Hvem og hvorfra

Av forfatter Bjørn Havaas

– Hvem og hvorfra er de nye menneskene i Nord-Norge i nyere tid.

Krig, klima og hungersnød fremtvang flytting vestover til Nord-Norge i flere perioder inn i fjordene og på kysten som søkte lykke etter et bedre liv etter lidelser i Finland og Sverige. Det er rimelig å anta at folk i indre fjorder i Nord-Norge var etterkommere av finner selv om man i Norge har forsøkt ensidig å definere disse som kun sjøsamer.

Hestestein / Heasttageađgi Fjellfinngammen

Bak Hestestein hadde Juuso-familien sitt sommerbosted, fra tidlig på 1920-tallet og helt fram til 1955. Etter den tid flyttet familien ned til bygda. Og bygde et hus «under Melen» like ved Olderdalen bru,

Hver vår kom Juuso-familien med reinflokken sin fra Goatteluobal ved Kautokeino til Vinterdalen. Området hørte den gang til reinbeitedistrikt 3b Dadžavágge. I dag tilhører Vinterdalen til 36 Cohkolat/Biertávarre.

Det var et godt forhold mellom bygdefolket og Juuso-familien.

«Máret-Jovna og Ánne-Máret fikk seks barn. To av disse døde tidlig.

I boka «Finmarkens nomadisme» kan en lese at de bratte fjellsidene i Vinterdalen var temmelig uegnet som kalvings-plasser. «Men simlene fant små avsatser som de likte svært godt»

Denna bild har ett alt-attribut som är tomt. Dess filnamn är image-5.png

Kulturkollisjon.

Per Henning Olderdal

Inntil døden skiljar dykk åt..

«Likeså spør eg deg Elin».. stemmen til presten hadde syntes å kome frå ein annan stad. Det snev av uvisse som stundom hadde naga ho ,hadde vore der att. Å Gud, ikkje no,berre ikkje no, hadde ho tenkt.  «Vil du ha Ismael Demirsar  som hjå deg står,til din ektemann?». Jo,hadde ho svara,klårt og høgt. Men uvissa hadde ikkje heilt sluppe taket i henne, så ho hadde ikkje heilt fått med seg dei neste orda til presten, innan ho brått hadde komme tilbake til røyndomen og fått med seg dei siste orda, det ubrigdelege:» I gode og onde dagar inntil døden skiljar dykk åt?». Tvilen som stundom hadde kome over ho hadde vore borte, og ho hadde ikkje freista å stoppe det då ein tåre trilla nedetter kinnet i spora frå den forrige. Berre ei ubeskriveleg kjennsle av lukke hadde gjennomstrøymd ho.»jo», hadde det kome frå ho, meir lågmælt denne gongen, medan ho gjennom sitt mest strålande smil hadde møtt blikket til Ismael. Så, utanfor kyrkja, hadde ho med eitt skjøna at det mest bare var kameratane til Ismael som sto der. Kor hadde alle vennina hennar vorte av? Ho kunne ikkje heilt minnast kva tid dei hadde byrja å vende ho ryggen. Kva tid dei ikkje lenger hadde tid til å gjera nokon ting i lag med ho, om ho hadde ringt og spurt dei om det. Ho kunne berre minnast at slik hadde det meir og meir vorte. Jo, ho skjøna nok kva dei hadde meint. Det at ho hadde svikta dei då ho byrja vere i lag med Ismael. Men skjøna dei verkeleg ikkje at kjærleik ikkje kjende til ordet landegrenser, eller skilnaden på religionane? For at det hadde vore ekte kjærleik frå hennar side den gongen, det sto klårt nok for ho. Den gongen! Elin Riseth sette seg opp på brisken. Fru Elin Demirsar, tanken streifa ho ondt og kaldt, liksom. Men ho fortrengde dei onde tankane, ville ikkje vite meir av den tida. Ho stirde på veggane ikring seg. Kalka murveggar og ei solid dør var alt ho kunne sjå i det dimma ljoset. òg gitteret bak ho! Ho nekta å sjå den vegen. 
Lagnaden var underleg,tenkte ho. Så uverkeleg. Tenk at ho no var i den søraustlege delen av Svartehavet, i Georgia! Og den vesle byen der ho satt fengsla heitte Batumi. Fengsla! Som ein annan kriminell. Eit påtvunget, mest hysterisk smil for over anledet hennar, men stivna snøgt. Ho la seg ned på brisken at. Og nok ein gong strøymde minnene på, då ho let att augo for å sleppe unna synet av den vesle cella, der ho tykte at det var kvelande varmt om dagen, medan natta med si klamme råme gjorde at ho mest fraus, enda det var høgsumar. I tankane var ho heime i Noreg nok ein gong, i den vesle heimbyen sin, og no kunne ho så tydeleg sjå føre seg byrjinga til elendet.

