Liv Rundberg – kvinnen som satte Kåfjord på kulturkartet

Astrid Liv Kristine Mæsel Rundberg.

Det finnes mennesker som har hatt en jobb i Kåfjord, og så finnes det mennesker som på en helt annen måte har vært med på å forme bygda. Liv Mæsel Rundberg hører så avgjort til den siste gruppen.

Gjennom mange tiår har hun satt sitt preg på kulturlivet i Kåfjord. Hun var organist, lærer, kordirigent, kulturskoleleder, kulturbygger og pådriver. Hun startet kor, bygde opp kulturskolen, satte barn og unge i sentrum, løftet fram samisk og kvensk kultur og var med på å skape arrangementer som samlet mennesker langt utenfor kommunens grenser.

Kåfjordingene hadde sine egne navn på henne. Hun ble kalt «Mamma Kultur Kåfjord», «Mor Tonetreff» og «Kulturskolen in persona». Det sier kanskje mer enn noen formell tittel om hvilken plass hun fikk i lokalsamfunnet.

En prestedatter på flyttefot

Liv, som har det fulle navnet Astrid Liv Kristine Mæsel Rundberg, ble født i Porsgrunn i 1945. Som datter av presten Tomas Mæsel ble barndommen preget av flytting. Allerede som treåring kom hun til Herefoss i Aust-Agder, og familien bodde senere flere steder.

Det å vokse opp i en prestefamilie innebar et liv der kirken, mennesker, musikk og samfunnsliv naturlig ble en del av hverdagen. Kanskje var det allerede her noen av spirene til det som senere skulle bli hennes livsgjerning, ble lagt.

Liv fikk en bred utdanning. Hun tok blant annet artium, skolemusikklærereksamen og utdanning ved Statens gymnastikkskole. Senere tok hun grunnkurs i kirkemusikk, pianoeksamen på nivå fire ved Musikkonservatoriet i Tromsø, samisk grunnfag del 1 og utdanning i kordireksjon. Hun hadde med andre ord både pedagogikken, musikken, idretten og organisasjonsarbeidet i bagasjen.

Hun kom første gang til Kåfjord i 1965. Fra 1968 til 1973 bodde hun på Ørnes i Nordland, der hun jobbet som lærer og drev med friidrett for Ørnes IL. I denne perioden tok hun blant annet NM-bronse på 400 meter i 1970 og var på landslaget med deltakelse i Canada og landskamp mot Sverige og Danmark i 1970-71. Hun drev også med fotball og håndball, noe hun fortsatte med da hun flyttet til Kåfjord for godt i 1973. Det er en del av historien hennes som lett kan bli glemt når man først og fremst kjenner henne som kulturarbeideren i Kåfjord.

Veien til Kåfjord

I 1973 kom Liv og familien tilbake til Kåfjord. Det skulle bli et vendepunkt – både for henne og for kulturlivet i kommunen. Historien om hvordan hun kom tilbake til Kåfjord, er samtidig en sterk og personlig del av livshistorien hennes.

Liv ble organist i Kåfjord kirke. Men hun skulle snart bli langt mer enn organisten. Hun skulle bli en av kommunens viktigste kulturbyggere.

Kåfjordkoret blir til

I 1973 var Liv med på å starte Kåfjordkoret. Det skulle bli et kor med stor betydning for lokalsamfunnet. Gjennom flere tiår ble Kåfjordkoret en viktig del av kulturlivet, og sangen ble en møteplass på tvers av alder og bakgrunn.

Koret fikk etter hvert også en tydelig flerkulturell profil. Samiske, kvenske og norske sanger ble en del av repertoaret. Da Kåfjordkoret markerte sitt 50-årsjubileum i 2023, beskrev Sametinget hvordan koret gjennom mer enn 50 år hadde beriket Kåfjord-samfunnet med sangglede og satt bygda på kartet gjennom sine samiske, kvenske og norske sanger. Det forteller mye om hvor langt dette arbeidet hadde kommet. Det begynte med noen sangglade mennesker og en dirigent med entusiasme.

Kulturskolen – Livs store livsverk

Det er likevel først og fremst gjennom Kåfjord kulturskole at Liv Rundbergs navn er skrevet inn i kommunens kulturhistorie.

I 1979 var hun med på å starte det som den gang var Kåfjord musikkskole. Senere ble den til kulturskole, og fra 1990 til hun gikk av med pensjon i 2012 var Liv rektor. Hun hadde dermed rundt 35 år i kulturskolen og omkring 20 år som rektor.

Dette var ikke en tid hvor Kåfjord hadde store økonomiske ressurser til kultur. Men, Liv hadde en egenskap som skulle bli avgjørende:

Hun så muligheter der andre så begrensninger.

Da økonomien ikke strakk til, fant hun andre løsninger.

Da det manglet penger til et nytt flygel, organiserte hun og elevene mer enn 90 konserter for tyske bussturister som stoppet i Olderdalen. Venner kokte kaffe, solgte lefser og kaker, ungdommer spilte og sang – og pengene kom inn.

Livs egne barn holdt dessuten konsert i Tromsø og samlet inn hele 56 000 kroner til prosjektet. Det er et godt bilde på måten hun arbeidet på:

Kultur skulle ikke bare koste penger. Kultur kunne også skape engasjement, fellesskap og muligheter.

