Just Qvigstad
På Nordneslandet var den første gård på Nordnes; der var mange barn og to var voksne piker. Det blev vinter og våren kom. Det var lite høy; da sendte mora dem op i fiellsiden for å skrape dausenne. De begynte å skrape i den første berglegda, men syntes det var altfor lite. De gikk høiere op; de fant en lang legd, og der var svært pen dausenne. De begynte å skrape og bære det til et sted for at det skulde være lett å stappe det i sekken.
Ved den ene enden av berget var der en heller, og der var grønn dausenne i mengde. De gikk dit og begynte å skrape; da merket de at de var inne i en lang gamme og en gammel kone satt midt på gulvet. Pikene blev stående på hver sin side av døren; de skjønte at haldene hadde forgjort dem. Kona kom med benker og bad dem sette sig; men de satte sig ikke. De hadde også hørt at hvis haldene forgjør en, skal en ikke spise eller drikke eller sette sig, selv om de gir benker. Deres far hadde før advaret dem og fortalt at haldene er slemme til å forgjøre, fordi de har så få folk. Han hadde mange ganger talt til barna sine og lært dem hvad han hadde hørt av gamle folk før i tiden, at de bare skulde be om å bli ført hjem og ikke spise noe og ikke ta noen slags pen ting. Den gamle kona dekket et stort bord og satte allslags god mat på det; hun kom hen til dem, tok dem i skulderen og vilde leie dem hen til bordet for å spise. Men de rørte sig slett ikke; de vilde bare bli ført hjem.
Det blev kveld og de kom ikke hjem. Da skjønte mora og faren at haldene hadde forgjort deres døtre. De gikk op i lia efter sporene og fant dausenne ferdig og tok den. Mora begynte å smågråte. Mannen sier: „Du skal ikke gråte. De kommer nok hjem når tiden kommer.» Det var om kvelden den fjerde dag; da kommer pikene ned fra lia; hjemme holdt de på å spise til kvelds. Mora blev næsten redd da døtrene kom inn, og faren spør: „Gjorde I som jeg har lært eder?» De svarte: „Ja, vi har gjort som du har lært oss.» Faren sier: «I skal alltid huske på hverken å spise eller drikke.»
Olderdalen, bygda vår 