Var på et hyggelig formiddagsbesøk hos min gode venn, 96 år gamle Henrik Albrigtsen, i Inga Sparbos vei i Tromsø.
På verandaen hadde han et garnmerke – eller garnbøye, som jeg kanskje ville kalt det. Men Henrik hadde et annet navn på denne innretningen: «tyskert». Det fikk meg til å undre: Er det noen som vet hvor dette navnet stammer fra?
På bildet ser vi «Josse-Ellen» med stokk. Hun har fått besøk av familie fra Karesuando – slekta fra traktene hun en gang forlot.
Det finnes en dramatisk historie om Ellen og flukten hennes fra Karesuando til Olderdalen. De nøyaktige detaljene kjenner jeg ikke, men det fortelles at da hun passerte grensen ved Kilpisjärvi, la hun igjen samekofta. Samtidig skal hun ha avlagt et løfte ved Guds hånd om at hun aldri skulle vende tilbake.
Ellen tilhørte Wasara-slekten, en stor samisk slekt med røtter i Karesuando-området. Wasara-slekten har også gamle forbindelser til Olderdalen. Kanskje var det nettopp disse familiebåndene som gjorde at veien hennes gikk hit.
I Olderdalen giftet Ellen seg med Hans Johansen, kjent i bygda som «Jossa Hans». Sammen fikk de åtte barn, men ett av barna døde i ung alder. «Jossa Hans» ble siden kjent som kirketjener og skolens vaktmester.
Ellen beskrives som en sterk, modig og godhjertet kvinne, med et stort hjerte. Hun hadde samisk som morsmål og bar med seg en historie og en kultur som vi fortsatt vet altfor lite om.
To av barna deres lever fortsatt: Mikal, som bor i Ørsta, og Ingvald, som bor i Umeå.
Historien om Ellen er også historien om et menneske som brøt opp fra hjemtraktene sine og startet et nytt liv i Olderdalen. Fortellingen om kofta hun la igjen ved grensen, står som et sterkt og tankevekkende minne. Den fortjener å bli tatt vare på.
Mikal på besøk i Olderdalen for mange år siden. Bildet er tatt på Kåfjord-Bergan. Bildene tilhører Elin Pedersen.
Hvem husker ikke Arvid Lohn Ekeberg, født 13. juli 1926. Han tjenestegjorde som prest i Kåfjord fra 1957 til 1963. Jeg husker ham som en usedvanlig høy mann. En historie som ofte ble fortalt, var da han lånte bort sin egen prestekappe til en gjestende prest av langt mindre vekst. Da gjesten gjorde sin entré i kirken, snublet han i den altfor lange kappen og falt rett foran en fullsatt menighet – til stor munterhet. Les mer om prester og kirkebygg i Kåfjord ved å trykke på lenken under: https://bygdavar.com/…/kirker-bedehus-og-prester-i…/
I dag vil jeg framsnakke Steffen Skogvang Pedersen. Steffen har sterke aner fra Manndalen, der eks. OL-VM og EM dommer Bente Skogvang var hans tante. I sin første sesong som trener klarte Steffen det kunststykke å føre Fløya opp en divisjon. Det er alltid hyggelig når mennesker med tilknytning til våre bygder lykkes.
Var på et hyggelig formiddagsbesøk hos min gode venn, 96 år gamle Henrik Albrigtsen, i Inga Sparbos vei i Tromsø.
På verandaen hadde han et garnmerke – eller garnbøye, som jeg kanskje ville kalt det. Men Henrik hadde et annet navn på denne innretningen: «tyskert». Det fikk meg til å undre: Er det noen som vet hvor dette navnet stammer fra?
Jeg ser at slike merker også omtales som «staur» eller «poija» på kvensk/finsk.
Henrik fortalte at de i mørketida brukte et lite lys i toppen av merket. Han mintes også med beundring sin gamle far, som selv i stummende mørke og dårlig vær alltid klarte å finne fram til garnlenkene – selv på ukjente steder i Finnmark.
Det er slike små fortellinger fra hverdagslivet før i tida som er verdifulle å ta vare på.
Men først og fremst er jeg nysgjerrig på navnet «tyskert». Hvor kommer det fra?
Det finnes historier i vår nordnorske fortid som nesten er for vonde til å fortelle. Historier om fattigdom, nød og mennesker som måtte gi slipp på det kjæreste de hadde for å overleve. En av disse handler om små kvenske barn som ble solgt eller bortbyttet til norske familier langs kysten.
I gamle dager vandret familier fra de finske skogområdene i Nord-Sverige mot kysten av Nord-Norge. De kom med sine familier, sine få eiendeler og håpet om en bedre tilværelse. Men ikke alle hadde det like godt. Blant dem fantes det familier som levde i den ytterste fattigdom. I små og enkle koier satt foreldre med flere barn enn de hadde mat til. Noen ganger var nøden så stor at de måtte ta beslutninger som ingen foreldre burde måtte ta.
I boka Folket langs de iskalde kyster beskrives denne tragiske trafikken. Det fortelles om hvordan fattige familier kunne overlate små barn til forbipasserende fjellfolk som hadde mat og penger. Barna ble tatt med på vandringen mot kysten, der de ble tilbudt norske bønder og fiskerfamilier som arbeidskraft.