Det hadde vore ein regntung laurdagskveld: Ho satt saman med Berit og Ann på diskoteket «Den blå lanterne» . Ho hadde vore i eit strålande humør etter å ha drukke nokre glas øl, og fordi ho lika musikken som strøymde ut frå dei skjulte høgtalarane. Med ett hadde han berre stått der foran bordet deira, smilande og sjølvsiker hadde han sett på henne. Berre på henne, ikkje på Berit eller Ann! – Du danse met mei, hadde det kome frå han på eit ubehjelpeleg norsk. Ho tykte med ein gong at an såg riktig staseleg ut. Mørk, pen, og med dei nydelegste augo som tindrande tok ho i augesyn. Ho hadde ikkje nølt i mange sekunda innan det litt sjenert hadde kome i frå ho eit -jo, kvifor ikje? Han hadde vorte sitjande der i lag med dei tre vennina mest heile kvelden. Innimellom hadde ho dansa med han. Berre ho, ikkje Ann eller Berit. Han hadde fortalt at han var frå ein liten by i det nord austlegaste Tyrkia. Artvin heitte byen som låg berre nokre mil frå svartehavskysten, og nokre mil frå Georgia, som ein gong for lenge siden hadde vore ein Sovjet stat. Mon det ikkje var allereie frå den kvelden at Berit og Ann hadde byrja å ta avstand frå ho? I alle fall hadde både den eine og den andre åtvara ho, sagt at dette ikkje kunne føre til noko godt, då ho hadde byrja å vera fast saman med Ismael, som han heitte. I dag kunne ho lett nok sjå kva for ein toskeskap det hadde vore, det å verte fast saman med ein tyrkar. Men ikkje den gongen då ho sveva ikring, stormande forelska som ein storglad styrlaus femtenåring! Ho fylde tjuetre i førdags. Ei lukkelig tid hadde det vore! Så då Ismael fridde var ho ikkje mykje i tvil, men svara jo sjøl om dei berre hadde vore to månader i lag. Etter det syntes det som om tinga hadde utvikla seg vel snøggt. «Til døden skiljar dykk åt»! No hata ho dei orda! 

