Samisk håndarbeid
Bygdestrid.
Strid om etableringer var det nok av i gamle Kåfjord. Her fra en debatt i herredstyre i 1947 – der Skattvoll hadde fått sin skole, og etter planen var Olderdalen sin tur. Men, så enkelt var det ikke. Noen mente at skoleinternatet i Trollvik burde komme før Olderdalen. Og slik ble det.. Da som nå er det flertallet som styrer. Skolen i Olderdalen kom først i slutten av 1950-tallet.
Valget 3.desember 1945
Nordlys november 1945.
Etterlysning
I avisene under og etter krigen finner jeg mange etterlysninger etter familiemedlemmer. Her noen eksempler.
Trollfjordslaget
Av Håkon Bergmo.
En gang for masse år siden påtok jeg meg jobben med å prøve å lage en illlustrasjon som skulle forestille en scene fra Trollfjordslaget. Det var en vanskelig, men artig jobb, – fikk det til på et vis. Alle kjenner til denne historien, men den tåler å repeteres.
Hendelsen fant sted i 1890. Robåtfiskerne, som driftet med konvensjonelle redskaper, viste til allemannsretten, og gikk til aksjon mot dampbåtene som fisket med not. Disse hadde ved hjelp av nøter tvers over fjorden, forsøkte å stenge fiskerne ute fra å drifte innerst i Trollfjorden, der det var svært mye torsk. Det heter seg at flere tusen fiskere slo seg gjennom sperringen.
Ifølge leksika var det rederen og handelsmannen Ole J. Kaarbø som organisert fiske med not fra dampbåter.
Mannskapet på dampskipene forsøkte å slå robåtfiskerne tilbake, blant annet ved bruk av vannslanger med kokende vann, men fiskerne seiret og kunne dra av gårde med rike skreifangster. Slaget i Trollfjorden ble i ettertid viden kjent og engasjerte store deler av kystbefolkningen. Stortinget tok etterhvert affære og fremskyndet arbeidet med en ny Lofotlov. I mars 1891 vedtok Stortinget endringer i Lofotloven som bl.a. forbød bruk av not under lofotfiske.
Johan Bojer skildret slaget i romanen Den siste viking.
Reingjeter
Av Håkon Bergmo
Om Lapperne og Findene
Denne trivelige reingjeteren er muligens en gammel slektning av meg. Ikke så nøye med hva han heter, men han har tydeligvis en jobb å trives i. Vi spiser mye reinkjøtt i Finnmark og det er snart tid for partering av en reinskrott til bl.a. steik og bog og fabelaktig buljongkjøtt. Gubben her lagde jeg for over femti år siden, – han henger til inspirasjon på arbeidsrommet.
Så langt tilbake som i årene 1675 til 1695 skrev Petter Dass, dikterpresten fra Alstadhaug, Nordlands Trompet. Dette er en skildring på vers av nordnorsk natur, årstidenes veksling, dyreliv, næringsliv og folkeliv. Fagfolk har karakterisert dette store diktverket som et topografisk hyllest til Nordland, der hovedhensikten er å lovprise Guds skaperverk.
Men om Petter Dass hersker det mange meninger, og noen mener at han var en usedvanlig svartsynt teolog i en svartsynt tid, og at han nok ikke var den rause, folkelige og joviale embetsmannen vi er vokst opp med. Ikke vet jeg, men mener at det passer bra her med noen linjer om Lapperne og Findene fra nettopp Nordlands Trompet. I bokhylla mi har jeg en utgave fra 1963 der teksten er gjendiktet (tilpasset «moderne» språk) av Hans Kristiansen.
Hva er det du skriver, du drøsende penn? Du glemmer jo helt våre fjellvidders menn, jeg mener de hjulbente lapper. Blant klipper og knoll og i begkløften vill, i de høyeste tinder der holder de til på ukjente stier og rabber.
Brann på Grand Hotel, Oslo
I 1987 jobbet jeg som salgskonsulent i Narvesen Engros. Arbeidet besto i salg av blader, bøker og aviser. Det var en spennende bedrift. Stadig besøk av forleggere, forfattere og andre kjendiser.
Første halvår 1987 hadde vi levert gode resultater. Det var mye skryt å få og derfor det ble gjort ekstra stas på oss på vårens salgsmøte. Programmet var stappet av høydepunkter som ble avsluttet med en fantastisk båttur på Oslofjorden.
Klokka var ca. tre på natta før vi var i seng. I halv fem tiden våkner jeg av at klokkeradioen på nattbordet slår inn: Fire, fire! – forsto jeg. Men den beskjed som fulgte skjønte jeg ikke mye av, alt var på engelsk.
Jeg hørte rop og skrik i gangene, jeg gløttet litt på døra for å se hva som foregikk. Folk ropte at det var brann vi måtte komme oss ut.
Jeg lukket døra, tok på meg klærne, pakket kofferten og gikk ut på gangen. Der var full forvirring. Heisen var stengt, så vi måtte bruke nødutgangen. En smal trapp som førte oss ned til resepsjonen.
Jeg hørte helikopter utenfor hotellet.
Da jeg kom ned i resepsjonen så jeg blinkene lys fra 6-7 brannbiler. Masse folk hadde samlet seg i resepsjonen, noen skreik og hylte, andre var mer rolig. I mengden ser jeg min arbeidskollega Ronald Søbstad står der i underbuksa. Han trakk litt på smilebåndet da han så meg fullt påkledd med kofferten i handa.
