«Skal hilse fra fjellet
jeg kommer med bud;
det lyste så herlig der inne.
På floene vogga myrduna brud,
mens viddene lekte så linne.»
Jon Østeng Hov
Til tross for en usikker værmelding, pakket vi sekkene og gjorde oss klare for en fiske- og vandretur i Reisa nasjonalpark. Bente kjørte oss opp den dårlige grusveien i Kåfjorddalen – helt til veiende ved Guolasjávri, 772 meter over havet. Der ble vi møtt av et fantastisk viddelandskap.
Fjellvandrere, fra venstre Sten Tore, Svein og Ranveig Soleng
På turen innover spøkte og lo vi om sjansen for å punktere så langt inne på vidda. Og det var akkurat det som skjedde med Bente på hjemveien – i tillegg manglet hun reservehjul. Hun måtte begynne å gå, men traff heldigvis på hjelpsomme folk som stilte opp på alle måter fram til en bergingsbil fikk fraktet bilen ned til bygda.
…………………..
Ráisduottarháldi landskapsvernområde
Sten og Ranveig
Fint driv i det fantastisk fine terrenget
Myggen begynner å bli ilter
Etappen fra Guolasjávri til Čárajávri går gjennom flott og lettgått terreng. Likevel må kilometerne tilbakelegges, og for turgåere i 70- og 80-årsalderen merkes de godt. Sekkene veier det samme som for 50 år siden – det gjør dessverre ikke kroppene våre.
Etter å ha fisket i noen mindre vann i landskapsvernområdet går vi inn i Reisa Nasjonalpark som forøvrig er 40 år i år (2026). Ett fantastisk område som må besøkes. Trykk på lenken under!
Vi er slitne og slår leir ved Čárajávri. Det store vannet i det fine område som har vært en del av livet vårt i over 50 år, gjennom isfiske, jakt og mange fine fisketurer.
Her finnes flere flotte leirplasser. Denne gangen valgte vi et sted som gav oss ly for vær og vind. Men, de fineste leirplassene ligg på denne idylliske halvøya.
Litt kaldt, men en flott kveld. Snart tid for «påsan» som Monsen ville sagt det.
Det blei en god natts søvn, og jeg våknet til lyden av «mekregauken» – enkeltbekasinens særegne, svirrende lyd, skapt av halefjørene når den spiller høyt over landskapet.
Dagen etter var det sankthansaften. På formiddagen dro vi ut for å prøve fiskelykken, og på kvelden ble det en liten sankthansfeiring. Der Sten Tore kunne by på nydelig boknafisk med erter, poteter og godt med bacon.
Ikke den store fiskelykken, men det blei steikfisk
Onsdag 24. juni hadde Ranveig bursdag. Det var også dagen vi skulle utforske området lenger inn i Reisa nasjonalpark. Det ble en dag vi sent vil glemme. Sten landet flere store røyer, noe som ble feiret med en skikkelig kraftig kjøttsuppe. Ranveig og jeg fortsatte oppover vassdraget der hun fikk noen fine fisker.
Sten viser fram to av de fine fiskene han fikk. Og han fikk flere. Det samme gjorde Ranveig.
Sten mente at den beste sluken til røya er av typen Sølvkroken i 10, 12 og 14g , helst med noe rødt i.
Kan hende at noen av fiskene er avbildet flere ganger
Så kom regnet – et skikkelig sommerregn. Det øste ned i time etter time, og til slutt snudde vi og tok fatt på hjemveien til leiren.
Bursdagsbarnet fikk skikkelig kjørt seg, men røde negler og vin på dunken fikk opp humøret.
Torsdagen startet med sol og vind. Skikkelig godt kletørk.
Like før vi skulle gå ned fikk vi besøk av et ungt, forelsket par som var klare for å legge ut på tur gjennom Reisa nasjonalpark – med eventyret og hverandre foran seg. Jenta fra Manndalen kjente vi igjen fra flere år tilbake, da hun landet to flotte røyer i «Haibukta». Den største veide 2,8 kg, den andre 1,8 kg. Jeg husker fortsatt jubelropene hennes da fisken kom på land. Et riktig hyggelig gjensyn, og vi ønsket dem en flott tur gjennom nasjonalparken.
Det ble en slitsom hjemtur, med tunge sekker og trette ben. Hørte jeg noen som sa det var siste gang til Čárajávri?
Reisadalen i all sin prakt
Etter en velfortjent softis og cola på Storslett var det plutselig ikke så sikkert at dette var siste turen til Čárajávri…
Til slutt må jeg si noen ord om mine to turvenner.
Først må jeg nevne min søster, Ranveig Soleng, som fylte 77 år på denne turen. For en fantastisk turkamerat og en ekte fighter! Hun bærer tunge sekker på lange etapper uten å klage, selv om hun ofte må kjempe seg gjennom store gnagsår. Likevel møter hun hver dag med et smil og et godt humør. Hun er et forbilde i utholdenhet, viljestyrke og positivitet – en turvenn det er en glede og inspirasjon å ha med på stien.
Hedersmannen – Sten Tore Soleng (70 år).
For en kar! Han må nærmest kunne kalles Mr. Čárajávri. Alltid med et smil om munnen og et godt humør, uansett. Selv om helsa byr på utfordringer, lar han seg aldri stoppe. Med en sekk som må ha veid bortimot 40 kilo, og et hjerte som ikke fungerer som før, sparer han seg aldri.
Sten Tore er alltid den som stiller opp, hjelper til og sprer godt humør rundt seg. En ekte lagspiller, en arbeidskar av det sjeldne og et forbilde for oss andre. Slike mennesker setter spor – og gjør enhver tur og ethvert fellesskap litt bedre.
Takk for den du er, Sten Tore!