Bryllaupet hadde vore i juni, og ein månad seinare hadde dei reist på ferie til Tyrkia. For, som Ismael prata om, at ho skulle bli kjent med familien hans. Elin reiste seg opp, gjekk nokre gongar att og fram på det vesle området ho hadde til disposisjon. Seks små kvadratmeter, hadde ho rekna ut. Men snart lå ho på brisken att, og tenkte nok ein gong attende . No gjenopplevde ho alt som om det skulle ha skjedd nett no: Allereie på flyet til Ankara merka ho endringa hjå Ismael. Til no hadde ho berre opplevd han som ein snill og omgjengeleg kar. Ein kjenslevar godleik hadde han alltid synt ho. Men som flyturen svann, skifta òg Ismael personlegdom.  Det kunne ho tydeleg fornemme. Han hadde vorte fåmælt og sur, mest tverr og bitande i dei orda han nytta, om ho spurte om nokon ting. I Ankara bytta dei fly, og dro vidare til byen Erzurum. Så tok dei ein skranglande buss til heimplassen hans i utkanta av Artvin. Mest tjue mil på ein veg som minte ho mykje om ein norsk skogsveg. Frå fyrste stunda så ho det eine etter det andre som ho ikkje var heilt førebudd på. Med kort veg att til Artvin fekk ho sjå dei første tilfella av tyrkisk likestilling: Halvgamle menn ridande på eit esel, medan kvinna deira gjekk ved siden av, gjerne med ei stor bør på ryggen og. Då bussen stogga utafor den Demisarske residens, som besto av tre- fire småfalne kvite hus laga av ei blanding av stein,kalk og leire, sto heile slekta hans ventande der. Visst hadde dei vore vennleg nok den fyrste kvelden, og ho følte seg som i ei eksotisk middelaldersk stemning den kvelden. Det vart gjort stor stas på den heimkomne guten deira. Ein skikkeleg familiefest hadde dei førebudd. Ute i hagen, imellom palmar,syrinebuskar og andre vekstar ho ikkje attkjende, sto langbord dekt med for ho ukjende rettar i hopetall. Og ho stifta bekjentskap med ein gamal tyrkisk tradisjon, der dei stekte ein heil lammeskrott i ein mursteinsomn bygd ned i jorda. Dei kalla denne «konya» retten for tandir kebabi, og den vert servert saman med mengder av eksotiske grønsaker og krydder. Særleg mannfolka tok òg godt for seg av nasjonaldrykken deira: raki, ein sterk anissmakande brennevinssort. Utover kvelden vart ho litt kjend med den store flokken med nære familiemedlemmar, sjølv om ho konsentrerte seg meir om å hugse namna på dei aller næraste slektningane. Mora, Mirias og faren Rasit visste ho om på førehand. Så var det brørne Kemal og Talat og søstera Gulbahar. Men det var òg ei anna ung, vakker kvinne som gledesstrålande hadde falt Ismael om halsen og kyssa han ømt og lenge. Elin gjekk utifrå at det var ei anna søster av han. Roxalana heitte ho. Visst merka Elin utover kvelden korleis Roxalana i løyndom stirra på ho, vurderande, liksom. Det blei fort mange ting å undra seg over. Brørne åt Ismael hadde bore bagasjen hennar inn i det minste av dei kvite husa, medan dei freista å forklara ho at det var der ho skulle bu. Underleg alt saman. Ismael var heile tida oppteken med å prate med alle andre enn henne. Som kvelden svann, og mannfolka blei meir høgrøsta, undra ho seg over at dei drakk i det heile tatt. Islamsk lov ga dei vel ikkje rom for det? Men ho hadde nok skjøna at so mykje at spesielt på landsbygda  tolka dei lova mest som det passa dei. Ho kjende seg mer enn ensam. Hennar fyrste kveld i Tyrkia, og så håplaust aleine. Det var ikkje akkurat dette ho hadde venta seg, tenkte ho der ho låg åleine i senga si den natta og gråtkjøvd undra seg over kor Isael hadde vorte av. Men inne i byen strøymde den ævelege, monotone middelalderske musikken ut i mørkret og nådde øyro hennar der ho låg og ikkje fekk sove, So full av merkelege inntrykk og ubesvara spørsmål som ho var. Solraudninga hadde so smått teke til då ho endeleg glei inn i den mjuke, kjærkomne svevnens famntak.

