Det fantes mange slike hus i Kåfjord – enkle tømmerhus med et kvistrom i fronten. De fleste ble levert fra Nordreisa tidlig på 1900-tallet. Et lignende hus, som fortsatt står i Skardalen, ble levert i perioden 1914-1915. Hans Mortensens hus er trolig eldre enn dette, kanskje helt fra overgangen mellom 1800- og 1900-tallet, ifølge Kjell Mathisen. Huset fungerte som et samlingssted for hele bygda. Her ble gode historier delt, det ble spilt kort, og store kurongturneringer fant sted. Det var et åpent hjem hvor «Tillo Hanna» alltid hadde kaffe klar, uansett tid på døgnet. Under krigen brukte tyskerne kvist-rommet som kontor.

Onkelungen Ravn Thorvaldsen forteller:

Kurong..(Couronne)..var et spill som fantes i mange hus før i tia..og som i mørke høst og vinterkveilla blei tadd fram..æ huske de to onklan mine hadde ett sånt og den blei gjort glatt med potetmel før kampan begynte..Gjerne var dem et heilt gjæng som deltok…men som ailt ainna som gjaldt spill i det huset så einte det ofte med surhet og krangel…ingen likte å tape..og dem som ikke tapte var mæstera i å tærge..og når dem i tillegg hadde smakt på «sorten» så kuinne det bli meire enn verbale krangla…da man blei større så fikk man delta og til slutt kjøpte gamlingen sjøl kurong…men det blei lite brukt..hjemme hos oss var det ikke borga for turneringe ala det man kuinne oppleve hos onklan mine…noen som huske???..og som hadde et sånt i hus??

Anton var en trivelig og hjelpsom kar, alltid med et smil om munnen. Da min tante Solveig ble enke etter en tragisk ulykke, stilte alle opp for å hjelpe henne. Anton var der nesten daglig – han sagde ved, kløyvde og bar inn. Men jeg har en mistanke om at Anton kanskje hadde en skjult agenda. Da Harald Brannfjell begynte å besøke Solveig, tok det brått slutt på vedsagingen. Noen uker senere møtte tante Solveig Anton langs veien. Anton hadde tydeligvis fått seg en liten sving på flaska, men han stoppet opp foran henne og sang: «Deg vil jeg aldri, aldri, aldri, aldri glemme, jeg kommer aldri, aldri mer å høgger ved…»

Hva skulle vi gjort uten alle grunnvannskilder (oppkom) vi hadde/har i Olderdalen.? Disse kildene var livsviktige for mennesker og dyr. Kilden på bildet står ved huset til Sandra og Einar Brandser på Storslett. Oppkommet gav friskt godt vann hele året. På Soleng hadde vi tre slike kilder. Rádjejohka og Ája var de mest kjente, men også et mindre oppkom var viktig. Kildene var helt avgjørende for drifta på gården. I tillegg fungerte kildene som kjøleskap om sommeren. Vi bør slå et slag for å bevare disse kildene. Vi kan komme i en situasjon der vi får bruk for disse igjen. Minner om Tsjernobyl-ulykken for noen år siden.

Huset er automatisk fredet som samisk kulturminne, før 1917.

Sandra og Einar Brandser eide huset som var ei toroms tømmerstue, med et mindre påbygg. Mest sannsynlig av kvensk opprinnelse. En eldre utgave av huset var arnestedet for historien om Lavvo-bøla. En dramatisk historie fra 1888 om bankeånder som herjet huset i flere uker. En historie også avisa Tromsø Amtstidende viste interesse for.

Ved sjøen ligger en gammel tømmer- bu fra midten av 1800-tallet.

I tidligere tider sto det også en gammel bakerovn på eiendommen.

Like bak huset er det en grunnvannskilde som gav friskt vann til mennesker og dyr. I brønnen svømte noen fisker som holdt vannet reint for insekter. Burde vært vernet som en kvensk kulturminne.

