Illustrasjon. Foto ukjent

Et annet avsnitt av kvenenes innvandringshistorie, skjedde i slutten av 1700-tallet i mer lyssky former. Også den gang var det hungersnød i Sverige som var årsaken. Svenske finner – eller fjellapper – kom til Norge med unge kvenske gutter, som de skaffet pleieforeldre til. Senere hadde de også med seg unge jenter som de plaserte på samme måte – mot betaling i penger, mel eller husdyr. Denne trafikken kom ikke til offentlighetens kjennskap som regel før barna skulle konfirmeres, i bare enkelte tilfelle tidligere. Da trafikken ble kjent antok man at det hadde foregått en handel med mennesker, altså en slags slavehandel.

Det ble således påstått at i Ibestad hadde man skaffet seg tjenestefolk ved å kjøpe kvenske gutter og piker av finnene. Det var i første rekke prestene som kom under vær med dette forhold, og de våget ikke å røbe noe til andre myndigheter, da de anså det for en alvorlig sak med vidstrakte følger dersom en rettsak om salg av mennesker skulle bli reist. Prestene foretok ganske sikkert flere undersøkelser, enn de få opplysninger som kom for en dag til å begynne med. De fleste pleieforeldrene tok seg av kvenbarna av medlidenhet, da de visste at det var knapt om mat på andre siden av fjellet. Men det var fjellet. Men det var også unntagelser – noen skaffet seg tjenestefolk på denne måten for en billig betaling. Her i Troms var det stor mangel på tjenere og arbeidskraft, mens det på svensk side var overskudd – ihvertfall i forhold til matressursene. Det var visstnok Ratcke som først bragte denne saken frem for offentligheten. Han skrev således fra Prestebakken i Salangen i 1801: To finner som lå med sin reinhjord på nabofjellet hadde en ung kvensk gutt på 12-14 år med seg som de ville selge. Jeg spurte om pris og de svarte: 15 eller minst 10 riksdaler. Ikke sjelden mottok finnene disse barn på betingelse av å skaffe dem arbeid hos norske bønder, og at betalingen de fikk var godtgjørelse for umak og kost til de fikk barna anbragt i tjeneste. Andre, deriblant barna selv, trodde de var stjålne, men det synes nesten utrolig, for skulle det bli oppdaget, ville de (finnene) utsette seg for streng straff. Disse barns skjebne i de norske familier var så god at de ønsker ikke å reise tilbake, da ingen bånd er lagt på deres frihet. Det anses derfor ikke rådelig å røre ved dette i seg selv. Ratcke oppgir at en ung gutt og en gris ble betalt med samme pris.

Prost Blom i Ibestad kom også med en del opplysninger om denne saken, kanskje mest for å berolige folket i hans distrikt hvor affæren hadde vagt stor oppsikt. I prost Gunnar Bergs kirke- og kopibok for årene 1811-1814 er innført 8 personer som det uttrykkelig anføres om at «de er solgt eller kjøpt og prisen varierte fra 5 riksdaler til en ko.» Mellom de konfirmerte var en hel del født i Sverige, men oppdratt i Norge, og som visstnok var kommet hit til landet på samme måte som de foran nevnte 8 personer.

• Saken er i seg selv ikke så underlig, skriver Amund Helland i verket Norges folk og land. – Østenfor Kjølen, i Sverige og Finland, var mellommenn for folket på begge sider av Kjølen. På østsiden var det vanskelig å fø fram barneflokken, mens det her i Norge var behov for arbeidshjelp. I århundredets begynnelse (1800) var det ikke sjelden at småbarn ble ført av finnene til Norge og solgt, endog en liten pike ble betalt med en ko. Handelen fikk i 1814 en knekk, men helt stans var det ikke, det er mange tegn som tyder på at den atter i 1830- 40 tok sterk oppsving. I rekken av konfirmerte finnes nemlig i disse årene en ganske usedvanlig mengde både gutter og piker oppført som født i Sverige, antallet går opp til 4-5 % av alle konfirmerte. Etter en muntlig tradisjon er en hel del av disse solgt av finner. Handelen synes best utenfor Ibestad og har ikke vært utbredt i Norland og resten av Troms, idet der bare kjennes noen få tilfelle i Balsfjord, Lødingen og Tysfjord. I Ibestad og til Bardo sogn synes finnene å ha hatt det beste marked. Den nordligste kilde av svensk lappmarken støter til Bardo og overgangen lett til Ibestad-fjordene. Her ferdes finner i mengde hvert eneste år, særlig fra Jukkasjärvi, hvis øverste gårder ligger bare et par dagsreiser fra de øverste gårde i Bardo.
• Om disse kvenbarnas skjebne skriver Helland: Disse barn ble behandlet som husets (pleieforeldrenes) egne barn, om de var kjøpt for penger eller for en ko, så ble de ikke behandlet som kveg eller vokste oppi trellekår. De folk som oppfostret dem, ville gjerne beholde dem hos seg så lenge de hadde gjort rett for oppdragelsen, men de hadde etter voksen alder sin fulle frihet. Den hele trafikk må betraktes mer som en eiendommelig måte å skaffe seg tjenestefolk på, frembragt av økonomisk trykk i barnas hjemland og et primitivt tankesett, enn som en ondartet og uverdig behandling av medmennesker.
• At denne trafikk vakte oppsikt og til dels også forargelse i den tid den pågikk, er ikke underlig.

