Da krigen kom til bygda

Store eller små – ingen lokale krigshistorier må bli glemt

Her et maleri av Sydspissen fangeleir av Torleif Markussen som sjøl var fange i leiren

Da jeg satt på Sydspissen aktivitetshus og hørte Henrik Romsaas fortelle om Sydspissen fangeleir og jødenes skjebne i Tromsø, gjorde det et sterkt inntrykk. Mye var ukjent for de fleste. Han minnet oss samtidig om hvor viktig det er å ta vare på de små, lokale krigshistoriene. Spesielt i disse tider med krig og uro i verden.

Det fikk meg til å spørre: Har vi i Olderdalen og Kåfjord vært flinke nok til å ta vare på våre egne krigshistorier? Jeg tror det finnes mange fortellinger som fortjener å bli hentet fram og skrevet ned – før de går tapt for alltid.

………………………………

Hadde vi tyske fangeleirer i Kåfjord?

«Festung Lyngen»

Ja, Djupvik fangeleir hadde rundt 80 krigsfanger, hovedsakelig sovjetiske, jugoslaviske og polske. Mindre kjent er underleiren ved Russeelva/Russebakken på Kåfjordbergan, der rundt 20 fanger oppholdt seg om gangen. Disse deltok i veiarbeid i et krevende terreng.

I tillegg ble det fraktet fanger med båt daglig fram og tilbake fra Djupvik fangeleir, til bygging av fergekai i Olderdalen.

Det finnes sterke historier om hvordan bygdefolk smuglet mat til de utsultede fangene. Fortellinger som minner oss om krigens lidelser, men også om motet og medmenneskeligheten folk viste i en vanskelig tid.

Ved Spåkenes kystfort ble det bygd et torturkammer og en galge like ved leiren. Alt i alt ble 15 fanger henrettet, enten ved skyting eller henging.

Kystfortet hadde også en minestasjon ved utløpet av Reindalen på andre siden av Lyngenfjorden. Stasjonen var bemannet med 12 personer, fordelt på to bunkere. Mannskapet fikk forsyninger fra fortet i Djupvik én gang i uka.

Det var flere fangeleirer i nærområdet. På Årøyholmen var det rundt 200 fanger, mens Rottenvik fangeleir hadde om lag 550 fanger.

I 2022 ble det reist et gravminne på Årøyholmen til minne om de to sovjetiske  krigsfangene Ivan og Jegor. Dessverre kom både arrangementet og  avdukingen i skyggen av Russlands fullskala invasjon av Ukraina, som startet  samme år.

1.april 1945 var det registrert over 5 000 krigsfanger i området Lyngen, Kåfjord og Storfjord.

Les mer om «Festung Lyngen» og «Junker JU 52» ved å trykke på lenkene under.

https://bygdavar.com/2021/05/08/stor-militaer-aktivitet/

https://bygdavar.com/2021/05/07/junker-ju-52/

………………………………..

Lyngenlinja – sprengladninger klare til bruk i Kåfjord

Mot slutten av andre verdenskrig begynte sovjetiske styrker å frigjøre Finnmark. Tyskerne fryktet at Den røde armé skulle fortsette sørover, og etablerte derfor Lyngenlinja – et omfattende forsvarsverk som skulle stanse en eventuell sovjetisk framrykning.

Også i Kåfjord forberedte tyskerne seg på å kunne sprenge viktige veier og ferdselsårer dersom russerne rykket videre sørover. Et eksempel finner vi ved Vikaberget i Nordmannvik. På kartet er stedet markert med et rødt punkt. Her var det ei hule i fjellet som var ferdig ladet med store mengder dynamitt. Sprengladningen var klargjort for å sprenge bort veien og gjøre det vanskelig for fienden å komme videre.

Dynamitten ble fjernet en tid etter krigen, men hula kan fortsatt ses fra veien den dag i dag. Den er et synlig spor etter de omfattende krigsforberedelsene som ble gjort i bygdene våre.