Kåfjord kirke ble vigslet den 19.juni 1949. Det var en stor begivenhet da biskop Wollert Krohn Hansen utførte den historiske vigslingen. Fylkesprost Alf Wiig og sogneprest Rødberg assisterte Krohn Hansen. Det var da 155 år siden Olderdalen sist hadde hatt en egen kirke. Det ble samtidig bestemt at kirka skulle benyttes som sognekirke i Kåfjord, under Lyngen prestegjeld.

Peder Soleng skal ha mye av æren for at kirken ble bygd. Dette skjedde like etter krigen, da det var stor mangel på byggematerialer. Uten å informere kirkedepartementet, hadde Soleng allerede startet byggingen. Dette skapte en del oppstyr, men til slutt løste det seg. Lokale lag, foreninger og frivillige bidro også. Det var en dugnadsånd i Olderdalen som aldri hadde vært sett maken til tidligere, og heller ikke senere for den saks skyld.

Kirkens første orgel kom på plass i 1953, altså fire år etter innvielsen. Orgelet var bygget av Vestres orgel- og pianofabrikk på Haramsøy, og hadde 5 stemmer. I 2002 ble det gamle orgelet erstattet av et nytt instrument, bygget av Knud Jønsson/Albert Lang. Dette orgelet har 12 stemmer, fordelt på 2 manualer og pedal.

Altertavlen er malt av Ferdinand Kjerulf Tranaas, og ble den gang kjøpt fra Sande kirke i Gaular (Sunnfjord). Tavlen ble avduket 1. juledag 1954.

«Kjærlighet er lysets kilde, kjærlighet er livets rot». Alterduken er gitt i gave fra håndarbeidslærerinnen Ingrid Marie Bjørn.

Nattverdskalken fra det gamle «Finne Capellet», samt en gammel finsk bibel står utstilt bakerst i kirken.

«Ring mot himlen mild og blid; Gud er min til evig tid.» Kirkeklokken fra O. Olsen og Sønns klokkestøperi veier ca. 240 kg.

Den røde gulvløperen, samt nummertavlene er gitt i gave fra Olderdalen pikeforening.

Prekestolen og døpefonten er fra 1949.

Alteret var opprinnelig tegnet for Førde kirke av Ferdinand Kjerulf Tranaas

«Finne Capellet»

I 1722 ble det såkalte «Finne Capellet» reist, som det aller første kirkebygget i Kåfjord. Kapellet var plassert på Soleng, litt sør for Olderdalen. Etter vel 70 års bruk ble kapellet revet, og tømmeret fraktet over til Lyngen. Til kapellets 250-årsmarkering, ble det i 1972 reist et minnesmerke på tomten. 

Olderdalen kirkegård ble vigslet den 23.oktober 1949. Da var det 155 år siden Olderdalen hadde hatt egen kirkegård.

Før den tid måtte vi begrave våre døde på Lyngseidet og i Manndalen.  Lenge før det igjen måtte vi til Skjervøy og Karlsøy. Har hørt mange historier om døde som ble liggende i mange uker før de kom i jorda pgr. av dårlig vær.

I 1946 døde ei jente fra Olderdalen som hadde et siste ønske om å bli begravd i Olderdalen. Kirkegården i Olderdalen var planlagt, men ikke ferdig. Faren bestilte ei kiste i Zink. Begravde jenta i Manndalen, men da kirkegården i Olderdalen var ferdig ble hun gravd opp og flyttet til Olderdalen.

At Barslet-nesset er et spennende område vet vi. Området ble ikke mindre spennende etter at det ble funnet en tysk sølvmynt fra 1370. Funnet ble gjort i 2018. Tromsø Museum premierte dette som årets funn. Tanja Larsen ved UiT Norges arktiske universitet skriver i en mail til meg: « Mynten er et løsfunn så vi vet lite om dens kontekst. Det er jo vanskelig å si noe sikkert om hvordan det er havnet der, men vår samlingsansvarlig for middelalder-materiale mener funnet er interessant, for det viser Hanseatenes innflytelse i nord, ikke bare i de store fiskeværene som i Lofoten, men også i indre fjordstrøk.»