Klokka ti neste morgon vakna Elin av at Roxalana sto inne i rommet hennar. «cay», sa Roxalana, og satte eit stort krus på bordet. Elin sto opp, men visste ikkje kva ho skulle seie. Ho rekna med at dei ikkje ville forstå kvarandre,uansett. Ho smaka på innholdet i kruset, og fann ut at det var te.  Roxalana satt på ein stol og berre så på Elin. Ho verka å vere så trist,mest hjelpslaus der ho satt og tvinna fingrane sine. Brått reiste ho seg og gjekk. Utover heile denne fyrste dagen gjekk Elin ikring blant dei få husa i grannelaget, og ho merka seg kor smålåtne krav folk hadde i sitt eige tilvære. Det syntes godt at dei alle var fattige. Alle kvinnfolka gjekk kledde i utslitte fotside kjolar, og rundt hovudet bar dei fleste eit tørkle som dekka alt så nær som anledet. Men slør bar dei ikkje. Overalt møtte ho ein mur av togn. Ingen ville snakka med ho. Ho gjekk òg inn i huset til foreldra, berre for å få vete at Ismael hadde fore inn til byen. Elin så ikje noko til Ismael den dagen. Men neste morgen då ho vakna sto han der og stirra på ho. -Har du sovet godt?kom det stilt frå han. «Jo»,svara ho,-men kor har du vore heile tida? Blikket hjå Ismael flakka litt ikring, ubesluttsamt, så så han ho rett inn i augo. Noko hardt, nesten umenneskeleg syntes å brenne i augo hans då han svara:  – Elin, det er ein ting du lyt få vete,her og no. – Du er berre min kuma!  -Og kva er så det for noko?, kom det undrande frå Elin. – Det betyr Elin, svara Ismael, at i Noreg så følgde eg alle skikkane dykkar. Eg føydde meg i eit og alt, og gjorde alt slik som du ville ha det!  Han heva røysta ei aning: -Så no,so vi er i Tyrkia,har du med å følgje våre skikkar!  -Ein kuma er ei hustru nummer to!  –Eg er gift med Roxalana òg ! Elin kjende ein brennande svimring i seg. heile hennar tilvære vart beint fram knust av dei orda hans. Ho fornemma dei enda ljomande inni hovudet sitt, men kunne ikkje heilt fatte det. Hjernen nekta liksom å take i mot eit slikt bodskap. -Kva er det du seier? spurde ho. Det kan du ikkje meine!. – Jo,det meinar eg,svara Ismael, og brått reiste han seg opp. Så sto han truande over henne:-  Og hugs på ein ting til, at her er det mannen som har alt å seie, og du har berre med å adlyde meg! -Forresten, di tøyte, du innbilte deg vel ikkje på alvor at eg elska deg? Her i Tyrkia er ei jente rein og urørt, med dyden si i behald når ho giftar seg! – Men du, kor mange menn hadde du logge med innan du trefte meg? Og han fortsatte: – Nei,veit du kva, du var ikkje noko meir for meg enn ein inngangsbilett for å kunne bli verande i Noreg! Døra smalt hardt i etter han. Elin låg berre der og stirde tomt ut i lufta, ho følte seg heilt tom. All kjensle for Ismael var borte!  Kolna av på sekundet. Og eit gryande hat sveva inn i henne, trua etterkvart med å kvele henne, då ho skjøna alvoret i alt.Ei ubeskriveleg vonbrot tok etterkvart over. Ho hadde gjort ein lagnadtung feil, og rekkevidda av det ante ho ingenting om. 

Sola sto langt mot vest då ho endeleg sto opp. Heile dagen hadde ho berre lagt der og tenkt over alt saman. Om ho berre hadde vore vettug nok til å høyre på dei der heime,den gongen,for det gjennom ho. Men som sanninga hadde fått skikkeleg feste i ho, hadde ho òg tatt ei endeleg avgjerd, ho skulle late som ingenting, og så bruke fyrste høvet til å kome seg vekk derifrå. Vonleg vart det ikkje så lenge til det. Og dagane gjekk. Ho dreiv mest gjerandslaus ikring. Enno kunne ho ikkje heilt fatte det. Etter som ho visste det så hadde Tyrkia ved lovfesting gjort det forbode, og slik gjort det umogeleg å begå polygami i landet allereie i 1926, tre år etter at dei hadde vorte republikk. Men om enn på slik ein audmjukande måte, so hadde ho gjennom si eiga einfelde fått sjå at det var stor skilnad på liv og lære. Ismael skjøna nok kva ho tenkte på, i alle fall hadde han teke passet frå henne. Til byen fekk ho ikkje lov å gå. Og dagar vart til veker, medan Ismael for det meste holdt seg unna ho. Men seint ein kveld kom han smilande inn til ho, etter at ho hadde lagt seg. Smiskande byrja han å kjæle med henne. Ho stivna til spent og redd. Men ho var førebudd på alt, så ho låg berre i ro utan å yta nokon form for motstand. Å,for det gjennom ho, kor eg hatar deg! I din eigen kjæte kjem du til meg, ellers ikkje! 
Neste dag skulle Ismael til ein annan by lenger borte, og då fekk ho endeleg den sjansen ho hadde venta på. Snøgt pakka ho ein liten bag med de nødvendigaste tingane sine, så kraup ho ut or vindauget og småsprang over eit jorde. Ho gjekk etter landevegen i motsatt retning av den som byen låg i. Slik gjekk og sprang ho nokre kilometar. Inni seg var ho heilt hugbroten, men enno var det plass til ein ubeskriveleg otte. «enn om dei har oppdaga at eg er borte», sa ho høgt til seg sjølv, og snubla vidare. 