Josef Terbowen inspiserer troppene i Nord Troms. Her under landstigningen i Olderdalen

Også ved fergeleiet i Olderdalen var tyskerne forberedt på å bruke sprengstoff. Her var alt klargjort for å sprenge fergeleiet dersom situasjonen krevde det. Målet var å hindre fienden i å bruke viktige transportårer under en eventuell framrykning av russerne.

Disse stedene minner oss om at krigen ikke bare handlet om kampene som ble utkjempet. Også her i Kåfjord var man forberedt på at bygdene kunne bli åsted for nye kamphandlinger, og at både veier og viktige forbindelser kunne bli ødelagt i krigens siste fase.

………………………………….

De som nektet å evakuere.

Familien Rismo ved Russelva oppe til venstre og Jakop og Ellen ved Gardedolban

Det var noen familier som nektet å la seg evakuere da tyskerne tvang befolkningen bort fra bygdene høsten 1944. I Olderdalen var det først og fremst familien Henry Rismo, men også det eldre ekteparet Jakop og Ellen, som klarte seg gjennom den kalde vinteren 1944–45.

Henry Rismo ble intervjuet flere ganger av ulike medier. Jeg har et opptak fra 2016 der sønnen Torbjørn forteller om familiens opphold på Kåfjordbergan. Han beskriver det som en nokså sorgløs tid for barna. Livet gikk sin vante gang, mens foreldrene hadde langt større bekymringer. De måtte skaffe mat og brensel og samtidig passe på at familien ikke ble oppdaget.

De hadde med seg ei ku, og den skulle vise seg å bli svært verdifull. Kua bodde sammen med familien i gammen gjennom hele vinteren.

Den tyske kompanisjefen i Olderdalen skal ha vært en både human og omgjengelig kar. Mye tydet også på at tyskerne visste om familien som holdt til på Bergan. En dag i mars 1945 dukket kompanisjefen plutselig opp i gammen. Han hilste høflig, tok av seg lua og la pistolen på bordet. Deretter vendte han seg mot Henry og spurte hva familien hadde tenkt å gjøre videre.

Henry svarte at de ville prøve å holde ut til våren, for så å reise til Sverige.

«Nix Schweden! Deutschland kaputt!» svarte den tyske offiseren.

Med disse ordene ga han familien en tydelig antydning om at krigen snart var over. Kanskje var dette også et tegn på at det ikke lenger var nødvendig å frykte tyskerne på samme måte som før.

Familien ble enig om å flytte ned til bygda i begynnelsen av april. Den 6. april 1945 var de hjemme igjen, etter seks måneder i fjellet. De var de eneste i bygda – faktisk én måned før den offisielle fredsdagen 8. mai. Stillheten må ha vært påfallende. Det var ikke et menneske å se.

Henry gikk deretter opp til Gardedolban for å hente ned Jakop og Ellen. Det var på høy tid. De var helt tomme for mat, men kunne endelig glede seg over at krigen snart var slutt og at de hadde overlevd den dramatiske vinteren.

……………………………………

Angivere

Hadde vi angivere i bygda?

Dersom vi legger til grunn at en angiver er en person som bevisst gir videre  opplysninger om andre, gjerne med hensikt å skade dem eller oppnå egen  fordel, må svaret dessverre bli JA. Vi kjenner til minst to tilfeller der dette  skjedde.

Av hensyn til de berørte og deres etterkommere vil jeg ikke oppgi navn eller  andre identifiserende opplysninger. Det er likevel åpenbart at det også i vår  bygd fantes personer man måtte være forsiktig med, og som det kunne være  grunn til  å passe seg for.

……………………………………

Komandosentralen i Olderdalen

Fotoeier: Håkon Bergmo

Tysk soldat står vakt utenfor gammelskolen, det som i dag er Husfliden

Den gamle skolen i Olderdalen ble bygd omkring 1900 og fungerte både som  skole og lasarett fram til 1940. Da tok tyskerne huset i bruk som  kommandosentral.  Mye av sjøtrafikken over Lyngenfjorden ble koordinert  herfra.

