Nilas del 1                                      

Røye  (Salvelinus alpinus) 

Av Per Henning Olderdal

Vis a vis der sommerfjøset vårt en gang sto ligger den øverste elveholmen,i Olderdalen. På innersida holmen brøytet storelva forbi. På siden mot sommerfjøset rant en liten bekk- stedvis helt stilleflytende. Det var bl.a. i denne bekken jeg som guttunge fisket smårøye til agn,når vi skulle ut på fjorden og jukse. Allerede den gang oppdaget jeg en ting,hva røya angår: Den kunne legge seg i ro på bunnen av bekken,og da var den ikke mye redd av seg. Mange ganger kunne jeg stikke ned min 3- 4 meter lange bjørkestang,inn under en slik liggende røye,og løfte den forsiktig opp mot overflaten. Fisken rømte ikke,men fulgte villig med opp.. Sov fisken? Vet ikke, men slike lignende situasjoner skulle jeg oppleve mange ganger i tiårene som fulgte. Det var som om røya var helt paralysert, helt i transe, når den lå på bunnivå.  Og nå har jeg etterhvert vært i Finnmark i femti år, og mange, svært mange fjellområder har jeg vandret på kryss og tvers.

Det tok noen år å bli godt kjent i området rundt minigammen min i Stabbursdalen. I elva en kilometer nedstrøms,og en kilometer oppstrøms fant jeg nok kulper til å få all den ørreten jeg trengte. Det gikk som regel fort,jeg fisket ikke mer enn jeg trengte til mat,dag for dag.Dessuten er min erfaring at i rennende vann biter ørreten nesten alltid. Min undring er stor hva angår alle de som praktiserer såkalt «catch and release»- fang og slipp-  De piner jo fisken unødvendig. Den er helt sprengt av melkesyre når den kommer til land og ligger helt svimeslått på siden, før den slippes fri. Hvor mange dør, eller får andre skader? Jeg spiser gjerne fårikål, men kunne ikke drømme om å løpe etter ett lam og slå og sparke den til den gir opp, og legger seg overgitt ned. : Hit, kick and release, hæ.

Fjellvåk (Buteo lagopus)

En ting jeg fort merket var at du nesten kunne stille klokka etter fjellvåkens ankomst hver dag. I 10 tiden om formiddagen kom den, og «sto i ro» over gammen, der den hånlig fortalte hva den mente om mitt blotte nærvær. Fjellvåken er flink til å bli «stående» lenge på samme flekken. Slik er den jo vant å gjøre når den ser etter byttedyr, som i hovedsaken er små gnagere. En annen ting jeg etterhvert la merke til var at svarthvit fluesnapperen var forduftet, mens både løvsangeren og blåstrupen fortsatt var der. Fluesnapperen oppsøkte sikkert ett snillere nabolag, det tar på å være mobbeoffer hver dag.. 

Inni gammen har jeg en 10 liters plastbøtte med lokk. En liten bekk renner forbi bare 20 meter fra gammen. Et godt over halvmeter høyt «fossefall» i bekken er en fin plass å hente kaffevann. Jeg koker mårraskaffen i gammen. Er omtrent utiregnelig før jeg har fått i meg en halv liter kaffe. Fått klarnet et søvndrukkent sinn. Det er jo veldig mørkt i gammen, men jeg har en gasslykt, og da blir det lyst nok. Senere på dagen tyr jeg til bål ute for både kaffe og matlaging.

Utfor gammen muret jeg opp et brukbart ildsted av ulike steiner. Jeg laget også en fin krakk å sitte på. Der kom jeg til å sitte mye, og ofte. Men på de første to- tre årene var jeg også innom mange mindre vann i nærområdet. Turene inn hit var ren rekreasjon, her skulle jeg slappe av, ikke vandre lange turer. Mot et vann på andre siden elva var det et myrområde jeg fort ble nysgjerrig på. Her vokste mye moltebær. Og, her så man små seljebusker i en lang rekke gå hundrevis av meter avgårde så langt man så. Jeg hadde  sett det så mange ganger før at jeg visste hva det handlet om. Man har jo det samme på torvmyrene i Olderdalen. En liten, men stedvis dyp bekk, som går like mye under som over jorda. Enkelte steder har jeg her i Finnmark sett slike dype bekker og kanaler, som det var mye stor, fin røye i.