Ein gamal skranglande lastebil kom køyrande. Fordi ho ikkje kunne gjere noko anna, haika ho. Bilen stogga. Det hadde nok vore språkkomplikasjonar, men ho forsto at mannen som heitte Metin skulle over grensa til Georgia, der skulle han hente eit lass med fisk. Då brast ho i gråt,og stotrande og gråtkjøvd freista ho å forklara Metin at han måtte ta ho med seg over grensa. Han stogga bilen. Så satt han der og tenkte ei stund att og fram,tydelegvis.  Til sist hadde han bestemt seg, og smilande køyrde han vidare. Rett føre grensa stogga han bilen att og ga teikn til Elin at ho skulle bli med han ut. Ei otte for gjennom ho, men det visa seg å vera ei grunnlaus age. Han fekk ho opp på lasteplanet,og gøymde ho under nokre stinkande presseningar, ein røyndom ho ikkje kunne ha drøymd om for berre nokre månader siden. 

Elin sto og keik ut or det vesle cellevindauget. For to dagar sidan hadde dei kryssa grensa. Det hadde føregått utan komplikasjonar. Grensevakta berre vinka dei vidare. Dei kjende att Metin og visste at han ofte henta fisk i Batumi. Ho hadde ikkje hatt noko val, så derfor gjekk ho inn på den vesle politistasjonen i Batumi. Etter mange timar hadde det endeleg kome ein kar som kunne litt engelsk. Ho fortalde dei om det meste av det som hadde hendt, og dei lova å kontakte det norske konsulatet i Tbilisi,som lå ein tjue- tredve mils veg unna.

No høyrdes tramping ute i korridoren,og ein nøkkel vart stukken inn i dørlåsen. Dei knirkande hengslane på døra fortalde h at nokon kom inn. Elin snudde seg langsomt rundt, og kunne sjå inn i dei blå augo ljå ein ljos mann som ho ikkje eit einaste sekund var i tvil om var norsk! Resten gjekk greitt og snøgt unna. Visekonsul Bergersen sette seg raskt inn i hennar situasjon, og to timar seinare satt ho sliten og tom invendig i bilen til visekonsulen. So trøytt,so trøytt! Augo hennar nekta plent å vera opne meire, no som ho kjende tryggleiken sige inn over seg. Like før ho sovna streifa tanken ho igjen: «Til døden skiljar dykk åt»! Men ho vørde det ikkje, ikkje no meire! Og snart viska svevnen ut alle sjelelege smerter og kval, medan bilen snøgt nærma seg Tbilisi….

Ildsjelen Konrad Albrigtsen

Se friidrettsresultater fra 1950- og 1960-tallet, samlet og nedskrevet av Konrad Albrigtsen. Et imponerende arbeid! Mange av deltakerne har senere utmerket seg i flere idretter.

En av de virkelige store ildsjeler i Kåfjord-idretten, Konrad Valin Albrigtsen.

I tillegg til friidretts-resultatene kan du lese om Konrads spennende liv ved å trykke på artikkelen under:

Starter i året 1958

Resultatlista viser at de som hoppet over 2 meter var noen eldre. Konrad Albrigtsen var dyktig i stille lengde, men vi legger også merke til Reidulf Larsen som var en eksplosiv type som svært dyktig i flere øvelser. Blant annet hadde han kretsrekorden på 110 meter hekk for junior i mange år.

Det samme ser vi i stille høyde. Alder spiller en rolle. Men, også her legger vi merke til 1947 modellen Gunnar Hansen Lie. Han var et friidrettstalent. Flere av disse deltok i kretsstevner i friidrett og hevdet seg godt. En rask telling viser at halvparten er døde. To av disse på sjøen.

Samme her, de eldste gutta hopper høyest. Alf og Konrad Albrigtsen + Reidulf. Ser meg selv på første gang på lista.Svein Arild med pers på 0,85. Klassekameraten Gunnar Hansen Lie hopper 30 cm høyere.

Konrad suveren i tet med 11,24 meter, men han var 18 år i 1958, mens eksempelvis Jostein Pedersen bare var 10 år.

