Manndalen bedehus

I Manndalen ble samlingen om Guds ord holdt i beboelseshusene rundt om i bygda. For å få plass til flest mulig ble de største husene benyttet til dette formålet. Men selv de ble for små. I slutten av tredve-årene ble tanken på å bygge et eget forsamlingshus aktuell for alvor. I de tider var det svært lite kontante penger. Naturalhusholdningen var ennu fremherskende. Det gikk endel år før tanken på samlingshus ble satt ut i praksis. Men, i 1943 kom man nærmest tilfeldig over et meget gammelt og uvanlig stort hus i Øverbygd. Eieren ønsket å selge dette. Forsommeren 1944 satte gårdbrukerne Kristian Johnsen og Peder Roseneng over fjorden og syklet til Øverbygd. De fant snart ut at huset som var til salgs, ved ombygging ville bli stort nok til forsamlingshus. Det viste seg at huset var bygget av grovt tømmer. I første etg. 8-toms tømmer og i annen etg.7- toms. Det var lagt 22 stokker over hverandre og mønet var 20 alen langt i ett stykke. Spiker fantes det ikke i bygget foruten de som var slått inn i senere tid. I dag er ikke tømmeret synlig. Bedehuset er panelt både utvendig og innvendig. Men de dype vinduskarmene røper tidligere tiders bygge historie.

Nu blei det satt i gang en større innsamling i bygda. En del midler ble også gitt  til formålet på stevner i distriktet. Så lang tid gikk det ikke før eieren i Øverbygd, Ole Halvorsen fikk sitt oppgjør, kr.11 500.- for hele huset. En av Manndalens bygdinger, Ole Pedersen, Fossen, ga den nødvendige tomt til huset uten noen som helst vederlag. Kun en heftelse ble gjort. Nemlig at bedehusets vedtekter (se senere) skulle overholdes. På den måten var man kommet langt med å få ønsket om forsamlingshus realisert. Men mange vanskeligheter gjensto. Bygget skulle tas ned og flyttes fra Øverbygd til Manndalen. Nu avdøde Peder Roseneng var ansvarlig for å flytte hele tømmeret ned til Kvesmenes, i første omgang. Det ble mangfoldig billass. Midlene til å føre tømmeret videre strakk ikke til.

Under gjenoppbyggingen etter krigen ble så skolestyrer Peder Soleng kontaktet i Olderdalen. Han ledet materialformidlingen i Kåfjord under gjenreisingen og sto i kontakt med gjenreisningen og sto i kontakt med Finnmarkskontoret i Harstad. Kontoret ble forespurt om tømmeret kunne fraktes videre med lastebiler og skuter på gjenreisningens regning. Dette gikk faktisk i orden. Derimot kunne ikke gjenreisningsfondet uten videre oppføre forsamlingshuset i Manndalen. I så fall skulle de ha part  huset. Denne situasjonen ble unngått ved privat finansiering og stort dugnadsarbeid under oppføringen. Tømmeret ble snart skåret og oppsatt. Allerede høsten 1946 holdes den første samling. Riktignok uten gulv, men med skikkelig tak over hodet. Kort tid etter var forsamlingshuset helt ferdig, og i dag ligger det lysende hvitt mellom grønnkledte bjerketrær.

Nu forrettes dåp og andre kirkelige handlinger i bedehuset ved biskoppelig tillatelse som fornyes hvert 5.år. Der finnes en del kirkelig utstyr. Døpefont, døpefat, alterduk og brudestoler er frivillige gaver. Dessuten finnes noen vakre lysekroner som i sin tid ble gitt henholdsvis av et byggelag ved Manndalen skole, og av noen privatpersoner som slo seg sammen. I år ble det som gave laget en meget forseggjort preken-pult til å sette over alteret. Når det gjelder altersølv og særkalker ble disse innkjøpt for innsamlede midler. Alt inventar for ellers er gitt eller innsamlet av private midler. Likeledes vedlikehold og alle slags utgifter som følger med et forsamlingshus.

Vi er takknemlig for Manndalen bedehus. Og dermed stor takk skyldig til dem som har vært med i stort og smått. Spesielt dem som gikk i spissen for å reise huset i bygda. Vi vil nevne de ledende: Menighetens forsanger Peder Roseneng, predikantene Mikal Eriksen, Erik Eriksen og Nils Hans Nilsen, samt Kristian Johnsen, Hans Larsen og Ragnvald Eriksen. Bedehusets styre gjorde følgende vedtak 20.05.1947, og som i sak gjøres gjeldende i de andre bedehus i distriktet:

Den 28. september 2013 brant bedehuset ned. Etterforskningsarbeidet konkluderte med at bygget hadde tatt fyr innenfra. 2014 ble bygging av et nytt bedehus samme sted oppstartet, det ble innviet 12. juli 2015.

Vedtekter for Manndalen Menighetshus.

Huset er bygd av midler som er innsamlet i Manndalen og tilhører Manndalen menighet.

1. Den som vil ha adgang til å forkynne ordet i dette hus må tro og bekjenne uavkortet: De profetiske og apostoliske skrifter, de Lutherske bekjennelsesskrifter, så som Lutherske konfesjons artikler og apologetiske artikler, Schmalkaldiske artikler, samt Luthers lille og store katekismus. Den som ikke tror, bekjenner og lever etter disse skrifter, har ikke adgang til å forkynne ordet i dette hus enten han kaller seg lestadianer eller lutheraner, lærd eller leg.
2. Fri adgang til å forkynne ordet i huset har stiftets biskop, prost og den i prestegjeldet fungerende sogneprest, samt læstadianere så lenge de bekjenner seg til den under punkt 1 nevnte lære.
3. Der er valgt styre på 4 mann av Manndalen menighet. Disse har blant annet å føre tilsyn med huset, samt påse at disse vedtektene blir overholdt.
4. Når noen utenom de under punkt 2 nevnte menn ønsker å benytte huset, skal vedkommende henvende seg til ovennevnte styre og framlegge sin troens bekjennelse. Uten styrets tillatelse kan huset ikke benyttes.
5. Sangforeninger, bønnemøter, kristelige ungdomslagsmøter, basarer og pakkefester har ikke adgang til å benytte huset.
6. Dersom huset skulle bli innviet til kirkelig bruk, er dette tillatt på disse vedtekter.
7. Ole Pedersen, Fossen, har gitt den nødvendige tomt til huset uten noen som helst vederlag, og uten annen heftelse enn at forannevnte vedtekter overholdes. Giveren har stemmerett i styret. Dersom giveren eller hans etterkommere ikke holder seg til forannevnte vedtekter, taper de sin stemmerett.

Vedtatt 20.mai 1947, av styret (sitat)

Kilde: Kirkejubileum 1722 – 1972. Dag Sigurd Wisløff