Av Håkon Bergmo

En av mine kompiser i Olderdalen var Ivar Albrigtsen. Han fortjener noen ord her. Ivar var kjent som en oppfinnsom kar som deltok med liv og lyst under oppveksten i bygda, enten det gjaldt fotball, ski og skøyter, svømme- og stupetrening fra Hans Persa-kaia og konkurranser i hva det skulle være. I første halvdel av femtitallet engang var det en periode vinterstid populært å drive med flaskeløp i snøen. 

Bak fjøset til Ivar sine foreldre, Sandra og Henrik, var det en kjempeflott, ganske bratt bakke – som skapt til å konkurrere i. Der møttes guttungene i bygda og gjorde med stor flid istand løyper til flaskekonkurranser. Det ble beregna og målt på kryss og tvers og finurlige svinger og hopp ble konstruert og preparert. I alpinspråket kalles det for å stikke en løype. Vi konkurrerte i to grener: hopp og utfor, og her var det om å gjøre å ha i besittelse en velegnet flaske, men med ikke for lang tut. Å konkurrere med lang tut på flaska betydde handicap, naturlig nok, fordi den da ville ha vanskeligheter med krappe svinger i løypa. Møtte du opp til konkurransen med for lang tut var du så og si dømt til den forsmedelige sisteplassen. 

Kjellerboder og spiskammers ble derfor saumfart for å finne den riktige flaska med så kort tut som mulig, og vitenskapelige tester ble gjennomført bl.a. med igjenkorka flaske fylt med vann og forsiktig oppvarma i steikovnen på kjøkkenet for å få den rette tyngda og gliden. Slik dreiv vi på, kom hjem på kvelden, våt over hau og oppglødd kanskje på grunn av en seier, eller like gjerne etter et katastrofalt resultat i flaskebakken – og skoleleksene ble utsatt på ubestemt tid. Dette var alvor. 

Men Ivar gjorde brått slutt på alle diskusjoner om hvem som var mester da han en dag møtte opp med en for oss til da, ukjent type konkurranseflaske, – uten tut. Den så skummelt effektiv ut. Det viste seg at han hadde fått kloa i en honning og rigabalsam-flaske, av den store typen. Som kjent er honning og rigabalsam en mixtur mot hoste bestående av velluktende oljer og dråper av lavendelolje m.m., beregnet til innvortes bruk, innført fra Riga i Latvia, – derav navnet. Ivar hadde funnet flaska hjemme i medi- sinskapet, tømt ut innholdet og på finurlig vis kutta av tuten. Han var i dagene etterpå, med denne geniale flaska, uslåelig i hoppbakken, vi andre ble som statister å regne. Det var som å hoppe etter Wirkola, – lenge før Wirkola for alvor begynte å konkurrere. Men hva foreldrene mente om dette flaskestuntet til Ivar er ikke kjent. 

Vi møttes mange år senere i hovedstaden og gjorde noen spektakulære stunt der med andre typer flasker, Ivar og jeg, han som student på Blindern og jeg som typograflærling på Fabritius. Vi hadde moro av å minnes disse konkurransene i bakken bak fjøset. Ivar, og mange andre “flaske-kompiser”, er gått bort for lenge siden – men minnene lever enda. 

Av Håkon Bergmo

Som guttunge i Olderdalen allerede tidlig på femtitallet var jeg vant til å være i båt og visste hvordan man skulle sløye småsei, – fjæra var en yndet lekeplass. Jeg kunne vel vært 5–6 år og ikke rare karen, men ikke bestandig lett å holde styr på, er jeg blitt fortalt. Å betjene robåten alene, – å være skipper ombord, var en av mine største ønsker, og denne spesielle dagen lå Kåfjorden som et speil og sola skinte. Robåten til gamlingen, en såkalt kjeks, lå fristende til i støa nedafor naustet, men var ikke til å rikke for en liten guttunge. Sjøen flødde og jeg visste at bare floa kom høyt nok var det muligheter for å få vann under kjølen. Til slutt klarte jeg, ved etablering av enorme kraftanstrengelser, å dytte ut båten og lykken var fullkommen da jeg kravla ombord og fikk ut årene. Ombord var det en dorg til å fiske langs land og alt lå til rette for en fantastisk dag. Alene ombord i robåten og med huset vårt rett der oppe – jeg visste antakelig at foreldrene mine fulgte med gjennom kjøkkenvinduet. Kåfjorden lå som et speil, været var varmt, og småseien tok i. 