«Landets beste kulturskole»

I 1997 kom en anerkjennelse som må ha vært spesielt betydningsfull.

Kåfjord kulturskole ble kåret til landets beste kulturskole.

For en liten kommune i Nord-Troms var dette en bemerkelsesverdig prestasjon. Liv var særlig opptatt av at kulturskolen skulle være for alle. Prisene måtte holdes nede slik at barn og unge, uavhengig av familiens økonomi, kunne delta.

Hun hadde også et sterkt forhold til barn og unge. Dersom det var for få barn til et tradisjonelt barnekor, kunne løsningen være å etablere et generasjonskor. Det handlet om å få mennesker til å delta – ikke om å finne grunner til at det ikke gikk.

Denne holdningen skulle bli et kjennetegn ved Liv Rundbergs kulturarbeid.

I ettertid kan man kanskje oppsummere mye av Livs kulturarbeid med ordene:

Alle skal med.

Hun arbeidet ikke først og fremst for å skape store stjerner. Hun ville gi vanlige barn og ungdommer muligheten til å stå på en scene, synge, spille, danse, skape og oppleve mestring.

Hun dirigerte blant annet Sol Ten Sing, og sangglade ungdommer fra Kåfjord fikk til og med opptre på TV.

Hun sto også bak Tonetreff, som utviklet seg til en årlig regional kulturhappening.

Og hun ledet Buolvvat, et generasjonskor der mennesker fra forskjellige generasjoner kunne møtes gjennom sangen.

På den måten ble musikken også en måte å bygge fellesskap på.

Kultur mellom tre språk og tradisjoner

Kåfjord er et samfunn hvor norsk, samisk og kvensk historie møtes. Liv Rundberg forsto tidlig at dette mangfoldet ikke var et problem som skulle skjules, men en ressurs som kunne brukes til å skape noe nytt. Hun engasjerte seg derfor sterkt i arbeidet med å løfte fram den samiske kulturen i kommunen.

Hun reiste rundt og samlet inn gamle samiske og læstadianske salmer og sanger. Noe av dette materialet ble senere tatt inn i den læstadianske sangboken Det gamle vekterrop.

Dette arbeidet har en særlig lokalhistorisk verdi.

For når muntlige tradisjoner, gamle sanger og salmer blir borte, forsvinner også deler av historien. Liv var med på å sørge for at noe av dette materialet ble tatt vare på og ført videre.

Hun arbeidet også for å synliggjøre den kvenske arven.

I 2011 fortalte hun at hun bevisst forsøkte å bidra til å heve statusen til både den samiske og kvenske befolkningen gjennom arbeidet sitt i kulturskolen og kirken. Hun beskrev samtidig hvordan Kåfjord etter innlemmelsen i forvaltningsområdet for samiske språk i 1992 opplevde sterke og forskjellige reaksjoner.

Det er interessant å se dette i et historisk perspektiv.

Liv kom selv utenfra. Hun hadde røtter sørpå, men valgte å bruke store deler av sitt voksne liv på å bygge opp kulturlivet i en nordnorsk kommune med en sammensatt historie.

Riddu Riđđu og det nye Kåfjord

Liv var også involvert i Riddu Riđđu, festivalen som etter hvert skulle gjøre Kåfjord kjent langt utenfor Nord-Troms.

Hun var dermed med på en viktig kulturell utvikling.

Kåfjord var ikke lenger bare et sted hvor samisk kultur fantes i det stille. Den samiske kulturen skulle synliggjøres, utvikles og presenteres for et større publikum.

Kulturskolen ble også brukt som arena for nye uttrykk. Et eksempel er et prosjekt der ungdomsskoleelever arbeidet med musikk og dans inspirert av den samiske forestillingen Reindans. Initiativet ble organisert av kulturskolerektor Liv Rundberg.

Det viser hvordan hun kunne koble det lokale med det nye, og tradisjonen med moderne kulturuttrykk.

En familie der musikken gikk videre

Livs eget hjem ble også et musikalsk miljø.

Hun og familien fikk fem barn, og alle ble utøvende musikere. Sønnene Håkon, Hogne, Halvard og Herman Rundbergble blant annet kjent gjennom bandet Violet Road, mens datteren Herborg Rundberg har arbeidet med samisk og kvensk kultur og musikk.

Dermed kan man nesten si at Livs kulturarbeid fortsatte inn i neste generasjon. Hun lærte ikke bare andre barn å synge og spille. Hun skapte også et hjem og et miljø der musikken fikk leve videre.

Liv sammen med «Soleng brødrene»

«Barndomsheimen»

En vakker forbindelse mellom Liv Rundberg og Kåfjords lokalhistorie finner vi i sangen «Barndomsheimen».

Diktet ble skrevet av Erland Rundberg, født i Kåfjord i 1917. Diktet handler om lengselen tilbake til barndomsheimen ved Kåfjorden – til fjellene, fjorden, måkene, huset og moren ved rokken.

Liv Mæsel Rundberg laget melodien til diktet.

Dermed fikk Erlands ord om barndomsheimen en melodi som gjorde at teksten kunne leve videre som sang.

