FINNER. DEN SYNGENDE STAMME.

EN GENIAL MÅTE Å FORMIDLE KUNNSKAP OM ALT TIL SENERE GENERASJONER.

Den finske sangtradisjonen er en av de eldste kjente dokumenterte i Nord-Europa og har røtter langt tilbake i den muntlige kulturen blant de finskspråklige folkene. Den viktigste tradisjonen er den såkalte runesangen (finsk: runolaulu), som ble fremført lenge før skrift ble vanlig. Sangene ble overlevert fra generasjon til generasjon og ble brukt til å bevare historie, slektsminne, mytologi, naturkunnskap, arbeidsliv og ritualer.

Runesangen ble vanligvis sunget av én eller to sangere som fremførte versene i en rolig, gjentakende melodi. Når to sangere deltok, holdt de ofte hverandre i hendene og gynget rytmisk mens de vekslet mellom å synge versene. Melodiene hadde et smalt toneomfang og en hypnotisk karakter, noe som gjorde det lettere å huske svært lange tekster.

Sangene fulgte et fast poetisk mønster kjent som det kalevalske versemålet. Dette kjennetegnes av fire trykksterke stavelser per linje, allitterasjon og parallellisme, der samme tanke uttrykkes flere ganger med ulike ord. Denne formen gjorde det mulig å improvisere og tilpasse teksten til situasjonen uten å bryte rytmen.

I den eldste finske tradisjonen var sang (laulu) en naturlig del av hele livet. Man sang ikke bare ved høytider eller for underholdning, men under arbeid, på reiser, i ritualer, ved fødsel, bryllup, begravelse, jakt, fiske og jordbruk. Sangen var et redskap for å bevare kunnskap, formidle historie, lære opp nye generasjoner og skape kontakt med naturen og den åndelige verden. I et samfunn der kunnskap hovedsakelig ble overført muntlig, var sang den viktigste «hukommelsen» til folket.

Denne formen gjorde det mulig å huske og videreføre tusenvis av vers uten skrift.

Barn ble møtt med vuggesanger (kehtolaulu) allerede fra de første levedagene. Senere lærte de barnesanger (lastenlaulu) og lekesanger (leikkilaulu), som samtidig lærte dem språk, naturkunnskap og sosiale normer.

Gjeteren sang gjetersanger (paimenlaulu) og lokkesanger (karjankutsu) for kyr, sauer, geiter og andre husdyr. Under melking ble det sunget melkesanger (lypsylaulu) for å holde dyrene rolige.

Under høyslåtten lød høyslåttsanger (niittolaulu), under såingen såsanger (kylvölaulu), under innhøstingen innhøstingssanger (elonkorjuulaulu) og under treskingen treskesanger (puintilaulu).

I finsk skogkultur ledsaget svedjesanger (kaskilaulu) hele prosessen med å felle skog, brenne den og så rug i den næringsrike asken.

Skogsarbeidere sang skogsarbeidssanger (metsätyölaulu), mens tømmerfløtere hadde sine egne tømmerfløtersanger (tukkilaulu).

Under roing holdt roesanger (soutulaulu) takten mellom årene, og fiskere brukte fiskesanger (kalastuslaulu eller kalalaulu) både som arbeidsrytme og for å be om god fangst.

Jegere fremførte jaktsanger (metsästyslaulu), og bjørnen hadde en helt spesiell plass. Etter en vellykket bjørnejakt ble det holdt den seremonielle bjørnefesten (karhunpeijaiset), hvor bjørnesanger (karhulaulu) ble fremført for å vise respekt for skogens mektigste dyr og sikre et godt forhold til naturens krefter.

Smeden kunne synge smedsanger (sepänlaulu) mens jernet ble smidd, husbyggere brukte byggesanger (rakennuslaulu), og i badstuen kunne det synges badstuesanger (saunalaulu) under renselse og helbredelse.

Ord ble oppfattet som virksomme. Derfor fantes et stort antall besvergelser (loitsu), helbredelsessanger (parannusloitsu eller taikalaulu) og opprinnelsessanger (syntylaulu).

