Når mildværet kom ble det nydelig skøyteis på veien. Her et bilde av Jan Steinnes.
Bidets eier: Gerd Steinnes Nilsen
Sverre Albrigtsen fortalte meg den gang han gikk på skøyter helt til Djupvik. Da han snudde å skulle skøyte tilbake kom strøbilen og han måtte gå tilbake.
I følge sagnet skulle den siste hedning i Lyngen være en same som ble kalt Bunki. Han var en gammel-ungkar og hadde sitt tilhold på holmen. Presten hadde beordret han til kirka på Karnes, noe som angivelig var påbudt ved lov den gang. Dette skulle ha skjedd mens kirka sto på Karnes (1731-1740). Da Bunki ikke kom beordret presten lensmannen til å hente han med makt. Tre søndager på rad måtte Bunki stå i gapestokken utenfor kirka. Etter dette sa Bunki: «Nå har jeg vært tilstrekkelig i kirka i min tid». Så reiste han tilbake til sin holme i Lyngenfjorden og fikk siden være i fred.
Da Bunki følte at døden nærmet seg var det ingen som ville eller kunne begrave han på på hedensk vis. Derfor måtte han gjøre det sjøl. I nærheten av der han bodde var det en steinur hvor det var en hule under en stor stein. Her la han seg da han innså at døden nærmet seg og der døde han i sin egen grav. Mange har prøvd å ettergå dette gamle sagnet, og det meste stemmer, kirkegang var påbudt med lov og det eksisterte gapestokk ved kirka på Karnes.
Professor Povl Simonsen ved Tromsø museum er vel den som har gått skikkelig til for å undersøke fenomenet Bunki. Allerede da han foretok utgravninger på gården Elvejord i 1961 fikk han høre sagnet om Bonki. Og at det skulle finnes et menneske-skjelett på en holme i nærheten av Årøyholmen.
Simonsen hadde flere oppdrag i Lyngenområdet. En søndag var han på vei med fire studenter til Strupen-breen i en åpen motorbåt. Under turen dit passet det godt med en stopp på Bunkholmen.
Båtens eier påviste graven. «Han ligger under der,- men hodet mangler, den lekte vi med som barn»,sier han og pekte på en stor stein.
Det viste seg å være riktig. Det hadde vært en stort hulrom under steinen, men den hadde delvis rast sammen. På sidene var det små åpninger hvor man kunne komme inn. Sammen med studentene grov han seg ned på begge sider av den sammenraste hula. Og ganske riktig. Inne mot fjellveggen fant de skjelettrester av et menneske, urørt med føttene inn mot fjellveggen og hodet utover. Det vil si det var ikke noen hode. Det var det eneste som manglet ellers var skjelettet komplett. De fortsatte å grave og etter litt vansker viste det seg at det lå et skjelett til.., av en Bjørn. Under utgravingen konstaterte de at mannen og bjørnen lå sammen inne i hula. De ble gravd ut og skjelettene ble tatt med til Tromsø Museum.
Bjørne-skjelettet kan ikke ha ligget der før mannen blei begravd. Den lå ytterst og det formodes derfor å være kommet dit omtrent samtidig med mannen. Det utelukkes at bjørnen er kommet inn av seg sjøl. Den må ha blitt drept på fastlandet og fraktet over til Bunken og lagt inn i hula. Mulig det har vært en form for hedensk rituale, siden han forberedte sin egen grav på.
Den finske professoren Helmer Tegengren har hørt beretningen. Han mener at navnet Bunki, uttales på finsk som «Punki», er et finsk uttrykk som betyr utøy, lopper, små sorte dyr. Det har i hundrevis av år brukt i nedsettende betydning på samer. Særlig på dem som ikke var kristne. Det kan være kvænene som kom til Lyngen som har satt dette navnet på eneboeren Bunki på Bunken.
Kilde: Lyngen bygdebok
Bildets eier: Helge Pedersen
Gutta fra 7A ved Olderdalen ungdomsskole har skidag vinteren 1968-69 …hvor jentene befant seg sier bildet intet om.. Fra venstre: Åsmund Pedersen, Eivind Bergmo, Kyrre Eriksen, Helge Pedersen, Werner Hansen, Leif Berg, Einar Pedersen og Otto Iversen.
Allerede som 15-åring jobbet han som betjent i butikken til sin bror Nils Olaf på Samuelsberg. I 1943 avla han eksamen ved Moldenæs handelsskole i Tromsø.
Da krigen var slutt var han klar til å starte opp som selvstendig handelsmann, 21 år gammel.
Oppgavene sto i kø for den unge forretningsmannen. Avisa «Nordlys» fra 14.desember 1950 skriver mye om de utfordringer bygda sto ovenfor.