Kvenfolkets vandring mot nord. Foto NRK

På spørsmål om hvor kvenfolket opprinnelig stammer fra, kan man vise til hva de selv har fortalt, nemlig at deres fedre bodde i Kvänland. Forskere i Finland kom til det resultat at navnet kven eller kvæn, hadde sammenheng med stedsnavnet Kainuu, som er en del av Østerbotten. Yngre og eldre generasjoner av kvener pekte således ut det samme landområde som sitt hjemland: Jukkasjärvi og Karesuando. Torne, Øverkalix, Rånenå og Edefors.

Ved vitneopptak av major P. Schnitler blant kvener i Skjervøy, skisserte han opp Kvänland slik: Kvänland kalles her det distrikt i Sverige 2 1/2 mil østenfor og 2 1/2 mil vestenfor Torne stad, en 40 mil ad den norske grense. Av dette Kvänland skal en 30 mil langs elvene av bønder og bergverksfolk, som taler det østfinlandske sprog, være boende og skjer utskrivning på bondegårdene til det svenske Vesterbotniske regiment. De øvrige 10 mil nærmest Norge, som er er udyrket land, innehas og besittes av svenske østlapper.

Historikere og forskere har lagt frem flere hypoteser om kvenenes opprinnelse eller tidligere hjemsted. At dette folket, i likhet med finnene og finlenderne, kom på vandring eller flukt fra Mellom-Europa, synes det å være enighet om. Dersom man holder seg til de historiske kilder ut fra folkeslagenes navn, vil det være dekkende for den tid kvenene har bebodd Nordkalotten. De omtales tidlig som kyrialerne og senere forenklet til karelerne etter stedet med samme navn: Karelska-neset i Øst-Finland. Ut fra dette har man sagt at kvenene var en finlandsk folkestamme som bebodde en del av storfyrstedømmet Finland. Dette område har også vært kalt Käinulaiset. Disse karelerne var på 800-tallet å finne i Finnmark og lå der i strid med normennene om på. 800-tallet å finne i Finnmark og lå der istrid med normennene om finnehandelen. Senere igjen ble de kalt birkarler, etter stedet Birkala, eller Pirkala sogn, hvor de fleste av dem holdt til, eller stammet fra. Også navnet birkalaboer er kjent fra samme tid. Birkarlerne ble fortrengt fra norsk område, hvor de ikke bodde men bare drev handel, av de svenske finnefogder i det 12. århundre.

Kvenene kom senere i historien til Tavastland og Cajanien, det siste navn betyr Kvänland, flyttet så videre vestover til Torne og nedsatte seg i Vesterbotten. I dette område ble de boende som bønder og fiskere, og. som foran omtalt ble de på 1700- og1800-tallet alltid nevnt som boende der.

En del kvener flyttet videre vestover og kom således til norsk område. Major Schnitler opplyser at noen kvener hadde bosatt seg i Nordreisen i årene 1715-1719. Men også tidligere som f. eks. i folketellingen 1702 er oppført en kven boende i Oksfjord i Skjervø, to i Lyngen og en i Ulsfjord om de tre siste er anført at de var født i Kvänland. I den tiden Schnitler omtaler, hadde kvener fra Torne- lappmark begynt å drive sommerfiske i de norske fjordene. På bygdetinget for Skjervø i 1717 opplyste fogden «at han fornemmer at en del svenske kvener skal være her nedkomne i fjordene og de bruker deres næring med fiskeri, hvilket efter at de har fisket reiser opp til Sverige om høsten og medtar det de har fisket, være seg torsk eller sei.»

