Kløvenstein

Kløvenstein var i utgangspunkt en 3-4 ganger så stor stein. Etter krigen ble steinen sprengt opp for å skaffe gode barduner og fundamenter til brakkerigger som ble satt opp i bygda. Steinen fikk etter den tid navnet Kløvenstein.

Kløvenstein er blitt et landemerke og et referansepunkt i naturen

Behovet for hus etter krigen var stor. Mange familier kom hjem til «ingen ting». Det sies at bare på Soleng var det 5-6 store brakker som huset flere familier.

.

Slettveien/Jalges bálggis

Slettveien er en 200 år gammel kultur-møteplass i naturen. Slike festplasser var det mange av i Olderdalen. «Melen» (der hvor kirke står) var en annen. Her møttes bygdefolket til fest og dans på varme sommerkvelder . På godværsdager var det alltid noen som gikk opp tidlig på kvelden og tente et stort bål. Røyken fra bålet var et signalet om at-her blir det fest. Man kan si at Slettveien var datidens sjekkested..

Fortsatt brukes Slettveien som samlingsplass. Bør vernes!

Riksantikvaren har registrert gamle kulturminner i området.

Svenske Gurli Halin gikk rundt i bygdene å intervjuet eldre folk. Det ligger transkriberte intervjuer i Manndalen. Jeg kontaktet henne for to år siden, hyggelig dame. Hun fortalte meg at Jens og Ranghild var en fornøyelse å intervjue.

Ragnhild Johansen forteller om Slettveien: – «St.Hans-aften måtte vi opp i marka. Då samlas masser av ungdommer…Det var noen få par – sammen med gutter og jenter. Så holdte dem fest der, hist og pist. Det var både tørrkjøtt og litt brænnvin og… litt krangel selvfølgelig, diskusjona. Der kokte vi kaffe, der hadde vi tørr- kjøtt og tørr- fisk og likevel kokte vi fisk også, oppe i marka, stekt halvtørr steinbit. Ja, og potet til. Når vi ikke hadde sjøl så – gikk vi å stjal hos andre…dem som fiska å hadde hengt der. Vi hadde jo ofte sjøl. Pappa fiska bestandig, så det va deilig mat, halv tørr steinbit.»

Kokte dere? spør Gurli Halin

-«Ja, kokte det med potet. Så brukte vi kaffe attåt og litt brennvin…»

Og så dansa dere…?

«-Jada, med store komagan -! Ja, vi dansa på Slettveien også, vi kaller det for Slettveien her oppe, på øversida av plantefeltet. Ja, du store…«

Dansa dere ringleiker?, spør Gurli

«Ja, ringleiker, ja, dem lekte jo på Slettveien, jada, der lekte dem bestandig. Det var masser av ungdomma som samlas der. Du vet det var noen som bodde nærmast, så gikk først om kvællen og tente bål. Så når det kom bål der så visste dem at det ska bli nokka, at det ska være nokka, enten dans eller fest eller…Dit samlas ungdomman, for det fantes ingen andre plassa dem kunne møtes. Det var om sommaren på den Slettveien. Der drakk dem og der slåss dem og der dansa dem, der elska dem, og alt mulig…»

Mmm… gjør dem det i dag, spør Gurli

«-Ja, men no er det så åpent no, at dem,…straks dem får ringen på fingeren så fløtte dem i hop. Det gjorde dem ikke i den tida – det va skam, fikk ikke lov av foreldran som var kristne.«

Hvordan gjorde man da? Hvis man fikk kjæreste?

«Dem måtte jo lure kan du skjønne, lure i all stillhet at dem fikk ro å møte kjæresten ute.»

En 250 år gammel festplass

Samisk sagn.

«Har du Soleng sett at reinen noen gang har drukket vann i Olderdalsvannet»? «Nei, det har jeg faktisk ikke», sa jeg. «Akkurat»! sa Per Gaup.

Slik startet samtalen som førte til at jeg fikk høre om det gamle samiske sagnet.

Per Gaup fortsatte videre :

«I gamle dager da det var store flokker med rein i dalen. Hente det ofte at når reinen gikk ned til vannet for å drikke. Dukket det opp et stort vanndyr, som hogg tennene i reinsdyret og dro det ut i dypet. Dette gjorde at reinflokkene `skydde` Olderdalsvannet som pesten. Flokkene gikk lange omveier når de skulle passere vannet. Derfor er det ingen i vår tid som har sett et reinsdyr drikke vann i Olderdalsvannet.

Per Gaup er forøvrig godt kjent i dalen etter mange  år som formann i reinbeitedistriktet Chokolat.  Han har en bønn til oss Olderdalinger: Bruk navnene Vinterdalen, Vinterdalselva og Vinterdalsvannet. Nydelige navn og historisk riktig. Ser i gamle amtskart at disse navnene har vært brukt.

