«Du blir ikke flyttet opp.»

Der jeg rusler alene på kirkegården kommer jeg over  en gravstein til en gammel klassekamerat av meg. Hvil i fred, står det på steinen.

Sist vi snakket sammen var på puben i Olderdalen, for mange år siden. Vi mimret om oppveksten, kameratskapet og skoleårene. Så ble han stille.

Han tok meg hardt i hånda. Ristet på hodet og tårene presset seg fram. Med brutt stemme fortalte han en historie han aldri tidligere hadde delt med noen. Det han fortalte, gjorde et dypt inntrykk på meg. Ingen barn skulle ha måttet oppleve det han hadde vært gjennom.

Vi begynte i samme klasse. Vi delte de samme interessene og vi hadde de samme drømmene. Men det grusomme skolesystemet den gangen skilte oss. Han var en av dem som ikke ble «flyttet opp». Han måtte ta det samme skoleåret om igjen, mens vi andre gikk videre. Den dagen skiltes egentlig våre veier, selv om vi traff hverandre sporadisk årene etter.

For oss som fortsatte til neste klassetrinn, var det kanskje bare en del av skolens praksis. For ham ble det et nederlag han aldri kom over. Den ydmykelsen og skammen han følte som barn, bar han med seg resten av livet.

Lov om folkeskolen av 1936 ga skolene adgang til å avgjøre om en elev skulle flyttes opp eller bli stående på samme klassetrinn.

Det var jo et umenneskelig system, kan aldri huske at noen lærere tok til motmæle, det var bare slik det var.