Den usynlige veven

– husflid og identitetsforhandlinger i Kåfjord. En undersøkelse av kvinners arbeid med videreføring av kulturarv.

Av Tuva Nergård-Nilssen

Les den interessante masteroppgaven om Kåfjord og kvinnenes arbeid for videreføring av kulturarven.

Trykk på lenken og deretter åpne for å få opp masteroppgaven til Tuva:

https://nva.sikt.no/registration/0198f4435eb3-04dc600a-43bd-4bae-af07-e7a02d1e186e

Norwegians, Kven, and Sámi form an excellent race

Den fransk-amerikanske forfatteren og reisende Paul du Chaillu skrev i 1882 at blandingen av nordmenn, kvener og samer dannet «an excellent race». De tre folkegruppene levde sammen og giftet seg på tvers av grensene.

…………………………..

«Tre stammers møte» er et uttrykk som formidler at bosetningen på et område eller et sted hovedsakelig har bestått av de tre folkegruppene kvener, samer og nordmenn Uttrykket er særlig brukt i moderne tid i Nord-Troms og Finnmark, men også andre steder i Nord-Norge der både kvensk, samisk og norsk bosetning har vært utbredt.

Tre stammers møte formidler på en treffende og respektfull måte mangfoldet og historien til folket i Kåfjord.

Samene, som urfolk i området, har lange røtter i både reindrift og kystkultur. Kvenene, etterkommere av finsktalende innvandrere fra Nord-Finland og Tornedalen, har satt dype spor gjennom jordbruk, fiske og håndverk. Og nordmenn, som etter hvert ble den dominerende gruppen, har også vært med på å forme det kulturelle landskapet, ikke minst gjennom statlig styring og bosettingspolitikk.

I mange generasjoner levde disse tre gruppene ofte i fredelig sameksistens, men historien er også preget av undertrykkelse og assimileringspolitikk – særlig fra slutten av 1800-tallet og godt inn i 1900-tallet. Den norske statens fornorskningspolitikk førte til at både samisk og kvensk språk og identitet ble marginalisert. Mange ble presset til å skjule sin bakgrunn for å tilpasse seg majoritetssamfunnets krav og idealer.

I dag har imidlertid Tre stammers møte fått en ny og positiv betydning. Det fremstår som et sterkt symbol på kulturell rikdom, identitet og gjenoppvåkning. Både samisk og kvensk språk og kultur har fått økt anerkjennelse, og det satses aktivt på bevaring og revitalisering gjennom skoleundervisning, festivaler, museer og kulturprosjekter. Dette arbeidet bidrar til å styrke tilhørighet, stolthet og forståelse blant dagens og fremtidens generasjoner. Tre stammers møte er dermed ikke bare en geografisk realitet, men også et levende vitnesbyrd om Norges flerkulturelle historie og mangfoldige identitet.

Lisa Vangen fra Manndalen formidler på en flott måte historien om «tre stammers møte» og det rike mangfoldet av folkegrupper og kulturer som har satt sitt preg på Kåfjord.

Folketellingen for Kåfjord i 1930 viser at kategorien «blandet» var største gruppe i prosent med hele 48%.

OTTAR FRA HÅLOGALAND, EN BERETNING FRA VERDENS ENDE

 NORGES HISTORIE

Visste du at den eldste skriftlige beskrivelsen av Nord-Norge ikke ble skrevet av en nordmann, men ble nedtegnet ved hoffet til en engelsk konge?

Rundt år 890 fortalte vikingen, nordmannen og sjøfareren Ottar fra Hålogaland om sin utrolige reise til «verdens ende».

For over 1100 år siden satt høvdingen Ottar ved hoffet til kong Alfred den store i England. Han fortalte at han bodde «lengst nord av alle nordmenn», og hans beretning gir oss et unikt vindu inn i en tid der rikdommen lå i havets og fjellets ressurser.

«Ōhthere sǣde his hlāforde, Ælfrēde cyninge, þæt hē ealra Norðmonna norðmest būde. Hē cwæð þæt hē būde on þǣm lande norðweardum wiþ þā Westsǣ. Hē sǣde þēah þæt þæt land sīe swīþe lang norþ þonan; ac hit is eal wēste, būton on fēawum stōwum styċċemǣlum wīciað Finnas, on huntoðe on wintra, ond on sumera on þām lande fiscað.»

“Ottar sa til sin herre, kong Alfred, at han bodde nordligst av alle nordmenn. Han sa at han bodde i det landet nordover langs Vest-havet. Han sa likevel at landet strekker seg svært langt nord derfra; men det er alt øde, unntatt på noen få steder her og der hvor finnene slår leir, for jakt om vinteren og for fiske i havet om sommeren.”

Nysgjerrighet og jakten på hvalross

Da Ottar satte seil for å utforske de nordligste områdene, var det med en kombinasjon av nysgjerrighet og nytte. Han forklarte kongen at han ønsket å undersøke hvor langt landet strakte seg nordover, og om det bodde folk i ødemarken på den andre siden av havet.
Men den praktiske årsaken til reisen var jakten på hvalrossen. Disse dyrene hadde svært edle tenner, og huden deres var spesielt godt egnet til å lage sterke skipstrosser. Ved å bringe med seg hvalrosstenner som gave til kongen, viste Ottar hvilke verdifulle varer som fantes i nord.

Ottar startet sin ferd ved å seile rett nordover langs kysten. Han fortalte at han i tre dager hadde det øde landet på styrbord side og det åpne havet på babord side; da var han kommet så langt nord som hvalfangerne noensinne dro. Han fortsatte seilasen i ytterligere tre dager, og da bøyde landet rett mot øst – eller havet gikk inn i landet, han visste ikke helt hvilket. Her måtte han vente på vind fra nordvest før han kunne seile videre østover langs kysten i fire dager. Til slutt bøyde landet rett mot sør, og han seilte i fem dager til han nådde den store elven ved bjarmenes land. Han hadde ikke møtt noe bebodd land før dette siden han dro fra sitt eget hjem; han hadde hele veien øde land på styrbord side, unntatt fiskere og fuglefangere og jegere, og det var alle terfinnas.

Møtet med bjarmene

Under sin ekspedisjon nådde Ottar til slutt en stor elv, der han møtte et folk han kalte beormas (bjarmer). Han beskrev landet deres som godt bebygd, men han våget ikke å gå i land av frykt for ufred. Likevel kom han i tale med dem, og han bet merke i at bjarmene og finnene snakket nesten samme språk. Bjarmene fortalte ham mange historier om sitt eget land og landene omkring, men Ottar var en nøktern mann; han presiserte overfor kongen at han ikke visste om alt de sa var sant, ettersom han ikke hadde sett det med egne øyne.

Kvenene over fjellene

Kvenene er blant de eldste folkegruppene som nevnes i skriftlige kilder om Nordkalotten. Ottar fortalte at Cwenas (kvenene) bodde på den andre siden av de øde fjellene, rett overfor landet til nordmennene. Han forklarte at landet deres, Kvenland, lå nord for svearne (svenskene) og strakte seg mot havet på den andre siden. Ifølge Ottar hendte det av og til at kvenene og nordmennene herjet mot hverandre over fjellene. Han beskrev hvordan kvenene bar sine svært små og lette båter over land og opp på fjellene, for så å angripe nordmennene ved å seile over de store ferskvannene i området.

Rikdommen på gården og avgift fra finnas

Hjemme i Hålogaland var Ottar en velstående herre. Rikdommen hans bestod i stor grad av tamrein; han eide en flokk på 600 dyr som ikke var solgt, inkludert seks verdifulle lokkerein som ble brukt i fangst av villrein. På gården hadde han også 20 kuer, 20 sauer og 20 svin, og han brukte hester til å pløye jorda.

Den viktigste kilden til Ottars rikdom var likevel avgiften (gafol) som finnene betalte til ham. Han forklarte kong Alfred at hver mann betalte etter sin stand; de fremste måtte gi femten mårskinn, fem reinhuder, ett bjørneskinn, ti kagger med dun, samt en kofte av bjørne- eller oterskinn. I tillegg inkluderte skatten to skipstrosser, hver på seksti alen, laget av enten hvalrosshud eller selskinn. Ottar la ikke skjul på at denne tributten fra finnene var helt avgjørende for hans posisjon som en av de mektigste mennene i landet.

Det er ikke kjent nøyaktig hvorfor Ottar oppsøkte hoffet til kong Alfred den store i England, men beretningen hans ble skrevet ned som et tillegg til kongens oversettelse av en verdenskronikk. Ottar presenterte seg som en oppdagelsesreisende og handelsmann som søkte nye markeder for sine varer. Han brakte med seg eksklusive gaver til kongen, blant annet hvalrosstenner, som var datidens svar på elfenben. Ved å dele sin kunnskap om de nordlige områdene, de ukjente kystene og folkeslagene han hadde møtt, sikret Ottar at hans liv og reiser ble foreviget som en av de viktigste geografiske kildene fra vikingtiden.

Kilde: Ottars beretning i Old English Orosius

MARIASVERDEN.BLOGG.NO

Henrik Albrigtsens fotoalbum

Jeg fikk noen bilder fra Henrik Albrigtsen jr. som jeg legger ut midlertidig, mangler en del navn. Men det kommer.

Henrik Albrigtsen i militæret

Foreldrene til Henrik – Henrik og Sandra Albrigtsen, Olderdalen

Bak fra venstre: Hans Johansenog Hilmar Haugen.Foran fra venstre: Henrik Albrigtsen,Peder Odd Olsen, Tormod Albrigtsen og en tysk soldat.

Henrik Og Tormod Albrigtsen

Bildet er tatt på slutten av 60-tallet i huset vårt på Marislett på Kvaløya. Fra venstre: Anne Lise Albrigtsen (kona til Alf Albrigtsen), en ukjent dame. Lengst til høyre er Emelie Berger med barna Inger, Torunn og Geir Berger. Mor Emilie Berger er født Albrigtsen.

Ulrik, Mikal og Karl «Kalle».

Marit Juuso, Henrik Albrigtsen og Anne Marie

Emelie og Stefanus Pettersen var besteforeldre til Henrik.

Henrik Albrigtsen og Odd Aasli som 94 åringer utenfor Kåfjord kirke, Olderdalen. Disse to er like gamle og gikk i samme klasse på skolen. Har fortsatt god kontakt og snakkes på telefon ukentlig.

Det gikk bra!

  • Historier om ulykker, nestenulykker – og en god porsjon flaks.

Når jeg ser tilbake på livet mitt, er det nesten utrolig hvor mange ganger det kunne gått skikkelig galt. Noen ganger var det min egen feil. Andre ganger var det tilfeldigheter, dårlig vær, tekniske problemer eller rett og slett uflaks.

Men hver gang skjedde det samme: Det gikk bra!

På begynnelsen av 2000-tallet dannet vi en turgruppe vi kalte «Turlandsdelslaget» – en fantastisk gjeng av godt voksne folk, som elsket turer. I 2006 gikk vi fra Kautokeino til Nordreisa. Halvveis slo vi leir ved Reisaelva og bestemte oss for å prøve fiskelykken.

Det var bratt ned til elva, men vi mente det skulle gå greit. Det gjorde det – helt til en av gutta mistet fotfestet. Han skled på baken nedover fjellsiden og klarte ikke å stoppe. Nederst ventet et 20 meter høyt stup rett ned i elva. Vi andre så hjelpeløse på.