Moltemyr

Myrterreng

Dette området med vannkanaler gjennom myrområdet vandret jeg etter ,for å bli kjent, og stor var min overraskelse da jeg i enkelte dype, stille kulper kunne se stor røye, de største på over ett kilo. Så så jeg det: En stor røye lå i ro på bunnen! Eureka! Jeg falt øyeblikkelig i hu det om å løfte opp røye som lå i ro, men her hadde jeg i mange år syslet med tanken på å fange røye med en primitiv snare!?  Jeg dro til gammen. Min tanke var at jeg hadde fanget både ryper og harer med snare, og hva mer, jo, snøspurv også. Gamlingen teljet til en ca. en meter lang seljestokk, og med hestetagl fra hestens hale laget han seks stående renneløkker oppå stokken. Høyfrø fra låven ble strødd på snøen, og der midt oppå ble snara satt. Hestetaglet var både stivt og sterkt. Jeg har jo lest annet sted i «bygdavar» at andre også gjorde dette, (var det ikke Sverre Albrigtsen som skrev det?) Nåvel, jeg fikk jo enkelte snøspurver, og disse solgte jeg til «olla» for ti øre stykket, han sa at han ga dem til katta. I voksen alder fikk jeg brakt i erfaring at Tinola og olla hadde avtalt dette, og at olla fikk tilbake tiøringene sine.

Vel, vel, men nå satt jeg på krakken utfor gammen og konstruerte snareapparatet mitt. Jeg fant en fin fire meter lang stang av bjørk. Så samlet jeg tynne, svært tynne vidjekvister og laget renneløkke som stakk ut foran tuppen på bjørkestanga, og en forlengelse gikk helt bak etter stanga. Der bak skulle jeg stå og stramme renneløkka etter å ha tredd  løkka over hodet på fisken. Prinsippet ble jo det samme som hundefangere fanger løshunder, også de strammer til når de har lagt en løkke rundt hundens hals. 

Fiskesnare (Notso)

Så hvorfor gjøre dette når jeg helt sikkert kunne ha fått røyer med markkrok? Aner ikke, kanskje var det stenaldermannen i meg som våknet? Og hadde det, mens jeg var i det moduset, dukket opp en ung, fager kvinne, så hadde jeg nok slått henne i hodet med en birkeklubbe, og dratt henne etter håret inn i gammen.. Så hadde vi nok spilt ludo, jeg var jo ekspert…

Med mitt nykonstruerte fangstapparat dro jeg til kanalene på myra. Røyer så jeg mange av, og heldigvis, der lå en på bunnen! Ikke fritt for at jeg var både spent ognervøs, ville dette funke? Det ble til å nærme seg varsomt og langsomt. Flere røyer som ikke lå på bunnen skygget langsomt unna da de så omrisset av meg mot himmelen. Men røya på bunnen lå fortsatt pal stille, som forventet.  Min barndomserfaring var jo at røyene ikke var redd det som var under vann, her tenkte jeg å stikke stanga forsiktig ned, og dermed gjorde jeg det, endelig.  Langsomt manøvrerte jeg løkka på stangspissen inn under hodet på røya. Det var jo mold/mudderbunn, så det gikk helt greit å lirke løkka helt bak gjellene på fisken, og fort stramme til! Nå ble det liv i den søvndrukne, store røya, men jeg fikk slengt den i land, og det var det. Den veide 1,3 kg. og ble kokt til middag. Jeg fanget ikke mer enn den ene på denne måten. Jeg hadde sett at min teori funket bra, og var fornøyd med det.