Men redningsvest var ukjent for oss den gangen. – Seksåringer i dag ville jeg kanskje ikke engang fått lov til å gå ned til fjæra alene. Husker ikke helt hva som kom ut av denne roturen, men gamlingen kom antakelig med en lett reprimande. 

Av Håkon Bergmo

For en stund siden dukket denne opp på sida til «Gamle Nord-Troms»: En drikkevise som sies å ha sitt utspring i regionen. – Ikke vet jeg, den kommer kanskje like gjerne langveis fra, for over hundre år siden. F.eks. den gangen da gruveslusker fra hele Norden: kvener, finner, svensker, samer, nordmenn og noen russere, sleit under besværlige forhold i malmgruvene i Birtavarre-fjellene. Teksten går rett på, uten filter, og er muligens litt «på kanten» for sarte sjeler. Men om ikke annet så inspirerte den hobbyillustratøren til å finne fram tegnesakene. God helg (men husk: det er ikke nødvendig å ta oppfordringen i denne sangen bokstavelig).

Drikk min venn, vær alltid glad

Tidsnok kommer sorgen.

Full i går, og full i dag,

Og kanskje full i morgen

Facebook-venn Torleif Lyngstad fra Birtavarre hadde en noe modifisert versjon:

Drikk min venn, vær alltid glad, 

tidsnok kommer sorgen, 

Jeg drakk i går, er full i dag, 

tar sikkert en dram i morgen.

En annen av mine facebook-venner, Ruth Larsen fra Skardalen hadde en samisk versjon:

Juga, juga vieljažan 

oktii boahta moraš. 

Gárremiin odne ja gárremiin 

ikte ja seamma gárremiin ihttin.

Av Håkon Bergmo

Det ble investert i en 14 fots plastbåt med seks hesters Crescent påhengsmotor på 60-tallet. Adskillig dramatikk utspant seg med den båten en gang gamle Bergmo skulle ut etter ferskfisk. Han hadde mange gode sider gamlingen, men var nok ikke av de mest teknisk begavede og ettersom årene gikk og serviceheftet til motoren ikke ble orntlig fulgt opp ble Crescenten vanskeligere og vanskeligere å ha med å gjøre. Og denne spesielle dagen var den plent umulig å få start på. Alle som har hatt med en tungstarta påhengsmotor å gjøre vet hvor slitsomt det er å dra i startsnora. Slik dreiv han på en halv times tid, formodentlig svett og irritert, før den plutselig og uventet starta med et brøl. Han tenkte nok at her var det greiest å ikke slakke på gassen – ville ikke risikere at Crescenten stoppa. Det var full pinne forward, og med baugen høyt til værs bar det avgårde. 

Sittende i bakskotten observerte han ikke at Post-Anton med sin tunge motorbåt kom på kryssende kurs, som vanlig med hunden sin, den berømte Leo som mannskap framme i baugen. Begge skipperne stelte med sitt hver for seg, fulgte ikke med, og da sa det pang! Gamlingen traff motorbåten midtskips, høyt oppe på rekka. 14-fotingen var relativt lett, den fortsatte sin luftige ferd over Anton sin båt og landet med et kjempeplask på andre sida. Begge fortsatte deretter i hver sin retning, akkurat som om ingenting var skjedd. Ingen personskade oppsto, men ordspillet om lykken som var bedre enn forstanden må vel sies å passe inn her. 

Men på veien denne dagen kom ystebyværingen Isak Albrigtsen gående, med sin velkjente gyngende gange, på vei til butikken for å kjøpe sirupskake. Han fikk øynene opp for det som var i ferd med å skje utafor støa, stoppa opp – og ble stående på en fot. Slik sto han en god stund og betraktet dramaet før han etterhvert satte den andre foten ned framfor seg og fortsatte sin vandring innover mot samvirkelaget – rimelig oppspilt, formodentlig. Han fikk nok mye å berette om på butikken den dagen. 

