Erik Johnsen

Predikant Erik Johnsen, Manndalen

1844 – 1941

Av Øyvind Fossen

Predikant i den læstadianske menigheten.

Mange steder i vårt land finner vi personligheter som raker opp over det alminnelige og står som lys og fyrtårn i tiden. En av disse var Erik Johnsen, Manndalen.

Han var født i Manndalen, Kåfjord i Lyngen den 1. November 1844. Selv har han oppgitt sin fødselsdato til Allehelgensdagen 1842, mens Lyngen kirkebok viser 1844. Hva som er det riktige er ikke godt å si, for veiene til kirken den gang var lange og besværlige.

Erik Johnsen lærte å lese da han var en ungdom. Han fortalte selv at det var en prest som var på tur i bygda som viste ham stor A. Han var da omkring 12 år. Dette gav støtet til at han tok lesingen alvorlig. Han lærte fort å lese og siden slapp han ikke boken. Da han som nittenåring sto til konfirmasjon kunne han hele det Nye Testament utenat. Han arbeidet på gården hjemme i Manndalen eller Dalen og da faren døde tidlig var det han som måtte ta seg av gårdsstellet. I tillegg var han hvert år var med på Lofotfiske og det ble sagt at han var en dyktig høvedsmann.

Anne Kathrine Bakkemo, født 7. Februar 1848, ble Eriks ektefelle og støtte gjennom hele livet. Sammen fikk de 8 barn, deriblant bestefar Peder H. Eriksen.

Ved 20 års alderen møtte han kristendommen i ny form ved noen læstadianske talere som kom til Lyngen fra Karesuando. Læstadianismen har sitt navn fra den svenske presten Lars Levi Læstadius fra svensk Karesuando, på grensen til Finland, etter den vekkelse som kom med ham. Læstadius hadde flere medarbeidere og noen av disse kom også til Lyngen. Erik Johnsen kom i stor sjele- og syndenød ved å høre på disse og etter en tids kamp og strid i bønn, kom han til fred med Gud.

Det var ganske rimelig at Erik Johnsen med sin innsikt i Guds ord og sin skarpe tanke ble ført videre til Læstadius og Luthers skrifter. Dette ble bestemmende for hans syn. Den litteratur som han oftest nevnte og siterte i sine taler var Luthers store kirkepostille, Luthers fortolkning til Galaterbrevet, Konkordieboken, Augustana, Luthers store katekisme, foruten Læstadius prekener. Av Læstadius prekener var det flere oversettelser både til svensk og norsk, men Erik Johnsen var sjelden fornøyd med disse oversettelser.

Erik Johnsen (Sittende) sammen med sin sønn Erik Eriksen.

Som taler var han selvstendig; det han gav var hans eget og det var klart og ekte. Det var først etter oppfordring fra eldre kristne at han begynte å holde forsamling og senere tale selv. Så reiste han rundt i bygdene og holdt oppbyggelser. Læstadianerne, som disse kaltes, var opprinnelig ingen venner av kirken og prestene. De betraktet sin egen forsamling som den egentlige menighet og var ikke fornøyd med kirkens kristendom. Og Erik Johnsen kunne nok av og til uttale sin betenkelighet om kristendommen, særlig hvordan den ble praktisert sørpå. Men som den strenge lutheraner han var, satte han i virkeligheten kirkens embete meget høyt og likeså kirkens orden.

At han allikevel ble kirkens venn skyldtes først og fremst daværende sokneprest Hansen i Lyngen (statsråd Stuevold-Hansens far). Han bad Erik Johnsen om å holde skriftetale for seg i kirken. Erik Johnsen var villig og holdt skriftetalen og senere ble det et godt samarbeid mellom dem. Erik Johnsen ble kirkens venn og det ledet ham alltid til kirken. Ja, selv i de senere år, i de store kamptider, da flere hevdet at en ikke skulle høre å de liberale prestene, så holdt Erik Johnsen fast på sitt syn for det hellige presteembetes skyld. Ikke slik at Erik Johnsen vek bort fra sannheten. Han var selv tilstede på det store møtet av bekjennelsestro prester og lekmenn i Calmeyers gatens misjonshus i 1919. Der talte han til den store forsamling. Han talte på lappisk og hans nærmeste medarbeider, Nils Larsen, Løksund i Skjervøy, oversatte til norsk. «Aftenposten» omtalte ham dagen etter som Erik Lyngen. Forså vidt var det vel riktig. Det var bare en Erik Lyngen og det var han, – kjent som han var fra Lofoten til Vadsø.

Det sies om denne talen at den var kvass og at Erik Johnsen hadde bedt Nils Larsen om ikke å oversette alt ordrett dersom han syntes at talen ble for kvass. Men det ble nå ikke tilfelle. Til en prest sa han en gang: «Eg ska fortelle deg om din tro. Den er som en sky på himmelen. Når det er sønnavind farer den mot sør og likeså fra øst til vest og fra vest til øst«. Han kunne være svær til å refse prestene av og til i sine taler, særlig når teksten gav høve til det, f.eks. Luk. 1, 57-79. Han sa noen ganger at læstadianerne bare holdt fast ved kirken for barnedåpens og nattverdens skyld.