Som nevnt tidligere skal sjefen for kommandosentralen ha vært en svært  hyggelig mann. Det samme ble sagt om legen og krigsfotografen. Bygdefolket  hadde etter det som er fortalt, et godt og uproblematisk forhold til disse  personene.

På bildet ser vi fra venstre: Tysk soldat, Ragnar Johansen, Peder Mathisen, Hilmar Solberg, Arthur Soleng, tysk soldat, Johan Pedersen, Hans Johansen og Hilmar Haugen, De tre guttene som står foran, mellom to tyske soldater er: fra venstre Henrik Albrigtsen jr., Peder Odd Olsen og Tormod Albrigtsen.

Soldaten holdt ord – 35 år etter krigen

Sverre Albrigtsen fortalte meg historien til dette bildet.

En tysk krigsfotograf tok mange bilder fra Olderdalen under krigen. Blant annet besøkte han Sandra og Henrik Albrigtsen, der hele familien stilte villig opp for fotografering. Mor og far og deres barn ble foreviget på flere bilder.Fotografen lovet Sandra at hun skulle få kopier av bildene.

Så tok krigen slutt, brått og brutalt. Soldatene dro sin vei, og bildene ble etter hvert glemt.

Men fotografen hadde ikke glemt løftet sitt.

I 1971, 26 år etter krigens slutt, planla datteren hans en Norgesferie. Hun skulle kjøre helt til Nordkapp for å se det landet faren hadde fortalt så mye om. Da kom han på bildene han hadde lovet familien i nord. Han fant fram filmrullen og fikk fremkalt flere av bildene fra Olderdalen.

Datteren tok bildene med seg på turen. Hun hadde verken navn eller adresse, bare opplysningen om at familien bodde i Olderdalen i Lyngen. Da hun kom til fram, spurte hun flere personer om de kjente igjen menneskene på bildene, men uten resultat.

Hun var i ferd med å gi opp, da hun fortsatte til nabobygda Djupvik. Der traff hun noen trivelige folk og fortalte historien sin. Heldigvis var det en av dem som kjente igjen familien på bildene. Dermed fant bildene omsider veien tilbake til rette vedkommende.

Det var ganske mange bilder, men dessverre er de fleste blitt borte.

– Et artig minne fra krigen. Mamma fikk se bildene før hun døde 10. februar 1973, forteller Sverre Albrigtsen.

Det tok 26 år, men den tyske soldaten holdt ord.

…………………………………….

Nils Olav Amundsen

Mange historier fra krigen er allerede godt dokumentert, og jeg har særlig latt  meg fascinere av historien om den 21 år gamle Nils Olav Amundsen fra  Birtavarre. Han var mannskap om bord på panserskipet Eidsvold, som ble torpedert av den  tyske jageren Wilhelm Heidkamp utenfor Narvik havn om morgenen den 9. april 1940. Klokken var omkring 04.40, bare noen få timer etter at tyskernes angrep på Norge var startet.

De tyske styrkene ble observert omkring kl. 04.15. En tysk parlamentær kom  om bord for å kreve at skipet skulle overgi seg. Da kaptein Odd Isachsen  Willoch avviste kravet, ble «Eidsvold» truffet av torpedoer fra den tyske jageren  Wilhelm  Heidkamp og sank i løpet av sekunder.

Av besetningen på 183 mann omkom 175. Bare seks overlevde selve senkingen.

Nils Olav Amundsen var en av de unge mennene fra Kåfjord som aldri kom hjem  fra krigen. Les mer om Nils Olav i lenken under:

https://bygdavar.com/2026/03/09/nils-olav-amundsen/

Disse to kåfjordinger mistet også livet i kamper på havet:

Harald Marelius Ballovarre 27 år – omkom etter at konvoien han var med i fra  Skottland, ble torpedert av en tysk ubåt.

Mons Peder Henriksen 28 år – omkom da minesveiperen NYMS 382 eksploderte  og sank mot slutten av krigen 

Mange ungdommer gjorde en fantastisk innsats under krigen, men satt igjen med  en dyp bitterhet og skuffelse over den norske staten. De hadde risikert livet, blitt  skadet både fysisk og psykisk og kom til å bære med  seg  krigens  opplevelser resten av livet. Likevel følte flere at hjelpen og anerkjennelsen de hadde behov for uteble. For noen ble skuffelsen så stor at den overskygget stoltheten over egen  innsats.