Alle de involverte er gått bort for lenge siden. Men det ble fortalt i bygda at i tida etterpå knurra Leo stygt hver gang den observerte Gammel-Bergmo på veien. Denne historien fra Olderdalen er utrolig, men sann. Det var mor mi som fortalte den til meg, – og hun brukte ikke å lyge. Fra land hadde hun observert det hele fra kjøkkenvinduet.

Av Håkon Bergmo

Det kan ha vært nyttårsaften 1950 i Olderdalen. Gamlingen hadde tatt yngstekaren med ut på trappa for å høre på kirkeklokka i den nybygde kirka. Bygda hadde nylig fått strøm fra Sikkájohka kraftverk og vi kunne derfor observere et svakt lys fra en lyspære på gudshuset innersida Storelva. Det var snart på tide å kvitte seg med petromaksen. De aller fleste hus i bygda vår overlevde evakueringa i motsetning til f.eks. i Manndalen tvers over fjorden, der tyskerne satte fyr på rubb og rake. Okkupantene hadde riktignok brukt kjelleren i huset vårt til hestestall og mye var ramponert. Men den utfordrende tida like etter krigen og evakueringa i Nord-Troms og Finnmark var på vei til å gli over. En gryende optimisme var på gang hos et hardt prøvet folk. Gamlingen må ha vært i det fantasifulle hjørnet denne kvelden. Han fortalte nemlig, med alvorlige rynker i panna, om det svære spetakkelet som bodde bakom Gilavarre, eller Kila, som vi sa. Han sparte ikke på kruttet på trappa den kvelden, Gammel-Bergmo, og historien om Kila-trollet gikk rett inn hos en 4-åring, – og jeg trur på dette enda den dag i dag – snart 70 år etterpå. 

-bestefar og jeg

Av Håkon Bergmo

Vi var gode kompiser den gangen bestefar og jeg, der en høyst vennskapelig brytekamp på kjøkkengulvet ofte inngikk som en del av dette kompisforholdet vårt. Det var alltid stas å være på besøk hos bestemor Ane Helene og bestefar Peder i Trollvik. Brødskiva smakte kjempegodt der innover, – det skyldtes antakelig hjemsmøret som de lagde. Det var snåle greier denne separatoren på kjøkkenbenken som lagde så godt smør. 

– Men gamlingen kunne være streng innimellom. En gang fikk jeg en alvorlig overhøvling fordi jeg tusla oppi skogkanten på Bergmo en søndag formiddag og plystra, før presten steg ned fra talerstolen. Det var rent ugudelig, mente han. 

Tidlig på femtitallet var begge i toppform og verden var lys, – sola skinte hele tiden. Bjørn-butikken var et stort etablissement et par-tre kilometer med grusvei innover fjorden. Det var forløperen til det store Bjørn-konsernet i våre dager. Jeg fikk være med på handletur dit. Han tok på seg finjakken og ryggsekk og på baken hang tollekniven. Husker at jeg syntes fjellet på andre sida Kåfjorden så skummel ut. Bestefar kalte det for Isfjellet. På Bjørn-butikken husker jeg han gikk til innkjøp av spesielt to ting. Han kjøpte en pakke avfallstobakk, muligens av typen Record fra Langaard og en pose med puffet ris. Han insisterte på at dette ikke var vanlig puffet ris. Japan-ris kalte han det for. Det var vel en spesiell type puffet ris, kanskje. Avfallstobakk var det motsatte av den eksklusive Virginia-tobakken. Det var rett og slett oppsop fra gulvet på tobakksfabrikken og var antakelig en rimelig løsning for nikotinhungrige den gangen. Men jeg trur ikke gamlingen var noen storrøyker og han stumpa røyken etterhvert utpå femtitallet, mener jeg. Han kjøpte også andre varer, – kanskje en pose kaffe fra lavlandet i Vest-Afrika, kjent som Hvit Liberia. Dette var en rimelig, men kruttsterk kaffetype, som var mye brukt blandt fiskerne nordpå – passer neppe inn i assortimentet i kaffebarene på Grünerløkka i våre dager. 