Det er kanskje noe av det fineste en kulturarbeider kan gjøre:

Å ta vare på noe som allerede finnes, gi det nytt liv – og sørge for at neste generasjon får høre det.

Utmerkelser

Det omfattende arbeidet hennes ble etter hvert også lagt merke til utenfor Kåfjord.

I 1997 mottok Liv Troms fylkeskommunes kulturpris. Kåfjord kommune har også Liv Rundberg som mottaker av kommunens kulturpris i 1982.

I 2011 ble hun tildelt Kongens fortjenstmedalje for sin innsats. Det norske kongehus registrerer tildelingen 14. november 2011 til Astrid Liv Kristine Mæsel Rundberg, rektor, Birtavarre.

Da hun fikk telefonen om medaljen, trodde hun først at det måtte være noe galt. Fylkesmannen brukte hele navnet hennes – noe nesten ingen gjorde til daglig. Hun ble både overrasket og litt beskjemmet.

For Liv mente selv at mange andre også hadde gjort en stor innsats for kulturlivet i Kåfjord. Det sier kanskje også noe om henne. Hun så aldri ut til å betrakte kulturarbeidet som sitt eget prosjekt. Hun så det som noe man gjorde sammen.

Pensjonist – men ikke ferdig

Da Liv gikk av som kulturskolerektor i 2012, var det etter rundt 40 år med arbeid i Kåfjord. Men, å gå av med pensjon betydde ikke nødvendigvis å slutte med kultur. For mennesker som Liv Rundberg er kultur vanskelig å legge fra seg.

Hun hadde blitt en del av Kåfjords kulturliv – og kulturlivet hadde blitt en del av henne.

I 2016 ble hun blant annet nominert til Willy Oftedals Ærespris, en pris for mennesker som gjør en ekstra innsats for unge og ung musikk. Begrunnelsen trakk fram at hun gjennom mer enn 50 år hadde stått sentralt i arbeidet med å gjøre Kåfjord til et sted med et rikt kulturliv.

Et menneske som gjorde Kåfjord større

Når man ser tilbake på Liv Mæsel Rundbergs liv i Kåfjord, er det vanskelig å peke på ett enkelt prosjekt som hennes viktigste.

Det var summen : Koret, kirken, kulturskolen, tonetreff, ungdommene, generasjonskoret, Riddu Riđđu, de gamle samiske og læstadianske sangene, den kvenske og samiske kulturarven, konsertene, de unge som fikk stå på scenen og idretten. Og alle de menneskene som fikk oppleve at det de kunne og det de hadde å bidra med, faktisk betydde noe.

Hun kom til Kåfjord som innflytter.

Men etter hvert ble hun en av dem som var med på å definere hva Kåfjord kunne være. Hun var med på å gjøre kulturen til en del av kommunens identitet. Og kanskje er det nettopp derfor hun fortjener en plass blant menneskene som har satt dype spor etter seg i Kåfjord.

En kulturarv som lever videre

I dag er det lett å ta kulturlivet i Kåfjord for gitt.

Vi har kulturskole, festivaler, kor, konserter, kulturhus, kunstnere og et stort mangfold av kulturelle uttrykk. Men slik har det ikke alltid vært, noen måtte begynne. Noen måtte samle mennesker. Noen måtte tørre å satse på barn og ungdom. Noen måtte se mulighetene når pengene var få. Og noen måtte forstå at Kåfjords forskjellige historier – den norske, samiske og kvenske – ikke behøvde å stå mot hverandre, men kunne møtes i musikken.

Liv Mæsel Rundberg var en slik person. Hun kom ikke til Kåfjord og blei en historisk person. Hun gjorde en jobb. Men hun gjorde langt mer enn jobben krevde. Derfor kan Liv Rundberg med god grunn beskrives som en av de menneskene som gjorde det lille ekstra – så mange ganger at det til slutt ble noe stort.

Og kanskje er det nettopp slik lokalhistorie skapes. Ikke bare av de store beslutningene og de store navnene, men av mennesker som gjennom et langt liv møter opp, engasjerer seg, får andre med seg – og aldri helt slutter å tro på at noe kan bli litt bedre.

Liv Rundberg satte ikke bare musikk til Kåfjord. Hun var med på å gi Kåfjord en kulturell stemme.

Denne artikkelen er utarbeidet med bistand fra ChatGPT.

De kom for noen år – minnene ble for livet

Gjennom historien har mange lærere, leger, prester og andre kommet til Nord Troms og Finnmark for å arbeide i noen år. Mange kom sørfra, fra steder og miljøer som på mange måter var svært forskjellige fra det de møtte i Olderdalen og andre bygder i Nord Troms.

For dem var dette ofte et møte med en ny verden. De kom til fattige samfunn, langt mot nord, med fjellene, fjorden, det arktiske klimaet.Små bygder der folk kjente hverandre og var avhengige av hverandre. De møtte også en befolkning med sine egne tradisjoner, språk, historier og måter å leve på.

Det som har fascinert meg mest, er hvordan disse menneskene opplevde møtet med hjemkommunen min, Kåfjord. Hva tenkte de da de kom hit – til en kommune og et samfunn så langt fra det de kjente fra før? Hva overrasket dem, og hva gjorde sterkest inntrykk? Hvordan opplevde de menneskene de møtte på skolen, på arbeidsplassen og i hverdagslivet?