Det var ikke snakk om adopsjon slik vi kjenner begrepet i dag. Barna kunne bli byttet mot ei ku, en geit, en sau eller noen få daler. En god jente kunne være verdt ei ku, mens en gutt kunne byttes mot ei geit og noen penger. Andre ganger var betalingen enda mindre. Det fortelles til og med om barn som ble gitt bort mot en sau eller noen få våger fisk.
Tenk på det et øyeblikk. Et lite barn, kanskje bare åtte eller ti år gammelt, skulle forlate mor og far, søsken og alt det kjente. Det skulle følge fremmede mennesker over fjell og vidder, uten å vite hvor reisen endte, eller om det noen gang skulle få se familien sin igjen.
På kysten ble barna satt til arbeid som gjetere, rolgutter og barnepassere. De skulle gjøre nytte for seg i hjemmene der de havnet. For noen ble det kanskje et tryggere liv med mat på bordet og tak over hodet. Men for andre må overgangen ha vært brutal. Et fremmed språk, nye skikker og en tilværelse langt borte fra alt de kjente.
Boka forteller også om hvor omfattende denne handelen var. På begynnelsen av 1800-tallet skal titalls slike barn ha kommet til kystområdene i Troms, Balsfjorden, Salangen, Ibestad og Lofoten. I Ibestad ble det mellom 1810 og 1814 registrert åtte personer ved nattverden som hadde kommet til Norge som barn gjennom denne trafikken. De var da blitt mellom 19 og 23 år gamle. Selv om handel med mennesker var forbudt, fortsatte virksomheten i det skjulte langt inn på 1800-tallet.
Det er vanskelig å forestille seg hva disse barna bar med seg av savn og minner. Kanskje husket de en mors stemme, en fars hånd eller søsken som ble igjen hjemme. Kanskje glemte noen etter hvert sitt eget språk og måtte lære seg å leve som en del av en fremmed familie. For mange kan det ha blitt et liv uten kjennskap til sin egen opprinnelse.
Vi vet heller ikke hvordan alle disse barna ble behandlet. Noen kan ha fått gode hjem og blitt en del av familien de kom til. Andre kan ha blitt betraktet først og fremst som billig arbeidskraft. Det tragiske er at de selv hadde så liten mulighet til å påvirke sin egen framtid.
Dette er en historie som minner oss om hvor brutalt fattigdommen kunne ramme de kvenske og finskspråklige familiene i nord. Den forteller også noe om et samfunn der menneskeverd og barns rettigheter var langt fra det vi i dag tar som en selvfølge.
Når vi snakker om kvensk historie, handler det ofte om språk, kultur, innvandring og fornorskning. Men vi må heller ikke glemme de små menneskene som forsvant ut av sine egne familier og inn i norske hjem. De ble kanskje etter hvert en del av bygdene og slektene langs kysten. Noen fikk kanskje aldri vite hvor de egentlig kom fra.
Bak hver av disse historiene lå det et barn. Et barn som ikke var en handelsvare, men et menneske med et navn, en familie og en framtid som andre tok avgjørelser om.
De ble solgt for ei ku, ei geit eller noen få daler. Men det de mistet, kunne aldri måles i penger.
Kilde: Kvenene-et folk ved ishavet.
I boka omhandler disse barna som både kvener, skogfinner og barn fra finskspråklige familier.
Jeg ble nysgjerrig på navnet Heggeborri da jeg leste Per H. Olderdals bok «Folket langs de iskalde kyster». Der har han viet et eget kapittel til stedet, med den stemningsfulle tittelen «Heggeborri gråter om våren». Det var denne tittelen som først fanget interessen min og fikk meg til å undre over historien bak navnet.
Alidas bestefar stammet fra Pajala i det nordsvenske grenseområdet mot Finland, nærmere bestemt fra østsiden av Torneälven/Muonioälven. Han var av finsk herkomst. Alida selv snakket finsk flytende, i tillegg til samisk. Hun og ektemannen, «TinOla», pleide å slå over til finsk når det var noe barna ikke skulle forstå. En oppvakt Per Henning plukket imidlertid raskt opp språket på denne måten, og han kan fremdeles telle på finsk. Kunnskapen om bruken av hegge-bark lærte Alida av sin bestefar, selv om navnet hans i dag er glemt. Som en kuriositet kan det nevnes at Alida sang visen «Alperosen» helt utenat på både finsk og norsk, akkompagnert av undertegnede på munnspill. Forteller Per Olderdal.
Per forteller videre: «Jeg husker at Yngve Rismo noen år før Alidas død tok turen opp til Heggeborri for å hente bork av hegg til henne. Hun var blitt godt voksen, men hadde ikke glemt de gamle kunnskapene som var gått i arv gjennom generasjoner.
Bork av hegg hadde vært brukt i folkemedisinen i uminnelige tider, og Alida hadde sin egen tro på naturens gamle remedier. Hun laget avkok av borken og brukte det slik folk hadde gjort lenge før moderne medisiner ble en del av hverdagen.
Det er noe fint ved slike historier. De forteller ikke bare om gamle behandlingsmåter, men også om en tid da folk måtte kjenne naturen, vite hva som kunne brukes til ulike formål, og ta vare på kunnskap som ellers lett kunne gå tapt.
Alida ble hele 92 år gammel. Om det var heggborken som bidro til de mange leveårene, skal være usagt. Men historien om Yngves tur til Heggeborri og Alidas gamle naturmedisin er absolutt verdt å ta vare på.«