Foto:NRK

Fogden lyste da strengt forbud for slike svenske folk å oppholde seg i fjordene, hvis de ikke ville nedsette seg i landet og bli norske undersåtter i fremtiden.

Et av de steder disse fiskerne oppholdt seg på var Kvenneset, som fikk navn etter dem. Der var de godt kjent, for der hadde deres fedre gjennom flere hundre år hatt sin samlingsplass på en av sine viktigste handelsveier – til Skjervøen. Ikke bare kvener, men også finner fra Sverige og Finnmark reist denne veien – til Flatvold i bunnen av fjorden og ut til Kvenneset og videre på sjøen til Skjervøen.

Innvandringen av kvener til Norge begynte under den store nordiske krig. Mange mennesker evakuerte fra grensestrøkene i Sverige over til Norge i krigens år. De fleste flyttet tilbake til sitt hjemland da urolighetene opphørte, men noen kvenfamilier reiste ikke – de ble fra denne tid fastboende i våre fjorder.

Emil Grym forteller i boken «Från Tornedalen til Nord-Norge at de fleste som reiste til Norge forlot sitt fedreland for å unngå sult og nød. Mange av disse hadde hørt eventyrlige beretninger om forholdene i Norge. Folk som hadde vært der kunne fortelle at der ble til og med den late rik. Der var det så mye fisk at det strakk til for og der kunne man grave nikkel og kobber av jorden. Der fikk man ete flesk og rugbrød så mye man ville, og det var gode ord som lokket mange fra Norrbottens bygder der livet alltid hadde vært strevsomt og tungt. Men det var også mange som reiste til norske sjøbygder på fiskeri, vårfisket ville de ikke forsømme å delta i og mange kom hjem med bra slanter i støvelskaffet. Etter å ha vært med på noen slike fiskerireiser, slo enkelte seg til i Nord-Norge for godt, enten som fiskere eller nybyggere, som ryddet litt jord, eller overtok en finnerydning.

I Kautokeino regnes bonden Isak Kolare til de første som innflyttet fra Sverige. Der bodde senere ifølge Emil Grym de svenske prestene Amund Curtelius, 1674-75, og Johannes Tornberg, 1676, samt bonden Michel Hinderson, som noen senere flyttet til Karasjok, «da nordmennene bemektiget seg landet». Major Schnitler skrev i forbindelse med grensereguleringen i 1743 at krigen mellom Russland og Sverige var årsak til at så mange kvener og østlapper fra Torneå land og lappmarken slo seg ned bl.a. i Lyngens store fjord og dens indre fjord Kåfjord. En av Schnitlers sagesmenn og vitner var Mikel kven. Han opplyste om seg selv at han var født i nærheten av Torneå og med sin familie hadde flyttet til Norge for 26 år siden. Han var bosatt på Kileng i Lyngen og hans navn var ifølge tingprotokollen Mickel Nilsson Pellikka. I de svenske ingeniørers protokoll 1747 fra kartleggingen av grensefjellene omtales bl. a. at kvenen Lars fra Nedertorneå for en mannsalder siden hadde ryddet et nybyggerbruk i Reisdalen. Videre omtales at svensken Hindrik fra Kihlangi nylig hadde ryddet et nybygge i Vuoksavagge på sydsiden av Kåfjorden.

Ellers har Grym lite å fortelle om innvandringen til Skjervøy prestegjeld. I hans omfattende lister over innvandrere er bare i få tilfeller nevnt stedet de flyttet til her i landet. I tidsrummet 1861.70 flyttet hustru Anna Greta Persdotter Eriksson med 6 barn fra Sudjavara til Skjervøy, og søsteren Sofia Persdotter til Reisen. I tiden mellom 1881-90 flyttet til Skjervøy Maria Josefina Naimakka fra Naimakka, og Anna Margareta Välitalo fra Kuttainen. Til Reisen kom Eva Stina Raattamaa fra Kuttainen, og Ella Tomma fra Rommavuoma. Men det vil nok lykkes å finne mange flere når kirkebøkene blir undersøkt til neste bind av bygdeboken skal skrives.

