Gode kompiser

-bestefar og jeg

Av Håkon Bergmo

Vi var gode kompiser den gangen bestefar og jeg, der en høyst vennskapelig brytekamp på kjøkkengulvet ofte inngikk som en del av dette kompisforholdet vårt. Det var alltid stas å være på besøk hos bestemor Ane Helene og bestefar Peder i Trollvik. Brødskiva smakte kjempegodt der innover, – det skyldtes antakelig hjemsmøret som de lagde. Det var snåle greier denne separatoren på kjøkkenbenken som lagde så godt smør. 

– Men gamlingen kunne være streng innimellom. En gang fikk jeg en alvorlig overhøvling fordi jeg tusla oppi skogkanten på Bergmo en søndag formiddag og plystra, før presten steg ned fra talerstolen. Det var rent ugudelig, mente han. 

Tidlig på femtitallet var begge i toppform og verden var lys, – sola skinte hele tiden. Bjørn-butikken var et stort etablissement et par-tre kilometer med grusvei innover fjorden. Det var forløperen til det store Bjørn-konsernet i våre dager. Jeg fikk være med på handletur dit. Han tok på seg finjakken og ryggsekk og på baken hang tollekniven. Husker at jeg syntes fjellet på andre sida Kåfjorden så skummel ut. Bestefar kalte det for Isfjellet. På Bjørn-butikken husker jeg han gikk til innkjøp av spesielt to ting. Han kjøpte en pakke avfallstobakk, muligens av typen Record fra Langaard og en pose med puffet ris. Han insisterte på at dette ikke var vanlig puffet ris. Japan-ris kalte han det for. Det var vel en spesiell type puffet ris, kanskje. Avfallstobakk var det motsatte av den eksklusive Virginia-tobakken. Det var rett og slett oppsop fra gulvet på tobakksfabrikken og var antakelig en rimelig løsning for nikotinhungrige den gangen. Men jeg trur ikke gamlingen var noen storrøyker og han stumpa røyken etterhvert utpå femtitallet, mener jeg. Han kjøpte også andre varer, – kanskje en pose kaffe fra lavlandet i Vest-Afrika, kjent som Hvit Liberia. Dette var en rimelig, men kruttsterk kaffetype, som var mye brukt blandt fiskerne nordpå – passer neppe inn i assortimentet i kaffebarene på Grünerløkka i våre dager. 

Besteforeldrene i Trollvik levde ikke akkurat på stor fot, de brukte ikke mere penger enn nødvendig for et brukbart liv, og det eneste de hadde oveflod av var omtenksomhet for andre, ikke minst for barnebarna. Slik var det vel for de aller fleste i Nord-Troms den gangen, kort tid etter krigen og evakueringen. De tilhørte den tiden da folk vokste ut av fattigsamfunnet og skapte et verdigrunnlag som vi idag nyter godt av, men som er lett å glemme i all vår oljerikdom. 

Etter butikkbesøket var det å ta beina fatt på tilbaketuren. Den var i lengste laget for en kortbeint 6-åring, – spesielt den siste motbakken var hard å forsere. Det var greit å vite at der venta bestemor med brødskive og melk. Bestemor Ane Helene levde enda da jeg kom hjem fra langfart i 1963, men kjente meg ikke igjen. Det var trist og uforståelig. Hun døde i 1964, mens bestefar Peder forlot denne verden i 1970. Det virker å være en naturlov at noen blir sære å ha med å gjøre dess eldre man blir. Bestefar var intet unntak i så måte, – men jeg er så egoistisk at jeg foretrekker å huske han slik han var dengang for lenge siden, – da jeg var 6 år.