretten eller Sigmund Sommerbakk, svarer: – Du må bare huske å fjerne kusjiten når vi er framme.
Hva planen var med denne kua er uvisst. Kanskje skulle den til slakteriet en eller annen plass, eller var den bare kjøpt opp av noen lenger ute i fjorden, og skulle leveres dit? Eller skulle den rett og slett på oksebesøk? Historien forteller endel om livet i Nord-Troms i etterkrigstida. Her måtte det improviseres til beste for folk flest.
Pandemi-aktiviteter. Når man likevel blir sittende mye grublende innendørs dukker det opp fra underbevisstheten saker og ting. Denne gangen ting som skjedde for endel år siden – da jeg begynte på skolen. Jeg ble tilogmed fristet til å ta finne fram tegnesaker.
De første ti-åra etter krigen var det mangel på mye i hjembygda bak vårherres rygg, ikke minst skolelokaliteter. Jeg er blitt fortalt at hjemme hos den finske innvandreren Stefanus, ble det på førtitallet holdt skole på kjøkkenet – mens beboerne romsterte med sitt i etasjen over, på loftet. Det måtte nødvendigvis skape noen utfordringer for den stakkars læreren den gangen. Men da jeg begynte i første klasse i 1953 var en ny tid i emning. Småskoleundervisningen var flyttet til den såkalte «Langbrakka», der det var innredet et par klasserom. Trur dette var en «tyskerbrakke» som var satt opp i full fart – og her disponerte også kommuneadministrasjonen et par rom, brukt til nødvendig kontorvirksomhet. Langbrakka, som var lang som et ondt år, manglet tilfredsstillende isolasjon, og vinterstid var man av og til mer opptatt med å holde varme i ovnen enn å lære multiplikasjonstabell og bibelhistorie. Der hadde klasse en til tre undervisning tre ganger i uka. Idealistiske og tøffe lærerinner med sans for utfordringer i en krigsherja landsdel, kom fra Østlandet med undervisningsopplegg tilpasset iskalde klasserom i Nord-Troms. Det gjorde vel at det ble folk av oss også, – etterhvert.
Jacob Gievestad fra Modum på Østlandet kom nordover og virket som skoleinspektør i Olderdalen på femtitallet. Han var en dyktig lærer, men han var streng og krevde uforbeholden disiplin av elevene. Det fikk vi fort merke. Noen av oss hadde nok ikke vondt av litt disiplin i hverdagen, snarere tvertimot.
Jeg mener å huske at Gievestad hadde grått hår med midtskill – og var nøye i klesveien. Buksene hadde oppbrett nederst. Det var vel nokså vanlig den gangen med oppbrett. Gievestad hadde fiolin. Tror ingen av oss hadde sett en fiolin før. Eller var det kanskje den norske utgaven som kalles fele? Jeg forsto ikke om han var dyktig på instrumentet, men det var uansett nye toner for meg som kun kjente til litt trekkspillmusikk i radioen hver mandag i Ønskekonserten. Noen av oss kalte lyden som kom ut av instrumentet til Gievestad for «felegnikking», urettferdig nok. Men når jeg tenker etter likte jeg nok trekkspillmusikk bedre den gangen.
På timeplanen sto det et par ganger i uka «gymnastikk». Da fikk han virkelig utfolde seg med fela si, Gievestad. Stoler og pulter ble rydda unna, så var det å marsjere rundt og rundt i klasserommet i takt med felemusikk, – kanskje etter «Gangar frå Setesdalen» eller annen folkemusikk. Det spørs om det hjalp noe på fysikken for ellers aktive unger i bygda. Men læreplanen for fysisk fostring ble ihvertfall forsøkt fulgt på et vis. Fela oppbevarte Gievestad oppå et skap i klasserommet. Det første han gjorde i arbeidsdagen var å stramme strengene på fela og stemme den. Da var den klar til å akkompagnere klassen i matfriminuttet da det ble sunget «I Jesu navn går vi til bords…».
Min nabo og kompis, avdøde Odd Rismo som gikk en klasse eller to over meg fortalte en gang at en morran, før inspektøren møtte opp, klatra noen oppå skapet og stramma felestrengene til det ytterste, og klatra i full fart ned igjen. Da Gievestad dukka opp og skulle utføre den rutinemessige strengestrammingen sa det «piongg», – strengen smalt av og det ble ikke mere «felegnikking» den dagen. Det var jo ikke pent gjort, men Odd viste ingen tegn til anger da han fortalte dette.
Jacob Gievestad var født 1891 i Fyresdal, Telemark. Han var altså rundt seksti år da han kom nordover. Han var gift med en dame fra Modum i Åmot. Hun var, etter det jeg forstår, sjelden og aldri på besøk hos Jacob i Olderdalen – og vise versa. Det måtte i såfall være et savn for begge. Det var komplisert og sikkert veldig kostbart å reise langt her til lands den gangen. Skoleinspektør Gievestad bodde bl.a. en periode i øverste etasje på kommunens herredshus som ble satt opp rundt 1954. Det var innredet en slags hybel der – trur jeg.
Mange av minnene om langbrakka – og om skoleinspektøren – er dessverre gått i glemmeboka, men jeg er ganske sikker på at at noen av mine FB-venner fra Olderdalen har tilføyelser og korrigeringer.
Olderdalen, bygda vår 