Mor mi, Nathalie Mary Elise Henriksdatter, var født 1914. Det var en tid der fattigdom slettes ikke var et ukjent begrep blant folk i Nord-Troms – kanskje spesielt blant de kvenske innvandrerne. Nathalie hadde antakelig både samisk, kvensk og norsk blod i årene. Kvenene kom fra Nord-Finland, og jeg kan huske at mor i tillegg til samisk også, ihvertfall tidlig på femtitallet, kunne gjøre seg forstått på finsk – hun var såkalt trespråklig. Men etterhvert overtok det norske fullstendig i Nord-Troms-bygdene – en velkjent historie, – men mor og far brukte samisk hjemme i begynnelsen på femtitallet, når vi ungene ikke skulle forstå.
Den påfølgende, lille historien her fortalte mor meg en gang, og jeg synes den fortjener å bli nevnt fordi den sier noe om livsvilkår og skjebner under tidligere tider i Nord-Troms – og ganske sikkert mange steder i landsdelen.
Foreldrene var Emelie Henriette Hansdatter, født 1887 og Peder Henrik Henriksen, født 1872. De bodde i en liten kåk i Ysteby, et par kilometer nord for Olderdalen. Livet der var nok ikke enkelt for småkårsfolk, og for å avlaste familien ble mor Nathalie satt bort som liten jente til Lien på Nordnes. Stedet ligger på andre siden av Kåfjorden, og man måtte altså benytte båt for å komme dit. Der bodde det noen fjerne slektninger som tok vel imot Nathalie. Det var heldigvis snille folk, og jeg husker ihvertfall et navn derfra: Sara Klausine Petrea, bare kalt for Sina. Sina på Nordnes som lagde så kjempegod ost av kumelk.
Min informant Hanna Lien Strømseth som i dag bor i Bardufoss mener at mor var 10–12 år da hun kom til Lien. Hvor lenge hun ble boende der husker ingen av oss. Men det ble ihvertfall lenge nok til at hjemlengselen tok overhånd. Hun ble tatt vel vare på, men hele tiden lengta hun hjem til mora i Ysteby, fortalte hun meg. Den lille jentungen klatra av og til derfor opp lia på Nordnesodden fordi hun visste at fra et utsiktspunkt der kunne hun se den lille bua på hjemplassen Ysteby, tvers over Kåfjorden. Der bodde foreldrene og tre eldre søsken. I våre dager er det vanskelig å tenke seg situasjonen der jentungen klatra opp fjellsida for å få et glimt av hjemplassen, men historien er antakelig illustrativ for den utfordrende tida i begynnelsen på 1900-tallet i Nord-Troms.
Jeg vet ikke hvor lenge hun bodde på Lien, og forsto ikke å spørre. Det er klart at her var det konstant hjemlengsel etter foreldrene, og da hun etterhvert ble hentet hjem oppdaget hun at mora var på vei og skulle ha en ny unge. – Det var en utfordring, fortalte hun. Hun måtte pent dele mora med nye søsken, og det var hun ikke forberedt på. Men det gikk seg til etterhvert og ungeflokken i den lille bua besto etterhvert av ni unger.
Nathalie døde 1997, 83 år gammel. Mora Emelie Henriette døde 1963, og jeg husker at jeg var med på å bære kista. Begge ligger begravd på Olderdalen kirkegård. Faren Peder Henrik døde allerede 1946, – han fikk jeg aldri hilst på. Han ligger begravd på Sandeng kirkegård i Manndalen.
Olderdalen, bygda vår 