Besteforeldrene i Trollvik levde ikke akkurat på stor fot, de brukte ikke mere penger enn nødvendig for et brukbart liv, og det eneste de hadde oveflod av var omtenksomhet for andre, ikke minst for barnebarna. Slik var det vel for de aller fleste i Nord-Troms den gangen, kort tid etter krigen og evakueringen. De tilhørte den tiden da folk vokste ut av fattigsamfunnet og skapte et verdigrunnlag som vi idag nyter godt av, men som er lett å glemme i all vår oljerikdom. 

Etter butikkbesøket var det å ta beina fatt på tilbaketuren. Den var i lengste laget for en kortbeint 6-åring, – spesielt den siste motbakken var hard å forsere. Det var greit å vite at der venta bestemor med brødskive og melk. Bestemor Ane Helene levde enda da jeg kom hjem fra langfart i 1963, men kjente meg ikke igjen. Det var trist og uforståelig. Hun døde i 1964, mens bestefar Peder forlot denne verden i 1970. Det virker å være en naturlov at noen blir sære å ha med å gjøre dess eldre man blir. Bestefar var intet unntak i så måte, – men jeg er så egoistisk at jeg foretrekker å huske han slik han var dengang for lenge siden, – da jeg var 6 år. 

Av Håkon Bergmo

Om noen noengang har uttalt at: – multebærplukking på Finnmarksvidda er bærplukking for viderekomne, er jeg ikke uenig. Det er slett ikke for hvemsomhelst å plaske uti myra med spann og støvler. I tillegg surrer viddas svøpe – bortimot syvhundreogtyve milliarder mygg og knott rundt ørene. Du skal ha god psyke og masse myggmiddel for å takle akkurat det. Spesielt en tur sist multebærsesong var besværlig da jeg glemte å sjekke i ryggsekken om myggmidler var på plass. Det var det ikke, viste det seg. Knott, med det vitenskapelige navnet Simuliidae – av noen kalt terrorister eller Finnmarksviddas svøpe – lå på myra og ventet med nyslipte snabler. Og etter å ha plukka to–tre kilo bær fikk jeg nok. Terroristene kastet seg over den stakkars bærplukkeren (undertegnede), rev av store kjøttstykker for deretter å fly til nærmeste busk for å fortære fangsten. Det fuktige været gjorde nok sitt til at insektene var ekstra blodtørstige og på vei ned bratta brøt det løs et regnvær som lignet på det vi hadde i tropene, under min sjømannstid for flere hundre år siden. I tillegg smalt lynet ned med dunder og brak i fjellet ikke langt unna. Men jeg overlevde, – og det var egentlig det viktigste, – ellers kunne jeg jo ikke fortalt dette. 

Kongebæra, klasse 1A, singelfryses til bruk som kakepynt i jula, mens klasse 1B kokes ilag med sukker, til syltetøy. Masse oppskrifter finnes, men vi nøyde oss ikveld med en fløteskvett på toppen. – Joda, jeg vet at denne bæra også finnes sørpå. Var engang i gamle dager oppe i fjellene ved Vikersund og fant et spann med fin bær. Men nokså smakløs sammenlignet med bæra fra Finnmark. Årsaken er forskjellen på sommerlyset, sier noen, og peker på at under den korte sommeren nordpå skinner sola hele døgnet – det genererer smakfulle produkter. 

I bokhylla på hytta finnes Den Norske Turistforenings årbok for 1963. Den tar for seg Norge i nord. Her finner jeg følgende om emnet moltebær: «I sitt verk Speculum Boreale fra 1701 nevner amtmann Hans Hansen Lillienskiold moltene aller først blant Finnmarks urter og blomster, og synger dens pris i følgende ordelag: – Moltebær udi sød Melch er Landsens jeffnlige Spise oc befodrer dis fleris Cur mod Schiørbug oc anden Fugtigheds Angrib. Den kostelige Saft som aff Bærene udtappis fryder mangen angstig Krop, oc hvad behøffuer mand da Vinens Læckerhed der fra Franske Stædir kunde ventis…» 

Av Håkon Bergmo

Stemningen rundt radioene i bygda var elektrisk da “Kuppern” i 1957 ble verdensmester etter et eventyrlig løp på titusenmeteren mot Boris Zybin, russeren. Verdensrekorden til Hjallis på 16,32,6 fra 1952 var lenge truet og det gikk hardt utover blyantspissene der vi satt og noterte rundetider. 