Så kom varmen. Storvarmen. Og jeg visste hva som ville skje om storvarmen varte i 3- 4 dager. Da ville milliarder av mygglarver stige til overflaten i forskjellige vasspytter, og dem var det mange av deromkring.På overflaten ble de fort forandret til mygg. Da jeg sto opp den fjerde formiddagen med mye varme var det gjort: Jeg gikk ut for å pisse, men gikk fort inn igjen. Tok på mygghatt med myggnetting helt ned på skuldrene. Med mygghatt på satt jeg senere ved ett kaffebål, og vet du hva, selv om det var solskinn var det som om det var skumring, eller skodde. Myggsvermene skygget for sola, det var ikke mulig å se sola som sto høyt på himmelen!  Impulsiv som jeg alltid var, grep jeg en pinne i bålet, og skrev navnet mitt i myggsvermen! Det var svært lesbart hva jeg skrev.. Da jeg neste dag sto opp, og gikk ut for å pisse, var det ennå godt lesbart hva som sto i myggsvermen, nemlig: Eplet og stammen…

Mygg (Nematocera)

Altså fjerde dagen, og der satt jeg og så hva som var i emning i sør: Hvite, runde cumulusskyer, vokste i omfang og størrelse, trakk over himmelen og mørknet voldsomt i letet. Jeg som i min barnelærdom hadde lært alt om dette, både i form av åsatroen og kristendommen, visste hva som nå skulle skje: Tor, på sin åttebeinede hest sleipner skulle straks begynne å slå til jotnene til alle sider, med sin store hammer mjølner, og da ble det torden og skralling av uante decibler, om du var nær nok. Det var jeg. Jeg gikk inn i gammen, og gjorde meg klar. Kledde meg splitter naken. Noen kaller det regn. Styrtregn! Men jeg vet bedre: Det er milliarder av engler som syns at det er så nitrist at Tor er ute og sloss med jotnene, at de strigråter. Englegråt var det som nå kom ned. Min erfaring er at denne tåredusjen er lunken, og godt egnet til å dusje i. Jeg gikk ut, og gjorde det.Vasket av meg flere dagers svette. Det var 29 grader celsius + i skyggen den dagen.

Det var tid for å vandre ett stykke oppstrøms, mest for å få se ennå mer av området. Inntil nå hadde jeg bare vært ca.en kilometer oppover. Nå gikk jeg to kilometer. Jeg satte meg ned på en stor tue for å puste på. Noen hundre meter unna ser jeg to store hauger, som to forvokste tuer.  Underlig utforming tenkte jeg, jeg satt der og tok en røyk. Så ble jeg var ett merkelig fenomen: Det sivet ut røyk fra bakken?? Javisst, røyk fra bakken, helt vanlig det? På Island kom det jo vanndamp opp av bakken. Men det var da ingen vulkaner i Norge, eller i stabbursdalen, for den saks skyld? Men røyken var klar nok den, og det heter vel at ingen røyk, uten ild? Var det de underjordiske som for `nte gang skulle plage min forpinte sjel, og kanskje jage meg bort fra stabbursdalen? Jeg grublet noen minutter, og tok beslutningen; huldre eller ikke, jeg måtte bare finne ut av det, reiste meg, og vandret mot disse forhøyningene-der røyken kom fra. Jeg sirklet rundt forhøyningene, og da jeg kom på motsatt side så jeg til min forundring både et vindu og en dør. En gamme, langt større enn min….

Her avslutter jeg Nilas,del 1.  Del 2 kommer snart……..

Bestemannspremien

Maleri av Idar Kristiansen

Fredag 10. januar 2025 er det 40 år siden kunstneren og forfatteren Idar Kristiansen gikk bort. Idar var en allsidig kunstner som i perioder hvor han ikke skrev, brukte tiden på å male. Mange av hans malerier gav han raust bort til venner og bekjente.
Maleriet på bildet ble brukt som bestemannspremie i kampen mellom Kåfjord og Bodø/Glimt i Olderdalen 15. september 1984. Kåfjord vant kampen 1-0, og keeper John Pettersen ble enstemmig kåret til kampens beste spiller av juryen. John forteller at maleriet henger på veggen i kjellerstua som et kjært minne fra en fin tid.

KVENSKE NÆRINGER

«Kvenene – en glemt minoritet?»

Kvenene var pionere i jordbruket i Troms og Finnmark. Deres form for jordbruk, kontinentalt jordbruk, hadde bæreevne lenger mot nord og høyere til fjells en tradisjonelt norsk jordbruk.