Og kanskje aller mest: Hva tok de med seg videre etter årene i Kåfjord. Hvilke minner, opplevelser og historier fra livet her nord ble med dem videre i livet?

Noen fant sin livsledsager her og valgte å bli værende i Kåfjord. Flere av dem har siden gjort en formidabel innsats for kommunen og lokalsamfunnet. I den anledning vil jeg særlig trekke fram to personer: Liv Rundberg og Valborg Mørch Soleng.

«Kvinnen som satte Kåfjord på kulturkartet»

Som nyutdannet helsesøster kom Valborg til Kåfjord i 1931. For Valborg var dette:

«Drømmen om eventyrlandet i nord»

 Fysioterapauten og legefruen Ragnhild Wirsching skrev boken «Optimisme og Harde tak». Om livet i Olderdalen.

«Jeg tenker fortsatt på Olderdalen med stor glede. Årene nordpå gav meg et nytt perspektiv på livet, noe som har fulgt meg siden»

Og til alle dere andre :

Takk for at dere kom nordover til kommunen vår.
Takk for kunnskapen, engasjementet og omsorgen.
Og takk for alle minnene dere etterlot dere.

…………………………………

For noen dager siden fikk jeg en melding, der det sto:

«Hei Svein Arild! Jeg kjenner deg ikke, men jeg leser Olderdalen-bygda vår. Du imponerer meg som lokalhistoriker. Gratulerer med Kåfjord kommunes kulturpris 2025! Mitt navn er Gerd Halstensen, 82 år, bor i Sørumsand, 4 mil øst for Oslo. Jeg var lærer i Olderdalen 1966-68, og hadde din bror Arnfinn som elev. Nå er disse folka 67 år og pensjonister».

Det er slike henvendelser som gir meg både glede og inspirasjon til å fortsette arbeidet. Hver gang noen tar kontakt for å fortelle en historie, dele et minne, sende et gammelt bilde eller bidra med en opplysning fra tidligere tider, føles det som om en liten bit av vår felles historie blir hentet fram fra glemselen. Det er nettopp disse bidragene som gjør lokalhistorien levende – og som minner meg om hvor mye historie som fortsatt finnes i menneskers minner, bilder og fortellinger.

Gerd Heimdal i 1966

Gerd Halstensen i 2025

Gerd har sendt meg en rekke flotte bilder fra tiden i Olderdalen. Med hennes tillatelse deler jeg dem her, til glede for alle som har minner fra denne tiden.

1.klasse Olderdalen skole 1966/67. Vi ser fra venstre bak: Edel, Eva, Solveig, Mona, Kirsten Lyngmo og Berit. (Reidun var ikke på skolen den dagen.) Foran fra venstre: Sigmund Steinnes, Tommy Olsen, Ernst (Ravn) Hansen, Ove Aasli, Arnfinn Soleng og Petter
Her er to bilder fra klasserommet. Den tomme pulten tilhørte Kirsten Lyngmo, som var borte den dagen.
Fra klasserommet del to.

Fra venstre: Sigmund Steinnes, Tommy Olsen, Ernst (Ravn) Hansen, Ove Aasli, Arnfinn Soleng («Affa») og Petter.

Ellen, Vigdis Torunn og Randi

Første klassetur med frøken Gerd Heimdal, 1.klasse Olderdalen skole 1966-67

Edel og Vigdis

Randi Lyngmo

Skidag ved Olderdalen skole.

Dommere og tidtakere er på plass.
Arnfinn Soleng er klar for hoppkonkuransen.
Bodil
Tore på startstreken.
Arne, Hans Petter og Trygve.
Jonny
Ruth-Svanhild og Ruth-Marie
Eva

Usikker, men jeg ser en Lyngmo midt i bildet. Ellers ser vi utvidelse av det gamle Herredshuset.

Skøytedag ved Olderdalen skole

Leif Arne
Ragnhild og Margot.
Beate og Wenche
Torbjørn, Arnstein og Wenche.

17.mai feiring i Olderdalen

På 1960-tallet startet 17. mai med det tradisjonsrike «skrammeltoget». Gerd minnes spesielt Reidar Lillevik, som kjørte rundt med traktoren mens det ble slått på store bensinfat. Slik ble folk vekket til liv og gjort oppmerksomme på at den store dagen var i gang. Hun mener det var «Esso Kalle» sitt påfunn.

Flaggbærere Rolf Petter og Arne
!7.mai feiring
Olderdalen Idrettsklubb har fått seg ny fane.

Diverse bilder fra Gerd Heimdals tid i Olderdalen

Randi, Bodil, Kari og Torunn

Eva og Ove Aasli

Juleavslutninga for 6. og 7.klasse Olderdalen skole.

St. Lucia

Verner, Per-Tore, Kurt, Terje og Tor.

Gunn, Beathe, Torunn, Reidun, Bodil, Kari og Bjørg.

Torstein, Otto, Emly, Oddrun, May-Tove og Ingeborg

Pikeklubben «Flittig»

Solfrid, Lisbeth, Astrid, Marit, Evy, Randi og Linda.