I dagene etter denne heltedåden i Østersund var det ingen tvil om hva som var diskusjonstema blant guttungene i Olderdalen, og vi ble inspirert til å arrangere VM på skøyter på Leibodammen. Etter lang tids klargjøring av banen med snemåking og skyfling, fikk deltakerne tildelt navn fra skøyteverden. En av mine skolekompiser (skal ikke nevne navn) ble hetende Oleg Gontsjarenko – etter den russiske skøytelegenden. Andre igjen kunne f.eks. bli Roald Aas, Boris Sjilkov eller Toivo Salonen. På konkurransedagen skinte sola og vi var skjønt enige om at isen på Leibo-dammen ligna på oljeisen i Alma Ata, skøytemetropolen i Kasakstan, der det ble satt verdensrekorder på løpende bånd. – Alt lå til rette for kanontider på “Arena Leibo”. 

Ulykkeligvis var det en av oss (Gontsjarenko?) som hadde feilberegnet den daglige logistikken og derfor måtte sette seg ned ved naustet til Ole Andersen, uten dopapir. Arbeidsplassen til bygdas dyktige flyndrefisker lå i umiddelbar nærhet av Leibodammen nemlig, og det er ikke det minste rart at Flynder-Ola ble forbannet da han kom på jobb og fant griseriet foran naustdøra. Han viste handlekraft, tok mainnsjiten på spaden og lempa den utover VM-arenaen sammen med grus og småstein. 

Det ble sjølsagt vanskelig å gå på skøytene etter dette. Gnistfokket sto og det florerte med feilskjær og knall og fall og forholdene var langtfra optimale for den som hadde som ambisjon å sette verdensrekord på 1500 meter. Det ble enighet blant skøyteløperne om å avlyse hele arrangementet, og vi tusla slukkøret hjem. – Men Yngve Rismo som hadde utstyr for å slipe lengdeløpsskøyter, fikk i dagene etterpå mye å gjøre. 

Om Leibodammen med sin spesielle fauna hadde ligget der i dag, hadde den antakelig blitt fredet. Men dammen ligger begravd og glemt under den øde og kaldslige veien ned til fergekaia i Olderdalen – bare minnene er igjen, og knapt nok det. Om guttungene i bygda har noe forhold til skøytesporten idag vet jeg ingenting om . . . 

Stemningen rundt radioene i bygda var elektrisk da “Kuppern” i 1957 ble verdensmester etter et eventyrlig løp på titusenmeteren mot Boris Zybin, russeren. Verdensrekorden til Hjallis på 16,32,6 fra 1952 var lenge truet og det gikk hardt utover blyantspissene der vi satt og noterte rundetider. 

I dagene etter denne heltedåden i Østersund var det ingen tvil om hva som var diskusjonstema blant guttungene i Olderdalen, og vi ble inspirert til å arrangere VM på skøyter på Leibodammen. Etter lang tids klargjøring av banen med snemåking og skyfling, fikk deltakerne tildelt navn fra skøyteverden. En av mine skolekompiser (skal ikke nevne navn) ble hetende Oleg Gontsjarenko – etter den russiske skøytelegenden. Andre igjen kunne f.eks. bli Roald Aas, Boris Sjilkov eller Toivo Salonen. På konkurransedagen skinte sola og vi var skjønt enige om at isen på Leibo-dammen ligna på oljeisen i Alma Ata, skøytemetropolen i Kasakstan, der det ble satt verdensrekorder på løpende bånd. – Alt lå til rette for kanontider på “Arena Leibo”. 

Ulykkeligvis var det en av oss (Gontsjarenko?) som hadde feilberegnet den daglige logistikken og derfor måtte sette seg ned ved naustet til Ole Andersen, uten dopapir. Arbeidsplassen til bygdas dyktige flyndrefisker lå i umiddelbar nærhet av Leibodammen nemlig, og det er ikke det minste rart at Flynder-Ola ble forbannet da han kom på jobb og fant griseriet foran naustdøra. Han viste handlekraft, tok mainnsjiten på spaden og lempa den utover VM-arenaen sammen med grus og småstein. 