Den som kjente opprinnelsen (synty) til ild, jern, vann, sykdom eller et dyr, kunne påvirke eller helbrede det. Mange av runesangene handler nettopp om slike opphav.

Bryllup kunne vare i flere dager og hadde et rikt repertoar av bryllupssanger (häälaulu) og brudesanger (morsiuslaulu). Når noen døde, ble de fulgt av begravelsessanger (hautauslaulu) og klagesanger (itkuvirsi eller itku), ofte improvisert av kvinner som uttrykte slektens sorg og minnet den avdøde.

Gjennom årets gang ble det sunget årstidssanger (vuodenkiertolaulu), og etter kristningen ble også julesanger (joululaulu) en del av tradisjonen. Under spinning og veving lød spinnesanger (kehruulaulu) og vevesanger (kutomalaulu), mens arbeid med lin og ull kunne ledsages av pellavalaulu og villalaulu.

Også bærplukking og soppsanking hadde lokale sanger, kjent som marjanpoimintalaulu og sienilaulu.

Denne enorme og eldgamle sangkulturen var felles for store deler av det østersjøfinske språkområdet – Finland, Karelen, Ingermanland, deler av dagens Russland, Sverige og områder med finskspråklig bosetning i Norge. Dialektene var forskjellige, men den grunnleggende sangformen, versemålet, melodiene og de poetiske prinsippene var de samme. Sangen var derfor ikke bare kunst, men et komplett system for å bevare språk, naturkunnskap, historie, slektsminne og verdensforståelse gjennom generasjoner.

På 1800-tallet reiste Elias Lönnrot gjennom Finland og de karelske områdene og samlet tusenvis av runesanger. Disse dannet grunnlaget for Kalevala, utgitt første gang i 1835 og i en utvidet utgave i 1849. Samlingen reddet store deler av den gamle sangtradisjonen fra å gå tapt.

Et nært knyttet instrument er kantele, et enkelt strenginstrument som ble brukt både til sang og som soloinstrument. Kantele har en sentral plass i den finske tradisjonen og omtales også i Kalevala, der helten Väinämöinen lager den første kantelen. Dette instrumentet må derfor være noe av de eldste strengeinstrument kjent for menneskeheten.

Naturen er til stede i nesten alle disse sangene. Skoger, myrer, elver, fosser, innsjøer, nes, øyer, fjell, berg, åser, steiner, bekker, fugler, fisk og dyr beskrives med en detaljrikdom som viser at landskapet var grunnlaget for menneskenes orientering og liv.

Mange sanger fungerer nærmest som muntlige beskrivelser av terreng og ressursområder. De forteller hvor vannet renner, hvor fisken går, hvor myrene ligger, hvor bjørnen har hi, hvor jaktstiene går og hvilke steder som er egnet til bosetting, slått eller svedjebruk.( Systematisert igjennom det urfinske natur navnesystemet)

Dette har ført enkelte forskere og andre til å peke på at runesangene må ha fungert som et middel til å bevare landskapskunnskap og stedsnavn i muntlig form. Logiskt, og sangene dokumenterer sin egen funksjon.

Det finnes mange dokumenterte sanger som inneholder lange rekker av naturnavn og beskrivelser av landskap.

Samtidig viser både folkeminne, stedsnavn og runesanger at naturens former og navn hadde en sentral plass i den muntlige tradisjonen.

Kunnskap om slike navn gjorde det mulig å orientere seg, finne ressurser og overføre lokalkunnskap til neste generasjon uten kart eller skrift.

Slik kan runesangtradisjonen forstås som en bærer av både språk, kultur og landskapskunnskap. Uansett hvordan man vurderer hypotesen om et samlet urfinsk naturnavnsystem, viser de bevarte sangene tydelig at naturen var selve rammen for den østersjøfinske verdensforståelsen. Landskapet ble ikke bare beskrevet – det ble sunget, husket og videreført gjennom generasjoner.

At store deler av Norges innlands befolkning praktiserte dette, er en mektig tanke, som åpenbart flere og flere begynner å sense nærheten og personlig betydning av.