Tor Halvard Nilsens 14 års dag

Guttene oppe i høyre hjørnet er Tor Halvard Nilsen og Torstein Rismo. I sofaen sitter: May-Tove, Oddrun, Gunn Sigrid og Emely

Her har vi Tor Halvard Nilsen i en gammel kjørepels.

Men, hvem var Tor Halvard Nilsen? Spørsmålene var mange, noen husket litt, inntil Tor selv kom på banen:

Svein Arild Soleng:

«Bodde i Olderdalen fra 1963 til 1968..Bodde på Roa, og mine foreldre var lærere på skolen i Olderdalen..Min mor Hildur Nilsen, var skolekjøkken-lærerinne, og min far, Håkon Nilsen, var lærer i forskjellige fag, og hadde også framhaldsskolen.. Vi flyttet fra Olderdalen i 1968 og flyttet til Mo i Rana. Line Evensen hadde jeg som utøver i skolekorpset jeg dirigerte på Mo, og også i Mo Hornmusikk, så henne kjenner jeg godt derfra.. Beste kompisen min i Olderdalen var Arne Lindvall»

Arne Lindvall

Tor Halvard sendte meg noen bilder fra et skoletreff i Olderdalen i 2013

Fra venstre: Bjørg Rismo, Bodil Mathisen og Torunn Lillevik

May-Tove

Oddrun

Emily og Reidun

Diverse:

Karl Albrigtsen («Esso Kalle»), Birgitte Hansen og Rolf Petter Slettli. «Kalle» var tidlig ute med invitasjon til «Kameratkveld».

Gerd Heimdal, Karin og Per Pedersen

Det sies at bilder sier mer enn tusen ord… Takk til Gerd og Tor Halvard!

Olderdals-skøyta M/S «Klara» – T 11 KD

Av Håkon Bergmo

Olderdalingen Henrik Albrigtsen jr. er 96 år. Han bor i Tromsø på sine eldre dager. Han sendte meg et par tettskrevne ark som omhandlet 49-fotingen M/S «Klara», med registrering T11KD. Denne fiskeskøyta var velkjent i Olderdalen der jeg vokste opp på femtitallet. Den ble bl.a. brukt til å evakuere folk fra bygda høsten 1944, da tyskerne under sin flukt satte fyr på omtrent alt som var av bygninger i Finnmark og Nord-Troms. I «Register over merkepliktige norske fiskefarkoster 1954» står det at eier var Henrik Albrigtsen sr. m.fl. Antakelig var også olderdalingen Stefanus Pettersen medeier i båten.

Jeg har justert den tilsendte teksten litt her og der og prøvd å forklare enkelte maritime-tekniske uttrykk. Men i hovedsak er teksten slik den var. Les Henrik jr. sin beretning om det dramatiske «nesten-forliset» med «Klara» på linefiske utafor Kjøllefjord:

Olderdals-skøyta M/S «Klara» – T 11 KD

Den ble opprinnelig bygd som seiler, og var derfor ni fot dyp under vannlinja. Olderdalingen Henrik Albrigtsen sr. (far til forfatteren) kjøpte båten i 1926 da han var 26 år.

M/S «Klara» hadde først en Alfa motor, som i 1930 ble skiftet ut med en Bolinder. I løpet av 30-årene ble båten ombygget ved Olsens Verft i Bakkeby. Etter ombyggingen var båten godt utstyrt etter tidens krav.

Lugaren fremme hadde fire dobbeltkøyer, og lugaren bak – kahytten – hadde en dobbeltkøy og to enkeltkøyer. Byssa var bak styrehuset, og nedgangen til kahytten var bak byssa. Motor-rommet under keisingen hadde nedgang fra styrehuset. Lagerrommet var mellom motorrom og lugaren. To daviter og egnerhuset ble montert etter behov for drifta. Under drift bodde skipper, maskinist og bestmann i kahytten, resten av mannskapet bodde i lugaren.

Nesten-forlis med M/S «Klara»

Vinteren 1947 var M/S «Klara» på linefiske, med Kjøllefjord som stasjon. En dag denne vinteren var «Klara» på vei ut for å trekke linebruket, og å sette nytt. Med som mannskap var følgende: Henrik Albrigtsen sr. er skipper, Mikal Hansen er maskinist, Arne Eriksen er bestmann. Øvrig mannskap: Arthur Soleng, Arvid Albrigtsen, Henrik Albrigtsen jr., Johan Johnsen, Anton Bergheim.

Arbeidsfordeling var:

Arthur og Henrik jr. delte på jobben i KORTA. («Korta» ombord i en fiskebåt er åpningen eller stedet i skutesiden (rekka) der fiskeredskap og fangst hales inn.)

Arne og Arvid delte på BAKHANDA. (Ombord i en fiskebåt betyr det å stå i «bakhanda» at man har som oppgave å hjelpe til med å dra, styre eller kveile opp fiskeliner eller garn bak den personen som trekker hovedredskapen.)

Vi holdt på å trekke lina. Det tok ca. 10 timer. Etterpå skulle ferdig-egnet line settes før vi gikk opp til land. Johan og Anton skulle egne ferdig resten av lina i egnerhuset, og bløgge fisken.

Været var elendig. Det var masse vind og strømskavvel, snøkav og dårlig sikt. Plutselig ropte skipperen: – Hold dokker fast! Jeg holdt på å surre linestamper på dekket og kunne se en enorm vegg av strømskavvel komme veltende over båten. Jeg grep tak i et eller annet solid feste og holdt meg godt fast.

