Skøytereferat fra Leibo-dammen

Av Håkon Bergmo

Stemningen rundt radioene i bygda var elektrisk da “Kuppern” i 1957 ble verdensmester etter et eventyrlig løp på titusenmeteren mot Boris Zybin, russeren. Verdensrekorden til Hjallis på 16,32,6 fra 1952 var lenge truet og det gikk hardt utover blyantspissene der vi satt og noterte rundetider. 

I dagene etter denne heltedåden i Østersund var det ingen tvil om hva som var diskusjonstema blant guttungene i Olderdalen, og vi ble inspirert til å arrangere VM på skøyter på Leibodammen. Etter lang tids klargjøring av banen med snemåking og skyfling, fikk deltakerne tildelt navn fra skøyteverden. En av mine skolekompiser (skal ikke nevne navn) ble hetende Oleg Gontsjarenko – etter den russiske skøytelegenden. Andre igjen kunne f.eks. bli Roald Aas, Boris Sjilkov eller Toivo Salonen. På konkurransedagen skinte sola og vi var skjønt enige om at isen på Leibo-dammen ligna på oljeisen i Alma Ata, skøytemetropolen i Kasakstan, der det ble satt verdensrekorder på løpende bånd. – Alt lå til rette for kanontider på “Arena Leibo”. 

Ulykkeligvis var det en av oss (Gontsjarenko?) som hadde feilberegnet den daglige logistikken og derfor måtte sette seg ned ved naustet til Ole Andersen, uten dopapir. Arbeidsplassen til bygdas dyktige flyndrefisker lå i umiddelbar nærhet av Leibodammen nemlig, og det er ikke det minste rart at Flynder-Ola ble forbannet da han kom på jobb og fant griseriet foran naustdøra. Han viste handlekraft, tok mainnsjiten på spaden og lempa den utover VM-arenaen sammen med grus og småstein. 

Det ble sjølsagt vanskelig å gå på skøytene etter dette. Gnistfokket sto og det florerte med feilskjær og knall og fall og forholdene var langtfra optimale for den som hadde som ambisjon å sette verdensrekord på 1500 meter. Det ble enighet blant skøyteløperne om å avlyse hele arrangementet, og vi tusla slukkøret hjem. – Men Yngve Rismo som hadde utstyr for å slipe lengdeløpsskøyter, fikk i dagene etterpå mye å gjøre. 

Om Leibodammen med sin spesielle fauna hadde ligget der i dag, hadde den antakelig blitt fredet. Men dammen ligger begravd og glemt under den øde og kaldslige veien ned til fergekaia i Olderdalen – bare minnene er igjen, og knapt nok det. Om guttungene i bygda har noe forhold til skøytesporten idag vet jeg ingenting om . . . 

Stemningen rundt radioene i bygda var elektrisk da “Kuppern” i 1957 ble verdensmester etter et eventyrlig løp på titusenmeteren mot Boris Zybin, russeren. Verdensrekorden til Hjallis på 16,32,6 fra 1952 var lenge truet og det gikk hardt utover blyantspissene der vi satt og noterte rundetider. 

I dagene etter denne heltedåden i Østersund var det ingen tvil om hva som var diskusjonstema blant guttungene i Olderdalen, og vi ble inspirert til å arrangere VM på skøyter på Leibodammen. Etter lang tids klargjøring av banen med snemåking og skyfling, fikk deltakerne tildelt navn fra skøyteverden. En av mine skolekompiser (skal ikke nevne navn) ble hetende Oleg Gontsjarenko – etter den russiske skøytelegenden. Andre igjen kunne f.eks. bli Roald Aas, Boris Sjilkov eller Toivo Salonen. På konkurransedagen skinte sola og vi var skjønt enige om at isen på Leibo-dammen ligna på oljeisen i Alma Ata, skøytemetropolen i Kasakstan, der det ble satt verdensrekorder på løpende bånd. – Alt lå til rette for kanontider på “Arena Leibo”. 

Ulykkeligvis var det en av oss (Gontsjarenko?) som hadde feilberegnet den daglige logistikken og derfor måtte sette seg ned ved naustet til Ole Andersen, uten dopapir. Arbeidsplassen til bygdas dyktige flyndrefisker lå i umiddelbar nærhet av Leibodammen nemlig, og det er ikke det minste rart at Flynder-Ola ble forbannet da han kom på jobb og fant griseriet foran naustdøra. Han viste handlekraft, tok mainnsjiten på spaden og lempa den utover VM-arenaen sammen med grus og småstein. 

Det ble sjølsagt vanskelig å gå på skøytene etter dette. Gnistfokket sto og det florerte med feilskjær og knall og fall og forholdene var langtfra optimale for den som hadde som ambisjon å sette verdensrekord på 1500 meter. Det ble enighet blant skøyteløperne om å avlyse hele arrangementet, og vi tusla slukkøret hjem. – Men Yngve Rismo som hadde utstyr for å slipe lengdeløpsskøyter, fikk i dagene etterpå mye å gjøre. 

Om Leibodammen med sin spesielle fauna hadde ligget der i dag, hadde den antakelig blitt fredet. Men dammen ligger begravd og glemt under den øde og kaldslige veien ned til fergekaia i Olderdalen – bare minnene er igjen, og knapt nok det. Om guttungene i bygda har noe forhold til skøytesporten idag vet jeg ingenting om . . . 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: