Litt av kvenenes historie i Kåfjord.

Regionen har lenge vært et møtested for tre stammer. Et tydelig eksempel finner vi på Langnes i Kåfjord i 1845, der befolkningen besto av 12 samer, 10 kvener og 8 nordmenn.

I Lyngen Regionshistorie bind 2 skriver Einar Richter Hansen om den kvenske innvandringen til Lyngen. Slike artikler og tabeller er interessante, spesielt når de blir brutt ned på dagens kommunenivå.

Etnisk sammensetning i Lyngen-regionen i 1845 – 1855

Folketellingene fra 1845 til 1930 er gjennomgått for å kunne anslå en mest mulig korrekt etnisk fordeling.

Etniske grupper i Lyngen- regionen fra 1845 – 1930. Fra 1865 får vi også tall på gruppen blandet

Tellingslederen for krets 3 påpeker imidlertid at «raseforhold er vanskelig å fastslå med full sikkerhet, ettersom samer og kvener var inne i en sterk fornorskningsprosess»

I Lyngen-området hadde de ulike folkegruppene tradisjonelt sine egne bosettingsmønstre. Den norsktalende befolkningen dominerte de ytre delene av Lyngen og ytre Kåfjord, særlig området rundt Djupvik–Hammervold.

De typiske kvenske områdene var Ysteby, Hammervik og Nordnes, og den mest markante veksten i kvensk bosetning fant sted i Kåfjord mellom 1845 og 1855.

Regionen fremstår som en møteplass for tre stammer – samer, kvener og nordmenn – som bodde tett på hverandre uten å danne klart adskilte samfunn. Det tyder også på at interetniske ekteskap var spesielt utbredt i Kåfjord.

I 1875 besto området Djupvik–Olderdalen av 12 % samer, 11 % nordmenn, 29 % kvener, 12 % norsk/kvener, 5,5 % kven/samer, 0,8 % norsk/samer og 28 % øvrige blandinger.

Geografen Turid Blytt Schøtt viser i sin hovedoppgave at det samiske kjerneområdet Manndalen nærmest ble fordoblet i perioden 1801–1865. I 1865 bodde det 205 samer, 26 kvener, 14 nordmenn, 7 norsk/finske, 2 samisk/finske og 1 norsk/samisk i dalen. Enkelte kvenske familier hadde vært bosatt der allerede før 1801.

Det omtales også tre norske tilflyttere: to kvinner og en ugift mann som alle giftet seg i Manndalen. Den ene kvinnen var en enke fra Skjervøy med ni barn, den andre en tjenestepike fra Alta. Den første giftet seg med en kven, den andre med en norsk–kven.

Schøtt skriver videre om Manndalen at det var en «stadig tiltakende inngifte, i det personer som tilhørte ulike etniske grupper giftet seg med hverandre». I perioden 1865–1891 fikk den blandede gruppen i Manndalen den største prosentvise delen av befolkningsveksten, og økningen i denne gruppen «gikk på bekostning av andre grupper».

Den blandede gruppen vokste imidlertid ikke bare i Manndalen, men i hele regionen. Av en samlet befolkning på 4 661 personer i 1875 utgjorde denne gruppen hele 34,5 %.

Den franske reisende Paul du Chaillu, som foretok flere reiser i Skandinavia mellom 1871 og 1878, han bemerket at folk i Finnmark og Nord-Troms ofte giftet seg på tvers av etniske grenser. Denne blandingen av tre folkegrupper, mente han, skapte et «ypperlig folkeferd» («form an excellent race»).

Språk

i Kåfjord oppga nesten tre ganger så mange samiske som hovedspråk, enn de som var av ren samisk identitet. (64 mot 23%)

Hovedspråk som «tales» i hjemmet i prosent i Lyngen – regionen 1865 – 1930

Etnisitet i prosent i Lyngen – regionen etter avstamningskriterium 1865 – 1930

Dagligspråket sier mye om hvor sterkt en gruppe står i et område. I 1875 behersket to tredjedeler av befolkningen i Kåfjord samisk. På dette grunnlaget må Kåfjord regnes som en klart samiskdominert fjord.

Det samiske språket hadde stor livskraft i Kåfjord, men ser man på avstamning, tegner det seg et annet – og etnisk sett mer presist – bilde. I 1930 var det generelt langt flere som oppga å være norsktalende og/eller norske enn det avstamningen tilsier. Personer med blandet bakgrunn ble i stor grad registrert som norske. Det var om lag 60 prosent flere som brukte samisk enn det var etniske samer, en tendens som var særlig tydelig i Kåfjord. Blant kvenene derimot var forholdet motsatt: Det var omtrent dobbelt så mange etniske kvener som finskspråklige.

Med andre ord: Samisk ble brukt av flere enn de som var etnisk samiske, mens det blant kvenene var flere med kvensk bakgrunn enn det var finskspråklige.