Hele tiden en konkurranse mellom de eldste gutta, Konrad og Reidulf.

Terje Solberg ble siden en meget god fotballspiller. Spilte for GIL og Fløya i Tromsø og Olderdalen IK. Han var også ordfører i Kåfjord. Vi ser også Dagfinn Johnsen som også ble en god fotballspiller. Han startet siden Tromsø Stålindustri som fortsatt er en solid bedrift i Tromsø. Dagfinn døde tidlig.

Det er et opphold i skrivinga fra 1958 til 1963. Kan være i perioden Konrad reiste i utenriksfart

År 1963

Olderdalselva skilte bygda i to. Det gav grobunn for store konkurranser i friidrett, fotball, ski, boksing, stafetter osv. Og ikke minst snøballkamper. Det var lenge før «Yokigassen» i Vardø var oppfunnet.

Vi ser for første gang Frank Iversen på resultatlister. Han er ung, men hopper og kaster lenger enn de fleste. Vi ser ogsø at Konrad begynner å dele inn i klasser.

Vi ser en 16-åring som løper godt. Det var en stor dag da jeg kom i båt fra Manndalen med en stor pokal. Jeg fortsatte løpingen da jeg flyttet til Tromsø. Jeg hevdet meg godt, men fotballen tok etter hvert over.

I mangel av bane ble terrengløp en stor «greie» i Olderdalen. Vi ser store idrettsprofiler i emning, Jan Lindvall, Trond Sandelin og Finn Are Søberg. Vi ser også trenerlegenden i fotball Torstein Søreng gjør sine første konkurranser.

Her kan vi legge merke til Ole Jensen fra Djupvik og Gunnar Pedersen fra Nordmannvik. Begge ble meget gode idrettsmenn som hevdet seg godt, også på landsbasis. Mener å huske at Gunnar har en topp 12 plassering i NM på ski.

I 11 – 13 årsklassen ser vi fortsatt Søberg Og Lindvall, men her ser vi også Hjalmar Lyngmo. han blir etter hvert en meget god fotballspiller – først på Fløya og siden på TIL.

I 14-16 års-klassen ser vi for første gang Odd Sivertsen. Han utviklet seg til en meget god løper på kretsnivå. Han ble også en meget kjent forfatter og kunstner.

Vi legger også merke til Roald Eriksen i klasse senior. Han hadde enorm potensiale i kastøvelser, men sjømannslivet tok mye av talentet.

Yngve Rismo var et kjempetalent i hopp.

Må også få nevne Leif Pettersen og Sverre Sivertsen som kommer til å bety mye for idretten og samfunnslivet i Kåfjord.

Her må jeg trekke fram Haldor Lyngmo. Han var et kjempetalent i hopp. Olderdalen fikk etter hvert en hoppbakke, men dessverre 10 år for sent for talentene Yngve og Haldor.

Her må jeg trekke fram Fredrik Johnsen som ble desidert sist i alle konkurranser. Men, han sto på og ble en aktivum i idrettsmiljøet. Han ble en tydelig leder, og var med på å utvikle rubbe-teknikken på ski.

Vi ser Ivar Albrigtsen på resultatlistene. Han var en brukbar fotballspiller. Han studerte i Oslo og trente litt med Frigg. På sommeren kom han hjem med mange nye impulser. Spesielt husker vi cornere som ble skrudd innover. Han var mye syk i perioder og døde forholdsvis ung.

Det som var det unike med Konrad Albrigtsen var hans allsidighet. Stadig nye øvelser. Her ser vi sykling og ballkast. Vanlig sykling med eller uten stang.

Konrad var også opptatt av at alle burde få muligheten til å ta idrettsmerke.

Stille lengde, hopp og høyde var mye brukt.

Stafettløp, yttersida mot innersida av Olderdalselv var prestisjefylte øvelser. Her taper vi en sjelden gang for yttersida.

Finn Are Søberg og Jan Lindvall i hard konkurranse allerede som 11-12 åringer.

Her ser vi nye konkurranser ytter-mot innersida.

Her ser vi en meget sterk 200 meter tid av 16 åringen Odd Sivertsen og 18-åringen Jarle Mathisen

Løpsøvelser som 100 og 200 meter ble arrangert på veien fra brua til «Gammelskolen». Trafikken var ikke det den er i dag.