Det var som i en skrekkfilm

Men på kanten sto to små trær. I siste øyeblikk fikk han tak i det ene.

Det gikk bra, men det var en svært stille gjeng som kom seg opp fra elva. Dagen etter kunne vi snakke  rolig om dette.

«Jeg er heldigvis skrudd sammen sånn at jeg ikke går rundt og tenker på hva jeg skulle – eller ikke skulle ha gjort. Jeg konstaterer at det gikk bra denne gangen også»

Dette gav meg inspirasjon til å skrive om mine egne nestenulykker. De gangene det gikk bra. Flaks eller ikke flaks!

………………………………….

Fra barndommen

Min barndom var vel ikke så ulik barndommen til de fleste på den tiden. Sikkerhet var ikke noe vi gikk rundt og tenkte på – vi gjorde det vi hadde lyst til, og hadde nok adskillig mer flaks enn vi selv forsto. Enten vi var på sjøen, i fjellet eller ved elva, kastet vi oss ut i det med den selvfølgeligheten som bare barn kan ha.

Der er imidlertid en hendelse fra barndommen jeg vil fortelle. En som virkelig kunne gått galt:

Vi var en guttegjeng som stadig var på farta. Jeg var en av de yngste, kanskje 12 år. En gang klatret vi ned i en hule og fant etterlatenskaper fra krigen – blant annet et spann med rundt 20 dynamittgubber, overraskende godt bevart.

De eldste guttene skjønte straks hva vi hadde funnet, og så muligheten for en skikkelig kjempesmell. Problemet var bare at vi manglet lunte og tennhette. Arnt Håkon mente bestefaren hadde slikt i skuret. Han sprang ned og «lånte» omtrent en meter lunte og en tennhette.

Vi monterte det så godt vi kunne, tente på og sprang bak en knaus for å vente på det store smellet. Men det kom bare et lite «paff». Heldigvis! Vi hadde tydeligvis montert greiene feil. De voksne mente senere at det var sprengkraft nok til å ha laget et smell vi neppe ville glemt.

…………………………………

Fra ungdomen

Dette skjedde i 1964. Jeg jobbet i Tromsø, men spilte fotball for Olderdalen IK. Hver helg var vi på farta, og vi benyttet det som fantes av transportmidler. Denne gangen hadde Oddbjørn fått låne en motorsykkel. Jeg tror ikke han hadde all verdens kjøreerfaring, men jeg satte meg likevel bakpå.

Vi kom oss greit til Breivikeidet på de dårlige grusveiene. Men mellom Svensby og Lyngseidet kunne det gått fryktelig galt. Ved det store grustaket i Tyttebærvika ligger det ei bru i en svak kurve. Like før brua fikk Oddbjørn plutselig sleng på sykkelen. Vi sjanglet fra side til side og passerte gelenderet på brua med bare noen centimeters margin.

Men vi kjørte videre som om ingenting hadde skjedd. Vi snakket heller ikke så mye om episoden, for mange år etterpå. Vi hadde rett og slett flaks – det gikk bra.

……………………………..

På jakt i Ullstinden

Kåre Iversen og jeg jobbet i mange år som baker og konditor på Samvirkelagets bakeri i Tromsø. Vi var ofte på jakt- og fisketurer i nærområdet. Denne høsten hadde vi fått gode rapporter om at det var mye fjellrype i Ullstinden i Snarbydalen.

En tidlig søndagsmorgen la vi i vei. Været var aldeles nydelig – vindstille og 2–3 minusgrader. Høstsola skinte på de høyeste toppene, og vi gledet oss begge stort til turen.

Vel framme i Snarbydalen fulgte vi et dyretråkk på høyre side av Hestedalen. Derfra fortsatte vi langs fjellryggen mot Svarthammartinden. Terrenget ble etter hvert stadig brattere, med skarpe egger og stupbratte fjellhyller. Til slutt kom vi oss opp på Ullstinden, 1093 moh.