Antallet av kvener som ble boende her kan man finne i de skyldsetningsforretninger som i 1723 ble holdt over eiendommene langs fjordene i Skjervøy og Lyngen prestegjeld. Det oppregnes som bosatt i Kvænangen 2 kvener, i Reisen 6, i Lyngen 9 og i Ulsfjorden, eller Sørfjorden, bare 1. Man kan sammenligne disse tall med det major Schnitler skrev i 1743 om bebyggelsen i Skjervø prestegjeld, altså 20 år etter den foran refererte skyldsetningsforretning. Om kvener skrev han: «I Reisen hovedfjord er ingen nordmanns gårder, men alene 8 kveners som fra Torne lappmark er kommet. Deres gårder, som de til dels selv har ryddet, til dels fått av norske sjøfinner. I Oksfjord er ingen nordmanns men 2 kveners gårder, som har vært jorder som finner har ryddet»

Foto: NRK

I major Schnitlers eksaminasjonsprotokoll om grensereguleringer i Nord-Troms (Vol. XXIV) i 1743 gir han utførlige beretninger om kvenene. Da Schnitler ofte oppholdt seg her, fikk han mange informasjoner og kjente folk og forhold meget godt. Hans beretninger vitner om innlevelse, forståelse og intimt kjennskap til det han skrev om. At han også var helt upartisk i vurderingen av de tre folkeslag som levde her og upåvirket av fordommer, som han sikkert fikk høre mer enn nok av, setter hans beskrivelser i en særstilling hva pålitelighet angår. Dette er synspunkter som gir grunn til å gjengi en del av hans beretninger, med noen få kommentarer av andre observatører, som vil bli navngitt etter hvert som de kommer inn i beskrivelsene.

Schnitler skriver:

«Av bondegårder i Lyngenfjorden er kun 3 gamle nordmandsbondegårder de øvrige 42 skattejorder er oppryddet og beboes av kvenbønder som er kommet fra Torne lappmark, eller av sjøfinner. Til Kvænangen innflyttet våren 1743 fire familier fra Torne lappmark, etter egne opgaver drevet dertil av hungersnød. I Balsfjord, Ulfsfjord, Lyngens store fjord og og dens innfjord Kåfjord, Reisen og Kvænangens fjorder er i en 30 års tid, nemlig forrige langvarige og nu siste krig mellom Sverige og Rusland mangfoldige kvener og østlapper fra Torneland og Lappmark kommet hit, da de undrømte for russen og nedsatte seg og Lappmark og ryddet disse fjorder»

Krigstid i Sverige oppgir Schnitler som den første og viktigste grunn til kvenenes innvandring. Under den store nordiske krig herjet russerne i 1711 og 1717 fryktelig i den nedre del av Tornedalen, 7 «av frygt for de svenske bønder som flyktet dit.» Som mer fredelige årsaker til innvandringen nevner han de rike fiskerier i Lyngenfjorden, og at folket i Enontekis lappesogn, det nordligste prestegjeld i Torne lapp- mark, og fra Tornestad brukte å søke markedet i Lyngen og da ble kjent med forholdene her. Om fiskeriene skriver Schnitler:

«Lyngenfjorden har vært fiskerik, og den gode fangst var årsak til at så mange kvener – så kaldes bønderne i Torne lappmark – og finner har ryddet og satt seg ned her ved fjordene. Om sommeren kommer svenske bondefolk over Kjølen gående, ligger her sommeren over og fisker sei i hundretall og reiser tilbake til Sverige om høsten, uten lov av noen norsk mann, uten tiende derav eller skatt til Norge. Ja, imot den norske øvrighets forbud, hvorved den norske bonde som kunne solgt fisk til svensken, ikke noe salg får.»

At de som innvandret til Norge kom fra lappmarken nordenfor den Botniske bukt sies uttrykkelig i redaktør Schanches brev til Missionskollegiet i 1730. Antallet av de som innvandret var ubetydelig i forhold til befolkningen i landsdelen. Det kunne synes naturlig at deres etterkommere, barna som vokste opp her, skulle «smelte sammen» med de andre innbyggere, «som folk der enkeltvis setter seg ned i fremmede land pleier å gjøre, men kvenene bor helst samlet på enkelte steder hvor de vedlikeholder sprog og seder gjennom generasjoner», skriver Schnitler. «Ja, endog for en del har de overført sprog og skikker på sine norske naboer. Nordmennene hadde allerede i tidlige tider lært dette folk å kjenne under navnet kvener og de kalte dem fremdeles så, da de senere bosatte seg her i landet. At kvenene ikke lærer landets sprog, kommer av at de har vanskelig for å lære norsk På sine steder, som i Skjervø, kunne man se det særsyn at når en kvenpike ble inngift i norsk familie, lærte hele slekten kvenkonens sprog, uten at hun kunne lære norsk. Kvenene bygde også sine badstuer av samme innredning som i hjemlandet. De kviner som flyttet inn i det 18. århundre, bosatte seg på steder som før var lite bebodd og ryddet tidligere unyttet jord.»