År 1964

Ble overrasket av at jeg var så rask,13,7 på 100 m. og 27.8 på 200m.

Yttersida mot innersida. I 14-16 års klassen for vi stryk, men i seniorklassen er innersida suveren både på 100 og 200 meter. Vi hadde et sterkt på innersida, Reidulf Larsen, Jarle Mathisen, samegutten Nils Ante Hætta og meg.

Ser det var løping som var mine øvelser. Her er jeg sist og nest sist på henholdsvis stille lengde og stille høyde.

Jarle Mathisen var rask – 8,1 på 60 meter. Ser også at Brodern Øystein vinner 800 meter.

I 14-16 års klassen vinner Sverre Nicolaisen terrengløpet foran Jan Lindvall. Sverre var sønn av søster Elise Nicolaisen. Han døde for mange år siden.

Ole Jensen vinner 17-19 års klassen med Svein og Gunnar Pedersen på de neste plassene. Sprinteren Odd Sivertsen kommer på fjerdeplass. Ole Jensen vinner vandrepokalen.

Må si jeg er overrasket hvor rask Jarle Mathisen egentlig var. 7,7 på 60meter er bra.

Helt greit

Bra resultat av Sverre Nicolaisen i lengde.

Her begynner Jan Lindvall å vise sin utholdenhet. Han blir klubbmester i sin klasse i terrengløp i 1964.

17 åringen Gunnar Hansen Lie var en god spydkaster og kastet lengst av samtlige med et resultat på 42,34 m.

14 åringen Asbjørn Hansen hopper høyest av samtlige. Ikke rart han ble keeper etter hvert. Spilte for Lyngen.

Sonekonkurranser og klubbmesterskap.

Se resultatene i sykling. Vanlig sykkel.

Viktig å klare idrettsmerke.

Idrettsmerke.

Idrettsmerke.

Idrettsmerke-prøver. Merk at ingen damer deltok. Jeg tror nok Konrad kunne ønske at damer deltok. Som det står nederst på arket: Idrettsmerke for menn

År 1965

Nytt år og tid for nye konkurranser. 1.juli var starten for det første klubbmesterskap i høyde og lengde uten tilløp. Hjalmar og Haldor Lyngmo og Odd Sivertsen dominerer det første stevnet.

Hjalmar Lyngmo vinner kulestøt og 60 meter i sin klasse. Hans Johan vinner kulestøt i sin klasse og Per Olderdal vinner 60 meter i sin klasse. Jan Lindvall gjør idrettsmerke-forsøk på 60 meter med 9,4 sek.

Fra terrengløpet ser vi at Per Pedersen, Djupvik vinner 600 meter på 2,03 min. Trond Pedersen, Olderdalen vinner 13-14 års klassen og Jan Lindvall vinner 15-16 års klassen.

Nå begynner OIK å få deltagere fra resten av kretsen til sitt terrengløp. Vi ser Ernst Myrbakk, Jerven IL vinner eldre junior på tiden 19,57, etter Myrbakk fulgte Ole Jensen, Djupvik og Gunnar Pedersen, Djupvik. Jan Nylund, Djupvik vant klassen yngre junior. Jan Lindvall vant 15-16 års klassen.

Av gode resultater kan nevnes Hans Johan Hansen Lie´s spydkast på 33,18.

I sykling punkterte Odd Sivertsen.

Klubbmesterskap i terrengløp 1965: Vinnere: Klasse 11-13 år Frank Iversen. Klasse 14-16 år Finn Are Søberg. Klasse 17-19 år Svein Soleng. Klasse senior Konrad Albrigtsen.

Her må vi trekke fram Bjarne Olsens resultat i kast liten ball 61.05 m.

Disse guttene representerte OIK under kretsmesterskapet i Øverbygd i 1965: Hans Johan Lie, Finn Are Søberg, Haldor Lyngmo, Gunnar Lie og Odd Sivertsen.

Resultater fra kretsmesterskapet: Hans Johan Lie vant spyd 15-16 års klassen i spyd på 40,84. Gunnar Lie 2.plass i spyd og 4.plass i kulestøt. Det heter videre at Odd Sivertsen vant sin heat på 12,1 sekund og kom på andre plass i finalen med tiden 12,2, men ble dessverre disket da han kom i mål i feil løpebane.