Vi så noen ryper, men kom aldri på skuddhold. På vei tilbake ble vi enige om å holde oss litt lavere i terrenget.

Øverst i en bratt fjellside skulle jeg forsere et lite skar der det lå «gammelsnø» fra vinteren. I det jeg satte foten på snøen, oppdaget jeg at det var blank is. Jeg prøvde å snu, men mistet fotfestet og begynte å skli nedover.

Jeg hadde geværet i hånda og prøvde fortvilt å bremse farten ved å sette det ned i den harde snøen. Det hjalp lite. Det gikk fort nedover den rundt 200 meter lange snørenna.

På vei ned fikk jeg øye på et lite parti i steinura med noen lyngrabber. Jeg skjønte at dette kunne bli svært alvorlig, og prøvde desperat å styre meg mot dem.

Det hele gikk så fort at jeg knapt rakk å tenke. Jeg traff lyngrabbene i stor fart og ble kastet videre nedover. Så ble alt svart.

Da jeg våknet, sto Kåre over meg.

«Kossen går det?» spurte han.

Jeg reiste meg forsiktig og svarte: «Så langt ser det brukbart ut.»

Jeg var oppskrapet på beina, rompa og hele ryggen. Det blødde, og jeg hadde store smerter – men utrolig nok var jeg hel.

Kåre hadde sett hele ferden på avstand og trodde det var siste gang han så meg i live.

Heldigvis gikk det, etter forholdene, bra. Buksa var revet i filler, men Kåre hadde heldigvis ei ekstra bukse i sekken.

Etter dette ruslet vi nedover lia med store smerter og åpne sår. Men vi hadde også fått en erfaring rikere:

Vær forsiktig på gammel snø!

Det ble en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme. Kanskje den nærmeste «Nær døden opplevelse jeg har hatt»

………………………………..

Hatred i London

Den 30. april 1999 gledet vi oss til å se Tromsø-jenta Lisa Stokke som Sophie i en av hovedrollene i ABBA-musikalen Mamma Mia på Prince Edward Theatre i London. Vi hadde bestilt taxi fra hotellet i god tid, slik at vi skulle være tidlig ute og rekke en drink før forestillingen.

Taxien var imidlertid forsinket, og etter hvert begynte vi å bli litt engstelige for at vi skulle komme for sent. Den kom omsider, og vi satte kursen mot teatret.

Da vi nærmet oss Soho, stoppet trafikken opp. En politimann stanset oss og fortalte at en bombe hadde eksplodert på Admiral Duncan-puben, bare noen kvartaler unna. Vi var like i nærheten av teatret. Vi betalte taxien og bestemte oss for å gå det siste stykket.

Det vi møtte, var kaotiske og uvirkelige scener. Ambulanser kom fra alle kanter, og mennesker lå skadet og blødende i gatene. Først da gikk det virkelig opp for oss hva som hadde skjedd: Vi befant oss midt i et terrorangrep.

Området ble etter hvert sperret av, og forestillingen på Prince Edward Theatre ble avlyst. Det som skulle bli en hyggelig teaterkveld med Lisa Stokke på scenen, hadde på kort tid blitt en grusom og skremmende opplevelse vi aldri kommer til å glemme.

Attentatet fikk stor internasjonal oppmerksomhet og havnet blant annet på forsiden av Newsweek. Tre mennesker mistet livet, og mer enn 70 ble skadet.

Så kan man tenke slik: Hadde taxien kommet som avtalt, hadde vi kanskje gått inn på akkurat den puben.

Men det gikk bra!

Bildet er hentet fra bladet Newsweek:

……………………………………

Kanovelt på Reisaelva

Turlandsdelslaget på. tur

Den første virkelige turen til det nystarta «Turlandsdelslaget» etablert – gikk til Bilto i Reisadalen.