«Det lille FinneCapellet i Løngenfjord» ble bygd i 1722. Det sto på Barslett i 72 år og fungerte som kirke og skolestue for samisktalende barn. I 1794/96 ble bygget flyttet til Lyngseidet. Der fungerte kapellet som skolestue. Etter en tid fikk  Lyngseidet ny skolestue og kapellet fra Olderdalen ble kjøpt av Giæver og benyttet som naust. På 1950-tallet ønsket Giæver å selge det gamle naustet. Mange var interessert. Giæver ville helst selge det til Kåfjord, fordi naust-bygget var det gamle Finnekapellet som hadde stått i Olderdalen. Ringen var på en måte slutt, mente han.

Trykk på NRK lenken under. Trykk videre på sendingen for å høre programmet om «finnekapellet»

https://radio.nrk.no/serie/distriktsprogram-troms/sesong/202103/DKTR02004721#t=2h32m20s

Kjerneprøver som er gjort av naustet viser at sju av bordene er fra slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet. Man kan ikke være 100% sikker, men alt tyder på at dette er rester av det gamle Finnekapellet.

En arbeidsgruppe har planer om å bygge opp kapellet til 300 år jubileet i 2022.

https://www.nrk.no/kvensk/300-ar-gamle-bord-i-et-naust-kan-bli-del-av-et-nytt-finnekapell-1.15407643

KÅFJORD / OLDERDALEN

I 1722 ble det oppført et misjonskapell av Thomas von Westen i Kåfjord i Lyngen. Det ble betjent av misjonærer fra Skjervøy, og ble bare brukt av samisktalende (Holand 2004). Etter tradisjonen skal det ha stått på Storslett i Olderdalen (Bratrein 1969).

Storslett i Olderdalen, med den angitte lokaliteten for Kåfjord 1. Kart: Riksantikvaren/Askeladden. Katalognr.: 69

Navn: Kåfjord 1

LOKALISERING
En tuft skal ha vært påvist i 1930 oppå en tørr voll like ved skillet mellom Soleng og Storslett (Bratrein 1969, ”Tillegg til kirketuftundersøkelsen”, med ref.).

DATERING
Kapellet ble oppført i 1722.

BYGNINGSHISTORIE
Ungdomsskolestyrer Leigland befarte stedet i 1930, og fant en tydelig tuft med synlige graver omkring. Kapellet var 7-8 meter langt (Bratrein 1969).

Leigland: Ved sjølvsyn har eg i 1930 fått visse for at dette er rett. Tufta er tydeleg synleg. Ho ligg like ved skilet millom Soleng og Storslett uppe på ein turr liten voll. Det har vore kyrkjegard ikring. Gravene er enno synlege. Dette «kapellet» har venteleg vore 7-8 meter langt. Denne plassen bør ikkje verta gløymd.

Leigland skriver videre: I kallsbrev frå 19.september 1781 til sokneprest Dreyer, har kong Kristian 7. (Ove Gulberg) fastsett at «Kåfjordens Almue» heretter skal høyra under presten i Lyngen. Dette galdt likevel berre sjølve Kåfjorden. Gardane frå og med Nordmannvik og til og med Djupvik vart skilt ut frå Skjervøy og lagt til Lyngen ved kongeleg brev frå 3.mai 1811. «Kapellet» i Kåfjord vart i 1794 (eller1796) nedlagt. Timberet vart nytta til den faste skulen på Lyngseidet. Han vart bygd like etter. På kontoret i Lyngen prestegard er det ein liten sylvkalk som er eit minne frå dette kapellet. Kalken har presten brukt i soknebod. Han har denne innskrifta: «Bekostet til Guds Ære af Kogfjordens Almue. Anno 1778». I Lyngen kyrkje står 2 små sylv-ljosestakar. Det er i den stunda dette vert skrive, ikkje avgjort um dei har høyrt til kapellet i Kåfjord.

