Skoleinspektør Jacob Gjevestad

Av Håkon Bergmo

Pandemi-aktiviteter. Når man likevel blir sittende mye grublende innendørs dukker det opp fra underbevisstheten saker og ting. Denne gangen ting som skjedde for endel år siden – da jeg begynte på skolen. Jeg ble tilogmed fristet til å ta finne fram tegnesaker.

De første ti-åra etter krigen var det mangel på mye i hjembygda bak vårherres rygg, ikke minst skolelokaliteter. Jeg er blitt fortalt at hjemme hos den finske innvandreren Stefanus, ble det på førtitallet holdt skole på kjøkkenet – mens beboerne romsterte med sitt i etasjen over, på loftet. Det måtte nødvendigvis skape noen utfordringer for den stakkars læreren den gangen. Men da jeg begynte i første klasse i 1953 var en ny tid i emning. Småskoleundervisningen var flyttet til den såkalte «Langbrakka», der det var innredet et par klasserom. Trur dette var en «tyskerbrakke» som var satt opp i full fart – og her disponerte også kommuneadministrasjonen et par rom, brukt til nødvendig kontorvirksomhet. Langbrakka, som var lang som et ondt år, manglet tilfredsstillende isolasjon, og vinterstid var man av og til mer opptatt med å holde varme i ovnen enn å lære multiplikasjonstabell og bibelhistorie. Der hadde klasse en til tre undervisning tre ganger i uka. Idealistiske og tøffe lærerinner med sans for utfordringer i en krigsherja landsdel, kom fra Østlandet med undervisningsopplegg tilpasset iskalde klasserom i Nord-Troms. Det gjorde vel at det ble folk av oss også, – etterhvert.

Jacob Gievestad fra Modum på Østlandet kom nordover og virket som skoleinspektør i Olderdalen på femtitallet. Han var en dyktig lærer, men han var streng og krevde uforbeholden disiplin av elevene. Det fikk vi fort merke. Noen av oss hadde nok ikke vondt av litt disiplin i hverdagen, snarere tvertimot.

Jeg mener å huske at Gievestad hadde grått hår med midtskill – og var nøye i klesveien. Buksene hadde oppbrett nederst. Det var vel nokså vanlig den gangen med oppbrett. Gievestad hadde fiolin. Tror ingen av oss hadde sett en fiolin før. Eller var det kanskje den norske utgaven som kalles fele? Jeg forsto ikke om han var dyktig på instrumentet, men det var uansett nye toner for meg som kun kjente til litt trekkspillmusikk i radioen hver mandag i Ønskekonserten. Noen av oss kalte lyden som kom ut av instrumentet til Gievestad for «felegnikking», urettferdig nok. Men når jeg tenker etter likte jeg nok trekkspillmusikk bedre den gangen.

På timeplanen sto det et par ganger i uka «gymnastikk». Da fikk han virkelig utfolde seg med fela si, Gievestad. Stoler og pulter ble rydda unna, så var det å marsjere rundt og rundt i klasserommet i takt med felemusikk, – kanskje etter «Gangar frå Setesdalen» eller annen folkemusikk. Det spørs om det hjalp noe på fysikken for ellers aktive unger i bygda. Men læreplanen for fysisk fostring ble ihvertfall forsøkt fulgt på et vis. Fela oppbevarte Gievestad oppå et skap i klasserommet. Det første han gjorde i arbeidsdagen var å stramme strengene på fela og stemme den. Da var den klar til å akkompagnere klassen i matfriminuttet da det ble sunget «I Jesu navn går vi til bords…».

Min nabo og kompis, avdøde Odd Rismo som gikk en klasse eller to over meg fortalte en gang at en morran, før inspektøren møtte opp, klatra noen oppå skapet og stramma felestrengene til det ytterste, og klatra i full fart ned igjen. Da Gievestad dukka opp og skulle utføre den rutinemessige strengestrammingen sa det «piongg», – strengen smalt av og det ble ikke mere «felegnikking» den dagen. Det var jo ikke pent gjort, men Odd viste ingen tegn til anger da han fortalte dette.

Jacob Gievestad var født 1891 i Fyresdal, Telemark. Han var altså rundt seksti år da han kom nordover. Han var gift med en dame fra Modum i Åmot. Hun var, etter det jeg forstår, sjelden og aldri på besøk hos Jacob i Olderdalen – og vise versa. Det måtte i såfall være et savn for begge. Det var komplisert og sikkert veldig kostbart å reise langt her til lands den gangen. Skoleinspektør Gievestad bodde bl.a. en periode i øverste etasje på kommunens herredshus som ble satt opp rundt 1954. Det var innredet en slags hybel der – trur jeg.

Mange av minnene om langbrakka – og om skoleinspektøren – er dessverre gått i glemmeboka, men jeg er ganske sikker på at at noen av mine FB-venner fra Olderdalen har tilføyelser og korrigeringer.