Første dag ble vi fraktet med elvebåt til Naustneset. Derfra skulle vi gå opp til Imofossen. Så langt gikk alt etter planen.

På tilbaketuren skulle damene bli hentet med elvebåt, mens gutta skulle padle kano ned elva til Bilto. Vi var fem kanoer, med to personer i hver.

Jeg hadde selv padlet denne delen av elva flere ganger uten problemer. Men denne gangen hadde det regnet kraftig på forhånd, og elva var derfor betydelig større og striere enn normalt. Av de ti som skulle utpå, var det bare to som hadde erfaring med elvepadling.

Vi satte ut fra Naustneset med godt humør og stor tro på egne padleferdigheter. Men vi hadde ikke kommet langt før den første kanoen gikk rundt.

Den ene karen klarte å komme seg i land på Lorrioholmen, mens den andre ble tatt av strømmen og begynte å flyte nedover elva. Forsøkene på å redde både ham på holmen og han som drev nedover, utviklet seg raskt til det reneste kaoset. Flere kanoer veltet, og snart var det bare én kano som fortsatt holdt seg på rett kjøl.

Ironisk nok var det nettopp de to som hadde litt erfaring med elvepadling, som satt i den.

Det ble en dramatisk tur. Vi fikk til slutt alle i land på holmen Siuranpyorret, fikk tent et bål og tilkalt hjelp. Alle var gjennomvåte og skremt etter det som hadde skjedd.

Det gikk bra!

Men historien fikk en alvorlig etterklang. Dagen etter omkom en mann i en annen padlegruppe, ikke langt fra stedet der vi hadde strandet.

……………………………………

Branntilløp på Grand Hotel, Oslo

I 1987 jobbet jeg som salgskonsulent i Narvesen Engros. Arbeidet besto i salg av blader, bøker og aviser. Det var en spennende bedrift. Stadig besøk av forleggere, forfattere og andre kjendiser.

Første halvår 1987 hadde vi levert gode resultater. Det var mye skryt å få og derfor det ble gjort ekstra stas på oss på vårens salgsmøte. Programmet var stappet av høydepunkter som ble avsluttet med en fantastisk båttur på Oslofjorden.

Klokka var ca. tre på natta før vi var i seng. I halv fem tiden våkner jeg av at klokkeradioen på nattbordet slår inn: Fire, fire! – forsto jeg. Men den beskjeden som fulgte skjønte jeg ikke mye av, alt var på engelsk.

Jeg hørte rop og skrik i gangene, jeg gløttet litt på døra for å se hva som foregikk. Folk ropte at det var brann vi måtte komme oss ut.

Jeg lukket døra, tok på meg klærne, pakket kofferten og gikk ut på gangen. Der var det full forvirring. Heisen var stengt, så vi måtte bruke nødutgangen. En smal trapp som førte oss ned til resepsjonen.

Jeg hørte helikopter utenfor hotellet.

Da jeg kom ned i resepsjonen så jeg blinkene lys fra 6-7 brannbiler på Karl Johan. Masse folk hadde samlet seg i resepsjonen, noen skreik og hylte, andre var mer rolig. I mengden ser jeg min arbeidskollega Ronald Søbstad står der i underbuksa. Han trakk litt på smilebåndet da han så meg fullt påkledd med kofferten i handa.

Vi reagerer forskjellig.

Året før, i 1986 hadde vi den store Caledonien-brannen i Kristiansand. Det tror jeg var grunnen til den sterke reaksjonen. Mange hadde denne brannen friskt i minne da de løp gjennom gangene.

Brann i ei søppelsjakt var slukket.

En time etter fikk vi beskjed om å gå tilbake til rommene. Mange klarte det ikke, så betjeninga på hotellet gjorde klar frokosten, en time før tiden.

Hotellet sendte ut et spørreskjema etter hendingen. Min klare tilbakemelding var: Meldinger ved slike hendelser må også være på norsk.

En skremmende opplevelse som endte godt..