«Smått om senn» tar sårene etter «den brente jords taktikk» å leges. Alle hus i Manndalen var brent ned og ødelagt. «En utrolig vond lukt møtte oss da vi kom tilbake. Huff, det var fælt!» sier en person «Nordlys har snakket med.
Manndalen var ei stor bygd – der det bodde ca. 900 mennesker. Og stadig nye kommer til, bare i år(1950) er det født ca.40 barn, skriver avisa videre.
Århundrers skiftende tider med ulike folkeslag har formet bygda.
Samenes sans for humor og erotikk, finnenes melankoli og tunge rytme, og nordmennenes stå-på-humør. Sammen med naturens stillhet har tidene skapt dette egenartede folket.
Avstengtheten mellom fjellene og en smule tunghørthet fra administrasjonen, har ikke imøtekommet bygdas ønsker.
Et do sto igjen! – og en kirkegård!
Men, folket vil ikke gi opp. Mellom forkullede bjelker og defekte loddpiper tok de fatt på gjenoppbygginga, men i tre lange år sto gjenreisninga helt i stampe. Tilgangen til byggematerialer var hovedårsaken. Men, også muligheter for å skaffe seg egenkapital var vanskelig. Krigsskadetrygden rakk ikke så langt. Husene som sto i dalen representerte ingen verdi. Og de som fikk lån måtte slite hardt for å klare sine forpliktelser ovenfor Husbanken og Bustadbanken.
I den perioden var Marinius Dalvik leder for gjenoppbygginga.
Konklusjonen hans var at det kommer til å bli lenge før Manndalen er gjenreist. Så langt er bare 15 % av husene og 20-25 % av fjøsene bygd opp. De fleste bor i små brakker.
Krigens mange sår griner imot folket fra Manndalen.
Status ved inngangen til 1951 var at telefonnettet var så og si utbygd i Manndalen. Skardalen hadde fått telefon og vegen langs fjorden var påbegynt. Hengebrua over elva til Samuelsberg var også ferdigbygd.
Mange av bygdas unge menn søkte imidlertid ut. 50-60 personer var allerede reist sørover på tømmerhogst.
Muligheter for jordbruk i Manndalen er tilstede.
Men, saueholdet mangler mottak av ull. Det er en dårlig løsning å sende ulla sørover, for så å kjøpe ferdigvarer tilbake, til mange-dobbel pris. Melkeproduksjon begrenses av mangel på meieri i området.
Folket ser fram til at riksveien kommer og strømmen fra Sikkajokk blir en realitet.
Dette var utfordringer Marinius som byggenemdas formann, og som ung butikkeier på Løkvoll måtte ta stilling til.
Samtidig ble Marinius ansatt som forsikringsagent i selskapet, Trondhjems Forsikringsselskap.
Folk hadde dårlig med penger like etter krigen og Nils Ole Dalvik skriver i Årboka for Nord-Troms (2012) om:
Byttehandel og kreditt:
I de tidlige årene av butikkdrifta hadde folk ikke alltid penger, så det ble enten gjort opp mot fisk, kjøtt og bær, eller at det ble gitt skyld. – Det ble nok tidvis mange med en god del skyld. Ved hvert årsslutt måtte Marinius gå over all skyld og vurdere hvem som kunne betale. Det var nok flere som fikk strøket skylda si. Husker ett tilfelle hvor Marinius tok imot en sekk med seljebark i bytte for matvarer. Denne ble liggende på lageret så lenge jeg kan huske.
Når folk kom til butikken uten penger, spurte de alltid etter Marinius. «Ikke no problem, vi ordner det», var alltid svaret de fikk.
Kreditt-bok fra 1952 og slike var det mange av. Se prisene fra den gang..
I 1951 overtok han landhandelen og kaianlegget på Samuelsberg. Etter krigen måtte hele anlegget bygges opp igjen, så Marinius overtok et helt nytt anlegg.
Marinius Dalvik var også godt likt av folk fra Olderdalen. Her fikk de solgt fisk, bær og vilt til en god pris. Husker at Marinius gjerne betalte 4-5 kroner mer for rypa enn i Olderdalen.
Butikken på Samuelsberg slik den så ut på 1950-60 tallet. Foto : Norunn Olea Dalvik
Not-hjellen og butikken på Samuelsberg. Foto: Hermund Dalvik
Dalvik startet også butikk rett over veien for bedehuset. Her drev han fullverdig landhandel som gav folk øverst i dalen et godt tilbud. I 1968 flyttet Sentrum Handel over brua, i et nybygg ved skolen. I 1979 ble butikken lagt ned.