Arthur sto i korta, og Arvid satt i bakhanda. Arvid ble lammet av sjokk, og resten av sesongen måtte Arne ta jobben i bakhanda alene.

Den enorme strømskavvelen passerte og «Klara» klarte å rette seg opp igjen. Årsaken til at det tross alt gikk bra var at skøyta opprinnelig var bygget som seiler og var derfor 9 fot dyp. Det var vanlig at nedgangen til maskinrommet på disse båtene var på begge sider av keisingen gjennom dører. Men på «Klara» etter ombygging på Olsens Verft var nedgangen til maskinrommet fra styrehuset som sto på bakken på akterdekket. Dette var høyere enn arbeidsdekket, og vannet fosset derfor ikke så høyt.

Resultatet av dette «nesten-forliset» var at bare Henrik jr. og Mikal fortsatte som fiskere. Resten av mannskapet fant seg yrker på land etter at de var ferdig med sesongen.

– – –

Jeg var på sykehjemmet i Birtavarre og besøkte far min, skipper Henrik Albrigtsen sr. i 1994, kort tid før hans død. Det første han sa da jeg kom gjennom døra var: – Husker du da storbåra kom, gutt? Etter dette oppholdet hos min far besøkte jeg Arne Eriksen som var på samme sykehjem. Da jeg kom inn til Arne sa han: – Husker du Henrik da storbåra kom? Så ble det noe prat om det

Da tenkte jeg at når de lå og tenkte på dette mens de ventet på slutten av livet, så måtte det ha vært en skremmende opplevelse.

Jeg ble etter denne turen opptatt av å skaffe meg nytt yrke og hadde ikke «nesten-forliset» vinteren 1947 så mye i tankene. Jeg reiste sørover 3. september 1949 og skrev under en kontrakt som læregutt ved Wichmann Motorfabrikk. Det ble starten på en ny tilværelse. Senere ble det utdanning ved ingeniørhøgskole og universiteter.

Henrik Albrigtsen jr.

Video laget til Kåfjord kvenforening

Filmen er produsert av Jørn Holm AS på oppdrag fra Kåfjord kvenforening. Videoen består av både eget og innhentet materiale fra ulike kilder.

Blant annet får vi høre et utdrag fra et intervju fra 1973 med Mons Peder Gundersen (1897–1979) fra Birtavarre. I filmen fortelles det også om hvordan navnet Birtavarre oppstod.

Trykk på bildet under for å få fram videoen, start deretter videoen i full størrelse.

Til ettertanke

Plakaten fra bussen.

På bussen til Tromsø sentrum i dag ble jeg møtt av en rekke plakater med teksten:

Din jævla same
Mine farlige fordommer.

Nederst på plakaten stå det:

«Tromsø kommune ønsker å bidra til bevissthet og ettertanke rundt språkbruk. Sett en strek over hets og diskriminering mot den samiske befolkningen.»

Jeg tenkte at dette var et godt initiativ. Språk kan såre, og ord kan sette spor. Men samtidig begynte jeg å tenke på mitt eget første møte med Tromsø.

Det var i 1962. Jeg var ung, kom fra Olderdalen og skulle finne min plass i byen. Jeg snakket dialekten min, kledde meg kanskje ikke helt etter datidens ungdomsmote – og jeg oppførte meg sikkert litt annerledes enn byungdommen.

Nesten daglig fikk jeg høre ord som «bone», «finnlugg», «fjellfinn» og «kvenfan».

I dag ville mange av disse ordene blitt oppfattet som klart nedsettende. Den gangen opplevde jeg dem nok først og fremst som erting. Jeg tror ikke alltid det var vondt ment. Ofte var det kanskje bare ment som en spøk.

Verst var det på arbeidsplassen. Der ble jeg stadig minnet på at jeg var «han fra Nord Troms». Kanskje lo jeg med, kanskje lot jeg som ingenting. Men ord gjør noe med oss, også når de blir sagt med et smil.

Jeg ble aldri noen ordentlig «Tromsø-væring».

Kanskje var det heller ikke meningen.

For jo mer jeg opplevde Tromsø, desto sterkere ble tilhørigheten til stedet jeg kom fra. Jeg ble faktisk bare enda mer glad i hjemkommunen min.

Derfor gjorde plakatene på bussen at jeg stoppet opp og tenkte. Fordommer handler ikke bare om store og alvorlige ord. De kan også gjemme seg i fleip, erting og kommentarer som «bare var ment for moro skyld».

Og kanskje er det nettopp derfor det er viktig å snakke om dem.

For vi vet aldri helt hvor mye et ord kan bety for den som må høre det – eller hvor lenge det kan bli sittende fast.

Det jeg opplevde i Tromsø tidlig på 1960-tallet gjorde meg ikke bitter. Jeg har hatt ett godt liv i Tromsø.

Kvenene

Mye interessant om livet rundt Lyngenfjorden finnes også i andre bygdebøker. Her har jeg hentet noen opplysninger fra Håvard Dahl Bratreins Karlsøy og Helgøy bygdebok, bind II, år 1700 til 1860, utgitt av Karlsøy kommune i 1990.