Det som er å si om disse resultatene er at innersida elva tok seieren i stafett og at Odd Sivertsen oppnådde tiden 12 blank på 100 meter.

Her dukker Gunvald Johansen opp med to seire.

Fem utøvere klarer idrettsmerke og Odd Sivertsen klarer kravene til ungdommens distansemerke.

År 1966

Ernst Myrbakk, Jerven IL vinner juniorklassen med beste tid foran Henry Olsen, Asbjørn Wilhelmsen, Per Lilleberg, Ole Jensen og Konrad Albrigtsen.

Finn Are Søberg vinner totalt,10 sekunder foran Jan Lindvall. For første gang ser vi Bjørn Soleng på startstreken

Dagens overraskelse er Per Henning Olderdal som vinner spydkast på 40,53.

Frank Iversen gjør seg gjeldende i flere grener. Per Henning vinner stille lengde.

År 1967

Frank Iversen begynner virkelig å vise sitt talent.

Det var da Frank Iversen kastet liten ball 68,48 meter man ante noe stort. Vi glemmer heller ikke 2 år eldre Svein Harald Sommerbakk med 70.95.

Frank Iversen blir kretsmester med kast på 67,95 m. liten ball nesten 9 meter lengre enn neste mann på lista.

Ny gutt i 11-13 års klassen vinner stille lengde, nemlig Reidar Antonsen.

Frank Iversen vinner kulestøt med 7 meter til neste mann.

Henry Olsen vinner den tradisjonelle terrengløpet i Olderdalen foran Ole Jensen, Torleif Mikkelsen, Jarle og Rolf Dunvold.

Vi ser at OIK henter inn personer for å lære mer om trening og teknikk.

Frank Iversen dominerer kastøvelsene. Samtidig ser vi at Bjarne Olsen har stor framgang.

OIK tar 4 kretsmesterskap. To til Frank Iversen, en til Bjarne Olsen og Hjalmar Lyngmo.

Frank Iversen vinner sin klasse i interkretskampen mot Ofoten og Sør Troms.

Status fra idrettsåret 1967.

Frank Iversen blir kåret som årets idrettsutøver 1967

År 1968

Kretsmester terrengløp klasse 17-18 år Truls Møkleby foran Leiv Berg, Breivik

Kretsmester i terrengløp: Junior Rolf Magne Hansen, Karnes. Senior Ernst Myrbakk

Mer kretsmesterskap.

I dette løpet hadde vi utenlands deltagelse fra Karesuando Sportsklubb.

Status 1968.

År 1969

Ny generasjon på gang: Vi ser at Tommy Olsen vinner stille lengde og Arnfinn Soleng vinner stille høyde. Mest gledelig dette året er at vi har fått jenter med i konkurransen.

God deltagelse fra hele fylket.

Otto Iversen (broren til Frank) blir kretsmester i stille lengde.

Frank Iversen, Eivind Bergmo og Per Pedersen utmerker seg i KM.

Brødrene Otto og Frank Iversen herjer med konkurentene.

Idrettsmerker

Iderttmerkeprøver.

Resultater fra KM i 1969

Frank

Frank

Nye gutter kommer til. Sten Tore Soleng vinner spyd i klassen 11-15.

Idrettsmerkeprøver fortsetter.

Tennstart og merkeprøver.

Nye gutter kommer til.

Bestemannspremien for 1969 går til Frank Iversen.

Resultater for 1969. For året 1970 har vi ikke funnet noen resultater, men vi vet det var stor aktivitet

År 1971

Resultater for 1971

Så dukker det opp flere resultater fra 1963. Jeg lar resultatene tale for seg.

Kan bare nevne at bestetiden på den 5,2 km lange «Olderdalen rundt» løypa er: 18.57 og innehas av Henry Olsen. Ernst Myrbakk bestetid er på 19.02. Jan Lindvall har tiden 20,38 fra 1968. Jeg har jeg bestetid på 22.21 fra 1963. Rimelig fornøyd som 16 åring.

Friidretten i Olderdalen var ikke slutt selv om Konrad reiste fra bygda, men dette er ikke dokumentert slik Albrigtsen gjorde i en 10 – 12 års periode.