En sånn velsigna pottethaust

førr allslags pottetbona!

Her har Vårherre slådd seg laus

og øssla med hormona.

Det myldre unna græve mett

så knapt eg tør å hakke.

Kerrspinken e, i gjennomsnett,

så stor at han kan snakke.

Og mandel’n, du store min!

han når meg halvt tel knéan.

– Eg blygest førr å ta han inn

så kjerringa får se han!

Av Håkon Bergmo

Fiinbech

Fiinbech og Fia har vært faste julegjester i alle herrens år her i huset. Men nå er det slutt. Bare reprise etter reprise de siste årene. Jeg fikk nylig innpass i hjemmet til ekteparet og gjorde et intervju med Bech (se bilde). Han uttrykte misnøye med den etterhvert synkende kvaliteten på tegningene særlig etter at skaperen George McManus gikk bort. Så da kan det være det samme. Velsigne ditt minne, Bech. Blir bare «Vangsgutane» i Marienlund 26A heretter.

Fiinbeck og Fia, originaltittel Bringing Up Father, amerikansk tegneserie startet 1913 av George McManus (1885-1954), etter hans død overtatt av blant annet Bill Kavanagh og Frank Fletcher. Serien var i McManus’ tid en elegant satire over dagliglivet til et irsk-amerikansk ektepar som blir nyrike og snobbete, især Fia, på grunn av en lotterigevinst. Mye av spenningsforholdet dreier rundt Fias ønske om å gjennomføre en klassereise, mens Fiinbeck helst vil drikke øl og spise sprengt oksebryst med spisskål sammen med sine gamle venner på puben.

Etter McManus’ død utviklet serien seg til en mer ordinær familieserie. Etter mange år med synkende salgstall og kvalitet gikk serien inn i 2000. I Norge er serien best kjent som årlig julehefte siden 1934.

Av Håkon Bergmo

Jeg var ikke ute lenge nok til å kalle meg for orntlig sjømann, – bare et og et halvt år. Men i familien fantes det flere med adskillig lengre fartstid enn det jeg kunne skilte med. En av dem var Fredrik. Vi hadde noen tomanns mimre-treff i Olderdalen for mange år siden, der samtalen ofte dreide seg om det mangfoldige sjølivet. Fredrik reiste ut som førstereis, like etter krigen, og fikk med det oppleve noen krigsseilerskjebner der ute. Han fortalte om guttunger på 14-15 år som fikk hyre i 1938-39, like før krigen, og som forsvant midtvinters i Nord-Atlanteren, sprengt i fillebiter av tyske torpedoer. Foreldrene i Norge visste ingenting.

Noen begreper har festet seg, og blir faktisk brukt den dag idag for å rettferdiggjøre noen meninger i politikken. Nylig uttalte bl.a. en Arbeiderparti-politiker at “regjeringen bruker penger som fulle sjøfolk på land”. Det synes jeg ikke er greit, ihvertfall ikke når det er uttalt av en sosialdemokrat, som jeg sjøl er.

Det er ikke mange krigsseilere igjen og de få som lever måtte ofte finne seg i å bli stemplet som fylliker hjemme i Norge, da de endelig fikk mønstre av etter krigen. Men alkoholforbruket gjenspeilet ofte redselen for å krysse Atlanterhavet, enten det var på en sjappe i havnekvarteret i New York eller Liverpool. Faktum var at mange sjøfolk drakk opp hyra fordi de ikke kunne forvente å overleve neste tur. Slik var det.

Fredrik fortalte om en norsk uteseiler som het Olsen. Han returnerte aldri tilbake til Norge etter krigen, nettopp på grunn av denne innstillingen i Norge om sjøfolkene som ble betraktet som æresløse fylliker. I likhet med noen andre norske krigsseilere slo Olsen seg ned i Buenos Aires, Argentina. Der ble han sittende i en sjappe i havnekvarteret, dag ut og dag inn, år etter år. – En vakker dag ramla han ned fra barkrakken, – stein dau, som Fredrik uttrykte det. Han drakk seg rett og slett ihjel. Men bar-innehaveren fant ut i etterkant at han kunne gjøre noen penger på historien, og døpte sjappa si om til “Olsens Hvile”, – beregnet på norske sjøfolk. Sjappa ble fast treffsted for bl.a. Fredrik i farten på Sør-Amerika i begynnelsen på femtitallet.

– Om historien er sann? Sannsynligvis bortimot. Det som uten tvil er sant er at Arbeiderparti-regjeringen den gangen, med Einar Gerhardsen i spissen, gjorde en kjempetabbe da de etter krigen nektet krigsseilerne sin rettmessige krigslønn, fra det som ble kalt Nortraship-fondet. Enkelte i regjeringen hevdet at sjøfolkene “likevel bare drakk opp pengene”. Ved krigens slutt er det anslått at dette fondet hadde et netto overskudd på godt over 13 milliarder kroner. Rederne krevde å få dekket tapet for de skip som hadde blitt senket. Regnestykket der disse pengene skulle fordeles melllom redere og sjøfolk er mer enn tvilsom. Jeg refererer bl.a. til Herman Berges artikkel fra 2009 “Nortraship: Hvordan staten raner sjøfolk”. Den finnes på internett.

