Hvorfor kven?

Mine besteforeldre Sofie og Aksel skreller poteter til søndagsmiddagen.

Tre av mine fire besteforeldre var kvener. Den fjerde, Erik Olsen var selverklært sjøsame i folketellinga fra 1910. Han døde den 4. juni i 1948, året etter at jeg ble født. Hans kone Rasmine Lindvall hadde sine kvenske røtter fra Nikkala, like utenfor Haparanda.

Det andre besteforeldre-paret mitt, Sofie og Aksel var hel-kvenske. Sofie hadde sine røtter fra Pello, Pajala og Övertorneå og Aksel fra Tornefors i Pajala og Øvre Kalix i Sverige.

Det var svært lite snakk om det kvenske hjemme hos Aksel og Sofie. Noen kvenske sanger tidlig en søndag morgen og enkelte kvenske gloser. Det var alt.. Men, det var noe der som vi ikke skulle høre..

Når jeg i voksen alder begynte å interessere meg for slekt og hvor jeg kom fra, var det naturlig å fordype meg i det kvenske. Og der fant jeg utrolig mye spennende.

Hvem var så disse kvenene? Kvenene er definert som ei etnisk gruppe og har status som en nasjonal minoritet. I 2005 ble kvensk anerkjent som eget språk. Professor emeritus Einar Niemi skriver at en «Etnisk gruppe» er et begrep som er utviklet av samfunnsforskere og betyr ganske enkelt folkegruppe. Etnisk gruppe er noe man kan tilegne seg gjennom sosialisering og gjennom egne valg.

Middelalderens kvener stammet fra finskkulturelle folkegrupper som hadde slått seg ned ved Bottenviken. Ordet kven kan ha sammenheng med det finske folkegruppenavnet «kainu». En annen teori er at ordet er avledet av en nordnorsk form, «kvein» eller kven, eller av det gammelnorske ordet «hvein», «hvain». Ordet beskriver en fuktig lavtliggende mark eller grasmark. Ordet beskriver godt kystområdene ved Bottenviken. Det som har fått navnet Kvenland.

Det var mange strabasiøse turer mot norskekysten. Foto:NRK

Det finnes spor etter kvener allerede på 1500-tallet. Birkarler som besøkte «lappmarkedene» ble omtalt som kvener. Vi finner også en og annen kven som bosatte seg i norske fiskevær på den tiden.

Den første virkelige store innvandringen av kvener fikk vi i første halvdel av 1700-tallet. Kvenene slo seg ned på en rekke steder fra Ofoten i sør til Tanadalen i øst, men med forholdsvis stor konsentrasjon i Lyngen og Alta, men også andre steder som Porsanger, Karasjok og Polmak.

Kvenene kom naturligvis ikke til folketomme områder. De kom tidlig i kontakt med samer og i stor grad måtte de tilpasse seg samisk kultur og rettsoppfatning. Et utslag av dette møtet, især på innlandet, var at kvenene ble integrert i den samiske befolkningen og at de i løpet av ganske kort tid skiftet etnisitet – de ble samer.

I siste del av 1800-tallet var den kvenske bosettingen i Nord-Norge blitt betydelig. I følge folketellingen av 1875 utgjorde kvenene om lag en fjerdedel av befolkningen i Finnmark og knapt en tiendedel i Troms. I flere lokalsamfunn var 30-50% av befolkningen kvener.

Det ble etter hvert klart at i lokalsamfunnet kunne kvenene føle seg stigmatisert på grunn av navnet og det ofte bli brukt nedsettende om dem, slik det ofte blir i møte mellom minoriteter og majoriteter, «innsider» og «outsider». «Kvenfaen» og «rekerkven» var vanlige uttrykk. Slik stigmatisering blir i noen grad utviklet til stereotypier og fordommer. Når en diskriminerende minoritetspolitikk kommer i tillegg, blir slike fordommer ekstra negativt.

På norskekysten var det mat nok til alle.

På den ene siden ble kvenene betraktet som arbeidsomme og dyktige i næring og yrker – og renslige, der badstukulturen ble framhevet. På den andre siden mangler det ikke på beskrivelser av negative karaktertrekk:

Kvenene var listige og slu, de hadde lett for å trekke kniven, og «den seksuelle moralen er ikke så nøye, snarere tvert imot.»

Utdrag fra artikkelen «Hvem er kvenene» av Einar Niemi