Ved 50 års alderen lærte han seg finsk og siden talte han også finsk på de steder hvor en ikke forstod lappisk. Han reiste også i den svenske lappmarken og ble i en årrekke knyttet til Svenska Kyrkans Misjon i Lappmarken. Like siden Læstadius dager var det svenske kongehus sterkt interessert i Lappmarken og en av prinsessene opprettet en misjon blant lappene. I denne misjonsgren var det Erik Johnsen virket i mange år og det var liksom et språkfellesskap i store deler på begge sider av grensen.

Erik Johnsen talte allikevel helst på lappisk, som var hans morsmål. Han lot en annen tolke til norsk eller finsk, alt etter som tilhørerne kunne forstå. Han kunne avbryte og rette på tolken, med de ord som han fant mer heldige. Han klandret av og til sine medarbeider for at de holdt for lange taler. Det sies at Nils Larsen engang talte i 4 timer over det ord: «Salige er de som hører Guds ord og bevarer det». Han sa at mange ikke kunne følge med og huske det som ble sagt. Men Erik Johnsen talte selv som regel 2-3 timer og ikke under to, unntatt når han holdt skriftetale. Skriftetale holdt han alltid stående, som regel en halv time. De hadde liksom fått hevd at han skulle holde den og han gjorde det gjerne.

Selv om han etterhvert ble en gammel mann, var hans røst å høre fra Lofoten til Vadsø. I de senere år reiste han enda mye og holdt forsamling alle steder hvor de ba om det og så sent som i 1940 holdt han enda taler på over 2 timer. Erik Johnsen så nok liten og uanselig ut, men han hadde et par lysende øyne. Det rette inntrykk fikk en heller ikke av ham før en fikk se ham på talerstolen. Talerstolen på Skibotn bedehus var en skolepult og der tok Erik Johnsen alltid trøyen av seg og satte seg til å holde forsamling. Han reiste seg mens de holdt bønn og mens han leste teksten og så satte han seg ned igjen og tok til å tale.

Predikant Erik Johnsen

Denne kirkelige retning blant læstadianerne som Erik Johnsen var leder for, hadde sitt viktigste forsamlingssted på Skibotn. Det var ellers sedvane å holde et sommerstevne i Lyngen kirke omkring St. Hans og året etter forsamling på Skjervøy. På Skibotn var det stevne i november når det var marked. Bedehuset på Skibotn var ikke stort, men når en pakket seg sammen kunne det romme omlag 400 mennesker. Da satt folk på benker uten rygg – pakket sammen som sild i tønne. Verst var det når det skulle holdes nattverd. Da ble det satt tre benker i firkant og folk satte seg på benkene og det ble forrettet fra et bord inntil veggen. Det tok selvfølgelig tid å meddele 3 – 400 mennesker på den måten, men det gikk stille og sømmelig for seg.

Etterhvert kom det tanker om å utvide bedehuset med et tilbygg og få det innviet til kirkelig bruk, slik at det kunne holdes barnedåp der, for det var lang vei til kirken i den tid. Erik Johnsen støttet tanken og var straks villig til å gå i gang.

Med hjelp av biskopen i Hålogaland ble det ordnet med tillatelse til å føre opp et tilbygg og biskopen innviet huset til kirkelig bruk sommeren 1931. Etter at biskopen hadde vigslet huset, sa han til Erik Johnsen: «Stig nå opp på den prekestol som framfor noen er din egen og tal til oss«. Erik Johnsen talte så i to timer over Jesu dåpsbefaling. Sommeren 1937 ble også bedehuset i Birtavarre innviet til kirkelig bruk. Det var omtrent like stort som bedehuset i Skibotn.

Det hendte ofte på de store forsamlinger at det kunne være 4 – 500 nattverdsgjester på en gang. I Skibotn hendte det at det ble tegnet inn omlag 300 på en dag og så ble de gjenværende tegnet dagen etter.

Erik Johnsen talte ved stevnene som regel en gang hver dag. Når han var ferdig med sin tale gikk han inn i sin stue og la seg på sengen for å hvile en stund. Men straks var det mange som flokket seg om ham og ville spørre ham om ett og annet. Han var alltid lydhør og hadde mange både kvasse og snurrige svar å gi. Ofte var det også en ren fortsettelse og videre forklaring av den talen han nettopp hadde holdt og spørsmål i forbindelse med den.

Det ble fortalt at da Erik Johnsen og presten møttes i en bygd, var det en mann som ville ha nattverd fra presten. Imidlertid hadde ikke presten tatt med kjole og sakrament, for han skulle bare være en dag og hadde ikke ment å meddele noen. Mannen klaget da overfor Erik Johnsen dette forholdet, men Erik Johnsen svarte » Hadde du hatt større hunger, så hadde ikke veien til kirken vært så lang». Og med dette måtte mannen gå. Det ble visselig sagt at Erik Johnsen alltid var til stor hjelp for presten. Han tok fram de gode sidene og talte vel om presten. Det var ikke alltid at presten fortjente det, men Erik Johnsen elsket freden i menigheten. Ett av de ord som han oftest minnet om var det å bevare Åndenes enhet i fredens samband, Ef. 4,3.Klikk her for E.F.4,3 Og nettopp fordi han var så sterk, så greide han dette bedre enn noen. Han gledet seg også over at det hadde lyktes gjennom mange år å bevare denne Åndens enhet i hele denne menighet, som strakte seg fra Lofoten til Vadsø. Ikke det at veien alltid var så grei, men han reiste mye og hadde god beskjed om hvor nettopp han skulle reise og hva han skulle tale om. En gang sa han: «I år skal jeg reise dit og dit og der skal jeg tale om barnedåpen og nattverden». Et annet år hadde han et annet program. Han talte gjerne om barna og barneoppdragelsen, om barnehjertet, hvor åpent det var for Guds ord og hvor nødvendig det var å lære barna om Gud. Han fortalte at han hadde holdt 13 barn til konfirmasjon, deriblant 7 av sine egne. «I særdeleshet min kone», sa han engang, «lærte barna om Gud». Det var så stort at den gamle hedersmann hadde råd å si det, i særdeleshet min kone og da må man tenke på det ord som vel er altfor lite påaktet i ekteskapet: «Kappes om å hedre hverandre», Rom. 12, 10. Klikk her for Rom. 12.10