Kvenene, de finsktalende innflyttere fra Nord-Finnland og Nord-Sverige, har vi såvidt møtt før. Det var 1700-tallet som blei den første store innvandringstid til Nord-Troms. Til vårt område kom de aldri i noe stort antall. Vi møter dem bare unntaksvis i skattelistene, i form av et tilhengt «kven», i 10—12 tilfeller spredt utover århundret, og spredt utover i bygdene, Endel av disse var tjenere med korte opphold. Typisk var kvenen Jakob Nyenstedt, opprinnelig Torneborger som hadde reist rundt med kjøpmannsvarer på Nordkalotten, I 1723 kom han ned «fra fjellet» til Svendsby for å fiske en sesong, og vendte så tilbake til «Kvenland». I 1725 var han tilbake i Lyngen, der han seinere bosatte seg, Ca 1742 ser det ut til at han oppholdt seg på Slettnes, hvis det da ikke var tale om en annen Jakob Nyenstedt.

Heller ikke til Ullsfjord kom det mange. Det kunne dreie seg om et par familier, den første i 1711. I 1744 var det fortsatt bare en familie, især knytt til Bergenes.

Det var Lyngen som blei kvenenes hovedbase, med innvandring allerede under den store nordiske krigen, tidlig på 1700-tallet.  Hit kom de i så stort antall at de satte preg på bygdekulturen og de sosiale forhold. I 1711 er det oppgitt 1 kvenfamilie i Lyngen, i 1718 er det oppgitt 4, i 1720 er det 6 familier. Og i 1744 viser skattelistene 13 kvenfamilier mot 24 samiske, foruten 2-3 norske eller svenske.

Foruten at kvenene brakte med språket, kom også andre kulturtrekk som sauna (badstue), pirtti (røykstue), kvenhesje, bakerovn osv. Samtida oppfatta kvenene også som bedre jorddyrkere enn samene, og de har trulig betydd mye for innføring av korndrift i Lyngen.

I 1738 sier således et tingvitne: «kvenene nærer seg allerede med fiskeriet som våres egne innfødte (samer), dog har de bedre vitenskap til at dørke deres enn våres egne finner». Og i 1744 sies det: «disse såkalte kvener skal være dugelig til jordrydning og jordavling enn ellers de ordinære finner». Det blei derfor bestemt at kvenene skulle skattlegges som nordmennene, visstnok allerede i 1730-åra. Deres jorder skulle også skyldlegges og betale landskyld.

Men samtida anså dem også som meir stridbare enn sjøsamene. I 1738 klaga de geistlige over stor selvrådighet inne i Lyngen, og i 1748 blei Lyngsværingene karakterisert som et «vankunnig og gjenstridig folk». Mye tyder på at det især var kvenene som gav årsak til denslags utsagn. En av de mest berykta i så måte var Mikkel Kven (Mikkel Nilsen Pelleg) i Storfjord, som stadig var utsatt for rettsforfølgning på tinget ute i Karlsøy, for sine mange «misgjerninger»

Kvenene i Lyngen blei etterhvert ei viktig folkegruppe. Et par som slo seg ned, var handelsborgere fra Torneå. En av dem var den omtalte Mikkel Kven, som etablerte den første handel i fjorden ca. 1720, med basis både i Bergenhandel og markedshandel i Skibotn, og med forretningsforbindelser til kjente handelsborgere i Torneå. En av hans sønner fortsatte handelen, en annen ble lærer og klokker. Dermed har vi konturene av en kvensk overklasse i fjorden, ved siden av den norske.

Fortviler etter tyveri av 30 år gammelt samisk kunstverk

STJÅLET: Manndalsgrena som Kåfjord kommune hadde gitt som gave til Universitetssykehuset i Tromsø. Svein Arild Soleng håper saken løser seg.Grafikk: Alf Anders Berg Grønnli / NRK

På halvannet minutt skar den maskerte tyven ned det unike samiske teppet og spaserte ut. Nå spørres det om overnaturlige krefter må til for å få teppet tilbake.

Loga sámegillii.

Da Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) fikk nytt bygg i 1991, ga Kåfjord kommune en tradisjonsrik manndalsgrene i gave.

I sommer ble det unike teppet stjålet midt på lyseste dagen.

På bare et halvannet minutt skar den maskerte tyven ned teppet og spaserte rett ut hoveddøren igjen.

– Det er tydelig ut fra overvåkningsbildene at personen vet hvor kameraene er, da de blir unngått. Videoen viser noen som kommer inn, skjærer ned teppet og er ute igjen, sier Jonar Nikolay Kristensen, medlem av sykehusets kunstkomité.

Jonar Nikolay Kristensen, medlem i kunstkomiteen ved UNN.

Hendelsen ble også observert av et vitne som meldte fra til sykehusets sikkerhetspersonell dagen etter hendelsen.

– Saken ligger hos juristen på UNN og blir anmeldt til politiet, sier Kristensen.

Les også Kunsttyveri på UNN: – Forferdelig

– Trist at vår gave er blitt stjålet

Den avdøde kunstneren Anna Salo har vevd grena. Nå er det bare remsene igjen av filt som henger på veggen.