Fra et fb-innlegg av Vegard Whittington Tengelsen

Om kvenene: «Mange av dem har vært i amtet mye lengre enn nordmennene»

Tina Olderdal

Kvener har en historisk tilknytning til landet som er mye eldre enn de norske, forteller Stockfleth i boka «Bidrag til kundskab om Qvænerne i kongeriget Norge» som ble skrevet i 1848.

«Å betrakte og behandle kvenene i Finnmarkens amt bare som fremmede, som Norge ikke har noen nærmere forpliktelser overfor, er mindre riktig. I flere generasjoner har dette folket nemlig bodd i landet, ja, mange av dem har vært i amtet mye lenger enn nordmennene. Kvenene dro frivillig til Finnmark, mens en stor del av den norske befolkningen ble sendt dit.

I over et hundre år har kvenene, år etter år, blitt tatt opp som norske borgere og ført inn i norske manntall – ofte uten å kunne et eneste norsk ord, og uten annen forpliktelse i så måte enn å betale tingtolk. De har heller ikke vært uten betydning for amtet, for helt siden de kom har de bidratt til den norske statens og statskirkens velferd og opprettholdelse.

Kvenene har selv tatt alle kostnader ved undervisning av sine barn på morsmålet sitt, samtidig som de har bidratt til de faste skolene – noe som utelukkende har kommet nordmennene til gode.

Den britiske generalkonsulen Crowe, som i en årrekke oppholdt seg i Finnmark, har beskrevet kvenene som et våkent, arbeidsomt, driftig og nøysomt folk – uten hvis hjelp ingen virksomhet som er avhengig av håndarbeid, enten det gjelder bergverksdrift, fangst på Svalbard eller bankfiske, kan drives med hell. Ingen arbeidsstyrke, verken engelsk, norsk eller fra noe annet folk, kunne ha oppført seg mer hederlig enn den kvenske arbeidskraften».

Fiskevandring i Reisa Nasjonalpark

«Skal hilse fra fjellet 
jeg kommer med bud;
det lyste så herlig der inne.
På floene vogga myrduna brud,
mens viddene lekte så linne.»

Jon Østeng Hov

Til tross for en usikker værmelding, pakket vi sekkene og gjorde oss klare for en fiske- og vandretur i Reisa nasjonalpark. Bente kjørte oss opp den dårlige grusveien i Kåfjorddalen – helt til veiende ved Guolasjávri, 772 meter over havet. Der ble vi møtt av et fantastisk viddelandskap.

Fjellvandrere, fra venstre Sten Tore, Svein og Ranveig Soleng

På turen innover spøkte og lo vi om sjansen for å punktere så langt inne på vidda. Og det var akkurat det som skjedde med Bente på hjemveien – i tillegg manglet hun reservehjul. Hun måtte begynne å gå, men traff heldigvis på hjelpsomme folk som stilte opp på alle måter fram til en bergingsbil fikk fraktet bilen ned til bygda.

…………………..

Ráisduottarháldi landskapsvernområde

Sten og Ranveig

Fint driv i det fantastisk fine terrenget

Sten med en blytung ryggsekk

Myggen begynner å bli ilter

Nærmer oss

Etappen fra Guolasjávri til Čárajávri går gjennom flott og lettgått terreng. Likevel må kilometerne tilbakelegges, og for turgåere i 70- og 80-årsalderen merkes de godt. Sekkene veier det samme som for 50 år siden – det gjør dessverre ikke kroppene våre.

Etter å ha fisket i noen mindre vann i landskapsvernområdet går vi inn i Reisa Nasjonalpark som forøvrig er 40 år i år (2026). Ett fantastisk område som må besøkes. Trykk på lenken under!

https://reisanasjonalpark.no

Vi er slitne og slår leir ved Čárajávri. Det store vannet i det fine område som har vært en del av livet vårt i over 50 år, gjennom isfiske, jakt og mange fine fisketurer.

Her finnes flere flotte leirplasser. Denne gangen valgte vi et sted som gav oss ly for vær og vind. Men, de fineste leirplassene ligg på denne idylliske halvøya.