Slik holdt han sin menighet sammen, men han var heller ikke alene. Hvert år i november marked ble det tatt omlag 30 talere som skulle besøke forskjellige steder ved juletid. De reiste to og to sammen og mange var over 4 uker borte før de kom igjennom sin rute.

At denne kirkelige retning ikke var enerådende i dette strøk, viser Erik Johnsen allerede i første hefte av sine taler. Det kom ut i 1929 og der begynner han en lengre redegjørelse om den kristelige lære. Han holder et oppgjør med «Den førstefødte menighet» og med de såkalte «De gamle læstadianerne», som var sterkest representert i Finland. Hele denne redegjørelse bare fremhever Erik Johnsens strenge lutherske syn og linje.

Senere kom det opp en strid om det å holde søndagen hellig. Det kom en lov for Lofotfisket som tillot fiskerne å sette garn på lørdag og la dem stå søndagen over. Men denne lov gjaldt bare for Lofoten. Allikevel var det enkelte som praktiserte dette også for hjemmefisket. Men mange fiskere mente at det var synd å la garna stå over søndagen.

Erik Johnsen gav da ut et lite skrift hvor han hevdet samvittighetens frihet. Har du samvittighet til det, så var det godt. Han hadde selv i mange år rodd på Lofoten og aldri fisket om søndagen, for da var det tid for å hvile og holde forsamling. Men han fikk like mye fisk og mer enn de som også brukte søndagen. Han hevdet også at ingen går opp og tar ned rypesnaren fordi det er søndag, men lar dem stå åpne. Er det så imot ens samvittighet å la garna stå søndagen over, så skal en la være å sette dem på lørdag. Men dette ble opptakten til en strid som visst ikke enda helt har lagt seg.

I 1938 kom det på tale at Erik Johnsen burde fremmes for Kongens Fortjenstmedalje. Mange var usikre på hvordan han ville reagere og han ble da spurt på forhånd. Til dette svarte Erik Johnsen: «Det ville være storaktighet og hovmod å ikke ta imot Kongens ære». Det står skrevet: «Frykt Gud, ærer Kongen». Det ble da søkt og søknaden ble innvilget. Det var biskop Normann som overrakte den til ham og satte den på vesten hans. Og der har den sittet siden.

Erik Johnsen var glad og hyggelig, alltid i godt humør og kunne fryde seg over de små og dagligdagse ting. I sine prekener kunne han ofte være vittig. Han kunne tale om enkelte som ikke kom inn gjennom himmeldøren, fordi deres hode var for stort.

Og til samene kunne han si; at de kom ikke inn, dersom de skulle bære reinen med seg på ryggen. Han kunne tale om de «tillatelige synder» som om det skulle være noen synder som var tillatelige. Det var ikke hans mening, men at det var enkelte som gjorde visse synder tillatelige for seg, det var det han ville til livs. Han talte om de kristne, hvor lite det var av takk og lovsang blant dem. «Om vårmorgenen, med det samme dagen gryr og sola kommer fram, da hører en småfuglene synge overalt. Men nå er kanskje lufta blitt så kald at de små fugler ikke makter å synge ut Guds lov og pris. Er det så at kjærligheten er blitt så kald blant oss?» Og aller høyest kunne kan vel nå der han talte om den første kjærlighet. Den første kjærlighets virkning er denne: 1) Den lar ikke urettferdighet og synd være ustraffet og unnskylder ikke synden. 2) Den står imot alle falske lærere, ingen sprer Guds hjord som de. 3) Den første kjærlighets virkning er den at en er flittig til å tale Guds ord, til å formane, oppmuntre og styrke andre og advare mot urettferdighet. 4) Når den første kjærlighet er kommet bort, er de kristne blitt kjødelige, trygge og sikre og har sluttet å kjempe mot djevelen, verden og sitt kjød».

Rent mektig kunne han være når han av og til avsluttet sin preken med en alminnelig tilsigelse av syndenes forlatelse: «Og jeg vitner på Guds vegne for dem som frykter i sin samvittighet og ser sin mangelfullhet og tror seg å ha forlatt sin første kjærlighet, –jeg stadfester på Guds vegne etter vår Herre Jesu Kristi befaling en full syndenes forlatelse i Jesu navn og blod».