– Det er veldig trist at vår kulturgave som er gitt i god hensikt er blitt stjålet. Den har hengt på sykehuset i over 30 år, sier Kåfjord-ordfører Bernt Eirik Isaksen Lyngstad (Ap).

– Hvis noen prøver å omsette den så må det bli oppdaget. Det er et helt spesielt produkt, et stort teppe som er håndvevd, sier ordføreren.

Han ønsker at kunstverket blir returnert dit det hører hjemme.

– Jeg håper at det blir funnet og blir hengt på plass igjen på sykehuset.

Ordfører i Kåfjord kommune Bernt Eirik Isaksen Lyngstad.

Isaksen Lyngstad forteller også at de vurderer å låne ut en annen grene til UNN.

De har en grene hengende på legekontoret i Birtavarre som er aktuell.

– Vi har diskutert internt om vi kan låne ut denne midlertidig.

Gammel samisk vevtradisjon

Manndalsgrena er en samisk håndverkstradisjon som har eksistert i hvert fall siden 600-tallet.

Senter for nordlige folk i Manndalen opplyser at grena var en viktig handelsvare. Samene pleide å bytte den mot andre varer på markeder.

Manndalsgrena blir vevd stående. Vanligvis veves slike grener sittende.

– Renningene må være tett i tett slik at grena blir fast. Saueull inneholder lanolin, som er et naturlig fettstoff. Dette legger seg som en en hinne rundt ullhårene, slik at teppet blir vannavstøtende, sier Lisa Vangen i Senter for nordlige folk.

På nordsamisk kalles teppet rátnu. Det ble brukt som teppe ved overnattinger og brukes den dag i dag som et dørheng på lavvo.

Vevtradisjonen er foreslått til Unescos kulturarvliste.

Spør om noen har spesielle evner

Flere i Kåfjord er svært fortvilet over tyveriet, og saken vekker engasjement på sosiale medier.

I kommentarfeltene blir det blant annet spurt om det fortsatt finnes folk med spesielle, overnaturlige evner som kan få kunstverket returnert.

NRK har vært i kontakt med flere som har kommentert slikt, som opplyser at det bare var ment som en spøk.

Svein Arild Soleng fra Olderdalen i Kåfjord. Han forteller at han selv har opplevd at det finnes noe mer mellom himmel og jord, men tror bygda raskt vil veve et nytt teppe dersom det stjålne kunstverket ikke dukker opp.

En av dem som har engasjert seg lokalt, er Svein Arild Soleng fra Olderdalen. Han synes hendelsen er trist.

– Men kjenner jeg folk i Kåfjord rett, tar det nok ikke lang tid før de sørger for at en ny grene kommer på plass. Det er slik vi er, sier Soleng.

Soleng presiserer at han overhodet ikke snakker om sjamanisme, men at de har driftige vevere i bygda som nok vil veve en ny grene til sykehuset.

Likevel sier Soleng at han har opplevelser som tilsier at det finnes noe mer mellom himmel og jord.

Ordføreren: – Ikke den rette veien å gå

Ordfører Isaksen Lyngstad sier at også han har fått med seg kommentarene om de overnaturlige evnene, men mener at dette ikke er den rette veien å gå.

Manndalen i Kåfjord kommune.

– Det er klart at i mitt oppvekstmiljø i Kåfjord så er jeg vant til at det er noe mer mellom himmel og jord, men vi i kommunen har ikke lagt oss på den linja.

– Så vi håper at personen tar til fornuft og returnerer produktet, sier ordføreren.

Overvåker salgskanaler på nett

Jonar Nikolay Kristensen i UNNs kunstkomité sier de overvåker markedskanaler på nett.

– Vi følger med på blant annet Finn.no, og ser om noen prøver å selge det, sier han.

I utgangspunktet håper komiteen at de får det gamle kunstverket tilbake. De vil helst finne den gamle grena, i stedet for å erstatte den med et nytt kunstverk. 

Likevel er de innstilt på at det kan bli utfordrende.

– Hvis tyven får dårlig samvittighet og vil levere det diskret tilbake, så blir vi veldig takknemlige, avslutter Kristensen.

Artikkelen er blitt endret 7. august. NRK presiserer at det ikke blir påført fett, slik at den blir vannavstøtende. Saueull inneholder lanolin, som er et naturlig fettstoff, Det er dette stoffet som legger seg som en en hinne rundt ullhårene, slik at teppet blir vannavstøtende.

https://www.nrk.no/sapmi/kafjord-innbyggere-fortviler-etter-at-manndalsgrena-er-stjalet-1.17978847

Henrik Albrigtsen

Henrik og Sandra Albrigtsen

Ved å trykke på lenken kan dere høre Henrik Albrigtsen bli intervjuet på kvensk, et vakkert språk som mange av oss som er født like etter krigen husker med glede.

I intervjuet forteller Henrik om sitt liv. Han ble født på Ysteby i Olderdalen 19. juni 1895, og var 78 år gammel da intervjuet ble gjort. Han deler minner fra en tid da fiskerne rodde båtene sine ut på havet. Den tiden er forbi, forteller han, for nå er det motorene som driver båtene framover.

Intervjuet er et verdifullt vitnesbyrd om en tid da kvensk var et levende språk i bygda.

https://www.facebook.com/reel/1402439630998304