En fortelling fra en fest i Olderdalen like etter krigen, har festet seg i minnet.  Diskusjonen gikk livlig om krigen og krigsinnsatsen og bitterheten over den  norske stats manglende hjelp, kom til uttrykk. Plutselig reiste en av krigsseilerne  seg, gikk rolig bort til kommoden, tok en neve med medaljer og utmerkelser og uten et ord kastet han dem i ovnen.

Det var en stille, men dramatisk protest. Medaljene kunne ikke erstatte hjelpen og anerkjennelsen han mente å ha blitt nektet. Kanskje sa handlingen mer enn mange ord kunne ha gjort om skuffelsen og bitterheten som enkelte krigsveteraner bar med seg .

Jeg har tidligere  skrevet om Hilmar Angel Olsen og Knut Aspelund,  legger ut artiklene nedenfor. Trykk på navnet for å få opp artikkelen:

……………………………………..

V – tegnet som et seierssymbol – også i Olderdalen

Plakatene med en stor V satte tyskerne opp under andre verdenskrig, som en del av den tyske propagandaen. Her et bilde fra Stortings-bygget i Oslo.

Under krigen satte tyskerne opp plakater med den store V-en flere steder i  Olderdalen. En ungdomsgjeng, ledet av Hedmund Antonsen, bestemte seg for å  ta saken i egne hender. De skrev «Leve Kongen» over den tyske propagandaen – en modig handling som vakte stor oppstandelse.

Hendelsen kunne fått alvorlige følger for flere av ungdommene. Noen følte at  mistanken ble rettet mot dem, og frykten for represalier gjorde at enkelte valgte  å flykte over grensen til Sverige. Det som begynte som en ungdommelig protest,  utviklet seg dermed til en alvorlig situasjon i en tid da selv små  motstandshandlinger kunne få store konsekvenser.

V-en sto for «Victory» – det engelske ordet for seier – og ble brukt av tyskerne i et forsøk på å kapre et symbol som var blitt svært populært blant de allierte.

Bakgrunnen var at den britiske politikeren Winston Churchill og de allierte brukte V-tegnet som symbol på seier over Nazi-Tyskland. Tyskerne forsøkte å snu dette til sin egen fordel.

I det tyskokkuperte Norge ble det satt opp plakater med V-tegnet, ofte sammen med slagordet «Deutschland siegt an allen Fronten» – «Tyskland seirer på alle fronter».

Det interessante er at kampanjen ikke lyktes slik tyskerne hadde håpet. Mange nordmenn fortsatte å oppfatte V-en som et symbol på håp, frihet og seier over okkupasjonsmakten. Dermed ble forsøket på å kapre symbolet en propagandamessig fiasko.

……………………………….

Olderdalen – hovedkommando for ferge – og skipstrafikken over Lyngenfjorden

Da tyskerne rykket inn i Olderdalen, lå forholdene godt til rette for rask etablering. Den gamle skolen ble militær kommandosentral. Hotellet, som tilhørte Nord-Norsk Hotelldrift, ble kaserne for soldater.

Herfra ble mye av skips og fergetrafikken over Lyngenfjorden koordinert under krigen. Olderdalen fikk dermed en viktig strategisk rolle i tyskernes kontroll med sjøtrafikken i området.

Stortinget hadde alt i 1939 bevilget penger til fergekai, men tyskerne kom oss i forkjøpet, og fanger fra Djupvik fangeleir sto for bygging av fergeleiet.

Alt dette måtte sikres med gode langtrekkende luftskyts og kanoner. Se bildet under:

Slike stillinger var det flere av langs sjøen

Før fergekaia var ferdig var det landgangsfartøyer som fraktet biler over fjorden

En av de første bildene fra fergekaia i Olderdalen, ser ganske uferdig ut

……………………………………..