Foto: Kåfjord kommune

En gammel kvernstein fra 1700-tallet funnet i Nommedalen i Kåfjord kommune.

Kvenene ble godt mottatt i sitt nye hjemland. Nordmennene lærte dem snart å kjenne som arbeidssomme og sparsomme folk. Amtmann Collet i Finnmark skrev således i 1754: De i Torneå lappmark fødte en kvener er et nyttig folk. Mennene er vandt med å bruke jorden, bygge tømmerhus, arbeide elvebåter og snekkere, tilvirke sko, støvler og pjæser. Kvinnene kan arbeide på jorden sammen med mennene, de kan skjære åker, berge høy, spinne, veve, strikke og sy. De forsøkte aldri å oppnå fordeler på den norske befolknings bekostning. Senere innflyttede kvener kom alltid til de steder som deres landsmenn bodde og gikk inn i deres kår og levevis. Gamle reskripter viser også at kvenene her i landet ble behandlet med stor imøtekommenhet. Da amtmannen i sin tid sendte klage til kongen i København over noen kvener fordi de spredte rykter om at Sverige hadde rettighet til noen fjell, fjell, og for at kvenene ikke ville avlegge troskapsed, utkom et reskript til amtmannen om «med ømhet og moderasjon at behandle noen kvener som er gått over fra Sverige og bosatt seg på innefjordene på steder som før hadde vært øde, på det andre at deres landsmenn dermed kunne oppmuntres til å komme til landet, da de ved sin ankomst ved alminnelig hjelp og håndsrekning bør understøttes, samt ikke av en utidig nidkjærhet oftere at innkomme med unødige innberetninger og forstillinger, hvorved bare uskyldige folk forulikes og settes i mistanke.»

Et reskript av 10. august 1796 til amtmann Sommerfelt i Finnmark ble han bemyndiget til å forstrekke 14 karelske bondefamilier som var kommet dit og ville nedsette seg utenfor «det egentlige Alten». Amtmannen skulle yte dem støtte til oppføring av våningshus og til anskaffelse av båter og fiskeredskaper med inntil 20 a 24 riksdaler til hver familie. Pengene skulle han ta av Brændevinskassen og levere regnskap for hvert år til Rentekammeret i København. Hvis en familie flyttet ut av landet igjen, måtte beløpet tilbakebetales. Amtmannen skrev om disse kvenene: Dette slags folk, svenske kareler, eller kvener som de almindelig kalles, er et dyktig folk. De er av naturen friske og de er vandt til å bruke jorden. Mange er tømmermenn og mange er grovsmeder.Sådant folket burde være velkomne i vårt land, som ikke er overbefolket, men har en glissen befolkning som i Finnmark, der kyster byr på muligheter for mange ganger større befolkning enn den nåværende.

Noen kvener flyttet over til Norge også i første halvdel av 1800- tallet, og så kom den største innvandringen i 1860-årene på grunn av mange misvekstår i det nordlige Sverige og i Finland. Norske kilder som man kan holde seg til, omtaler 1863, 1864, 1865 og 1866 som sammenhengende misvekstår i Nord-Sverige og Finland, mens svenske historikere også trekker inn 1867 og karakteriserer det som det verste – «det stora nødens år», da mange døde av hungersnød.

