Juleforventning 1951

Skrevet av Håkon Bergmo

Overdreven julefeiring er ikke noe nytt, viser det seg. Det skal nemlig ha funnet sted løsslupne feiringer allerede i kristendommens begynnelse. Human-Etisk Forbund viser til en oversikt over de tidligste biskoper i Roma, der man allerede 25. desember i år 336 skal ha feiret Jesu fødsel. Noen  år senere, i 379 kritiserte, den noe i overkant fromme og asketiske St.Gregor av Nazianzus, julefeiringens utskeielser. Han klagde bl.a. på «overdreven dørpynting, festing og dansing», og mente at her trengtes en «moralsk opprusting». Vi kan dermed fastslå at det faktisk er en 1700-årig tradisjon å mene at «jula var bedre før».

Jeg gjør som St.Gregor og hiver meg på bølgen, – vil ha tilbake juleforberedelsene slik jeg opplevde den for bare rundt 70 år siden! Kanskje mest fordi jeg føler at det som skjer rundt denne høytiden etterhvert er forvandlet til en slags fjollete, amerikansk-importert pengekalas-feiring. Her dreier alt seg, til de grader, om kjøp og salg. På kjøpesentrene kan man f.eks. ikke unngå å observere plakater med ordet «SALE» av en eller annen merkelig grunn, – ikke «SALG», som man skulle tru var normalen i Norge. Jeg tenker også på det såkalte «black friday»-konseptet, behendig lagt til slutten av november, der folk i butikkdøra møter slagord som: «kjøp tre, betal for to», muligens i et slags forsøk på å innbille folk til å tro at varene så og si selges med tap. 

Antakelig bør folk vite at «kjøp to og betal for tre», er regelen for i det hele tatt å kunne drive lønnsom butikk. For å få litt ekstra swing på julehandelen her til lands, muligens for å kvitte seg med vareoverskuddet fra denne svarte fredagen, utvider forretningsstanden «black-friday» til å bli «black-week», der det legges til rette for ytterligere hemningsløs kjøpefest.

Jeg innser mulighetene for at en slags retur til juleforberedelsene slik det jeg opplevde for rundt 70 år siden som ytterst små, og har derfor innfunnet meg med denne absurde førjulsverden vi opplever i dag. Så tidlig etter krigen var det enda mye som manglet. Ikke minst regelmessig og sikker strømforsyning fra Sikkajok, og folk var nødt til å ha en parafinlampe eller en petromax hengende i taket som reserveløsning. Men ungene hadde ingen tanker om verken varemangel eller strømforsyning. Vi lot oss begeistre av den minste forventning, bl.a. om en kommende julefeiring. Forventningen den gangen var antakelig minst like spennende som det ungene opplever i 2021.

I erindringene om adventa i 1951 – eller var det 1952(?) – er juleutstillingen på Koop’en, – i den grå og slitne samvirkelagsbrakka på haugen i Olderdalen. Den besto av et glasskap som sto på disken. Inni dette glasskapet kunne man storøyd betrakte herlighetene, der f.eks. produkter av det syntetiske materialet plast nesten fullstendig glimret med sitt fravær. Det kunne være et munnspill, kortspill av typen Gnav, en lastebil av tre, Stomatol tannkrem, julehefter med Fiinbeck og Fia, Stomperud og Vangsgutane, speider-kniv og Ludo. Slik var virkeligheten den gangen, i advent

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: