William Albrigtsen – fra Olderdalen til Svalbard

William Albrigtsen nr.2 fra venstre sammen med arbeidslaget på Svalbard.

Foto: Ukjent

William Albrigtsen var en av de mange unge mennene fra Olderdalen som søkte arbeid utenfor hjembygda i etterkrigstiden. Han vokste opp i et lite samfunn der fiske, jordbruk og et sterkt samhold preget hverdagen. Som mange av sine jevnaldrende opplevde han både krigsårene og den store gjenreisningen av Nord-Troms.

Fra ungdomsårene var William kjent som en aktiv idrettsmann. Han spilte fotball for Olderdalen Idrettsklubb og var en solid lagspiller i en tid da fotballkampene var blant bygdas største møteplasser. Idretten skapte vennskap og samhold, og William var en av dem som bidro til å bygge opp den sterke idrettskulturen som Olderdalen senere ble kjent for.

Arbeidslivet førte ham etter hvert til Svalbard, hvor han fikk arbeid i kullgruvene. På denne tiden var gruvedriften en av Norges viktigste industrinæringer i Arktis, men arbeidet var krevende og risikofylt. William ble en del av gruvesamfunnet som var preget av sterke arbeidskameratskap og tøffe arbeidsforhold.

Den 5. november 1962 inntraff den tragiske gruveulykken i Esther-gruven i Ny-Ålesund. En eksplosjon kostet 21 gruvearbeidere livet og rystet hele landet. William Albrigtsen deltok i redningsarbeidet etter ulykken. De dramatiske timene og dagene gjorde et dypt inntrykk på alle som var involvert. Kings Bay-ulykken fikk også store politiske konsekvenser og førte til at Gerhardsen-regjeringen måtte gå av året etter.

Selv om William tilbrakte mange år på Svalbard, beholdt han alltid tilknytningen til hjemstedet. Olderdalen var stedet han kom fra, og bygda fulgte ham gjennom livet. De som kjente ham beskriver ham som arbeidsom, hjelpsom og sosial – en mann med godt humør, stor fortellerglede og evnen til å skape trivsel rundt seg.

William Albrigtsen representerer en generasjon nordlendinger som tok arbeid der mulighetene fantes, enten det var til sjøs, i gruvene eller andre steder i landet. Gjennom sin innsats var han med på å skrive en liten, men viktig del av historien om både Olderdalen og Svalbard.

William Albrigtsen

Fra et fb-innlegg juli 2026

I dag vil jeg gjerne framsnakke William Albrigtsen fra Olderdalen.

Jeg ser at han, 89 år gammel, nå har avsluttet sitt siste oppdrag på Svalbard. Dermed settes punktum for en livsgjerning som fortjener både respekt og anerkjennelse.

Svalbard fikk en helt spesiell betydning etter Kings Bay-ulykken i Ny-Ålesund i 1962 – en av de mest dramatiske hendelsene i norsk etterkrigshistorie. Ulykken kostet 21 gruvearbeidere livet og førte senere til det politiske oppgjøret som endte med Einar Gerhardsens regjerings fall.

Midt i denne krevende tiden gjorde William Albrigtsen en fantastisk innsats. Han var en av dem som tok ansvar når situasjonen var som vanskeligst.

William har gjennom et langt liv vist arbeidsvilje, pålitelighet og et sterkt engasjement. Han har vært en verdig representant for Olderdalen og Nord-Troms, og han har satt spor etter seg både på fastlandet og på Svalbard.

Takk, William, for innsatsen gjennom et langt og innholdsrikt liv. Olderdalen har all grunn til å være stolt av deg.

«Elskede Maria»

De hadde funnet hverandre veldig tidlig. Allerede i 7. klasse ble de kjærester. De var så forelsket som to mennesker kan bli, en slik ungdomskjærlighet som fyller hele verden og får alt annet til å virke uviktig.

Årene gikk, men følelsene forandret seg ikke. De vokste sammen, delte små og store øyeblikk og begynte å se for seg en framtid sammen.

Så kom dagen da han skulle reise i militæret.

Plutselig ble avstanden en virkelighet de ikke klarte å forestille seg. De siste dagene før avreisen var både vakre og vonde. De ville nyte hvert eneste minutt sammen, men samtidig lå vissheten der, snart skulle de være langt fra hverandre.

Den siste natten før han dro, klarte de ikke å sove. De satt oppe hele natten og snakket. De snakket om kjærligheten, om savnet som ventet, om håpene og drømmene de hadde for framtiden. De prøvde å holde fast i tiden, som om noen ekstra ord kunne gjøre avskjeden litt lettere.

På bordet lå en femkroneseddel, som tilhørte Maria. Uten helt å vite hvorfor, skrev han «Elskede Maria» på seddelen. Det var en liten handling i øyeblikket – kanskje bare et minne, kanskje et symbol på at noe av ham skulle bli igjen hos henne.

Så kom avreisedagen.

De måtte ta farvel. Det var tungt. Men de lovet hverandre at kjærligheten skulle holde, og de begynte snart å skrive brev til hverandre. Hver hilsen ble en liten bit av nærheten de savnet.

Han havnet på en rekruttskole utenfor Oslo. Etter noen uker kom endelig den første permisjonen. Han skulle til Oslo sammen med flere av de andre rekruttene. For unge soldater langt hjemmefra var det stort å komme seg litt ut og oppleve byen.

De gikk inn på en pub og bestilte hver sin halvliter. Han betalte med en 50-lapp og fikk penger igjen, så falt blikket på en av sedlene, en femkroneseddel.

Han snudde den flere ganger. Det sto noe der:

«Elskede Maria»

Han ble helt stille.

Det var umulig. Det kunne ikke stemme. Men skriften var hans egen. Det var den samme femkroneseddelen han hadde hatt i hånden den siste natten hjemme, den han hadde skrevet på før han reiste.

Hvordan kunne den skje? Bare tre uker senere, havnet seddelen i handa hans igjen – som vekslepenger på en pub i Oslo, nesten 200 mil fra hjemstedet.

Ingen kunne forklare det.

Var det tilfeldigheter? Et merkelig sammentreff? Eller var det noe mer – en liten påminnelse om at kjærligheten deres var sterkere enn avstanden mellom dem?

Da han senere fortalte Maria om det som hadde skjedd, måtte de begge bare undre seg. For noen ganger skjer det ting i livet som ikke lar seg forklare med logikk alene.

Femkroningen ble et symbol på kjærligheten deres. En liten seddel som hadde reist sin egen vei gjennom landet, men som fant tilbake akkurat dit den skulle – til ham som hadde skrevet ordene og til jenta som betydde alt.

At ekte kjærlighet finner veier vi mennesker ikke alltid forstår.

De giftet seg i 1965 og fikk fem barn. Kona døde for noen år siden. Nå er jeg gammel, sa han. Jeg måtte bare fortelle deg denne historien.

Manndalen bedehus

I Manndalen ble samlingen om Guds ord holdt i beboelseshusene rundt om i bygda. For å få plass til flest mulig ble de største husene benyttet til dette formålet. Men selv de ble for små. I slutten av tredve-årene ble tanken på å bygge et eget forsamlingshus aktuell for alvor. I de tider var det svært lite kontante penger. Naturalhusholdningen var ennu fremherskende. Det gikk endel år før tanken på samlingshus ble satt ut i praksis. Men, i 1943 kom man nærmest tilfeldig over et meget gammelt og uvanlig stort hus i Øverbygd. Eieren ønsket å selge dette. Forsommeren 1944 satte gårdbrukerne Kristian Johnsen og Peder Roseneng over fjorden og syklet til Øverbygd. De fant snart ut at huset som var til salgs, ved ombygging ville bli stort nok til forsamlingshus. Det viste seg at huset var bygget av grovt tømmer. I første etg. 8-toms tømmer og i annen etg.7- toms. Det var lagt 22 stokker over hverandre og mønet var 20 alen langt i ett stykke. Spiker fantes det ikke i bygget foruten de som var slått inn i senere tid. I dag er ikke tømmeret synlig. Bedehuset er panelt både utvendig og innvendig. Men de dype vinduskarmene røper tidligere tiders bygge historie.

Nu blei det satt i gang en større innsamling i bygda. En del midler ble også gitt  til formålet på stevner i distriktet. Så lang tid gikk det ikke før eieren i Øverbygd, Ole Halvorsen fikk sitt oppgjør, kr.11 500.- for hele huset. En av Manndalens bygdinger, Ole Pedersen, Fossen, ga den nødvendige tomt til huset uten noen som helst vederlag. Kun en heftelse ble gjort. Nemlig at bedehusets vedtekter (se senere) skulle overholdes. På den måten var man kommet langt med å få ønsket om forsamlingshus realisert. Men mange vanskeligheter gjensto. Bygget skulle tas ned og flyttes fra Øverbygd til Manndalen. Nu avdøde Peder Roseneng var ansvarlig for å flytte hele tømmeret ned til Kvesmenes, i første omgang. Det ble mangfoldig billass. Midlene til å føre tømmeret videre strakk ikke til.

