Av Håkon Bergmo
Det ble fortalt med krav på å bli trodd, at før for lenge siden, på femtitallet, kunne man oppleve å ha kyr som medpassasjerer på bussen mellom Birtavarre og Olderdalen. Det var i den tida da reisaværingen Einar Olsen sørget for god logistikk mellom Birtavarre og Olderdalen, med Einar Olsens Busselskap. Mine gode besteforeldre, Ane Helene og Peder bodde inne i Trollvik, Birtavarre. For å komme dit var man nødt til å benytte denne bussen, og jeg var godt kjent med sjåførene og den smale grusveien.
Det høres nesten ut som en Kjell Aukrust-fortelling når bussen ble stoppet av folk med kua i band, og man forestiller seg følgende dialog: – Har du plass til meg som passasjer, og kan jeg ha med kua bakerst, hvorpå sjåføren, enten det nå var Bernt Tretten eller Sigmund Sommerbakk, svarer: – Du må bare huske å fjerne kusjiten når vi er framme.
Hva planen var med denne kua er uvisst. Kanskje skulle den til slakteriet en eller annen plass, eller var den bare kjøpt opp av noen lenger ute i fjorden, og skulle leveres dit? Eller skulle den rett og slett på oksebesøk? Historien forteller endel om livet i Nord-Troms i etterkrigstida. Her måtte det improviseres til beste for folk flest.
Olderdalen, bygda vår 