Det var likevel innenfor håndtverk, gruvedrift og fiskeri de fleste kvener fant sitt arbeid. Konsul Crowe ved Kåfjord kobberverk skrev i 1843: «Det er en uimotsigelig kjendsgjeming, at intet Foretagende, som er avhengig af Haandarbeide, kan drives i Finmarken med noget Held uden ved Hjælp af Qvænerne, det være sig Bergværksdrift, Spidsbergfangst eller Bankfiskeri,- – «

Tjærebrenning er en teknologi som kvener førte med seg fra Tornedalen til Nord-Norge. Innen husbygging, båtbygging og jernbearbeiding høstet kvenene stor annerkjennelse. Da gruvedrifta i Nord-Norge kom inn i en krise like etter århundreskiftet flyttet mange av bergverks-kvenene til gruveindustrien i USA.

Et særtrekk ved kvenene var at de gjennom sine næringskominasjoner var knyttet til naturen.

I etterkrigstida har det vært store omstruktureringer i det Nord-Norske sammfunnet. Mange kvener er flyttet inn til byene for å arbeide. Kvenene finnes i dag som små grunner spredt rundt i hele det norske sammfunnet. Finsk er blitt et språk som brukes internt i familier. De fleste gamle kvenske bygdesamfunn, hvor alt foregikk på finsk, er borte.

HISTORIE

«Kvenene – en glemt minoritet?»

Markeder Gammel Historie - Gratis bilde på Pixabay

Kvenene har sin identitet knyttet til Nordkalotten. Ottars beretning til Kong Alfred av England, fra 800-tallet, nevner kvenene som en av folkegruppene i området. De nevnes i tillegg til nordmenn og samer. De skriftlige kildene vi har fra tidlig middelalder, bekrefter at det også bodde finskspråklige grupper i Nord-Norge. Da de første skattelistene ble tatt opp på 1500- tallet utgjorde kvenene en del befolkninga.

På 16- og 1700-tallet startet kvener opp med jordbruk her nord, og ble jordbrukets pionerer i Troms og Finnmark.

På 1800-tallet var det sterk ekspansjon i fiskeri og bergverk i Nord-Norge. Mange kvener fra Nord-Sverige og Nord-Finland flyttet hit for å søke seg arbeid. Samtidig flyttet det også inn nordmenn fra det sørlige Norge og samer fra innlandet. Forholdet mellom folkegruppene ble derfor ikke forrykket. I 1930 utgjorde kvenene 16,2 % av befolkninga i Finnmark og 2,5 % av befolkninga i Troms.

Kvenene har således utgjort en minoritet i det nordnorske samfunnet gjennom hele vår kjente historie.

Ropet fra gaissene

GAMME/GOAHTI llu. foto: Torunn Olsen Wernberg

Av Per Henning Olderdal

Jeg sto ved siden av en liten bro på E 6 ett sted midt på Sennalandet. Jeg så mot sørøst, og kunne tydelig se en nokså stor hytte 2-3 hundre meter unna. Broa gikk over ett elveføre ved navn Okselv. Elva er vel heller for en bekk å regne, og på sensommeren er det ikke rare vannføringa å oppdrive. Nå er det likevel slik her på det langstrakte, flate Sennalandet, at mange små bekker renner på kryss og tvers mellom mange små vatn, og både ørret og røye finner du over alt. Jeg sto der på begynnelsen av åttitallet. Hytta tilhørte en av norges rikeste kvinner: Turi Josefsen fra Hammerfest. Turi, som i 1960 fikk jobb som au pair i USA, fant etterhvert lykken på mange områder i det forjettede land. Men dette kan dere google mer om, om interesse finns. I dag er Turi tilbake i Hammerfest og er blitt 88 år.