Vi reagerer forskjellig.
Året før, i 1986 hadde vi den store Caledonien-brannen i Kristiansand. Der tror jeg grunnen til den sterke reaksjonen ligger. Mange hadde denne brannen friskt i minne da de løp gjennom gangene.
Brann i ei søppelsjakt var slukket.
En time etter fikk vi beskjed om å gå tilbake til rommene. Mange klarte det ikke, så betjeninga på hotellet gjorde klar frokosten, en time før tiden.
Hotellet sendte ut et spørreskjema etter hendingen. Min klare tilbakemelding var: Meldinger ved slike hendelser må også være på norsk.
Jeg hadde englevakt …
Kåre Iversen og jeg jobbet sammen i mange år. Jeg som konditor og Kåre som baker på Samvirkelagets bakeri i Tromsø. Vi var tidlig ferdig på dagen, ofte allerede i ett – to tiden. Vi hadde god tid til fiske på sommeren og jakt på høsten. Korte fine turer i nærområdet. I helgene ble turene litt lengre.
Godt med fjellryper rundt Ullstinden i Snarbydalen.
Grytidlig en søndag var vi på vei til Snarbydalen. Været var aldeles nydelig, vindstille og 2-3 minusgrader. Høstsola skinte på de høyeste toppene. Vi gledet oss som barn, begge to.
Vel framme i Snarbydalen fulgte vi et dyretråkk på høyre siden av Hestedalen. Vi fulgte videre fjellryggen mot Svarthammartinden. Terrenget ble stadig brattere, med skarpe egger og stupbratte fjellhyller. Vi kom oss opp på Ullstinden (1093moh.)
Vi så noen ryper, men kom aldri på skuddhold. På veien tilbake ble vi enig om å gå litt lavere i terrenget. Øverst i ei bratt fjellside skulle jeg forsere et lite skar der det lå «gammel-snø» fra forrige vinter. I det jeg går ut på snøen ser jeg at det er blank is. Jeg prøver å snu, men mister fotfeste og sklir nedover. Jeg hadde geværet i handa og prøvde fortvilt å bremse farta med å sette geværet i den harde snøen. Det gikk fort nedover. Den 200 meter lange snø-renna munnet ut i en steinur. Under ferden nedover så jeg et lite parti i steinura med noen lyngrabber. Jeg prøvde fortvilt å styre meg i retning av disse.
Jeg trodde det var min siste reis.
Jeg treffer lyngrabbene i stor fart – jeg går kast i kast nedover og svimer av. Jeg våkner av at Kåre står over meg og spør: «kossen går det«. Jeg reiser meg forsiktig og sier: «så langt ser det brukbart ut.» Jeg var oppskrapt på beina, rompa og hele ryggen, jeg blør, men jeg er hel.
Kåre hadde sett det hele på avstand og trodde det var siste gang han så meg i livet. Heldigvis gikk det etter forholdene bra. Buksa var revet i filler, men heldigvis hadde Kåre ei ekstra bukse i sekken. Etter dette ruslet vi slukøret nedover lia med store smerter i åpne sår. Men, med en erfaring rikere. Vær forsiktig på gammel snø.
En nær døden – opplevelse jeg aldri glemmer.
Eit ord
Under korona’en 2020
Amatørens trøstetegning. Flere enn meg begynner å bli sånn passe lei og oppgitt over en, på mange måter utfordrende vinter. Det hagler med dårlige nyheter i media om stengte vinterveier og koronasmitte. Til trøst fant jeg fram gebursdagsgaven fra mine to barnebarn. Fikk den i vinter fra Albert og Edvard, med gode ønsker. Det dreier seg om «Vakraste dikt» av Olav H. Hauge. Jeg kjente ikke fra før særlig til denne lyrikeren, – desto finere synes jeg diktene til denne ordkunstneren var. Hobbyillustratøren går i snefokket for tiden og drømmer om augustdager på fjellet etter fisk og multebær. Derfor synes jeg at diktet «Eit ord» – muligens i overført betydning – var på sin plass når jeg skulle trøste meg sjøl med blyant og farger på arbeidsbordet.
Potetopptaking
Mandel og Kerrs Pink
Vi prøver å opptre politisk korrekt her vi bor, – vi legger bl.a. vekt på grønne verdier. Vi sorterer papir og plast, glass, metall, tre og matavfall, – gjør så godt vi kan, ihvertfall. Dette året satte vi tilogmed en liten ørliten flekk med potet rett utafor huset. Det må vel kalles kortreist mat. Det ble en halv bøtte med gulløye. Ikke all verden, altså. Så vi må vel gå i butikken etterhvert etter noen kjøp-poteter. Ikke at vi spiser så mye poteter, vi to gamlinger her i huset. Men til gjengjeld liker vi lyrikken til Helge Stangnes som med sin «brukspoesi» på Senja-dialekt bl.a. har laget dikt til bruk i potetopptakartida.
Mandel og Kerrs Pink
En sånn velsigna pottethaust
førr allslags pottetbona!
Her har Vårherre slådd seg laus
og øssla med hormona.
Det myldre unna græve mett
så knapt eg tør å hakke.
Kerrspinken e, i gjennomsnett,
så stor at han kan snakke.
Og mandel’n, du store min!
han når meg halvt tel knéan.
– Eg blygest førr å ta han inn
så kjerringa får se han!
Olderdalen, bygda vår 