Under gjenoppbyggingen etter krigen ble så skolestyrer Peder Soleng kontaktet i Olderdalen. Han ledet materialformidlingen i Kåfjord under gjenreisingen og sto i kontakt med gjenreisningen og sto i kontakt med Finnmarkskontoret i Harstad. Kontoret ble forespurt om tømmeret kunne fraktes videre med lastebiler og skuter på gjenreisningens regning. Dette gikk faktisk i orden. Derimot kunne ikke gjenreisningsfondet uten videre oppføre forsamlingshuset i Manndalen. I så fall skulle de ha part  huset. Denne situasjonen ble unngått ved privat finansiering og stort dugnadsarbeid under oppføringen. Tømmeret ble snart skåret og oppsatt. Allerede høsten 1946 holdes den første samling. Riktignok uten gulv, men med skikkelig tak over hodet. Kort tid etter var forsamlingshuset helt ferdig, og i dag ligger det lysende hvitt mellom grønnkledte bjerketrær.

Nu forrettes dåp og andre kirkelige handlinger i bedehuset ved biskoppelig tillatelse som fornyes hvert 5.år. Der finnes en del kirkelig utstyr. Døpefont, døpefat, alterduk og brudestoler er frivillige gaver. Dessuten finnes noen vakre lysekroner som i sin tid ble gitt henholdsvis av et byggelag ved Manndalen skole, og av noen privatpersoner som slo seg sammen. I år ble det som gave laget en meget forseggjort preken-pult til å sette over alteret. Når det gjelder altersølv og særkalker ble disse innkjøpt for innsamlede midler. Alt inventar for ellers er gitt eller innsamlet av private midler. Likeledes vedlikehold og alle slags utgifter som følger med et forsamlingshus.

Vi er takknemlig for Manndalen bedehus. Og dermed stor takk skyldig til dem som har vært med i stort og smått. Spesielt dem som gikk i spissen for å reise huset i bygda. Vi vil nevne de ledende: Menighetens forsanger Peder Roseneng, predikantene Mikal Eriksen, Erik Eriksen og Nils Hans Nilsen, samt Kristian Johnsen, Hans Larsen og Ragnvald Eriksen. Bedehusets styre gjorde følgende vedtak 20.05.1947, og som i sak gjøres gjeldende i de andre bedehus i distriktet:

Den 28. september 2013 brant bedehuset ned. Etterforskningsarbeidet konkluderte med at bygget hadde tatt fyr innenfra. 2014 ble bygging av et nytt bedehus samme sted oppstartet, det ble innviet 12. juli 2015.

Vedtekter for Manndalen Menighetshus.

Huset er bygd av midler som er innsamlet i Manndalen og tilhører Manndalen menighet.

  1. Den som vil ha adgang til å forkynne ordet i dette hus må tro og bekjenne uavkortet: De profetiske og apostoliske skrifter, de Lutherske bekjennelsesskrifter, så som Lutherske konfesjons artikler og apologetiske artikler, Schmalkaldiske artikler, samt Luthers lille og store katekismus. Den som ikke tror, bekjenner og lever etter disse skrifter, har ikke adgang til å forkynne ordet i dette hus enten han kaller seg lestadianer eller lutheraner, lærd eller leg.
  2. Fri adgang til å forkynne ordet i huset har stiftets biskop, prost og den i prestegjeldet fungerende sogneprest, samt læstadianere så lenge de bekjenner seg til den under punkt 1 nevnte lære.
  3. Der er valgt styre på 4 mann av Manndalen menighet. Disse har blant annet å føre tilsyn med huset, samt påse at disse vedtektene blir overholdt.
  4. Når noen utenom de under punkt 2 nevnte menn ønsker å benytte huset, skal vedkommende henvende seg til ovennevnte styre og framlegge sin troens bekjennelse. Uten styrets tillatelse kan huset ikke benyttes.
  5. Sangforeninger, bønnemøter, kristelige ungdomslagsmøter, basarer og pakkefester har ikke adgang til å benytte huset.
  6. Dersom huset skulle bli innviet til kirkelig bruk, er dette tillatt på disse vedtekter.
  7. Ole Pedersen, Fossen, har gitt den nødvendige tomt til huset uten noen som helst vederlag, og uten annen heftelse enn at forannevnte vedtekter overholdes. Giveren har stemmerett i styret. Dersom giveren eller hans etterkommere ikke holder seg til forannevnte vedtekter, taper de sin stemmerett.

