Barndomsminne

Av Håkon Bergmo

Som guttunge i Olderdalen allerede tidlig på femtitallet var jeg vant til å være i båt og visste hvordan man skulle sløye småsei, – fjæra var en yndet lekeplass. Jeg kunne vel vært 5–6 år og ikke rare karen, men ikke bestandig lett å holde styr på, er jeg blitt fortalt. Å betjene robåten alene, – å være skipper ombord, var en av mine største ønsker, og denne spesielle dagen lå Kåfjorden som et speil og sola skinte. Robåten til gamlingen, en såkalt kjeks, lå fristende til i støa nedafor naustet, men var ikke til å rikke for en liten guttunge. Sjøen flødde og jeg visste at bare floa kom høyt nok var det muligheter for å få vann under kjølen. Til slutt klarte jeg, ved etablering av enorme kraftanstrengelser, å dytte ut båten og lykken var fullkommen da jeg kravla ombord og fikk ut årene. Ombord var det en dorg til å fiske langs land og alt lå til rette for en fantastisk dag. Alene ombord i robåten og med huset vårt rett der oppe – jeg visste antakelig at foreldrene mine fulgte med gjennom kjøkkenvinduet. Kåfjorden lå som et speil, været var varmt, og småseien tok i. 

Men redningsvest var ukjent for oss den gangen. – Seksåringer i dag ville jeg kanskje ikke engang fått lov til å gå ned til fjæra alene. Husker ikke helt hva som kom ut av denne roturen, men gamlingen kom antakelig med en lett reprimande.