………………………………

Brevandring i Lyngsdalen

Historien jeg skal fortelle, kunne ha endt fryktelig galt. Det hele begynte da Trond og jeg så en annonse i Nordlys om en organisert brevandring i Lyngsdalen. Vi meldte oss på og møtte opp utenfor Furustua på Furuflaten, sammen med fire svensker – spente og klare for eventyret.

En brefører tok imot oss og ga en kort orientering. Han anslo turen til rundt åtte timer, med retur klokken 18.00. Vi fikk utdelt hver vår isøks – og det var egentlig det. Han understreket at isøksen var den viktigste redskapen på breen. Det skulle vi snart få erfare.

Vestbreen så fin og hvit ut i solskinnet, så vi valgte den. Om det var så lurt kan en stille spørsmål om i ettertid. Jeg registrerte to-tre turgåere nede i dalen som snudde seg flere ganger. Akkurat som dem sa: «Skal dem virkelig opp der»

Vi fikk en brå start opp en bratt kløft. Det dryppet fra isen så vi ble både våt og kald. I tillegg løsnet det flere isklumper fra brekanten. Vi hadde ikke hjelm.

Den svenske vennegjengen begynte å stille spørsmål: «Har du kontroll«. Breføreren bekreftet at det hadde han. Stol på meg, sa han.

Trond og jeg oppfattet ikke dette som farlig. Men vi så at svenskene var redde og det signaliserte de til breføreren flere ganger.

I et forsøk på å finne veien ut av isen, mistet breføreren isøksa i en sprekk. Vi var kommet nesten ut av isbreen da noen store sprekker stoppet oss. Vi snudde og ville gjøre et forsøk på komme ut på motsatt side av breen. Trond som hadde gått bakerst i tauet, måtte nå gå først. Uten isøks var føreren sterkt redusert. Det var heller ikke vanskelig å se at han var preget av situasjonen.

Vi fant en vei ut på motsatt side, men det var ikke uten dramatikk. En av jentene ble stående skrevs over en sprekk fordi tauet var for kort. To av de yngste i følge var livredd, nesten i sjokktilstand. Da vi endelig fikk fast grunn under beina, satte de seg rett ned og gråt sine modige tårer. Samtidig som de takket oss for hjelpen. Og mente: Dette kommer til å bli før og etter glasieren

Da vi endelig kom ut av breen, ba breføreren Trond løpe ned til bygda for å avverge en eventuell redningsaksjon. Resten av oss nådde bygda først klokken 02.30 om natten – utmattet, men trygge.

En dramatisk tur som lett kunne endt galt.

……………………………………

Gikk igjennom isen på Čárajávri

Isfiske på Čárajávri i mai kan være en fantastisk opplevelse. Våren har kommet, været er ofte nydelig, og dagene er lange. Men maiisen kan være lunefull. Den kan se trygg og solid ut, samtidig som den er i ferd med å bli svekket.

Vi var tre kompiser som la i vei fra Saraelv. Været var strålende, og temperaturen var god til å være i mai. Innerst ved vannet fant vi en fin leirplass på en liten halvøy, med en stor, bar flekk som passet perfekt til telt og bål. Hver dag gikk vi ut på isen fra samme sted for å fiske. Alt føltes trygt og uproblematisk.

Så kom den nest siste dagen.

Jeg hadde gått ut på isen som så mange ganger før, da det plutselig smalt og isen ga etter under meg. På et øyeblikk forsvant jeg ned i det iskalde vannet. Det var en uhyggelig opplevelse – plutselig var det ikke lenger fast grunn under føttene, bare iskaldt vann og en iskald kamp for å komme seg opp.

Heldigvis var kameraten min like i nærheten. Han fikk hjulpet meg opp på isen, og etter hvert kom vi oss tilbake til leiren. Det gikk bra – men opplevelsen sitter fortsatt i kroppen. Å gå gjennom isen er noe jeg aldri håper å oppleve igjen.