Folket i de norske fjordene, som her i Skjervø prestegjeld hadde aldri opplevet hungersnød eller sult. Hverken historiske kilder eller muntlige overleveringer kan nevne et eneste tilfelle av slik nød blant befolkningen. Her hadde de fisken i fjordene og ute på havet, og hit kom russerne med sine skuter lastet med mel i bytte mot fisk. Dette visste folket på andre siden av Kjølen, de hadde vært over til Norge og skaffet seg mel og andre husholdningsvarer i lange tider. Det fortsatte de med også i disse nødens år, så lenge de hadde penger å kjøpe for. Regjeringene i Sverige og Finland hadde ytet understøttelse til de mest trengende de to første misvekstårene, vesentlig med såkorn. Men da også 1865 ble et misvekstår ble armoden så stor at den offentlige hjelp ikke strakk til. For husmenn og løsarbeidere var ikke arbeid å oppdrive, ikke en gang for dem som ville arbeide bare for kosten.

Så var det ingen annen utvei for dette arme folk enn å flytte fra sitt fedreland og komme seg over til Norge, før de bukket under av hunger. Fra november måned 1865 til april 1866 kom 108 mennesker til Skibotten, av disse var 2/3-deler kvener, resten svensker, finlendere og finner. Det var en flokk mennesker i stor fattigdom og mange var merket av hunger. De fleste fortsatte reiser til Hammerfest, andre for til Skjervø sogn og noen tok opphold forskjellige steder i Lyngen.

Folket i kvenbygdene i Sverige satte sitt håp til året 1867, for også denne våren fikk de såkorn til åkrene sine. Det ble en god vår og ganske fin sommer – men så kom jernnettene i slutten av august med frost og alt håp var ute. Noen frostdøgn i begynnelsen av september fullførte ulvkken og avlingenc ble omtrent 100 % ødelagt. Bål hadde brent ved alle åkrer som ble røyvklagt for å mildne frosten, noen hadde dratt tømmerstokker gjennom åkrene for å holde aksene i bevegelse – men alt var til ingen nytte. Mismot og angst grep de fleste, og ved tanken på en ny nødsvinter oppstod det nærmest panikk og skrekk i bygdene. Kirkene var overfylt av bedende og gråtende mennesker. Alle reserver var oppbrukt og penger var det like vanskelig å oppdrive som korn, mel eller brød. Folket i det isolerte og frosne innland måtte forberede seg på atter en vinter i sult og nød. Særlig ble det i Norrland, hvor nøden var så stor at det hendte mennesker sultet ihjel. Dette tragediens år har flere svenske forfattere, som Herman Geijer, Per Wilhelm Enstrøm og Levi Johansson, skildret i sine folkelivsskildringer om menneskeskjebner og fortvilte livsforhold. Også landshøvdingens femårsberetninger ga detaljerte opplysninger og rapporter om tilstanden, og staten ordnet med store nødsbevilgninger som for det meste ble brukt til veiarbeid. I avisene ble det skrevet en rekke artikler om nødstilstanden og almenheten fikk kjennskap til hvordan det stod til i innlandsbygdene. En unnsetningskomite ble nedsatt for å samle in penger til kjøp av mel og korn. Og det ble ikke appellert forgjeves – pengegavene strømmet inn. Mel og korn ble kjøpt og bare på et sted, som i Sundsvall, ble lagret 3500 tønner mel og korn.

Foto: NRK

Hei, i dette innlegget er det bilde av min tippoldemor, Kristina som sitter utafor en tømmerkoie. Dette er i øvre Pasvik, hvor hun også døde. Hun pratet finsk og det gjorde min mor også. Mange etterkommere i Pasvik, skriver Heidi Sonjasdatter Ranta i en kommentar til bildet.

Men i ventetiden hadde mange kvenfamilier søkt over til slektninger og kjente som tidligere hadde bosatt seg i Norge. Men de fleste ventet-ventet på våren. Da ville russiske skuter også komme til Den Botniske bugt som vanlig hvert år. Men også vinteren hadde bestemt seg for å vente med å slippe våren til. Isen ble liggende sterk og ubrytelig til langt ut i mai måned, og folk på land som gikk og ventet så bare mastene på de russiske skutene som lå fast i isen mange mil fra land i en håpløs situasjon.

Men til de norske fjordene kom russeskutene i rette tid, uten større hindringer enn et par døgn med storm av og til. Der ventet folk ikke forgjeves – dit ville nødens folk fare , og enda flere forlot fattigdommen og kom over til vår fjorder. Mens familier i flokk og følge fra Dalarna, Jämtland og andre innlandsbygder forlot sitt hjemland på en meget lenger reise til Amerika, der de hadde hørt folk hadde det så bra at de kunne smørre sine støvler med den feteste fløte.