Når jeg stirret forbi hytta kunne jeg ane en aning av en dalbunn så langt jeg så. Det går en sti i denne bunnen, men myr med mose og vidjekjerr gjør det ikke enkelt å gå der. Derfor forflytter jeg meg vel 500 meter mot sør, mot Alta, nå er jeg midt i en svak li, men her kan du gå tørrskodd i litt over en mil-retning sørøst, og da er du kommet til øverst i en fasjonabel nasjonalpark, med uante muligheter om du bare har helse og krefter til å utforske området: Stabbursdalen nasjonalpark. På ca.tre timer når du inn til Stabburselva, den øvre delen. Elva er jo ca. 6 mil lang, og både laks og ørret fins i rikt monn. Jeg kan like godt først som sist innrømme en ting, at jeg, makelige Per, ikke hadde til hensikt å gå den gangen. Jeg hadde i mange år hørt om både ørreter og annet i dette området, og på noen år modnet tanken, det var liksom som å «mainne» seg opp, bare. Jeg kjørte moped innover i et flatt, tørt område, og da gikk det radig unna. Med meg hadde jeg bl.a. en liten øks, en liten sag, og rikelig med spiker, samt en stor pressening. Samt kokeutstyr, så som kasserolle stekepanne og kaffekjele, pluss andre nødvendige ting. 

Både sennalandet og stabbursdalen er sommerbeiteområde for rein. på sennalandet er det hele åtte samefamilier som har sommerbeite. Innen disse familiene er det ikke alltid stor enighet, og de omgås ikke hverandre mye. Jeg kan nevne her at noen river ned reingjerder bare for at de er uenige om grenser. Jeg kjenner enkelte av disse samene, og har fra tid til annen kjøpt reinkjøtt av dem. At uenighetene var stor passet meg utmerket den gang for rundt førti år siden. For nå kjørte jeg terrengmoped innover, og på skrå over brystet hadde jeg en lassotaurull, og finnkniven hang på venstresiden i beltet. Møtte jeg på f.eks. andre samemopedister ville de lettvint anta at jeg var dreng hos noen av familiene, var min tanke. Og ja, jeg var tilsammen tre ganger der med moped, og aldri var det noen som spurte meg ut om noen ting. Jeg, som ikke hadde noe med reindrifta å gjøre, hadde selvsagt ikke lov å benytte motorkjøretøy inn i nasjonalparken. Men jeg gjorde det for å gjøre ting mer lettvint ettersom min hensikt var å bygge en liten vidusløs gamme på en forsvinnende måte inn i terrenget. Det lykktes jeg svært godt med, du måtte nærmest snuble over gammen for å finne den. Og det var ikke naturlig for en fjellvandrer å legge kursen akkurat i den retningen. Dette var nøye planlagt.  Her inne var små, krokete bjørkestammer et fint reisverk, og så strekkte jeg en stor pressenning over det hele. Oppå der igjen la jeg store torvflak som dekkte hele byggverket. Borte, vekk, i terrenget! Også en innoverlutende dør var dekt av torvflak, bare et lite dørhåndtak av tre var synlig, om du kom helt nær.  En liten gamme. Ca to ganger tre meter stor, og ikke mer enn ca. en og en halv meter høy. Nok for meg. Her inne var jeg kvitt mygg og regn. Og når så en forseggjort sovebrisk var over to meter lang, og ca.åtti cm. bred, hadde jeg det jeg trengte. En liten bordplate med kokeutstyr og gassprimus under bordet kom også på plass. Jeg la drøssevis av små bjørkekvister på kryss og tvers på samisk vis på brisken. Med to reinskinn oppå ble det som en fjærende madrass, som var god å ligge på. Da kunne jeg de neste gangene komme gående inn dit, med mye lettere bør å bære, da jeg omtrent bare bar proviant. Og tro meg, jeg var svært nøysom i kostholdet. Ett brød skulle vare en hel uke. Smør, salt og mye kaffe var det nødvendigeste. Lite pålegg. Blåbær og multebær kom godt med. Det hele var bassert på kokt og stekt ørret hver dag.  Gammen var bygd ca. hundre meter fra elva, selveste Stabburselva, øvre del. Kulper på rekke og rad gjorde at det aldri tok lang tid å sikre seg både frokost, middag og kveldsmat i form av ørret i fin størrelse. 

