Flaskeløp

Av Håkon Bergmo

En av mine kompiser i Olderdalen var Ivar Albrigtsen. Han fortjener noen ord her. Ivar var kjent som en oppfinnsom kar som deltok med liv og lyst under oppveksten i bygda, enten det gjaldt fotball, ski og skøyter, svømme- og stupetrening fra Hans Persa-kaia og konkurranser i hva det skulle være. I første halvdel av femtitallet engang var det en periode vinterstid populært å drive med flaskeløp i snøen. 

Bak fjøset til Ivar sine foreldre, Sandra og Henrik, var det en kjempeflott, ganske bratt bakke – som skapt til å konkurrere i. Der møttes guttungene i bygda og gjorde med stor flid istand løyper til flaskekonkurranser. Det ble beregna og målt på kryss og tvers og finurlige svinger og hopp ble konstruert og preparert. I alpinspråket kalles det for å stikke en løype. Vi konkurrerte i to grener: hopp og utfor, og her var det om å gjøre å ha i besittelse en velegnet flaske, men med ikke for lang tut. Å konkurrere med lang tut på flaska betydde handicap, naturlig nok, fordi den da ville ha vanskeligheter med krappe svinger i løypa. Møtte du opp til konkurransen med for lang tut var du så og si dømt til den forsmedelige sisteplassen. 

Kjellerboder og spiskammers ble derfor saumfart for å finne den riktige flaska med så kort tut som mulig, og vitenskapelige tester ble gjennomført bl.a. med igjenkorka flaske fylt med vann og forsiktig oppvarma i steikovnen på kjøkkenet for å få den rette tyngda og gliden. Slik dreiv vi på, kom hjem på kvelden, våt over hau og oppglødd kanskje på grunn av en seier, eller like gjerne etter et katastrofalt resultat i flaskebakken – og skoleleksene ble utsatt på ubestemt tid. Dette var alvor. 

Men Ivar gjorde brått slutt på alle diskusjoner om hvem som var mester da han en dag møtte opp med en for oss til da, ukjent type konkurranseflaske, – uten tut. Den så skummelt effektiv ut. Det viste seg at han hadde fått kloa i en honning og rigabalsam-flaske, av den store typen. Som kjent er honning og rigabalsam en mixtur mot hoste bestående av velluktende oljer og dråper av lavendelolje m.m., beregnet til innvortes bruk, innført fra Riga i Latvia, – derav navnet. Ivar hadde funnet flaska hjemme i medi- sinskapet, tømt ut innholdet og på finurlig vis kutta av tuten. Han var i dagene etterpå, med denne geniale flaska, uslåelig i hoppbakken, vi andre ble som statister å regne. Det var som å hoppe etter Wirkola, – lenge før Wirkola for alvor begynte å konkurrere. Men hva foreldrene mente om dette flaskestuntet til Ivar er ikke kjent. 

Vi møttes mange år senere i hovedstaden og gjorde noen spektakulære stunt der med andre typer flasker, Ivar og jeg, han som student på Blindern og jeg som typograflærling på Fabritius. Vi hadde moro av å minnes disse konkurransene i bakken bak fjøset. Ivar, og mange andre “flaske-kompiser”, er gått bort for lenge siden – men minnene lever enda.