Henrik Albrigtsen
«Kven-komager»
Kart over kirker, forsamlingshus og skoler på begynnelsen av 1700-tallet
Kåfjord kirke, Olderdalen.
Kåfjord sogn hadde nå sine to forsamlingshus i Birtavarre og Manndalen, men det fantes ingen offisiell kirke i den forstand. For kirkelige tjenester måtte man derfor reise over til Lyngseidet.
Planene var allerede i emning, og en julaften gikk praten om nytt kirkebygg livlig rundt bordene. Snart ble en kirkeforening i Olderdalen opprettet, og arbeidet med saken ble drevet målbevisst og sikkert – med bred støtte i folket. Innsamlingen kom raskt i gang, og gaver strømmet inn, til og med helt fra Amerika.
Trykk på skolestyrer og deretter høytaler oppe til venstre i bildet.
Skolestyrer Peder Soleng var trolig den mest drivende kraften bak initiativet. Han hadde gode kontakter overalt, og etter krigen klarte han å skaffe en svært stor brakke.
Sogneprest Rødberg fra Lyngen engasjerte seg også entusiastisk i byggeplanene.
Snart fikk kirkedepartementet rede på hva som var i emning. Da det ikke var blitt spurt, stilte de seg kritisk til dette løftet i en liten bygd så kort tid etter krigen. Men man svarte at kirken kun skulle være helt provisorisk, hvilket departementet slo seg til ro med.
Nu måtte man skaffe skikkelig tegning til kirkebygget. En av byggelederne skulle forestå dette, men oppdraget ble overlatt arkitekt Kirsten Sand ved Finnmarkskontoret.
Det skulle snart vise seg at materialene i den store brakken ikke strakk til. Til alt hell kom en dampbåt fra Fredrikstad inn fjorden med boks og planker. Dette løste en del av materialproblemet.
Bygningssnekkere fra Ullsfjord ble hentet inn og kirken oppført.
Den 19. juni 1949 ble Kåfjord Kirke vigslet. Vigselen ble utført av biskop Krohn Hansen. Til å assistere var tilsagt fylkes-prost for gjenreisningen Alf Wiig. Prosten i Troms P. T. Solvik i Balsfjord. Soknepresten i Skjervøy, bestyrt av stiftskapellan Dommarsnes, senere sokneprest i Karlsøy. Likeledes assisterte sogneprest Rødberg i Lyngen, hjelpeprestene Rostad i Nordreisa og Knobloch i Kåfjord.
Det ble fastsatt at huset inntil videre skulle nyttes som sognekirke i Kåfjord sogn i Lyngen prestegjeld i samsvar med Kgl. res. av 28/9 – 23 i forståelse med kirkedepartementet.
Tekst: Dag Sigurd Wisløff
Foto: Wikipedia
Nils Samuelsen
Nils skriver i en mail til meg:
Vi reiv gammen rundt 1975 og bygde fiskarbua slik den nå står. Det kom innsigelser fra Marensius Olsens arvinger som mente at bua vår stod på deres eiendom. Innhentet da kopi av Skylddelingsforretning for eiendommene Gamvik Ytre og Gamvik Indre. Her stod det at grensen mellom eiendommene skal være : STORELVEN FRA FJÆRE TIL FJELL. Da Marensius Olsen kjøpte Gamvik Indre forandret han grensebeskrivelsen til : STORELVEN I YTRE GAMVIK. I skylddelingslovens § 3 og 8 heter det : Grensene mot naboeiendommen blir ikke å beskrive dersom disse eiere ikke er til stede og samtykker i beskrivelsen» I Skylddelingsforretninga til Marensius Olsen står det : » Naboene var varslet men møtte ikke» Storelven ligger ca. 1 km sør for Jevvas, så Jevvas befinner seg på eiendommen » Gamvik Ytre. Siste anførte eier av Gamvik Ytre var Jon Jonsen Labba (1880). Det skal befinne etterkommere (eiere) av denne eiendom i Svensk Karusoando.
Visst en ser på eiendomskart over omtalte eiendommer vil en se at det de er oppført med forskjellige grenser.
En grenseoppgang vil avklare dette men det koster en god del penger.
Nils S
Møllebruk
Det er uklart i hvor stor grad – eller om i det heile – forekomsten av møller eller bekkekverner hos oss kan knyttes sammen med lokal kornavl. I hovedsak har møllene vært brukt til å male importert korn, og de bør nok med få unntak settes i sammenheng med en overgang fra innkjøp av mel til innkjøp av korn på 1700-tallet. Ettersom møllene kom inn samtidig med russehandelen, kunne det være fristende å se en sammenheng her, men etter det vi kjenner til, kom bare mel fra Kvitsjøen. Det må da være Bergenskorn de lokale bekkekverner tok sikte på å male.