Lenger nede i Stabbursdalen vokser verdens nordligste furuskog. Bjørk fins i hele dalføret, selv om det øverst er heller småvokst bjørk. Men det er nok til brensel. Av storvokst furu er noen av trærne hele femhundre år gamle. Dyrelivet er mangfoldig. I tillegg til rype fins det også både orrfugl og tiur. Om sommeren hekker utallige arter fugler her, og dette skal jeg komme mer inn på litt senere, da i en annen setting. Å reise denne miniatyrgammen var fort gjort. Og for framtiden slapp jeg å bære bl.a. telt innover. Joda, som årene gikk var jeg der oppe utallige ganger, men de siste tyve årene har jeg ikke vært der, det av naturlige, helsemessige årsaker. Særlig slitasje i rygg er blitt for besværlig. Etter den første dagen var presseningtaket på plass, og jeg kunne sove der inne, men første natta på et liggeunderlag. Andre dagen gikk med til å telje til en fin brisk i sittehøyde, samt telje til dørrammen hvor jeg monterte hengsler på. Avslutningsvis foretok jeg torvtekkingen av hele byggverket. Jeg hadde med meg en god pute å ligge på, samt to varme ullpledd, jeg foretrekker det foran sovepose. Da jeg mot sen kveld skulle legge meg andre dagen ser jeg over elva mot øst at det ligger skodde i toppene på gaissene, et godt stykke unna. Gaissene er samisk for høye, spisse fjelltopper. Den høyeste toppen heter cohkarassa, og er hele 1139 meter høyt. alle gaissene er blandt finnmarks høyeste fjell.

Det var tidlig i juli, og derfor lyst hele natta. I tre tida om natta våknet jeg og hørte for første gang ropet fra gaissene. Skriket! En sår, hes, anklagende stemme som kom nærmere etterhvert. Til sist stoppet lyden opp ett sted rett over gammen, og flyttet seg ikke på lenge. Jeg visste hva som «sto i ro» rett over meg, og tok i øyesyn min gamme. Den karen kjente sitt terreng til klørspissene, og alt nytt måtte inspiseres og enn videre kommenteres, selvsagt! Fjellvåken! En nokså stor fugl i haukefamilien. Den hadde helt sikkert rede og unger på en fjellhylle i en av gaissene. Forresten, om du vil se mange fine villmarksvideoer kan du gå inn på you tube og søke etter Torgeir Dahl Han har filmet bl.mye annet «elva fra gaissene». Torgeir, en gammel kompis, bodde vegg i vegg med oss her i Forsøl i en årrekke. Han var rektor på skolen her. I dag bor han i Harstad, og har etterhvert blitt pensjonist. På min første tur til stabbursdalen hadde jeg ikke med meg «sov i ro»,til å putte i ørene. Men for all ettertid sørget jeg for å ha det. Det er jo mye småskog omkring der,og det borger for mange småfuglearter. Selvsagt er norges mest utbredte småfugl her: løvsangeren. Den synger jo vakkert alene men her fikk den selskap av mange andre arter. Her nevner jeg nå svart hvit fluesnapper. Så langt er alt vel, men når så også en art nummer tre er her: blåstrupen, da blir det spetakkel av en annen verden!  Blåstrupen er ekspert på å herme etter andre fuglearters sang,og gjør det ofte!  Du kan tro det blir lurveleven i småkrattene når blåstrupen hermer etter fluesnapperens sang. Da blir den svarthvite vill i blikket når den flyr rundt og leter etter en rival som ikke finns! Når dette levenet starter tidlig om natta,må du gjennom en tilvenningsperiode,før du får sove,selv om du bruker sov i ro. Jeg betrakter denne korte historien som en slags introduksjon,for hva som senere kan komme. Dette var med andre ord mine første dager i Stabbursdalen…    

Ardis Solengs fotoalbum

Disse bildene var igjen etter hennes død, og noen av dem tilhører broder Gudmund. Bildene blir presentert usortert. Eller litt hulter til bulter.