Evakueringsordre høsten 1944

Da evakueringsordren kom høsten 1944, var det mange i Kåfjord som var usikre  på hva de skulle gjøre. Noen valgte å flykte til skogs, mens andre søkte tilflukt på  steder de hadde funnet og gjort klare som gjemmesteder. De fleste håpet og  trodde at oppholdet skulle bli kortvarig, og at de snart kunne vende tilbake til  hjemmene sine. Men slik gikk det ikke. For mange skulle flukten bli langt mer  langvarig og krevende enn de hadde forestilt seg.

Hadelsmann Olav Olderdal var en av de siste som forlot bygda og han skrev dagbok om de kaotiske novemberdagene i 1944. Trykk på overskriften i historien under:

Da tyskerne gjennomførte evakueringen og ødeleggelsen av bygdene høsten  1944 rammet det ikke bare menneskene, men også dyrene. Store flokker med  husdyr  ble drevet innover fjorden av tyskerne. I Birtavarre ble mange av dyrene  skutt, og det fortelles at fjorden enkelte steder var farget rød av blod. Lukten av  døde  dyr skal ha vært forferdelig og gjorde det hele enda mer grufullt.

For lokalbefolkningen, som i generasjoner hadde levd av en kombinasjon av  fiske  og jordbruk, var husdyrene langt mer enn bare dyr. De representerte  livsgrunnlaget, verdier som var bygget opp gjennom mange års slit, og en viktig  del av familiens framtid. Å se dyrene bli drept på denne måten må ha vært en  vond opplevelse for dem som var vitne til det.

Ødeleggelsene handlet dermed ikke bare om å tømme bygdene for mennesker.  Også livsgrunnlaget ble revet bort, og for mange som senere vendte tilbake,  var det lite eller ingenting igjen.

Tyskerne jaget dyrene innover fjorden i store flokker. I Birtavarre skøyt de dyrene og det fortelles at fjorden var rød av dyreblod og at det var en forferdelig lukt.

Hør Petter Trollviks intervju med NRK:

https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_dra_1995-00136Y

…………………………………….


En dramatisk høst i Nord-Troms – kampen om å nå Lyngenlinja

Høsten 1944 var en svært hektisk og dramatisk tid i Nord-Troms. 

De tyske styrkene var på retrett fra Finnmark og NordFinland, samtidig som den  sovjetiske hæren rykket fram i øst. Målet for tyskerne  var å få soldater, våpen  og forsyninger vestover og sørover, bak den nye forsvarsfronten som var under  oppbygging i Nord-Troms – den såkalte Lyngenlinja.

For å nå denne forsvarslinja måtte enorme mengder mennesker og materiell  transporteres gjennom et område med begrenset veinett og vanskelige  geografiske forhold. En av de største utfordringene var å forsere Lyngenfjorden. Biler, lastebiler, soldater, hester, kanoner, våpen, ammunisjon og forsyninger  skulle over fjorden, og alt måtte videre mot de nye tyske stillingene. Fjorden ble  dermed en viktig flaskehals i den tyske tilbaketrekningen.

Vi ser de alternative rutene som ble opprettet. Legg spesielt merke til ruta fra Olderdalen sør (Barslett) til Lyngseidet sør

Det oppsto lange bilkøer på nordsiden av Lyngenfjorden. Ferger og  landgangsfartøyer gikk i skytteltrafikk, men transportbehovet var enormt, og  det var vanskelig å få unna alt i ønsket tempo. Hvert kjøretøy som kom fram,  var en del av en større militær logistikkoperasjon der tyskerne forsøkte å sikre  at mest  mulig av  styrkene og materiellet nådde fram til Lyngenlinja.

For å avlaste hovedrutene ble det opprettet flere alternative overfartssteder.  Kartet over anleggene langs Lyngenfjorden viser hvordan tyskerne forsøkte å  organisere trafikken og utnytte flere punkter langs fjorden. Olderdalen fikk en  sentral plass i dette systemet, med sin beliggenhet på østsiden av fjorden og  forbindelsen over til Lyngseidet.