Det ble sjølsagt vanskelig å gå på skøytene etter dette. Gnistfokket sto og det florerte med feilskjær og knall og fall og forholdene var langtfra optimale for den som hadde som ambisjon å sette verdensrekord på 1500 meter. Det ble enighet blant skøyteløperne om å avlyse hele arrangementet, og vi tusla slukkøret hjem. – Men Yngve Rismo som hadde utstyr for å slipe lengdeløpsskøyter, fikk i dagene etterpå mye å gjøre. 

Om Leibodammen med sin spesielle fauna hadde ligget der i dag, hadde den antakelig blitt fredet. Men dammen ligger begravd og glemt under den øde og kaldslige veien ned til fergekaia i Olderdalen – bare minnene er igjen, og knapt nok det. Om guttungene i bygda har noe forhold til skøytesporten idag vet jeg ingenting om . . . 

Skrevet av Håkon Bergmo

Overdreven julefeiring er ikke noe nytt, viser det seg. Det skal nemlig ha funnet sted løsslupne feiringer allerede i kristendommens begynnelse. Human-Etisk Forbund viser til en oversikt over de tidligste biskoper i Roma, der man allerede 25. desember i år 336 skal ha feiret Jesu fødsel. Noen  år senere, i 379 kritiserte, den noe i overkant fromme og asketiske St.Gregor av Nazianzus, julefeiringens utskeielser. Han klagde bl.a. på «overdreven dørpynting, festing og dansing», og mente at her trengtes en «moralsk opprusting». Vi kan dermed fastslå at det faktisk er en 1700-årig tradisjon å mene at «jula var bedre før».

Jeg gjør som St.Gregor og hiver meg på bølgen, – vil ha tilbake juleforberedelsene slik jeg opplevde den for bare rundt 70 år siden! Kanskje mest fordi jeg føler at det som skjer rundt denne høytiden etterhvert er forvandlet til en slags fjollete, amerikansk-importert pengekalas-feiring. Her dreier alt seg, til de grader, om kjøp og salg. På kjøpesentrene kan man f.eks. ikke unngå å observere plakater med ordet «SALE» av en eller annen merkelig grunn, – ikke «SALG», som man skulle tru var normalen i Norge. Jeg tenker også på det såkalte «black friday»-konseptet, behendig lagt til slutten av november, der folk i butikkdøra møter slagord som: «kjøp tre, betal for to», muligens i et slags forsøk på å innbille folk til å tro at varene så og si selges med tap. 

Antakelig bør folk vite at «kjøp to og betal for tre», er regelen for i det hele tatt å kunne drive lønnsom butikk. For å få litt ekstra swing på julehandelen her til lands, muligens for å kvitte seg med vareoverskuddet fra denne svarte fredagen, utvider forretningsstanden «black-friday» til å bli «black-week», der det legges til rette for ytterligere hemningsløs kjøpefest.

Jeg innser mulighetene for at en slags retur til juleforberedelsene slik det jeg opplevde for rundt 70 år siden som ytterst små, og har derfor innfunnet meg med denne absurde førjulsverden vi opplever i dag. Så tidlig etter krigen var det enda mye som manglet. Ikke minst regelmessig og sikker strømforsyning fra Sikkajok, og folk var nødt til å ha en parafinlampe eller en petromax hengende i taket som reserveløsning. Men ungene hadde ingen tanker om verken varemangel eller strømforsyning. Vi lot oss begeistre av den minste forventning, bl.a. om en kommende julefeiring. Forventningen den gangen var antakelig minst like spennende som det ungene opplever i 2021.

I erindringene om adventa i 1951 – eller var det 1952(?) – er juleutstillingen på Koop’en, – i den grå og slitne samvirkelagsbrakka på haugen i Olderdalen. Den besto av et glasskap som sto på disken. Inni dette glasskapet kunne man storøyd betrakte herlighetene, der f.eks. produkter av det syntetiske materialet plast nesten fullstendig glimret med sitt fravær. Det kunne være et munnspill, kortspill av typen Gnav, en lastebil av tre, Stomatol tannkrem, julehefter med Fiinbeck og Fia, Stomperud og Vangsgutane, speider-kniv og Ludo. Slik var virkeligheten den gangen, i advent