Čoardaura /Čoardajuovva

Čoarda = jordbru.  Juovva = ur.

Čoardaura er en hellig ur i følge gammel samisk tradisjon.

Čoardaura er ei 500 000 kvm stort ur-område like nedenfor Olderdalsvannet.  Elva fra vannet renner i ca. 300 meter før den forsvinner under bakken. 200 meter lenger nede dukker elva opp igjen. På bildet ser vi elva i det den forsvinner under bakken. 

Under evakueringshøsten i 1944 rømte en familie opp til Čoarda-ura. Meningen var at de skulle bli der til tyskerne hadde forlatt bygda. Men, det ble for strevsomt og de gav opp etter noen uker.

Stineellesullot

Historien om Stine-Elle lever fortsatt i Olderdalen. Det er en historie om en godt likt og driftig dame. Hun kom til Olderdalen med sin mann og to barn. Familien var mest sannsynlig av kvensk opprinnelse. Øverst i dalen hadde hun funnet en plass der det vokste mye fin Sløke (Angelica sylvestris). Etter mange dager med regnvær var elva flom-stor. Stine-Elle var kommet over elva, men da hun skulle tilbake gikk det fryktelig galt. Hun ble tatt av flommen og ført nedover elva. Hun ble funnet omkommet ved noen holmer uti elva.

Holmene ble siden kalt Stineellesullot eller Stine-Elle sine holmer.

Dette partiet med mange små holmer kalles Stin Ella sine holmer eller Stineellesullot.
Stineellesullot ligger uti elven ved den samiske boplassen Bártnagieddi /Fjellfinnvollen

Bárdnagieddi / Fjellfinnvollen / Badjeolbmàidgieddi

Ved Bárdnagieddi kan en se tufter etter gammel samisk bosetning. Vi kan også se rester av et rein-gjerde. I gjerdet er det laget en avlukke som forteller at det har foregått melking av rein. Det var helt vanlig at kalvene ble holdt borte fra simlene, slik at de fikk melket reinen, før kalvene slapp til.

I innhengningen står også en Stallostein.

Fra samisk hold sies det at boplassen har vært i bruk i første halvdel av1800-tallet.

I boka «Gamle samiske flytteveier» kan en lese at reinflokkene ble drevet samlet til Rotsund. Der ble de skilt ut – de som skulle til Uløya og Arnøya ble sendt i en retning, og de som skulle til Kåfjord ble drevet innover Lyngenfjorden til Olderdalen og deretter opp til Vinterdalen.

I boka samiske flytteveier står det: «Reindriftssamene som kom til Kåfjord, fulgte kysten opp til Vinterdalen, i det de passerer gjennem de Boendes Udmarker. De tok fast bopel i øverste del av Vinterdalen og flyttet ikke sine telt om sommeren»

Fortsatt kan ses rester av et steingjerde og tufter etter gammer.
Tormod Albrigtsen og Hedmund Antonsen er hyret inn som kjentmenn under en registrering Lene Antonsen gjorde i dalen.
En innhegning der kalvene ble satt for unngå at simlene ble pattet tom for melk. Foto Lene Antonsen
Ved Bárdnagieddi har det foregått melking av rein.

Stormyra/Storsennamyra/ Isojänkkä/Stuorajeeaggi.

På begge sider av Olderdalselva er det store sennegressmyrer.

De siste årene med høyere temperaturer i tillegg til mindre beitedyr har gjort at myrene gror igjen.

Sennegress var en svært viktig ressurs.  En familie på 8 personer brukte ca. 50-60 kilo ferdigbehandlet sennegress pr. år. Sennegresset ble brukt i skaller, kommager, vanter ol. Sennegresset holder godt på varmen og gav god isolasjon. Det var stor knapphet på denne ressursen og måtte derfor reguleres. Det illustreres best i en utskrift fra sorenskriveren i Malangen den 7.januar 1881: «Storslettens gaardbrukere skal have rett at tage en børe sener hver aarlig i Vinterdalen ovenfor Maasestein.» En børe = det en person klarte å bære på ryggen.

Sennegras (Carex vesicaria) er en art i starrfamilien og skjæres i august.

Sennegress
Store sennagressmyrer som er i ferd med å gro igjen
Sennegress = Suoinnit eller gámasuoinnit. Øverst 1 og 2) : Suidnet = skjære og tilberede. Nede til venstre 3): Šluvgit (suinniid) = Slå nyskåret gress./ bilde 5 og 6) Bilgádit = Flette sennegressknipper sammen to og to.