Erik Johnsen

Om Erik Johnsens humor vitner særlig en fortelling som denne: En finsk taler som reiste og holdt forsamling, talte om Marta og Maria.. Maria hevet han til himmelen, hun var salig, hun hadde valgt den gode del. Men Marta ble fordømt til helvete, der var hennes plass. Da denne mannen om kvelden kom dit han skulle bo, var det ingen mat satt fram og ingen varme. Taleren undret seg, men måtte gå og legge seg uten mat. Det samme gjentok seg om morgenen, ingen mat var satt fram og ingen varme. Han ble arg og spurte hvordan dette hadde seg at han verken fikk mat eller varme. Husfolket svarte da bare: «Ja, det er hun Marta stakkar, hun har vært i helvete siden i går kveld. Du må hente henne opp igjen». Og da fikk pipen en annen lyd. Han måte gjøre det godt igjen og han talte aldri mer over den teksten. Erik Johnsen lo hjertelig hver gang han fortalte historien.

Enkelte steder i de læstadianske forsamlinger var «rørelser» (finsk: Liikaatuksia») betraktet som et sikkert kjennetegn på åndelighet. Virkelig «rørelse» som folk sørpå forestiller seg den og som helst de finske talerne la opp til, tilhører en forgangen tid. Etter at Erik Johnsen overtok roret ble det mindre av rørelsen, i hvert fall i de forsamlinger hvor han var kjent.

Han hevdet med styrke at rørelsen ikke hadde noe verd til frelse. Rørelsen er heller ikke noe sikkert kjennetegn på de sanne kristne. Erik Johnsen talte ofte imot det at folk skulle tro at de var kristne og hadde fått del i det levende brød om de kom i rørelse og tok hverandre om halsen og ba om forlatelse. Eller om de på grunn av rørelsen gikk i forsamling, endog til nattverden, dermed var det ikke sikkert at de hadde fått del i det levende brød. Men sikre tegn på å være Guds barn er å erfare Den Hellige Ånds nådevirkning i sitt hjerte. «Et sønderbrutt og sønderknust hjerte vil du o Gud ikke forakte». Men den rørelse som er Åndens rørelse i hjertet den merkes også andre tider og andre steder enn i forsamlingen. Den merkes også når en er alene, når en er stille for Gud i bønn og betraktning av Guds ord. Dette er også ifølge Paulus ord, at han hadde talt mer i tunger enn noen annen, 1. Kor. 14, 18 – 19. 
Klikk her for 1. Kor. 14, 18-19 I de seneste årene tok Erik Johnsen alltid avskjed med forsamlingen siste gang han talte ved de enkelte stevner. Han kunne si omtrent som så: «Jeg er blitt gammel og det er kanskje siste gang jeg taler til dere». Og enkelte begynte å gråte og komme i rørelse. Men Erik Johnsen bryter av og sier: «Så var det dette huset, vi må få tak i mer penger». Og så var det slutt med rørelsen med en gang. Han ønsket ingen rørelse i den forbindelse.

Til avskjed hadde han alltid et personlig godt ord til alle og enhver og en hilsen til dem som ikke var tilstede.

Nå er det over sytti år siden den gamle kjempen la ned reisestaven. Han døde fredfullt den 12. desember 1941 og ble begravet på Sandeng kirkegård i Manndalen. Krohn-Hansen talte ved båren. Han la ned en krans og på kransen stod det: «Kirken takker Gud for Erik Johnsen».

Og det var god grunn for den takken!

Kilder:

1. Erik Johnsen skrifter

2. Ættesagaer

3. P. Slyngstad » En høvding er falt»

Skrevet av Øyvind Fossen, 19. april 1997

Den stor nordiske krig og kvenenes innvandring til Nord-Troms

Av Harald Lindback

I 1744 skriver Major Peter Schnitler i en innberetning til det Danske Kanselli angående Nordland Amt om Lyngen som da innbefatter Kåfjord at «J denne – Løngensfiord boe kun 3 normænd, næst ud ved gabet, de øvrige indenfor ere finner og qvæner. For en 30 aar (siden) var der kun en 3 finnefamilier: Men nu ere der en 42 gaardbrugende søefinner og en 11 huusmænd» 1. En like oppsikstvek.kende beskrivelse gir misjonæren Andreas Sommer som kom til Lyngen i 1762 og ble der til sin død ti år senere. Han forteller i en skrivelse til Biskopen av Trondheim Stift i 1770 at «Endnu gives her gamle Folk som kand berette, at for 50 a 60 Aar har her ikke været den IOde Deel Jind: mod nu».2

Både Schnitler og Sommer er klare når det gjelder årsakene til denne eksplosjonsartede befolkningsøkningen. «Armod, Krig og Dyrtiid har jaget de flesste hidned fra Sverrig; særdeles i Kong Carl 12tes tiid, da Russerne grasserede i Findland» skriver Sommer, mens Schnitler viser til at «Aarsagen til denne formeerelse her, og i de nordre fiorder har været (-) de svenske-russiske krige, hvorj de svenske fra Storfinland og Torne lapland have maattet undrømme for fienden russen hidover, og opprøddet jorder her i landet».

Vi skal forsøke å komme enda litt nærmere på årsakene til denne befolkningsveksten. Begynnelsen av 1700-tallet var eneveldets storhetstid. Å utvide dynastiets område var hoveddrivkraften i periodens kriger. Tiden var preget av kongemaktens søken etter økonomisk gevinst og strategisk sikkerhet gjennom krigføring mot andre monarker som hadde akkurat samme strategiske og økonomiske mål. 3 I 1700 braker to av århundrets giganter sammen: Karl XII og Peter den store. For Finland, spesielt i de nordøstlige områdene, skulle dette komme til å bli en ulykke av katastrofale proporsjoner.

