Av Håkon Bergmo
Om noen noengang har uttalt at: – multebærplukking på Finnmarksvidda er bærplukking for viderekomne, er jeg ikke uenig. Det er slett ikke for hvemsomhelst å plaske uti myra med spann og støvler. I tillegg surrer viddas svøpe – bortimot syvhundreogtyve milliarder mygg og knott rundt ørene. Du skal ha god psyke og masse myggmiddel for å takle akkurat det. Spesielt en tur sist multebærsesong var besværlig da jeg glemte å sjekke i ryggsekken om myggmidler var på plass. Det var det ikke, viste det seg. Knott, med det vitenskapelige navnet Simuliidae – av noen kalt terrorister eller Finnmarksviddas svøpe – lå på myra og ventet med nyslipte snabler. Og etter å ha plukka to–tre kilo bær fikk jeg nok. Terroristene kastet seg over den stakkars bærplukkeren (undertegnede), rev av store kjøttstykker for deretter å fly til nærmeste busk for å fortære fangsten. Det fuktige været gjorde nok sitt til at insektene var ekstra blodtørstige og på vei ned bratta brøt det løs et regnvær som lignet på det vi hadde i tropene, under min sjømannstid for flere hundre år siden. I tillegg smalt lynet ned med dunder og brak i fjellet ikke langt unna. Men jeg overlevde, – og det var egentlig det viktigste, – ellers kunne jeg jo ikke fortalt dette.
Kongebæra, klasse 1A, singelfryses til bruk som kakepynt i jula, mens klasse 1B kokes ilag med sukker, til syltetøy. Masse oppskrifter finnes, men vi nøyde oss ikveld med en fløteskvett på toppen. – Joda, jeg vet at denne bæra også finnes sørpå. Var engang i gamle dager oppe i fjellene ved Vikersund og fant et spann med fin bær. Men nokså smakløs sammenlignet med bæra fra Finnmark. Årsaken er forskjellen på sommerlyset, sier noen, og peker på at under den korte sommeren nordpå skinner sola hele døgnet – det genererer smakfulle produkter.
I bokhylla på hytta finnes Den Norske Turistforenings årbok for 1963. Den tar for seg Norge i nord. Her finner jeg følgende om emnet moltebær: «I sitt verk Speculum Boreale fra 1701 nevner amtmann Hans Hansen Lillienskiold moltene aller først blant Finnmarks urter og blomster, og synger dens pris i følgende ordelag: – Moltebær udi sød Melch er Landsens jeffnlige Spise oc befodrer dis fleris Cur mod Schiørbug oc anden Fugtigheds Angrib. Den kostelige Saft som aff Bærene udtappis fryder mangen angstig Krop, oc hvad behøffuer mand da Vinens Læckerhed der fra Franske Stædir kunde ventis…»
Olderdalen, bygda vår 