Etter mange år, i 1969, bevilget Stortinget 155 millioner kroner, fordelt over tre statsbudsjett, som ble utbetalt til krigsseilere eller etterlatte, «ex gratia» – som betyr i nåde og erkjentlighet. Hver krigsseiler fikk utbetalt 180 kroner pr. fartsmåned. Men det var gått mange år, og på dette tidspunkt var den eldste generasjonen krigsseilere borte. Hele historien er et gigantisk, glemt overgrep.

Av Håkon Bergmo

Hvit Liberia

Det dukker stadig opp “gamle synder” fra tidligere tider. Denne fant jeg på veggen i en hybelleilighet i Olderdalen sist helg. Etter det jeg kan tyde på signeringa er den tegna med tynn tusjpenn i 1979. Er det montro kaffe fra lavlandet i Vest-Afrika denne karen nyter? «Hvit Liberia» var populær blant fiskerne nordpå i tidligere tider. Rimelig og kruttsterk («besk» vil vel de på kaffebarene på beste vestkant hevde.

Av Håkon Bergmo

Sjømannsfotballen, referat oktober 2016

Tidligere i høst gikk det norske fotballandslaget på et ydmykende tap mot Tyskland. – De var bedre enn oss i alt, både teknisk og taktisk, sa folk som mener å ha greie på det. Jeg vet bak-fram på en fotball, og ikke stort mer enn det. Riktignok hadde jeg skaffet meg en smule erfaring på femtitallet som målmann på banen i skogen ovafor Fina-Johan i Olderdalen. Det var helst fordi jeg erfarte at det var mindre slitsomt å stå i mål enn å springe ute på banen etter en ball.

Dette gjorde at jeg noen år etterpå ble ansett for å være vel kvalifisert som goalkeeper og derfor ble tatt med på laget som, ganske oppsiktsvekkende, klarte å spille uavgjort mot et tysk lag. Dette var i yngre dager – til sjøs. I den tida eksisterte det en fotballserie der mannskap ombord i norske båter som anløp alle verdens havner kunne delta. Hvordan dette ble organisert var det for innviklet for meg å forstå, men det er nå ikke så nøye. Om det eksisterer en sånn sjømannsserie idag vet jeg ikke.

I Vancouver en gang, trur det var ca. 1962, ordnet «velferden» det slik at vi ombord i kristiansandbåten «Sunpolynesia» fikk møte mannskap fra en tysk båt til vennskaps- og treningskamp. Vi fikk tildelt en fotballbane, i den grad det kunne kalles for fotballbane, i denne kanadiske byen et sted. Det var nærmest en gresslette som skrådde. Det innebar at man i en omgang måtte drible og slå pasninger i motbakke. Men det gjaldt jo begge lag i hver sin omgang, så det gikk opp i opp, kan man si. 

Noen av våre karer som hadde seilt ute en stund og som til daglig «ikke spøtta i flaska», varma opp på sidelinja før kampen med øl og røyk, kan man huske. Etter trekning ble vi i første omgang nødt til å spille i denne motbakken og det gikk som det måtte gå, – jeg måtte se tre baller i målet bak meg. Det var jævlig irriterende, syntes jeg, så kort tid etter krigen. Vi som var nordfra var jo litt hissig på å la tyskerne få unngjelde for tvangsevakueringen og raseringen av Nord-Troms og Finnmark 1944. 

Jeg trur likevel ikke det tyske laget var særlig bedre fotballspillere enn oss, for å være ærlig. Men de var i det minste klin edru. Fjerdemaskinisten fra Sørlandet, til daglig kalt «kvarten», hadde påtatt seg å være lagleder – var for tjukk til å spille. Han manet til «samling i bånn» i pausen. Et par av våre spillere var flinke i angrep og forsto i andre omgang å dra nytte av unnabakken, bl.a. jungmann Westlund som på femtitallet hadde spilt på guttelaget til Nordreisa IL. Omgangen ble derfor preget av mye tysk roping og støy da de forsto at der norwegischer likevel ikke var å spøke med. Ord som «scheisse» (trur det betyr «skitt» eller noe) og andre adjektiv som jeg ikke skal prøve å oversette, fløy gjennom lufta. Det var spesielt en av tyskerne som ble frustrert og forbannet, kan man huske. Kanskje han, eller muligens faren hans, hadde vært obersturmbannführer under krigen – han ble ihvertfall svært høyrøstet. Trur den nevnte reisaværingen Westlund scoret ihvertfall et av målene da det sto 3-3 til slutt. 

Dermed beviste vi for over femti år siden, akkurat som bronselaget i Berlin-OL 1936, at norske fotballspillere er fullt på høyde med de tyske, og resultatet ved den nevnte landskampen tidligere i høst kan derfor neppe sies å være korrekt i styrkeforholdet mellom norsk og tysk fotball, og derfor må bero på uflaks eller misforståelser. Landslagstrener Høgmo kan derfor ta det helt med ro.