Her ser vi fra venstre: Arnfinn Ranveig, Gudmund og vår far Øyvind.
Litt usikker, men jeg mener jeg ser Magnus og Solveig bak, men hvem barna er? Tipper Aud Ballovarre og Vilhelm Olsen.
Bak fra venstre må være Lena Ballovarre, Magnus Olsen, dama til venstre bak er ukjent for meg. Barna tror jeg er Aud og Willy.
De voksne er Ardis , Laila og Asbjørg. Hvem de to jentene er skal jeg la være å tippe.
Tormod Albrigtsen. Bak ser vi Elin Lindvall, den andre jenta bak er ukjent. Tilstelning på kulturhuset i Olderdalen.
Min kvenske bestemor Rasmine og meg utafor huset på Tjorrobakken

Magnus Olsen i militæruniform, kanskje fra sin tid i tysklandsbrigaden.

Her ser vi min morfar Aksel Olsen, Marie Slettvoll, Asbjørg Jacobsen, Øyvind Soleng og min mormor Sofie.

Glade gutter på fisketur. Svein, Arnfinn og Øysten Soleng. Foto: Gudmund Soleng

Fest hos Øystein på Isrenna. Tror det var første gangen Gudmund var nordpå etter å ha flyttet sørover. Vi ser fra venstre: Arnfinn, Øystein, Ardis, Gudmund og Svein Soleng. Lengst til venstre Øyvind Eliassen.
Dette bildet er fra 1947. Det kan jeg si fordi jeg er født det året. Jeg sitter på fanget til bestemor Sofie og er noen måneder gammel. Ellers ser vi fra venstre: Øyvind Soleng, Wilhelm Olsen, bak Aud Ballovarre, Harald Ballovarre i matrosdress, jenta med de hvite knappene på kjolen er ukjent. Vi ser Ester Langhaug bak og Karl «Kalle» Olsen med hunden «Relly». Videre ser vi min bestemor med meg på fanget og mest sannsynlig Solfrid Ballovarre.
Gudmund på sommerbesøk i nord, med Øyvind på fanget og Arnfinn Soleng.
Ardis Helene Soleng og Øystein Soleng.

Her ser vi min morfar Aksel og onkel Willy bak. Jeg sitter til venstre og Magnor Mathisen til høyre i fremste rekke.

Svein, Arnfinn og Øystein Soleng.

Øystein som førstereisgutt.

Her fra en av de første søskenbarntreff vi har arrangert.

Gudmund «munna» Soleng på slåttemarka.

Onkel «Kalle» som døde så altfor tidlig.

Gudmund

To blad Erling. Erling Olsen og Erling Johansen. Siste en venn av mamma.

Ranveig Soleng med ei flaske Hansa og broderier. Tror bildet er fra hytta i Båtsfjord.

Fra venstre min mor Ardis, tante Solveig og Lillian Theodorsen. Sistnevnte var samboer til min onkel Erling.

Snille gode bestemor Sofie, sammen med min mor Ardis

Fra gammelhuset (Lavvontupa) på Storslett. Vi ser – ja hvem ser vi, tipper Karl. I midten min mor Ardis og så er det Helene (Lena). Fremme ser vi i hvertfall Magnus.

Her ser vi gammelstua fra en annen vinkel. Bak ser vi tjeneste jenta Lovise. Så ser vi kvenen og oldefar «Lille Mattis» og kona Sofie. Usikker på barna.

Et bilde fra ca. 1966-67. Søndag formiddag og middagen gjøres klar. Det var siste gang jeg overnattet hos dem. Begge døde tidlig.

Nederst i posen til mamma fant jeg bildet av pappa. De skilte seg ca. 1975.

Mamma, meg og Trond på ferie i Grenland.

Tone ligger strak ut på luftmadrassen. Ferietur i Grenland

Oddrun, mitt søskenbarn, på ferietur med modern.

Mamma Ardis, 19 år.

Ardis døde så altfor tidlig, storrøyker, høyt blodtrykk og 12 i kolesterol.

Ragnhild Moe Jensen(svigermor) og Tone på besøk hos mamma i Porsgrunn.

Gudmund, kanskje 8-9 år.

Willy og Øystein, fra mamma sin begravelse.

Mamma sin begravelse, Willy og Arnfinn diskuterer livet og døden.

Willy ønsker å bestille kylling til hele gjengen.