Ragnhild Johansen forteller: – «Sennagresset henta vi langt oppe i dalen. Fylte en sekk full med komagsenna, så bar vi då senna ned. Det skulle være en 4, 5, 6 sekka vi bar. Det varte hele vinteren.«

Gammel bosetning på Dalbakken.

Berit Sivertsen, Olderdalen  gjorde en kartlegging av område i 1980. Hun avdekket fem synlige tufter. Den største på ca. 80 kvm. I tillegg er det registrert en tufte til som er ødelagt av traktor.

Tromsø Museum har tidfestet de eldste tuftene til 15-1600-tallet. Noe også tidligere sogneprest Lindbach kunne bekrefte. Han var med som kjentmann da Tromsø Museum gjorde sine undersøkelser i 1970.

Informanter snakker også om en annen undersøkelse som kom sørfra, men det kan være samme undersøkelsen fra 1970.

De eldste tuftene kan stamme fra den gamle sjøsamiske veidekulturen, der man flyttet etter ressursene.

Informanter kan fortelle om en høyreist mann, muligens av norsk eller kvensk opprinnelse. Han var en av fire brødre som kom til boplassen Rabbås i Bardu. En av dem flytta videre nordover og skal angivelig ha havnet på Dalbakken. Mannen ble kalt  for «Robba» etter hjemplassen i Bardu. Han bodde på Dalbakken med sin familie i 10 år fra ca.1868 til 1878. Siden flyttet han ned til bygda og slo seg ned på Ysteby.

Det sies at Dalbakken hadde et levende samfunn, der barn ble født, og der mennesker døde.

En av sønnene til «Robban« omkom i et snøras ved Rødmelan langt oppe i dalen.

Slik kunne den siste gammen på Dalbakken sett ut. Tegnet av Leidulf Olsrud.
Arkeologen på befaring.
Det var torvmyrer på begge sider av elva.
Nr. 1, 2 og 3 er de eldste tuftene på Dalbakken. Tuften nr.6 er på ca.. 80kvm. Nr 4 og 5 er de to siste som sto på Dalbakken. (1878)
Berit Sivertsen gjorde en fortegnelse over tuftene på Dalbakken rundt 1980. Fant mye interessant
Kladd av Tufter på Dalbakken av Berit Sivertsen for Sametinget

Torvmyra/Darfejeaggi/ Turvetjänkkä

På de store myrene på Dalbakken var det stor aktivitet hele sommeren. Allerede ved St. Hans-tider startet de opp med å skave bort det øverste mose-laget. De forskjellige prosessene fortsatte utover sommeren – til torva lå trykt nede i torvskjåen i oktober/november. Det ble mye aske av torv og et uttrykk fra den gang: «En bøtte torv inn og to bøtter aske ut.» Hele familien deltok i dette arbeidet.

«Det ble slutt med torv-arbeidet da «kålla» kom», sa de eldre. På 1960-tallet var det ingen som stakk torv lenger. En epoke var over. Det var mye slit, men også mye gøy.

Flere av de som stakk torv på Dalbakken forteller at det var ganske vanlig å finne tykke tømmerstokker i myra. Hele Nord Troms var bevokst av kystfuru for ca.4000 år siden.

Myra hadde sine navn etter hvor eiendommene gikk. Vi snakker om Stefanusjänkkä, Hannujänkkä og Jakupjänkkä.

Leidulf Olsrud har tegnet de forskjellige prosessene på ei torvmyr. Tre store grunneiere lot bygdefolket stikke torv på sine eiendommene sine. Det var også torvmyrer på andre siden av elva. Faktisk torv av høy kvalitet. Svarttorv.
Gode torvspader var et viktig redskap
Dalbakken var den største torvmyra i dalen. Men, den beste kvaliteten fant man på innersida elva. Skikkelig god svarttorv.

Hestestein / Heasttageađgi /Fjellfinngammen

Bak Hestestein hadde Juuso-familien sitt sommerbosted, fra tidlig på 1920-tallet og helt fram til 1955. Etter den tid flyttet familien ned til bygda. Der bygde de et hus «under Melen» like ved Olderdalen bru,

Hver vår kom Juuso-familien med reinflokken sin fra Goatteluobal ved Kautokeino til Vinterdalen. Området hørte den gang til reinbeitedistrikt 3b Dadžavágge. I dag tilhører Vinterdalen til 36 Cohkolat/Biertávarre.

Det var et godt forhold mellom bygdefolket og Juuso-familien.

«Máret-Jovna og Ánne-Máret fikk seks barn. To av disse døde tidlig.

I boka «Finmarkens nomadisme» kan en lese at de bratte fjellskråningene i Vinterdalen var temmelig uegnet som kalvings-plasser. «Men simlene fant små avsatser som de likte svært godt»

Flyttsamer i arbeid med sitt handverk
Buestenger til gammen som sto der er fortsatt inntakt