Menneskehandel eller…

Illustrasjon. Foto ukjent

Et annet avsnitt av kvenenes innvandringshistorie, skjedde i slutten av 1700-tallet i mer lyssky former. Også den gang var det hungersnød i Sverige som var årsaken. Svenske finner – eller fjellapper – kom til Norge med unge kvenske gutter, som de skaffet pleieforeldre til. Senere hadde de også med seg unge jenter som de plaserte på samme måte – mot betaling i penger, mel eller husdyr. Denne trafikken kom ikke til offentlighetens kjennskap som regel før barna skulle konfirmeres, i bare enkelte tilfelle tidligere. Da trafikken ble kjent antok man at det hadde foregått en handel med mennesker, altså en slags slavehandel.

Det ble således påstått at i Ibestad hadde man skaffet seg tjenestefolk ved å kjøpe kvenske gutter og piker av finnene. Det var i første rekke prestene som kom under vær med dette forhold, og de våget ikke å røbe noe til andre myndigheter, da de anså det for en alvorlig sak med vidstrakte følger dersom en rettsak om salg av mennesker skulle bli reist. Prestene foretok ganske sikkert flere undersøkelser, enn de få opplysninger som kom for en dag til å begynne med. De fleste pleieforeldrene tok seg av kvenbarna av medlidenhet, da de visste at det var knapt om mat på andre siden av fjellet. Men det var fjellet. Men det var også unntagelser – noen skaffet seg tjenestefolk på denne måten for en billig betaling. Her i Troms var det stor mangel på tjenere og arbeidskraft, mens det på svensk side var overskudd – ihvertfall i forhold til matressursene. Det var visstnok Ratcke som først bragte denne saken frem for offentligheten. Han skrev således fra Prestebakken i Salangen i 1801: To finner som lå med sin reinhjord på nabofjellet hadde en ung kvensk gutt på 12-14 år med seg som de ville selge. Jeg spurte om pris og de svarte: 15 eller minst 10 riksdaler. Ikke sjelden mottok finnene disse barn på betingelse av å skaffe dem arbeid hos norske bønder, og at betalingen de fikk var godtgjørelse for umak og kost til de fikk barna anbragt i tjeneste. Andre, deriblant barna selv, trodde de var stjålne, men det synes nesten utrolig, for skulle det bli oppdaget, ville de (finnene) utsette seg for streng straff. Disse barns skjebne i de norske familier var så god at de ønsker ikke å reise tilbake, da ingen bånd er lagt på deres frihet. Det anses derfor ikke rådelig å røre ved dette i seg selv. Ratcke oppgir at en ung gutt og en gris ble betalt med samme pris.

Prost Blom i Ibestad kom også med en del opplysninger om denne saken, kanskje mest for å berolige folket i hans distrikt hvor affæren hadde vagt stor oppsikt. I prost Gunnar Bergs kirke- og kopibok for årene 1811-1814 er innført 8 personer som det uttrykkelig anføres om at «de er solgt eller kjøpt og prisen varierte fra 5 riksdaler til en ko.» Mellom de konfirmerte var en hel del født i Sverige, men oppdratt i Norge, og som visstnok var kommet hit til landet på samme måte som de foran nevnte 8 personer.

• Saken er i seg selv ikke så underlig, skriver Amund Helland i verket Norges folk og land. – Østenfor Kjølen, i Sverige og Finland, var mellommenn for folket på begge sider av Kjølen. På østsiden var det vanskelig å fø fram barneflokken, mens det her i Norge var behov for arbeidshjelp. I århundredets begynnelse (1800) var det ikke sjelden at småbarn ble ført av finnene til Norge og solgt, endog en liten pike ble betalt med en ko. Handelen fikk i 1814 en knekk, men helt stans var det ikke, det er mange tegn som tyder på at den atter i 1830- 40 tok sterk oppsving. I rekken av konfirmerte finnes nemlig i disse årene en ganske usedvanlig mengde både gutter og piker oppført som født i Sverige, antallet går opp til 4-5 % av alle konfirmerte. Etter en muntlig tradisjon er en hel del av disse solgt av finner. Handelen synes best utenfor Ibestad og har ikke vært utbredt i Norland og resten av Troms, idet der bare kjennes noen få tilfelle i Balsfjord, Lødingen og Tysfjord. I Ibestad og til Bardo sogn synes finnene å ha hatt det beste marked. Den nordligste kilde av svensk lappmarken støter til Bardo og overgangen lett til Ibestad-fjordene. Her ferdes finner i mengde hvert eneste år, særlig fra Jukkasjärvi, hvis øverste gårder ligger bare et par dagsreiser fra de øverste gårde i Bardo.
• Om disse kvenbarnas skjebne skriver Helland: Disse barn ble behandlet som husets (pleieforeldrenes) egne barn, om de var kjøpt for penger eller for en ko, så ble de ikke behandlet som kveg eller vokste oppi trellekår. De folk som oppfostret dem, ville gjerne beholde dem hos seg så lenge de hadde gjort rett for oppdragelsen, men de hadde etter voksen alder sin fulle frihet. Den hele trafikk må betraktes mer som en eiendommelig måte å skaffe seg tjenestefolk på, frembragt av økonomisk trykk i barnas hjemland og et primitivt tankesett, enn som en ondartet og uverdig behandling av medmennesker.
• At denne trafikk vakte oppsikt og til dels også forargelse i den tid den pågikk, er ikke underlig.