Når det er ofret så bred omtale av de mange nødens år på svensk jord, er det for å vise bakgrunnen og årsaken til den siste og største innvandringen av kvener til vårt land. Det viser også at kvenene som kom til oss var et hardt prøvet folk, og det var rett at de ble godt mottatt her hvor de skulle finne en bedre og lykkeligere framtid for seg og sine etterkommere.

Folketellingen for 1891 viser hvor stort innslaget av kvener ble her. Tallrikest ble de i Nordreisen, hvor de utgjorde 28,4 % av befolkningen, i Kvænangen 15,8 %, i Lyngen 16,6 %, i Skjervø – som omtalt i kapitlets begynnelse – 8,5 %.

Artikkelen er hentet fra boken Skjervøy – Et prestegjeld og herred i Nord-Troms. Bind 1. Boken er utgitt av Skjervøy kommune. Forfatter Maurits Fugelsøy.

J.A. Friis etnografiske kart fra1861 som viser fordelinga av samer, kvæner og nordmenn i Lyngen og Skjervøy prestegjeld i 1861:

I brev til biskop Gunnerus i 1770 ga Anders Sommer opplysninger om befolkningen i fjordene i Nord-Troms. Da dette er den tidligste og samtidig mest utførlige beretning om innbyggerne her, tas det med noen utdrag av brevet.

«Befolkningen består av tre slags folk: 1. Finner som er den største hop, 2. Kvæner som er meget blandet med finner, 3. Nordmenn som er den minste del, samt noen svensker. Også nordmenn blander seg med finn og kvæn.

Videre heter det om finnene: «Ingen omflakker som fjellfinner, men alle er fastboende og lever som bønder av deres jord og av fiskeri De første beboere har formodentlig vært utarmede fjellfinner fra Sverige som satte seg ned i fjordene for fiskerienes skyld.»

«Av en gammel landskyldsbok har jeg sett at Lyngen for 100 år siden (ca. 1670) hadde 12 familier. Gamle folk har fortalt at for 50- 60 år siden (ca. 1727) har her ikke vært en tiendedel av de innbyggere som nu er her. I Lyngen er nu 130 familier, derav 16 nordmenns familier»

«Armod og dyrtid drev de fleste fra Sverige, særdeles i kong Carl XII’s tid da russerne graserede i Finland, men fra Tornå Lappmarken er kommet alle de kvæner som her finnes. Kun en karl (mann) fra Finland som kom hit i 1741, Ellers kommer årligårs både til denne fjord (Lyngen) så og i andre fjorder i Troms rekrutten av utarmede fjellfinner, som setter seg ned blant de andre, landet til liten fordel og prestene til bryderi»

«Finnene bekymrer seg om intet i verden, bare de har å æte og drikke, og deres kjæreste drikk er brendevin. Det er en vild art. De sliter ondt i høy grad. Lov og rett og straff er ukjent for dem, så det må være en vel forstandig mann i hver fjord til å passe på dem. Jeg kjenner noen finner som betaler godvillig sin skyld og rettighet, men det er ikke alminnelig. En halvdel av dem forstår ikke ett norsk ord. Hos finnene er armoden så stor at de ikke kan gå i offentlige forsamlinger og de holder ikke sine barn lenge nok i skole.»

«Kvænene er i alminnelighet mer dugelige og arbeidsomme folk, de forstår seg bedre på jordbruk enn finnene og er langt fra av en så vild art. Begge sprog tales her i fleng om hinanden, men det siste (kvænsk ) er mest alminnelig.»

Andreas Hoff, som var misjonær i Lyngen og skrev i 1774: «Sannferdige bemerkninger om Lyngen menighet under Karlsø sogn i Tromsen prosti». Dette er også oppbevart i bispearkivet. Han støtter Anders Sommers karakteristikk av kvænene slik:

«De første (kvænene) synes mest nyttige og tjenlige for landet, de er arbeidssomme og hendige til mange slag»

    

Mine besteforeldre Sofie og Aksel skreller poteter til søndagsmiddagen.

Tre av mine fire besteforeldre var kvener. Den fjerde, Erik Olsen, registrerte seg som sjøsame i folketellingen fra 1910. Han døde 4. juni 1948, året etter at jeg ble født. Hans kone, Rasmine Lindvall, hadde sine kvenske røtter fra Nikkala, rett utenfor Haparanda.