Peter den store var 28 år i 1700. Han ble kronet til Tsar i 1682, bare 10 år gammel, men regjerte sammen med sin halvbror Ivan mens det var

I Schnitler, Peter: Nordland amt, (transkribert og gjengitt i) Norge i 1743, bind 5, Oslo 2008, s. 350

  • Nidaros bispearkiv 81 b, nr 42 og 52, finnes i transkribert utgave i privatarkivet «Alf Kiils samlinger til nordnorsk historie», Interkommunalt arkiv Troms.
  • Cracraft, James: The Revolution of Peter the Great, Kiodle ebook (loe. 372-374)

halvsøsteren Sofia som på mange måter satt med den reelle makten frem til 1689. Da Ivan døde i 1696 ble imidlertid all makt samlet hos Peter. Han hadde i løpet av denne tiden benyttet anledningen både til utdanning, morsomheter og merkverdigheter.

Blant det som i hoffkretsene i Moskva ble sett på med forundring var den unge Tsarens hang til å seile, en sport som var mildt sagt lite utbredt i Russland på denne tiden. Som  ungdom fikk han bygd seilbåter av nederlandske tømmermenn og øvde seg på en innsjø i nærheten av pallasset. Etter hvert fikk han bygd opp en miniatyrflåte som utkjempet iscenesatte sjøslag. I 1792 reiste han til Arkangels, som var Russlands eneste havneby på denne tiden, og seilte med engelske handelsskip samt med sin egen lystbåt som treffende bar navnet «St. Peter». Peter var overbevist om at Russland trengte en moderne marineflåte, men Arkangelsk var ikke et godt utgangspunkt og svenskenes kontroll i Baltikum gjorde det vanskelig å bygge opp en flåte der, mens Svartehavet ble kontrollert av det Ottomanske impenum.                              ,

Peter gikk grundig til verks. Som den første russiske monark lærte han seg et noenlunde brukbart nederlandsk og i 1697 la han ut på en 18 måneders lang rundreise i Europa hvor han blant annet tilbrakte 4 måneder inkognito på et skipsverft i Nederland for å lære seg skipsbygging fra grunnen. Peter opprettet en ege skole for navigasjon i Moskva. Han ønsket å modernisere Russland etter vestlig forbilde, noe som ble møtt med motstand fra mange hold i Russland. Han hadde imidlertid både evne og vilje til brutal undertrykking av opposisjonen. For å bli kvitt den gamle russiske tradisjonen med at offiserer hadde langt skjegg innførte han for eksempel en skjeggeskatt.

Det første fremstøtet for å skaffe seg flere havnebyer skjedde i Svartehavet, men det ottomanske imperiet viste seg raskt å være for sterkt. Etter å ha forhandlet frem en fredsavtale som tillot russerne å beholde et fort i Azov ved munningen av elva Don kastet Peter blikket mot det baltiske hav som hadde vært kontrollert av svenskene i en årrekke. Russland erklærte (sammen med blant annet Danmark-Norge, det polske – litauske samveldet og sakserne) krig mot Sverige. Krigen som fulgte, den store nordiske krig, varte fra 1700 til 1721. Vi skal her konsentrere oss om virkningene krigen hadde i Finland. For den 15-årige svenske kongen Karl den Store kunne krigen knapt ha begynt bedre. I september 1700 begynte russerne beleiringen av Narva i Estland. Karl XII dro fienden i møte og med 10000 svensker og finner beseiret han en tre ganger større russisk hær. I dette slaget hadde Karl IIX værgudene på sin side og i tett snøvær oppstod det panikk på russisk side, russerne flyktet over broene ved Narva og mistet store deler av sin utrustning i dette slaget.

Etter slaget ble Karl IIX hyllet som en mytisk krigshelt over store deler av Europa, det oppstod til og med religiøse vekkelser som så Karl IIX som den tilbakevendte Messias 4.  For den unge krigerkongen kan mye tyde på at all denne beundringen ikke bare var av det gode. Mens Peter den store valgte en forsiktig taktikk med fremrykninger, tilbaketrekninger, unnvikelse og taktiske manøvrer valgt Karl IIX nærmest konsekvent en «rett fram» taktikk som satte store krav til både soldatene og lykken.

Etter hvert som svenskene kjørte seg militært fast i et felttog lenger øst benyttet Peter den store anledningen til å starte konstruksjonen av St. Petersburg i et myggbefengt sumpområde i den svenske provinsen Ingermannland, som da var kommet på russiske hender. St. Petersburg ble Peter sitt store prosjekt. Byen skulle ikke bare bli den etterlengtede havnebyen, men også bli hovedstat og fremste minnesmerke både over Peter den store selv og over den økonomiske, militære og kulturelle vestvendingen som fant sted under hans styre. Selv navnet på byen er tysk. Det ble satt i verk veldige tiltak og brukt enormt med energi på å reise St.Petersburg. Han forbød alle steinbygninger og konstruksjoner andre steder i Russland slik at alle rikets steinhugger kunne arbeide i St. Petersburg. Fra det første huset ble bygd, et arbeid som Tsaren selv deltok i, tok det ikke lang tid før planene for noe langt større var lagt. For å gjennomføre Tsarens planer ble arbeidskraft fra hele riket ført til St.  Petersburg.  Det var  en  blandet forsamling  av livegne, soldater, straffedømte, tartarer, svensker, krigsfanger og etter hvert regulære slaver fanget i Finland. Det fantes ikke innkvartering for arbeidskraften, de sov på bakken-og arbeidet i sumpen uten verktøy, de fraktet leire i fillene sine. Ingen vet hvor mange som døde av sult, sykdom og utmattelse. Solomon Volkov hevder i sitt arbeid om byens historie at det antakelig var flere hundre tusen som døde, men – skriver han «Peter brydde seg ikke, så ingen holdt tellingen.» 5 Den offisielle hoffhistorikeren Nikolai Karamazin kom etter hvert til å erkjenne at «Petersburg er grunnlagt på tårer og lik», mens historikeren Klyuchevsky bemerker at «Peter kalte sin nye hovedstad for sitt «paradis», men det viste seg å bli et eneste stort gravsted for folket». 6