Fig. utarbeidet av H. Guttormsen. Kilde: NOS folketellinger bearbeidet v/Antonsen

Fram til 1920 var samene den største folkegruppen i Lyngen-regionen. Etter hvert økte imidlertid antallet nordmenn, blant annet som følge av et mer intensivt fornorskningsarbeid – særlig i perioden 1910–1920. Ekteskap på tvers av gruppene førte samtidig til at den blandede etniske gruppen vokste aller mest fram mot 1920.

I tabellen under vises folketelling som ble utført i 1930

Kilde: Lyngen Regionhistorie Bind 2

Stedsnavn

Bruken av utmark har ført til at det var nødvendig å gjøre rede for seg. Hvor man har vært og hvor man skal. Derfor hadde man navn på hver en stein, haug, bekk, myr, slette ol.

Stedsnavn er kulturminner. Ved bruk av stedsnavn får vi et språklig landskap som beskriver naturen på en god måte.

Stedsnavn forteller også om språk og etnisitet. I Olderdalen er det veldig mange samiske navn, men jeg registrerer at det stadig blir flere norske navn. Det finnes også noen kvenske navn. Spesielt i ytre deler av kommunen.

Biehtajunni

En bakke like ovenfor Olderdalen sentrum strakte seg over flere eiendommer. Folk bodde der tidligere, men området var utsatt for rasfare, og de valgte derfor å flytte. For ikke mange år siden gikk det et ras som førte med seg en stein på størrelse med en garasje. Steinen fikk navnet Alpestein etter Alpe-Henrik.

Njunni betyr nesen. Hva Biehta betyr er usikkert. Har hørt bar eller bart. Kanskje bakken i Olderdalen ble tidlig fri for snø.

Min kvensk

Svein Arild Soleng

Faren min var tre-språklig og behersket samisk, kvensk og norsk. Mor snakket norsk og kvensk. Besteforeldrene mine på begge sider brukte ulike kombinasjoner av disse språkene, og blant de eldre i bygda vekslet man helt naturlig mellom kvensk, samisk og norsk. For oss barna var det kun norsk som ble brukt i dagligtalen

Jeg hadde nær kontakt med begge bestemødrene mine. Farmor Rasmine bodde like ved, og jeg husker hvordan hun ofte sang kvenske viser. Hun fortalte lite om sin kvenske bakgrunn, men hun var ei modig dame som brukte kvensk når det var naturlig. Det ble sagt at hun aldri tok et samisk ord i sin munn.

For mormor Sofie var situasjonen annerledes. Hun var trygg og varm, men virket samtidig redd for å bruke det kvenske språket. Men når søsknene møttes ble det som oftest snakket kvensk. Med oss barnebarna var det kun norsk.

Et av mine tidligste minner er en søndagsmorgen for mange år siden. Jeg kan ikke ha vært mer enn fem–seks år. Jeg våknet til sang – og til et språk jeg ikke forsto. Søsteren Kristine hadde kommet på morgenbesøk, og sammen sang de kvenske viser og snakket høyt på sitt gamle morsmål. Det var skremmende, men vekket også en følelse av noe hemmelig, noe jeg bare så vidt kunne ane.

Som 15-åring flyttet jeg til Tromsø og begynte i bakerlære. På bakeriet hendte det stadig at jeg ble kalt «bone», «finnlugg» eller «kvenfan». Utad lot jeg det prelle av, men ordene traff likevel. De minnet meg igjen og igjen om at jeg som kåfjording ble oppfattet som en som kom fra et annet folk – en som ikke helt hørte til i byen.

På 1980- og 90-tallet tok den samiske oppvåkningen til i Kåfjord. Hensikten var god, men selve prosessen ble vanskelig for lokalsamfunnet. Polariseringen økte, konfliktnivået steg – og mobbetallene i skolene skjøt i været. Samtidig vokste også den kvenske oppvåkninga fram. Plutselig ble det viktig å kjenne sin egen bakgrunn, å forstå hvor vi kom fra.

Jeg har alltid visst at jeg hadde kvenske røtter, men jeg har aldri vært spesielt opptatt av slekt eller slektsforskning. Det endret seg da en bekjent begynte å undersøke Tarkiainen-slekta – vår felles slekt. Plutselig ble jeg fanget av historien som steg fram. Jeg fikk et glimt inn i livet til den unge Pehr, min tipp-tippoldefar, som slet på skolen, giftet seg, fikk barn og til slutt fant veien til Olderdalen i 1832. Det var som å åpne en dør inn til en verden jeg ikke visste at jeg savnet.

Resultatet ble at jeg meldte meg inn i Kåfjord kvenforening. Siden den gang har jeg brukt tusenvis av timer på å løfte fram og ta vare på kvensk kultur og historie – og det føles godt.