Det andre besteforeldreparet mitt, Sofie og Aksel, var begge helkvenske. Sofie hadde slektsrøtter fra Pello, Pajala og Övertorneå, mens Aksel stammet fra Tornefors i Pajala og Øvre Kalix i Sverige.

Hjemme hos Aksel og Sofie ble det snakket svært lite om det kvenske. Noen kvenske sanger tidlig på søndagsmorgenene og enkelte gloser var alt vi fikk høre. Men det lå alltid noe usagt i luften – noe vi ikke skulle vite om eller spørre om…

Da jeg som voksen begynte å interessere meg for slekten min og hvor jeg kommer fra, ble det naturlig å fordype meg i det kvenske. Og der åpnet det seg en verden full av spennende oppdagelser.

Men hvem var egentlig kvenene?
Kvenene regnes som en egen etnisk gruppe og har status som nasjonal minoritet i Norge. I 2005 fikk kvensk anerkjennelse som et eget språk. Professor emeritus Einar Niemi forklarer at begrepet «etnisk gruppe» er utviklet av samfunnsforskere og rett og slett betyr en folkegruppe. Ifølge ham er det noe man både kan sosialiseres inn i og selv velge å identifisere seg med.

Kvenene i middelalderen nedstammet fra finskkulturelle grupper som bosatte seg langs Bottenviken. Opprinnelsen til ordet «kven» er usikker, men én teori peker på en sammenheng med det finske folkegruppenavnet «kainu». En annen forklaring er at det stammer fra den nordnorske formen «kvein» eller «kven», eller fra det gammelnorske ordet «hvein»/»hvain», som beskriver fuktig, lavtliggende jord – et treffende bilde på kystområdene rundt Bottenviken, det som ble kalt Kvenland.

Det var mange strabasiøse turer mot norskekysten. Foto:NRK

Spor etter kvener i Norge kan spores helt tilbake til 1500-tallet. På den tiden ble birkarler – handelsfolk som besøkte de såkalte «lappmarkedene» – ofte omtalt som kvener. Det finnes også dokumentasjon på at enkelte kvener slo seg ned i norske fiskevær allerede da.

Den første virkelig store bølgen av kvensk innvandring kom i første halvdel av 1700-tallet. Mange kvener bosatte seg ulike steder fra Ofoten i sør til Tanadalen i øst. Særlig store bosetninger oppsto i Lyngen og Alta, men også i områder som Porsanger, Karasjok og Polmak slo mange seg ned.

Kvenene kom naturligvis ikke til øde land. De etablerte seg i områder hvor det allerede bodde samer, og det oppsto tidlig kontakt mellom de to gruppene. Ofte måtte kvenene tilpasse seg samisk kultur og rettsforståelse. Et resultat av dette samspillet, særlig i innlandet, var at mange kvener etter hvert ble integrert i den samiske befolkningen. I løpet av relativt kort tid skiftet de etnisk tilhørighet – de ble samer.

Mot slutten av 1800-tallet hadde den kvenske bosettingen i Nord-Norge vokst betydelig. I folketellingen fra 1875 fremgår det at kvener utgjorde omtrent en fjerdedel av befolkningen i Finnmark, og nær ti prosent i Troms. I enkelte lokalsamfunn var mellom 30 og 50 prosent av befolkningen av kvensk bakgrunn.

Etter hvert opplevde mange kvener stigmatisering i lokalsamfunnet. Begrepet «kven» kunne få en negativ klang og ble ofte brukt nedsettende, noe som ikke er uvanlig i møte mellom majoritet og minoritet – mellom «innsidere» og «outsidere». Nedsettende uttrykk som «kvenfaen» og «rekerkven» ble vanlige. Slik stigmatisering utviklet seg ofte til stereotype forestillinger og fordommer. Når dette kombineres med en diskriminerende minoritetspolitikk, forsterkes de negative virkningene ytterligere.

På norskekysten var det mat nok til alle.

På den ene siden ble kvenene ofte omtalt som flittige og dyktige i arbeid og næringsliv. De ble også sett på som renslige, med badstukulturen som et særlig positivt trekk.

Samtidig finnes det mange beskrivelser som trakk frem negative karaktertrekk:
Kvenene ble gjerne fremstilt som listige og slu, med rykte for å være raske til å gripe til kniv – og med en seksualmoral som ble ansett som «løs», for å si det mildt.

(Sitat og beskrivelse hentet fra Einar Niemis artikkel «Hvem er kvenene».)