Ha alltid ispigger når du ferdes på isen. Og gå aldri alene på isfisketur.

Svartebok

Et eksemplar av ei svartebok.

Hva var en svartebok?

En svartebok var en håndskrevet bok med besvergelser, formler, legeråd og magiske oppskrifter. Det finnes over hundre bevarte norske svartebøker, fra omkring 1480 til 1850. Den eldste bevarte er Vinjeboka, fra slutten av 1400-tallet. 

Navnet «svartebok» kommer først og fremst av forbindelsen til svart magi, men innholdet var ofte overraskende hverdagslig.

Det kunne for eksempel stå oppskrifter på:

  • å stoppe blod
  • å kurere tannverk
  • å helbrede sår og skader
  • å beskytte mennesker og dyr mot sykdom
  • å beskytte hus og gård mot ulykker
  • å avsløre en tyv eller finne igjen stjålne ting
  • kjærlighetsmagi
  • beskyttelse mot trolldom
  • å få hell i kortspill
  • og i enkelte tilfeller formler for å skade andre. 

Hvordan brukte man den?

Det interessante er at man ikke nødvendigvis leste i boka som en vanlig bok. Den fungerte mer som en samling av formler som skulle utføres på en bestemt måte.

En person kunne for eksempel ha en bestemt signeformel for å stoppe blod. Da kunne formelen skulle leses høyt, kanskje samtidig som man gjorde korsets tegn eller utførte en bestemt handling.

Dette var ofte en blanding av kristendom, folkemedisin og magi. En formel kunne inneholde navnene Jesus, Gud eller Jomfru Maria samtidig som den hadde tydelig magisk funksjon. 

Det gjør svartebøkene spesielt interessante: for menneskene som brukte dem, var ikke grensen mellom kristen bønn, folkemedisin og magi nødvendigvis så tydelig som vi tenker i dag.

Hvem hadde svartebøker?

Her er det også en interessant utvikling.

De eldste svartebøkene ser ofte ut til å ha vært eid eller skrevet av prester, andre lærde personer og embetsmenn. Presten hadde på den tiden en langt bredere rolle enn i dag. Han kunne være en av svært få personer i bygda som hadde utdannelse og kunnskap om både lesing, skriving, religion og medisin.

Fra slutten av 1700-tallet finner man i større grad svartebøker hos vanlige folk. 

Bøkene kunne også gå i arv. En person kunne skrive av en formel fra en annen bok og føye til sine egne erfaringer. Derfor er mange svartebøker svært personlige samlinger.

«Cyprianus»

I Norge ble svartebøker også kalt Cyprianus eller «Cyprianus konstbog». Ifølge folketroen var den legendariske trollmannen Cyprianus opphavsmannen til slike bøker.

Det finnes også en forestilling om «6. og 7. Mosebok», som ble oppfattet som en særlig mektig magisk bok. Dette var imidlertid en del av den senere svarteboktradisjonen, ikke faktiske bøker skrevet av Moses. 

Og dette er kanskje særlig interessant i Nord-Troms

Jeg har tidligere undersøkt gammel folketro i Kåfjord, Lyngen og Nord-Troms, og har lenge vært på leting etter et eksemplar av en slik svartebok. Jeg mener å huske at det fantes svartebøker også i min tid, og derfor tror jeg dette kan være en svært interessant inngang til å forstå den gamle folketroen og behandlingsmetodene som ble brukt.

I min familie fantes flere personer som fungerte som helbredere. Folk kom fra hele Nord Troms for å bli kurert.

Det finnes en forbindelse mellom signekunst, svartebøker og lokale «kloke folk». En signekone eller signekar kunne for eksempel bruke en kombinasjon av bønn, bestemte ord, korsets tegn og praktiske midler når noen var syke. «Signing» ble faktisk regnet som trolldom av myndighetene og var straffbart i Norge i flere hundre år.