Etter dette etablerte han butikk, bensinstasjon og kiosk på Løkvoll. Ringen var på en måte slutt
Lastebilen til Marinius var mye brukt og helt avgjørende for hans butikkdrift. Foto Hermund Dalvik
Lastebilen var sentral i Dalviks forretningsdrift. Det var henting, bringing og utkjøring av alle slags varer. Ja, selv kundene ble kjørt hjem etter besøk i butikken.
Da leveransene av melk ble satt i system, kjørte Marinius melkeruta tre ganger i uka. Ofte tidlig på morgenen, før han åpnet butikken.
En fantastisk mann som ble belønnet med «Hjemmet-blomsten» i 1982.
Hjemmet-blomsten ble gitt til personer som gjorde en ekstra innsats for nærmiljøet, ved å skape trivsel og solskinn i hverdagen, som det het.
I seks år var Marinius leder for ny-butikken på Løkvoll. I 1981 ble han rammet av sykdom og sluttet som kjøpmann.
Som pensjonist var han en ivrig fritidsfisker på Kåfjorden i båten «Dalviken». Foto: Nils Ole Dalvik.
Han døde 31.mars 2004, 79 år gammel.
Et hjerte av godhet har sluttet å slå, en gavmild hånd har dovnet. Vondt å miste, vondt å forstå, men fred du fikk når du sovnet.
Dette verset sto i dødsannonsen til Marinius Dalvik i 2004, og det kan på mange måter beskrive Marinius som person: godhet og gavmildhet.
Hans rolige vesen og korrekte opptreden skaffet han mange venner.
Takk til Nils Ole Dalvik og Hermund Dalvik.
Foto: Harald Smedsrud
Av Håkon Bergmo
Denne vinteren har Østlandsområdet vært ille plaget med is og glatte kjørebaner. Det er krisestemning blant folk som er avhengig av busstransport. Elendigheta har sammenheng med klimaendringer, sier folk som følger med på statistikker over vær og uvær.
Jeg bodde i Oslo-området midt på sekstitallet. Den gangen var Oslofjorden delvis avhengig av isbrytere for at båttrafikken skulle fungere sånn noenlunde. Isen lå enkelte år helt ute i Skagerak, og folk «fiska på isen» etter fjordtorsk – og oslofolk kom tidsnok, og stort sett uproblematisk, fram med buss.
Slik er det ikke lenger der sør med vintere som udiskutabelt er blitt veldig mye varmere og ustabile. – Det krangles om årsaken. Fagfolk flest hevder at disse endringene i vår tid delvis er naturlig, og delvis menneskeskapte pga. forurensende utslipp som igjen påvirker temperaturen. Andre mener at det bare er tull og tøys og at slik har det naturlig vært i tusenvis av år, og slik vil det være de neste tusen år. Krisemaksimering hevdes det, og ingenting å være redd for. Yngre mennesker derimot, med interesse for miljø derimot er villig til å ty til ulovligheter for å stoppe all bruk av forurensende utslipp. For min del er jeg av den oppfatning at det ikke hjelper, slik altfor mange gjør, å late som ingenting og bare kjøre på med ukontrollert forbruk av olje og gass. Håper å ta feil, men jeg frykter at vi får mye å svare for om noen tiår.
Temperatursvingninger vinterstid forekommer også her i kalde nord. Før, i gamle dager, så guttungene i hjembygda fram til mildvær vinterstid. Sneen smeltet og det ble vann og is på veien. De få som var i besittelse av en bil måtte sette på kjettinger for å komme fram. Dette var mange år før vitenskapen og folk flest begynte å uroe seg over «klimaendringer».
Tidlig på 50-tallet, uten en eneste tanke om klimautfordringer i hodet, hadde guttungene i Olderdalen snarere stor glede av mildværet fordi man da kunne gå på skøyter på gamle Riksveg 50, dagens E6. Det var relativt ufarlig, med biltrafikk bare i ny og ne. Skøyte-utstyret var så som så, hang så vidt det var ihop, og det ble brukt reimer og tauverk for å holde skøytene på plass under beksømskoene. Ikke mye strømlinjeforma hjelpeutstyr den gangen og man var nødt til å vise oppfinnsomhet og ta i bruk det som var tilgjengelig. (Ingenting var strømlinjeforma så kort tid etter krigen, tidlig på femtitallet, når jeg tenker etter.) Men viktigst av alt var likevel at guttungene hadde glede av denne uteaktiviteten, der lekser og andre plikter ble satt på vent. – Så fikk de voksne ordne seg med sparkstøtting o.l. for å unngå brudd på lårhalsene sine.
Den gangen var skøyteløp var en stor og populær idrett her til lands, med reportasjer i landsdelsavisen «Nordlys», i ukebladet «Aktuell» og på Norsk Rikskringkasting, bedre kjent som «radioen». Vi kunne på rams skøytetider og navn på utøverne (Jurij Sergejev 40,9 og Hjallis 16,32,6). Sportsinteressen var i overkant stor i den lille bygda vår.