Vedtatt 20.mai 1947, av styret (sitat)

Kilde: Kirkejubileum 1722 – 1972. Dag Sigurd Wisløff

«Du blir ikke flyttet opp.»

Der jeg rusler alene på kirkegården kommer jeg over  en gravstein til en gammel klassekamerat av meg. Hvil i fred, står det på steinen.

Sist vi snakket sammen var på puben i Olderdalen, for mange år siden. Vi mimret om oppveksten, kameratskapet og skoleårene. Så ble han stille.

Han tok meg hardt i hånda. Ristet på hodet og tårene presset seg fram. Med brutt stemme fortalte han en historie han aldri tidligere hadde delt med noen. Det han fortalte, gjorde et dypt inntrykk på meg. Ingen barn skulle ha måttet oppleve det han hadde vært gjennom.

Vi begynte i samme klasse. Vi delte de samme interessene og vi hadde de samme drømmene. Men det grusomme skolesystemet den gangen skilte oss. Han var en av dem som ikke ble «flyttet opp». Han måtte ta det samme skoleåret om igjen, mens vi andre gikk videre. Den dagen skiltes egentlig våre veier, selv om vi traff hverandre sporadisk årene etter.

For oss som fortsatte til neste klassetrinn, var det kanskje bare en del av skolens praksis. For ham ble det et nederlag han aldri kom over. Den ydmykelsen og skammen han følte som barn, bar han med seg resten av livet.

Lov om folkeskolen av 1936 ga skolene adgang til å avgjøre om en elev skulle flyttes opp eller bli stående på samme klassetrinn.

Det var jo et umenneskelig system, kan aldri huske at noen lærere tok til motmæle, det var bare slik det var.

Nærøymanuskriptet – en kilde til samisk religion

Publisert 08.09.2017 av Sør-Trøndelag fylkesbibliotek 

Sist oppdatert 20.03.2019 

« Gå tilbake til temasiden

Fra Nærøymanuskriptet. Kilde: Gunnerusbiblioteket. CC BY-SA 4.0

Johan Randulf (1686-1735) var sogneprest i Nærøy og prost i Namdalen i 1718-1727. Det var på den tida da Thomas von Westen la ut på tre store misjonsreiser til Nord-Norge i årene 1716, 1718 og 1722. Målet for reisene var å kristne samene og utrydde samisk tro og praksis. På den siste misjonsreisen tok han veien om Nærøy med et besøk til presten Randulf i januar 1723. Der ble det gjennomført strenge forhør om troen blant samer i området. Fra dette besøket stammer en tekst kalt Nærøymanuskriptetskrevet av presten Randulf.

Nærøymanuskriptets fulle tittel er: Relation anlangende Find-Lappernes, saavel i Nordlandene og Findmarchen, som udi Numedalen, Snaasen og Selbye, deris Afguderi og Sathans Dyrkelser som af Guds Naade ved Lector udi Tronhjem Hr Thomas von Westen og de af Hannem samme Stæder beskikkede Missionarier, af hvilke eendeel ere Præster, og eendeel Studentere og Candidati S:S: Ministerii Tiid efter anden ere blevne udforskede og decouvrerede.

Selv om det ikke kan vites sikkert hva som er Randulf egne observasjoner og hva han har hørt av andre, regnes dette som en særlig verdifull kilde til samisk religionspraksis. Blant annet beskrives her en umesamisk runebomme som von Westen hadde tatt i sitt eie. Den ble konfiskert, slik alle trommene ble i denne harde misjonsperioden. Trommer som ikke ble brent med det samme ble samleobjekter. Thomas von Westen hadde selv den største samlingen av trommer, og alle gikk tapt i en brann i København.

Det originale Nærøymanuskriptet er tapt, men det finnes i flere avskrifter og regnes også derfor som en god kilde.  Gunnerusbiblioteket i Trondheim eier en av disse avskriftene som er gjort tilgjengelig i digital utgave.
Just Qvigstads Kildeskrifter til den lappiske mythologi fra 1903 har teksten i transkribert utgave som også er digitalisert.

Vet du mer om dette temaet? Vi tar gjerne imot informasjon om historie, bruk, motiv eller annet som kan være interessant for andre. Legg gjerne med en referanse eller lenke til dokumentasjon, dersom dette finnes.