En idyll, med «haibukta» ytterst på Y,en. Sattelittbilde

Litt kaldt, men en flott kveld. Snart tid for «påsan» som Monsen ville sagt det.

Det blei en god natts søvn, og jeg våknet til lyden av «mekregauken» – enkeltbekasinens særegne, svirrende lyd, skapt av halefjørene når den spiller høyt over landskapet.

Dagen etter var det sankthansaften. På formiddagen dro vi ut for å prøve fiskelykken, og på kvelden ble det en liten sankthansfeiring. Der Sten Tore kunne by på nydelig boknafisk med erter, poteter og godt med bacon.

Ikke den store fiskelykken, men det blei steikfisk

Onsdag 24. juni hadde Ranveig bursdag. Det var også dagen vi skulle utforske området lenger inn i Reisa nasjonalpark. Det ble en dag vi sent vil glemme. Sten landet flere store røyer, noe som ble feiret med en skikkelig kraftig kjøttsuppe. Ranveig og jeg fortsatte oppover vassdraget der hun fikk noen fine fisker.

Sten viser fram to av de fine fiskene han fikk. Og han fikk flere. Det samme gjorde Ranveig.

Sten mente at den beste sluken til røya er av typen Sølvkroken i 10, 12 og 14g , helst med noe rødt i.

Kan hende at noen av fiskene er avbildet flere ganger

Så kom regnet – et skikkelig sommerregn. Det øste ned i time etter time, og til slutt snudde vi og tok fatt på hjemveien til leiren.

Bursdagsbarnet fikk skikkelig kjørt seg, men røde negler og vin på dunken fikk opp humøret.

Torsdagen startet med sol og vind. Skikkelig godt kletørk.

Like før vi skulle gå ned fikk vi besøk av et ungt, forelsket par som var klare for å legge ut på tur gjennom Reisa nasjonalpark – med eventyret og hverandre foran seg. Jenta fra Manndalen kjente vi igjen fra flere år tilbake, da hun landet to flotte røyer i «Haibukta». Den største veide 2,8 kg, den andre 1,8 kg. Jeg husker fortsatt jubelropene hennes da fisken kom på land. Et riktig hyggelig gjensyn, og vi ønsket dem en flott tur gjennom nasjonalparken.

Det ble en slitsom hjemtur, med tunge sekker og trette ben. Hørte jeg noen som sa det var siste gang til Čárajávri?

Reisadalen i all sin prakt

Etter en velfortjent softis og cola på Storslett var det plutselig ikke så sikkert at dette var siste turen til Čárajávri…

Til slutt må jeg si noen ord om mine to turvenner.

Først må jeg nevne min søster, Ranveig Soleng, som fylte 77 år på denne turen. For en fantastisk turkamerat og en ekte fighter! Hun bærer tunge sekker på lange etapper uten å klage, selv om hun ofte må kjempe seg gjennom store gnagsår. Likevel møter hun hver dag med et smil og et godt humør. Hun er et forbilde i utholdenhet, viljestyrke og positivitet – en turvenn det er en glede og inspirasjon å ha med på stien.

Hedersmannen – Sten Tore Soleng (70 år).

For en kar! Han må nærmest kunne kalles Mr. Čárajávri. Alltid med et smil om munnen og et godt humør, uansett. Selv om helsa byr på utfordringer, lar han seg aldri stoppe. Med en sekk som må ha veid bortimot 40 kilo, og et hjerte som ikke fungerer som før, sparer han seg aldri.

Sten Tore er alltid den som stiller opp, hjelper til og sprer godt humør rundt seg. En ekte lagspiller, en arbeidskar av det sjeldne og et forbilde for oss andre. Slike mennesker setter spor – og gjør enhver tur og ethvert fellesskap litt bedre.

Takk for den du er, Sten Tore!

Gurli Harlin

I arbeidet med hjemmesiden bygdavar.com støtte jeg ofte på navnet Gurli Harlin. Etter søk på nettet fant jeg ut at hun arbeidet som etnolog og intervjuer, blant annet for Riksantikvaren på begynnelsen av 1980-tallet. Hun er særlig kjent for sitt omfattende feltarbeid og sin innsamling av lokalhistorie og folkeminner i Nord-Troms.