Samtidig utspilte det seg en tragedie for sivilbefolkningen. Mens den tyske  krigsmaskinen arbeidet på spreng for å få styrkene sine i sikkerhet bak  Lyngenlinja, skulle folk i Nord Troms tvinges bort fra hjemmene sine. Hus og gårder skulle brennes, båter ødelegges og husdyr slaktes. Den brente jords taktikk skulle gjennomføres og frata en eventuell fiende muligheten  til å bruke bygdene som forsyningsbase.

For folk i NordTroms ble dette høsten da krigens militære behov og  sivilbefolkningens skjebne kolliderte på dramatisk vis. Mens tyske kolonner  kjempet seg fram  mot Lyngenlinja, sto innbyggerne overfor en uviss framtid.  Mange forlot  hjemmene sine i den tro at fraværet ville bli kortvarig.  For mange skulle det gå lang tid før de kunne vende tilbake.

En historisk framstilling om Kåfjord opplyser at totalt 2 990 mennesker fra  kommunen ble tvangsevakuert sørover eller flyktet over fjellene til Sverige  høsten 1944. Tallet omfatter altså begge gruppene.

Da de kom tilbake,  møtte de et ødelagt og herjet landskap. 

Dette bildet illustrer godt hva som møtte Anton Bergheim og andre da de kom hjem etter krigen.

Rolf og Leif Bjørn utarbeidet en tilstandsrapport som ble sendt til myndighetene 25. mai 1945. Rapporten fikk på mange måter status som den offisielle beskrivelsen av ødeleggelsene i Kåfjord. Men situasjonen var enda verre lenger inn i fjorden. Manndalen var bygda som ble hardest rammet. Der var ødeleggelsene totale – ikke et eneste hus sto igjen.

Se rapporten fra Olderdalen:

Litt på siden, men jeg må få si til slutt:

Kåfjords historie som egen kommune startet i 1930, da vi skilte lag med gamle Stor-Lyngen. Det var kanskje ikke verdens dyreste skilsmisse, men vi kom i hvert fall ikke spesielt godt ut av delingen. Noen vil vel si at vi fikk en litt for liten del av arven.

Så slo de harde trettiårene inn for fullt med fattigdom og elendighet. Og før vi riktig hadde fått hodet over vannet, kom krigen i 1940 med nye prøvelser. Og i 1944 nådde det hele et tragisk klimaks. Vi ble tvunget på flukt, bygdene våre ble brent ned, og da vi vendte hjem, var det for mange knapt en pipe igjen å komme hjem til. Vi skulle bygge opp igjen et samfunn fra nesten ingenting.

Men fattigdommen forsvant ikke med tyskerne. Den ble nærmest boende igjen og så ut til å trives godt i Kåfjord. Både på 1950- og 1960-tallet slet folk hardt for å få endene til å møtes. Så sent som på 1960-tallet hadde Kåfjord landets laveste gjennomsnittsinntekt. Det er en tvilsom utmerkelse, og neppe noe vi hadde søkt om å få.

«I Kåfjord kommune i Nord-Troms er gjennomsnittsinntekten pr. hode 1118 kroner. I Oslo 8054 kroner».

Det sies at fattigdom har en tendens til å bite seg fast, og jeg tror det er noe i det. Når et lokalsamfunn gjennom generasjoner har vært preget av små inntekter, få arbeidsplasser og begrensede muligheter, setter det spor som ikke lar seg viske bort over natta.

Og nå står vi her igjen. Kåfjord er inne i sin andre periode på ROBEK-lista på relativt kort tid. Det er kanskje ikke helt den kommunale karrieren vi hadde sett for oss da vi startet som egen kommune i 1930.

Vi har riktignok overlevd både en dårlig skilsmisse, harde trettiår, krig, nedbrenning og gjenreisning. Vi har vist at vi kan reise oss etter det meste. Men det hadde jo vært hyggelig om vi snart kunne få oppleve noen år der vi slapp å bruke all energien på å komme oss på beina igjen.

For det må da være lov å håpe at Kåfjord en dag kan få litt mer medvind – og at vi endelig kan få beholde litt av det vi sliter for å skape.