For Finlands befolkning ble krigen en katastrofe uten sidestykke. Mens de sydlige deler av Finland etter hvert ble besatt og kom inn under russisk lovgivning og en viss grad av kontroll, ble Østerbottens skjebne ekstra hard. Her herjet både svensker og russere uten formelt å besette området. Ar etter år ble landbruksproduksjonen frastjålet bøndene som etter hvert forlot gårdene og rømte inn i skogene. Når svenskene innså at de kom til å tape i det nordøstlige Finland sørget de for å brenne ned for fote, i Kokkola gjenstod bare 23 gårder og Jakobstad eller Pietarsaari ble nærmest totalt utslettet. Etterpå kom de russiske styrkene sine herjinger.

  • Vilkuna, Kustaa H J: Djiivulens krig. Forriidaren Gustav Lillback ocb stora nordiska kriget1700-1721, Lund 2011, s. 16
  • Volkov, Solomon: St Petersburg, a cultural history, New York 1995, Kindle e-book (loe. 506- I 0)
  • Volkov, Solomon: St Petersburg, a cultural hlstory, Ne\v York 1995, Kindle e-book (loe. 506-10)

En finsk motstandsbevegelse gjorde heller ikke saken enklere ettersom den også var avhengig av å tilrane seg mat fra en utsultet og vettskremt befolkning. I følge historikeren Kustaa Vilkuna utgjorde mostandsbevegelsen eller Kivekasgeriljaen «grupper som inte brydde sig om vanliga moraliska uppfattningar, de stal, misshandlade och våldtog skoningslost»7. Militært utgjorde de ingen trussel mot russerne, men de mangedoblet sivilbefolkningens lidelse ved å inspirere til stadige russiske gjengjeldelsesaksjoner som gikk ut over uskyldige.

Metodene som ble brukt til å tilrane seg folks lager av mat eller skaffe seg annen informasjon var mildt sagt barbariske. De bandt hendene til ofrer-«‘ sammen bak ryggen og hengte dem opp i takbjelker, pisket dem, slo dem med klubber og hvis det ikke virket kastet de mennesker inn i bakerovnene som fantes på alle finske gårder og tente på. Den siste metoden fikk ofte ofrene til å snakke, men ga forferdelige skader.

Østerbotten ble et av hovedområdene for å skaffe slaver til det russiske slavemarkedet. I 1713 og 1714 ble tusenvis av gutter fra 10-årsalderen og oppover fanget i Østerbotten. For soldatene som solgte barna videre til offiserene ble dette en kjærkommen inntektskilde. En del ble sendt direkte til Russland, men en god del ble også igjen i Sør-Finland som arbeidskraft i de store militærleirene som ble etablert der. Hundrevis av barn ble tatt når Oulu ble erobret. De aller fleste var gutter, jentene som ble tatt var som oftest eldre, gjerne i slutten av tenårene. Jentene ble gjerne benyttet som prostituerte eller solgt videre til Tatarene. Man regner med at rundt 5000 personer ble offer for menneskehandel og tvangsforflytting i 1714, flesteparten fra Østerbotten. Like mange mennesker ble drept. (8)

For Tornedalen ble dette en hard tid. På slutten av 1600-tallet hadde man flere år med avlingssvikt, i 1695 gikk isen på Torneelven først 5. juni og året må ha vært en komplett katastrofe ettersom ingen korntiende ble innhentet i det hele i dette året. (9) Også de neste årene ga elendig avling og flere gårder ble lagt øde. Uten at området hadde klart å hente seg tilbake kom så pesten i 1710. Alt dette skjedde samtidig som stadig nye soldaf ble utskrevet til erstatning for de som hadde mistet livet på slagmarken. 1714 ble innbyggerne tvunget til å overlate avlingen til de tilbaketrekkende svenske styrkene.

I februar 1715 angrep russerne Torneå for første gang. Med 250 mann slo de forholdsvis lett tilbake det lokale landvernet. Denne gangen trakk imidlertid de russiske troppene seg raskt tilbake. Tornedalingene raste over at de hadde sent tusenvis av soldater til den svenske armeen, men ble fullstendig overlatt til seg selv når russerne kom. I Övertorneå bygde man barrikader mot de svenske troppene og truet soldatene som ble sendt for å samle inn mat til troppene og for til hestene.(10)