Vegvesenets strøbil var ikke populær. En sambygding, sprekingen Sverre Albrigtsen (som nylig gikk ut av historien), fortalte at de en gang under gode forhold gikk på skøyter den to mil lange veien helt utover til Djupvik. Der kom vegvesen-bilen med strøsand – og de måtte traske hjem på beina. Sånn var det den gangen, uten at det ble laget noe ståhei av det.
Jeg ble inspirert i full fart å mekke ihop en slags skøyteillustrasjon fra Olderdalen ca. 1953/1954, og her ser det ut til at vi i god fart nærmer oss Doronbakken på vei fra Ysteby, der vi hadde vært og spist brødskive hos bestemor. – Målet her er å sette verdensrekord på 1500 meter, ser det ut som.
En legende. I Fløya drakt Gode snille Svein Arild Soleng. Så opp te han. Var sjef i bladsentralen å, ordna Fantomet hos han. Glimrende arbeidskapasitet. Sånn som alle lag liker å ha på lag.
Svein Soleng var en teknisk god spiller – med tempo i kroppen. En lederskikkelse på Fløyas A lag i mange år. Hadde vært spennende å se Svein i TIL drakt.
Gjorde en kjempe jobb for Fløya
Min far var kjent i dalen og var flink til å fortelle om de forskjellige fiskeplassene og stedsnavnene vi passerte oppover dalen. Navnet Stineellesullot hørtes spennende ut. Og jeg spurte han flere ganger hva navnet betyr. Eneste han sa var at det var en kjerring som hadde druknet i elva. Min bestemor Rasmine (født 1888) kunne imidlertid fortelle hele historien. Kortversjon: Stine-Ella var øverst i dalen for å skjære sløke. Det hadde regnet kraftig i noen dager og elva var flomstor. Hun hadde vasset på andre sida av elva og da hun skulle tilbake antar de at hun gled og ble tatt av flommen, og ført 200 meter nedover. Hun ble funnet omkommet ved noen holmer ute i elva. Derav navnet Stineellesullot, som betyr Stin-Ella sine holmer.
Etter slike tragedier etterfulgte mye mystikk, folk hadde sett eller hørt noe. Det var også tilfelle med Stin-Ella.
Da hun omkom hadde hun to små barn og det er disse to som går igjen i dalen.
Helt opp til våre dager er det folk som mener de har hørt noe. To barna som går langs elva og roper på mor si. Det er spesielt området fra Ádjatmohkki til Čoardaura. De hører en inderlig og hjerteskjærende rop.
Det ikke mer enn 10 år siden en mann opplevde de to barna da han overnattet på hytta ved Ádjatmohkki. Han våknet med at to små hoder kikket inn gjennom vinduet.
Karl Erling Mathisen var født 10.oktober 1909. Død i 1997. Karl var onkel til min mor.
Karl Erling Mathisen Foto: Tove Annie Vangen
Deltagermedaljen
Ex gratia-arkivet:
Registernummer under krigen: London 44061.
Mathisen var sjømann fra 1927-1940 som fyrbøter, motormann og donkeymann. Mønstret på «Dicto» i Gøteborg under krigen den 22.10.1943. «Dicto» var en av Kvarstadbåtene. Hun prøvde sammen med de andre Kvarstadbåtene å dra fra Gøteborg til England. Hun mislyktes og greide å komme tilbake til Gøteborg.
Mathisen flyktet fra Sverige og kom til England den 18. februar 1944, og en måned senere mønstret han på «Heranger» som motormann.
Mathisen seilte fram til 12. august 1974 og hans siste skip var M/T «Essi Kari».
Døde i London i oktober 1997.
KILDER
Fra gammelt av skulle man lese et «salmevers» eller lese «fader vår» dersom man fikk bankeånder i huset. En kjent salme fra den gang var «Dagen viker og går bort»
En mann fra Olderdalen fortalte meg en historie fra 1930-tallet. Han var blitt kjæreste med ei jente fra bygda og var stadig på nattlig besøk i huset. Loftstrappa var bratt og to av trinnene knirket veldig. Han hadde lært seg teknikken med å gå i trappa uten å lage lyd. Husets herre og frue lå nede i stua. Så en natt han skulle hjem tråkket han feil. Det knirket noe forferdelig i det første trinnet. Da han også bommet på den andre, hørt han en klar høy stemme fra stua: «Dagen viker og går bort, natten bliver kort og sort» Han kom seg ut i en fart og hørte aldri noe mer.
Olderdalen, bygda vår