Hennes arbeid omfattet blant annet:

  • Intervjuer i Kåfjord: Tidlig på 1980-tallet reiste den svenske kvinnen rundt i Kåfjord og intervjuet eldre lokalbefolkning for å bevare historiske skikker og tradisjoner. 
  • Transkriberte kilder: Intervjuene hennes er bevart, og sitater fra hennes samtaler med lokale kilder (som Jens Johansen og Olaf Bergheim) brukes i dag aktivt i lokalhistorisk formidling. 
  • Dokumentasjon: Hun samlet inn verdifull informasjon om alt fra tradisjonelle leker og ballspill til overtro, sagn og historier om gamle gravskikker i distriktet. 
  • Jeg sendte rett og slett en mail til Riksantikvaren og spurte om denne Gurli Harlin. Det viste seg at hun hadde gått av med pensjon noen måneder tidligere, men gamle kolleger formidlet mailen min videre.

Her er svaret jeg fikk :

Hei,

Jeg fikk din hyggelige e-post fra min kollega hos Riksantikvaren. For snart to måneder siden gikk jeg av med pension, så dette ble en ekstra fin hilsen fra min fortid.

Naturligvis husker jeg arbeidet med intervjuene og innsamlingen av bildene meget godt. Ragnhild og Jens var imøtekommende, inkluderende, snille og villige til å fortelle om sine liv. Dessverre ble en av innspillingene med dem ganske dårlig teknisk. Det plaget meg, fordi det var ikke lett å gjøre om en så vellykket samtale.

Alt materiale som jeg samlet inn ble oppbevart på kulturkontoret i Olderdalen og etter hvert overført til Nord-Troms museum, har jeg forstått. Sjøl har jeg ikke noe av dette privat. Intervjuene ble også transkribert av ei ung jente fra kommunen. Det tråkige og pinlige er at jeg nå ikke husker hva hun heter.

Utgangspunktet for innsamlingsarbeidet var en søknad til Navf (Norges allmenvitenskapelige forskningsråd) fra Marit Larsen Rygg, daværende kultursekretær i Kåfjord kommune. Det ble til en deltidsstilling over ca to år. Arbeidet ble delt mellom intervjuer, innsamling av bilder for avfotografering og framkalling av film og bilder.

Det skulle gjøres en generell lokalhistorisk innsamling for videre fordyping av temaer man eventuelt ville gå videre med. Min intensjon var at informantene skulle fortelle fritt fra hjertet om sin fortid. Spørsmålene ble etter hvert lagt til side. Jeg husker ingen som var motvillig til å la seg intervjue, og var svært imponert over hvilke gode fortellere alle viste seg å være. Min kunnskap om Kåfjord ble mer omfattande om tida før krigen, enn om samtiden som jeg befant meg i…

En vandrehistorie om «bankåndene» hadde flere variasjoner naturligvis. En mann fra Manndalen (dessverre husker jeg ikke hans navn heller) fortalte den noen år seinere på radioen. Det var et morsomt å høre igjen.

Sammen med Nord-Troms museum og de fem kommunene i Nord-Troms, laget vi en vandreutstilling med innsamlede bilder. Utstillingen startet under festspillene i Harstad og ble visst også vist på tv fikk jeg høre. Dessverre ble trykket på katalogen ganske mislykket, og skarpe bilder ble uskarpe. Det var synd, for det ga ikke de fine bildene noen rettferdighet. Katalogen finnes kanskje på biblioteket i Kåfjord. 

Jeg vet ikke om noe annet som ble gjort med utgangspunkt i dette materialet. Nord-Troms museum kanskje vet noe mer.

Ønsker dere en flott slektstreff i sommer. Vær snill å hils så mye til Dora. Dere er vel søskenbarn?

Vennlig hilsen

Gurli Halin

I etterkant hadde jeg også samtaler pr. telefon med Gurli.