I mai 1715 klarte russerne å innta Torneå, de brente ned fire-fem hus og en mengde boder, men trakk seg deretter tilbake. De som hadde mulighet til det flyktet til Sverige eller til Norge. I løpet av resten av 1715 er det ikke bevart livstegn fra byen. 11 Vinteren 1716-1717 var den vanskeligste tiden for Tornedalingene. I desember 1716 klarte landevernet å forhindre at de russiske troppene inntok Torneå, men i stedet valgte russerne å plyndre landsbygda og 150 gårder i området opp mot Pajala og Kolari ble brent. Rundt 400 mennesker ble drept, blant disse var presten Tornberg i Övertorneå som døde av skadene han fikk fordi han nektet å avsløre hvor kirkesølvet var gjemt. Torneå ble angrepet flere ganger og etter russernes siste tilbaketrekninger i 1717 var det bare kirken og et fåtalls andre bygninger som stod igjen. Når borgerne fra Torneå etter russernes herjinger for første gang var samlet til Rådstuerett skrev de først en rapport som beskrev vold, plyndring og brenning i ufredsårene og avsluttet med en nedtegnelse om at deres sjeler fortsatt dirret av redsel. (12)

Kustaa Vilkuna oppsumerer krigens virkninger i tre punkter:

  1. Krigen i seg selv med mord, tvangsskatter og plyndring
  2. Folk som flyktet inn i skogene, noe som gjorde at jorden ble liggende udyrket
  3. Sykdommer og farsotter som spredte seg med troppene og gjorde at titusener døde av underernæring 13

Etterkrigstiden kom også til å bli hard i Tornedalen og Finland. Finland var etter krigen utarmet og sterkt avfolket. Hver fjerde gård lå øde. Mens embetsmenn før krigen gjerne hadde behersket det finske språket og hatt god kjennskap til lokale forhold ble det nå utnevnt nye svenske embetsmenn som verken kunne finsk eller hadde spesiell kunnskap om de lokale forholdene. Svensk blir nå for alvor utdanningsspråket i Finland. For de utpinte bøndene utgjorde det kan hende heller ikke så stor forskjell på å fø på en russisk hær eller en svensk hær. Den massive voldsbruken ble det imidlertid slutt på, man kan si at plyndringen kom inn i ordnete former. De svenske myndighetene brukte russefrykten for alt den var verdt, lovte mye og utrettet lite. Samfunnet i Østerbotten og Tornedalen var preget av redsel, urolighet, alkoholmissbruk og raseri mot styresmaktene. At det oppstår flere radikale religiøse vekkelser i området på denne tiden er ikke spesielt overraskende.

  1. Teerijoki, Ilkka: Tornedalens historia Il, Från 1600-talet til 1809, Jyvaskyla I993 s. 13I
  2. Mantyla, likka: Tornedalens historia Il, Från 1600-talet til 1809, Jyvaskyla 1993 s. 222
  3. Vilkuna, Kustaa H J: Djavulens krig. Forradaren Gustav Lillback och stora nordiska kriget 1700-1721, Lund 2011,s 192-193
  4. Vilkuna, Kustaa H J: Djavulens krig. Forradaren Gustav Lillback och stora nordiska kriget 1700-1721, Lund 2011, s 159

Den store nordiske krigen var for Finland en katastrofe på et nivå som vi ellers må tilbake til Svartedauden for å finne. For historien i Nord-Troms er den langt viktigere enn svartedauden, men nærmest aldri omtalt verken i skolene eller i historieskrivingen. Det kaos som krigen skapte forskjøv befolkninga i Tornedalen nordover mot fjordene og freden. En befolkning som tok med seg sin kultur; sine opplevelser og erfaringer, og ikke minst sitt språk.

Når kvenene søkte til kysten for å unnslippe krig og elendighet kom de  – ofte ikke til helt ukjente områder. Mange av de som kom hadde nok før deltatt i markedshandelen og hadde kontakter i området. Det bodde·også kvener ved kysten før 1700-tallet og man skal ikke se bort fra at det var både slektsbånd og kontakt mellom disse og tornedalingene. Den første store folkevandringen mot havet kom imidlertid i første halvdel av 1700-tallet.

Den store nordiske krigen fikk altså mer dramatiske historiske følger for Nord-Troms enn for noe annet område i Norge. Vi skal se litt nærmere på forholdene i Kåfjord. Går vi til prøvematrikuleringen fra umiddelbart etter krigen i 1723, finner vi Anders Andersen Qven og Anders Larsen Tydsk(14) på Grundvåg og Jens Jensen Qven i Skardalen. For vårt formål er det imidlertid svakheter forbundet med å benytte matrikuleringen fra 1723. Formålet med denne matrikuleringen var ikke å si noe om etniske forhold, men å finne ut hvem som bosatte og nyttet de ulike jordområdene som var underlagt det man regnet som finnerydninger.

Som finnerydninger ble regnet de gårdene i Troms og Finnmark som ble ryddet på 1600- og 1700-tallet av sjøfinner i allmenningene, som ble regnet som kongens jord. Disse gårdene var i utgangspunktet ikke matrikulert eller lagt ut for landskyld. Sjøsamene hadde rettigheter knyttet til disse eiendommene, såkalt finneodel, og slapp å betale bygselavgift og landskyld. Imidlertid viste det seg at det slett ikke bare var samer som var bosatt på finnerydningene. Dette gjorde at de dansk-norske styresmaktene etter hvert følte behov for gjennomgang av disse områdene. I 1736 blir det bestemt at «de Svenske Qvæner» ikke skal ha de samme friheter som sjøsamene.

Begrunnelsen som gis er at «disse saa kaldet Qvæner skal være meere duelige til Rødning og Jord-Auling, end ellers de ordinaire finner, og derfor hereffter skal skatte som Nordmænd».