RIVING/NEDLEGGING/FLYTTING
Da den første kirken på Lyngseidet (Lyngen 1) ble oppført i 1740 skal dette ha overtatt funksjonene til kapellet i Kåfjord. Bygningen skal likevel ha stått til omkring 1796, og det må bety at det i alle fall i en periode var i bruk også etter 1740. Tømmeret skal ha blitt brukt i en skolebygning på Lyngseidet (Bratrein 1969,” Tillegg til kirketuftundersøkelsen”). En annen tradisjon hevder at tømmer ble brukt i et båthus på Lyngseidet (Holand 2004).

KIRKEGÅRD
Det var kirkegård rundt kapellet. Det er funnet bein her i etterkrigstiden, men spor etter kirkegårdsmuren er nå borte, og trolig delvis under, eller ødelagt av en veg. Kirkegården er markert ved en minnestøtte.

Klikk for å få tilgang til 2020-22_dendro_KåfjordNaust_rapport.pdf

Ser videre at disse misjonærene ikke var nådig i sin beskrivelse av folket i Lyngen. Dette er en rapport fra misjonær Andreas Hoff til Biskop Bang 1.juli 1774, under avsnittet: Sandfærdige Anmærkninger:

«Finnekirkegården» på Barslett er Kåfjords første kirkegård. Enkelte historikere hevder at Sandeng kirkegård i Manndalen er den første, men det er feil..

Skissen under viser hvor  misjonskapellet sto og hvor «finnekirkegården» lå. Da veien (nå E6) mellom Olderdalen og   Birtavarre ble bygd, like etter krigen, ble det avdekket 14 trekister. Gravene fortsetter nedover mot sjøen tre og tre i bredden. Da gang-og sykkelstien ble bygd på 1980-tallet ble det funnet nye levninger.

Skissen under viser i tillegg to store gammetufter og noen gravrøyser?

Skjelett-funnene som ble gjort vakte stor oppmerksomhet. Tromsø museum ble informert og det tok ikke lang tid før det kom et brev fra professor K.E. Schreiner ved anatomisk institutt i Oslo. Schreiner ber innstendig om at arbeiderne pakker ned det de har funnet og sender dette til Oslo. Utgifter dekkes av instituttet. I tillegg ble det tilbudt en liten godtgjørelse for jobben. Det hører med til historien at forsendelsen aldri kom fram til Oslo. Ukjent av hvilken årsak. Hele området er veldig spennende og burde absolutt vært sjekket bedre.

Helsesøster Valborg Soleng ble tilkalt for å ta vare på levningene. Det samlet seg mye folk for å bivåne det hele. Etter som jeg forstår var det store motstand for å sende levningene til Oslo for at det skulle forskes på.

Levningene som ble funnet i 1946 ble lagt i en trekasse og gravd ned i området. De funn som ble gjort da gang og sykkelstien ble bygd skal være gravd ned ved minnesteinen.

Hele Sommarnes er et spennende område. I 2018 ble det funnet en tysk sølvmynt fra 1370. Samtidig som de ser noe i bakken som burde vært sjekket.

Doarrun=slåss, strid. kanskje Stridselva.

Mellom elvene Lallasjohka og Doarrun-johka ligger et tufteområde med hele 16 gammetufter. Gammetuftene er tidfestet til middelalderen (år 1300-1500).

Opprinnelig var det flere tufter, men mange ble ødelagt da campingplassen ble anlagt.

Det ligger et stort myrområde like bak tuftene som forteller at tilgangen til byggemateriale var godt. Fra boplassene hadde beboerne god utsikt over fjorden i alle retninger. I Nord Troms Regionhistorie av Helge Guttormsen kan vi lese mer om dette.

Monsen-huset og bua på Ysteby ble bygd omkring 1880. Her bodde bl. annet Mari og Mons Pedersen med sine 9 barn. Menneskene er borte, men huset står der. Det har vært gjort flere forsøk på å berge huset, men det har blitt for puslete. En befaring i sommer viste et hus i forfall. Et trist syn.