Kåfjordingene hadde lang vei til kirken i den tiden de sognet til Skjervøy. De ble kalt «Gaivoninga» og de fleste var sjøfinner med navn som Nils-Olsa, Beret-Maria og Per Olsa-Karen. Ytterværinger og innværinger kom rett som det var i krangel og slagsmål, men de fleste slåsskamper, hvem de så sto mellom, var for det meste kåtskap og lysten til å prøve kreftene. Når det av og til ble storbalade og utrivelig slåssing, så hadde det vanket for mye brennevin og nettopp det hadde Skjervøy kirkested vært berømt for i gamle dager, for både ett og to hundre år tilbake.

I instruksen til misjonær Bjørnson fra biskop Bang het det at «han skal reise til de finner som opholder sig i fjordene, og disse steder i Schjervøe befindes at være 10 i tallet: 1 Segelvik, 2 Jøkkelfjord, 3 Burfjord hvor det både er forsamlingshus og en stor skolegamme, 4 Spilderøen med fire familier og de pleier at søke til det 5. sted, som er Kvænangen, hvor også er forsamlingshus, 6 Oksfjord hvor det også er forsamlingshus, 7 Reisenfjorden, der er også forsamlingshus, 8 Uleøen, 9 Koegfjord, der er forsamlingshus, 10 Langfjorden.

Alle. disse steder skulle misjonæren besøke minst en gang om året.Han skulle også formane alle til å reise til kirken, «særlig de i Oksfjorden som kun har en mils reise til hovedkirken på Schiervøen.» Fremmede innflyttere måtte la sine barn lære det norske språk og opplæring i salighets kunnskap, hvis de ikke ville det, «da straks at forføie sig dit hvorfra de var kommet.»

Noen dager senere, den 27. juni 1788, holdt provsten visitas í der nye Lyngen kirke. Han var med på en besiktigelse av kirken som ennå ikke var ferdig. Den manglet bl. a. delvis bordkledning, og kirkevergen, Hans Klæboe, ble pålagt straks å sette arbeidet i gang for å gjøre kirken ferdig. Her møtte provsten også folk fra Kåfjorden, som to år tidligere var overflyttet fra Skjervøy prestegjeld til Lyngen prestegjeld. Forsamlingshuset i Kåfjorden var nå blitt overflødig, da finnene herfra fikk en ganske kort reise til Lyngen kirke. Det ble derfor foreslått at forsamlingshuset skulle rives og føres til Lyngseidet, der det skulle føres opp som kapell. Det hadde vært på tale å bygge kapell på nordre side av Lyngseidet tidligere.

Noen kvener flyttet over til Norge også i første halvdel av 1800- tallet, og så kom den største innvandringen i 1860-årene på grunn av mange misvekstår i det nordlige Sverige og i Finland. Norske kilder som man kan holde seg til, omtaler 1863, 1864,1865 og 1866 som sammenhengende misvekstår i Nord-Sverige og Finland, mens svenske historikere også trekker inn 1867 og karakteriserer det som det verste-«det stora nødens år», da mange døde av hungersnød.

Kvenene ble godt mottatt i sitt nye hjemland. Nordmennene lærte dem snart å kjenne som arbeidssomme og sparsomme folk. Amtmann Collet i Finnmark skrev således i 1754: De i Torneå lappmark-fødte kvener er et nyttig folk. Mennene er vandt med å bruke jorden, bygge tømmerhus, arbeide elvebåter og snekkere, tilvirke sko, støvler og pjæser. Kvinnene kan arbeide på jorden sammen med mennene, de kan skjære åker, berge høy, spinne, veve strikke og sy. De forsøker aldri å oppnå fordeler på den norske befolknings bekostning. Senere innflyttede kvener kom alltid til de steder som deres landsmenn bodde og gikk inn i deres kår og levevis. Gamle reskripter viser også at kvenene her i landet ble behandlet med stor imøtekommenhet.» Kilde: Bygdebok for Skjervøy