Hentet fra Karlsøy og Helgøy bygdebok
Håvard Dahl Bratrein
Håvard Dahl Bratrein
Skriver i Karlsøy og Helgøy bygdebok Bind 2, side 29:
Det var Lyngen som blei kvenenes hovedbase med innvandring allerede under krigstida tidlig på 1700-tallet. Hit kom de i så stort antall at de satte preg på bygdekulturen og de sosiale forhold. I 1711 er det oppgitt 1 kvenfamilie i Lyngen, i 1718 – 4, i 1720 – 6. I 1744 var det etter skattelistene 13 kvenfamilier i Lyngen mot 24 samiske, foruten 2-3 norske eller svenske.
Foruten at kvenene brakte med seg språket, kom også andre kulturtrekk som sauna (badstue), pirtti (røykstue), kvenhesjer, bakerovn osv. Samtida oppfatta kvenene også som bedre jorddyrkere enn samene og de har trulig betydd mye for innføringa av korndrift i Lyngen.
I 1738 sier således et tingvitne: «kvenene nærer seg allerede med fiskeriet som våres egne innfødte finner (samer), dog har de bedre vitenskap til at dyrke deres jorder enn våres egne finner». Og i 1744 sies det: «disse såkalte kvener skal være dugelig til jordrydding og jordavling enn ellers de ordinære finner». Det blei derfor bestemt at kvenene skulle skattlegges som nordmennene, visstnok allerede i 1730-åra. Deres jorder skulle også skyldlegges og betale landskyld.
Men samtida anså dem som meir stridbare enn sjøsamene. I 1738 klaga de geistlige over stor «selvrådighet» inne i Lyngen, og i 1748 blei Lyngsværingene karakterisert som et «vankunnig og gjenstridig folk». Mye tyder på at det især var kvenene som gav årsak til denslags utsagn. En av de mest berykta i så måte var Mikkel Kven (Mikkel Nilsen Pelleg) i Storfjord, som stadig var utsatt for rettsforfølgning på tinget ute i Karlsøy, for sine mange «misgjerninger».
Kvenene i Lyngen blei etterhvert ei viktig folkegruppe. Et par som slo seg ned, var handelsborgere fra Torneå. En av dem var den omtalte Mikkel Kven, som etablerte den første handel i fjorden ca 1720, med basis både i Bergens handel og markedshandel i Skibotn, og med forretningsforbindelser til kjente handelsborgere i Torneå. En av hans sønner fortsatte handelen, en annen blei lærer og klokker. Dermed har vi konturene av en kvensk overklasse i fjorden, ved sida av den norske.
«De døde skal hvile i fred»
Trykk på overskrifta for å få fram artikkelen.
Kåfjorddalen rundt
Sammen med lokalhistoriker Torleif Lyngstad dro vi bygda rundt og besøkte ulike kulturminner, både kjente og ukjente. Har lyst å dele dette med dere.
Torleif fortalte om «Medisinstein». En stein like under fjellet med godt dokumentert helbredende virkning. Jeg har med selvsyn sett den 4-5 siders lange rapporten fra Universitetet i Tromsø.
«Amerikastein». Historien om mannen som forlot hjembygda. Før han reiste risset han navnet sitt på en stein. Han skulle reise til Amerika. Senere slektsforskning viste at han endte oppe i Finnmark.
I kirkeboka for Tana 1904-1918, under ekteskap finner man Johan, han giftet seg 13.10.1915 med Trine Johanne Fredriksen. Opplysninger har jeg fra Villy Ballovarre. Foto: Lisbeth Hanstad
Torleif fortalte mye om krigen. Jeg husker flokken av dyr som ble jaget nedover dalen og slaktet ved sjøen. Den skarpe lukten og synet av innvoller som fløt i vannet.
Om krigen og evakueringen til Furnes i Hedemark. Om hjemkomsten til kjente omgivelser og fisket i elva.
Jeg var bare 6 år, men jeg husker det godt.
Skattvoll skole
Bak fra venstre. ..Edel Jakobsen , Ingebjørg Mikkelsen , Torill Hansen , Elna Johansen , Anne Eriksen, Eva Myrvoll , Inger Fjellstad , Ellinor Mikkelsen , Anne-Mari Blomli , Arna Jakobsen ,Vigdis Paulsen , Alfred Nilsen , Hans Mikkelsen , Tor Ballovarre , Sigfred Hansen .
Bildets eier: Tor Åge Ballovarre
Olderdalen, bygda vår 