Gudmund med gullskoene.

Sverre setterpris på besøket av Anne og Gudmund.

Tror bildet er fra Svalbard. Tone og Trond besøkte mamma og Erling.

Her fra et søskenbarntreff på Slettveien.

Det har vært mye sang familien, noen har dratt det litt lenger. Her mor og sønn.

Mamma fra Porsgrunn.

Mamma, pappa og svigermor i Tromsø

Mamma.

Meg som norges yngste konditor, ser ut som bildet er fra svenneprøven.

Mikal med broren Øyvind.

Karin og Øyvind.

Ranveig, pappa og Øystein.

Fra en av de mange allsangkvelder på Alskog gjestgiveri i Olderdalen.

Øystein fra en isfisketur på Ringvannet på Ringvassøy.

Arnfinn har fått den største laksen i Familien.

Mamma på besøk hos Ranveig Og Geir i Båtsfjord. Mamma og Ranveig kjørte i bil fra Olderdalen, da de var kommet til Alta sa mamma: «no e vi snart fremme..»

Øystein i storform under en sangaften i Olderdalen.

Tommelen opp for en ny sangaften.

Leikny og Tone på bærtur på Kattfjordeidet.

Smørblid Arnfinn.

Mamma i sort/hvit

Gudmund med familie besøker Slettveien og Olderdalen.

Svigers Ragnhild og Tone besøker Ardis i Porsgrunn.

Tone og Trond besøker bestemor Ardis og Erling på Svalbard.

Tror også dette bildet er fra Svalbard.

Stedsnavnet Birtavarre er verdt ett bilde. Anne Soleng

Arnfinn og Gudmund Soleng. Usikker hvem dama er..

Tone i Porsgrunn.

Gudmund ble vinner i fiskekonkurransen på Ringvannet.

Mamma.

Magnus Olsen

Ardis og Magnus.

Ardis og Tone. Konfirmasjon?

Svein Soleng fra Ramfjordgata 1.

Arnfinn og Øystein Soleng.

Svein Soleng i arbeid som konditor.

Klar for Slettveien i Olderdal.

En ung Ardis.

Arnfinn Soleng

Erling Johansen var Ardis sin samboer noen år.

Ardis på telttur.

Ann Sissel Sørensen.

Fra en tidlig søskenbarntreff utenfor Soleng-huset.

Ikke uvanlig syn på godværsdager.

Sverre Sivertsen viser noen gymnastiske øvelser.

Ardis giftet seg med Otto etter at hun flyttet ned til Porsgrunn.

«Lille Øyvind» døpes. Bak ser vi faddrene.

Gudmund øverst i stigen, faktisk oppfor stigen.

Et flott bilde av mormor Sofie og morfar Aksel.

Bildet er fra 1947.Det er kommet ny bru over Olderdalselva. Vi ser Ardis og Helene (Hella) med en brubygger.

Ulf Pedersen og Arnfinn.

Magnor Mathisen på beøk på hybelen min i Tromsø.

Ferietur i Porsgrunn. Svein, Leikny og Ardis.

Husker det var et nydelig vær.

Lurer på om bildet er tatt fra begravelsen til Otto.

Ardis og «Lille Øyvind».

Erling traff kjærligheten i voksen alder, i sin Lillian.

Ardis pyntet til 17.mai

Ranveig og Gudmund.

Skål mamma og takk for lånet for fotoalbumet

Ardis hadde tatt være på mange brudebilder, antagelig takk for oppmerksomheten. Ikke alle jeg vet navnet på.

Gerd Steinnes Nilsen og Steinar Nilsen.

Er det Margit Nilsen og en Theodorsen?

Er det Kitty Mathisen og Hermund Dalvik?

Helt ukjent for meg.

Reidar Solberg m/frue.

Liv Pedersen og Dagfinn Larsen.

Sissel Antonsen og ?

Inger og «Lille Olaf» .

Elbjørg og Arnt Nilsen.

Ellen og en Salo.

Edgar Hansen med frue.

Ardis og Otto Pedersen

Ardis døde 8. mai 1990. Hun er begravd på Nenset kirkegård.