I generaljordeboken for 1743 gis en gjennomgang av hvor mange og på hvilke steder kvænene har bosatt seg.Bakgrunnen for denne gjennomgangen er nettopp å følge opp avgjørelsen fra 1736. Denne gjennomgangen er for øvrig et helt unikt historisk dokument når det gjelder kvensk bosetting på 1700-tallet i Nord-Troms. Her er det eksplisitte formål med undersøkelsen å finne kvænsk etnisitet.

I Kåfjord – eller «Kaagfiorden» som det heter i dokumentet – finner vi Peder Pedersen i Ysteby, Ole Hendriksen på Soleng, Anders Andersen i Grundvog, Bertel Hansen og Peder Henriksen i Trollvik og Jens Jensen i Skardalen, hvor det for øvrig understrekes at han er rydningsmann til denne gården. I Ysteby og på Soleng ser det ut som om det kvenske innslaget er kommet etter 1723. I Trollvik derimot ser vi at Bertel Hansen som også opptrer i 1723 nå bli betegnet som kvæn. I Trollvik bor også kvænen Peder Henriksen som formodentlig er sønn til Hendrik Joensen som var død før 1723 når hans enke blir regnet som oppsitter. I følge Helge Guttormsen (Lyngen Regionshistorie bindI, s. 284) bodde Bertel Hansen og Henrik Jensen i Trollvik alt i 1711. I så fall var Skardalen og Trollvik kvænske boplasser fra tidlig på 1700-tallet til i hvert fall midten av århundret.

Av jordeboka fremgår ellers Ysteby og Grunnvåg som sjøsamiske områder i 1743. Årøyholmen betegnes også som «en gammel finne plads», men brukes nå av nordmannen Knud Gamst. I Manndalen er det ikke nevnt noen kvener i 1743 så her er det grunn til å anta at brukerne i 1723, Lasse Andersen og Lars Lassesen er sjøsamer.

Anders Sommers hevder i sin beskrivelse fra 1771 at alle kvænene som finnes i Lyngen kommer fra Torneå lappmark foruten «- een Kone fra Findland, som kom hid i aar: 1741». Han skriver videre at kvænene kaller seg «Landa=laizet», mens de fra Finland kalles «Suoma=Laizet». Sommer konkluderer likevel med at «dog er det eet Folk.»15 Andreas Hoff som overtok som misjonær i Lyngen i 1773 skriver året etter om kvænene at: » – de ere baade arbeydsomme og hændige til mange ting, som ellers dette Territorium manglede Arbeydere for.»16

Henning Junghans skriver i 1791 at kvænene er «- ere de talrigeste af Lyngens Almue».17 Tyve år tidligere skriver imidlertid Andreas Sommer om samene at de «udgiore den storste Hob», så her er de geistlige uenige. Dette blir selvsagt også et spørsmål om hvordan man velger å definere etnisitet. I følge generaljordeboka av 1745 bygsler kvæner mer jord enn sjøsamer på finnerydningene i Kåfjord og Lyngen, mens forholdet er motsatt i Kvænangen og Nordreisa.18

At kvensk språk og kultur stod sterkt i lang tid i Kåfjord og Lyngen er åpenbart. Det var et språk også embetsmenn måtte forholde seg til. I arkivet til Sognepresten i Lyngen finnes for eksempel notater som åpenbart har vært brukt til opplæring i kvensk/finsk fra 1820-tallet.)19) Går vi frem til folketellingen for 1875 finner vi at 712 personer er telt som kvener i Lyngen, mens 1561 er oppgitt som samer. I tillegg kommer en blandet befolkning på 994 personer. Den totale folkemengde den gang var 4653. Kvenene utgjorde altså rundt 15 % av den totale folkemengde i følge folketellingen i 1875, mens de utgjorde den største delen av innbyggerne i 1791 i følge Junghans. Her er det åpenbart behov for nærmere undersøkelser. Mye kan nok forklares med at det i forholdsvis stor grad var enslige menn som kom som krigsflyktninger, og at disse fort ble inkorporert i den øvrige befolkningen.

I 1930 utgjør kvenene rundt 25 % av befolkningen i Kåfjord, i alt 602 personer. Samene utgjør for øvrig om lag 50 % av befolkningen i Kåfjord i 1930. Nordmenn er den minste minoritetsgruppa med 530 personer. I en militærtopografisk beskrivelse av Lyngenavsnittet utarbeidet i perioden 1935-1939 står finsk (eller kvensk) så sterkt i Olderdalen at også samene bruker det som hovedspråk, i de ytre delene av kommunen snakkes det mest norsk eller blandet som det står, mens i Kåfjordalen og Manndalen snakket man samisk. For øvrig fortelles det om stor språkdød blant kvenene på 1930-tallet og at 71.3 % av kvenene i Troms nå har norsk som hovedmål.

  1. Nidaros bispearkiv 81b, nr 42 og 52, finnes i transkribert utgave i privatarkivet «Alf Kiils samlinger til nordnorsk historie», Interkommunalt arkiv Troms.
  2. Nidaros bispearkiv 83b, Brev 1774/75.
  3. Alf K.iiJs samlinger til nordnorsk historie, boks 36, privatarkiv, Interkommunalt arkiv Troms
  4. Guttormsen, Helge: Fra Istid til Læstadius, Lyngen Regionhistorie, bind 1, 2005, s. 322-3
  5. Sognepresten i Lyngen, boks 20, Stadsarkivet i Tromsø