Båt-drama

Av Håkon Bergmo

Det ble investert i en 14 fots plastbåt med seks hesters Crescent påhengsmotor på 60-tallet. Adskillig dramatikk utspant seg med den båten en gang gamle Bergmo skulle ut etter ferskfisk. Han hadde mange gode sider gamlingen, men var nok ikke av de mest teknisk begavede og ettersom årene gikk og serviceheftet til motoren ikke ble orntlig fulgt opp ble Crescenten vanskeligere og vanskeligere å ha med å gjøre. Og denne spesielle dagen var den plent umulig å få start på. Alle som har hatt med en tungstarta påhengsmotor å gjøre vet hvor slitsomt det er å dra i startsnora. Slik dreiv han på en halv times tid, formodentlig svett og irritert, før den plutselig og uventet starta med et brøl. Han tenkte nok at her var det greiest å ikke slakke på gassen – ville ikke risikere at Crescenten stoppa. Det var full pinne forward, og med baugen høyt til værs bar det avgårde. 

Sittende i bakskotten observerte han ikke at Post-Anton med sin tunge motorbåt kom på kryssende kurs, som vanlig med hunden sin, den berømte Leo som mannskap framme i baugen. Begge skipperne stelte med sitt hver for seg, fulgte ikke med, og da sa det pang! Gamlingen traff motorbåten midtskips, høyt oppe på rekka. 14-fotingen var relativt lett, den fortsatte sin luftige ferd over Anton sin båt og landet med et kjempeplask på andre sida. Begge fortsatte deretter i hver sin retning, akkurat som om ingenting var skjedd. Ingen personskade oppsto, men ordspillet om lykken som var bedre enn forstanden må vel sies å passe inn her. 

Men på veien denne dagen kom ystebyværingen Isak Albrigtsen gående, med sin velkjente gyngende gange, på vei til butikken for å kjøpe sirupskake. Han fikk øynene opp for det som var i ferd med å skje utafor støa, stoppa opp – og ble stående på en fot. Slik sto han en god stund og betraktet dramaet før han etterhvert satte den andre foten ned framfor seg og fortsatte sin vandring innover mot samvirkelaget – rimelig oppspilt, formodentlig. Han fikk nok mye å berette om på butikken den dagen. 

Alle de involverte er gått bort for lenge siden. Men det ble fortalt i bygda at i tida etterpå knurra Leo stygt hver gang den observerte Gammel-Bergmo på veien. Denne historien fra Olderdalen er utrolig, men sann. Det var mor mi som fortalte den til meg, – og hun brukte ikke å lyge. Fra land hadde hun observert det hele fra kjøkkenvinduet.