EN GENIAL MÅTE Å FORMIDLE KUNNSKAP OM ALT TIL SENERE GENERASJONER.

Den finske sangtradisjonen er en av de eldste kjente dokumenterte i Nord-Europa og har røtter langt tilbake i den muntlige kulturen blant de finskspråklige folkene. Den viktigste tradisjonen er den såkalte runesangen (finsk: runolaulu), som ble fremført lenge før skrift ble vanlig. Sangene ble overlevert fra generasjon til generasjon og ble brukt til å bevare historie, slektsminne, mytologi, naturkunnskap, arbeidsliv og ritualer.

Runesangen ble vanligvis sunget av én eller to sangere som fremførte versene i en rolig, gjentakende melodi. Når to sangere deltok, holdt de ofte hverandre i hendene og gynget rytmisk mens de vekslet mellom å synge versene. Melodiene hadde et smalt toneomfang og en hypnotisk karakter, noe som gjorde det lettere å huske svært lange tekster.

Sangene fulgte et fast poetisk mønster kjent som det kalevalske versemålet. Dette kjennetegnes av fire trykksterke stavelser per linje, allitterasjon og parallellisme, der samme tanke uttrykkes flere ganger med ulike ord. Denne formen gjorde det mulig å improvisere og tilpasse teksten til situasjonen uten å bryte rytmen.

I den eldste finske tradisjonen var sang (laulu) en naturlig del av hele livet. Man sang ikke bare ved høytider eller for underholdning, men under arbeid, på reiser, i ritualer, ved fødsel, bryllup, begravelse, jakt, fiske og jordbruk. Sangen var et redskap for å bevare kunnskap, formidle historie, lære opp nye generasjoner og skape kontakt med naturen og den åndelige verden. I et samfunn der kunnskap hovedsakelig ble overført muntlig, var sang den viktigste «hukommelsen» til folket.

Denne formen gjorde det mulig å huske og videreføre tusenvis av vers uten skrift.

Barn ble møtt med vuggesanger (kehtolaulu) allerede fra de første levedagene. Senere lærte de barnesanger (lastenlaulu) og lekesanger (leikkilaulu), som samtidig lærte dem språk, naturkunnskap og sosiale normer.

Gjeteren sang gjetersanger (paimenlaulu) og lokkesanger (karjankutsu) for kyr, sauer, geiter og andre husdyr. Under melking ble det sunget melkesanger (lypsylaulu) for å holde dyrene rolige.

Under høyslåtten lød høyslåttsanger (niittolaulu), under såingen såsanger (kylvölaulu), under innhøstingen innhøstingssanger (elonkorjuulaulu) og under treskingen treskesanger (puintilaulu).

I finsk skogkultur ledsaget svedjesanger (kaskilaulu) hele prosessen med å felle skog, brenne den og så rug i den næringsrike asken.

Skogsarbeidere sang skogsarbeidssanger (metsätyölaulu), mens tømmerfløtere hadde sine egne tømmerfløtersanger (tukkilaulu).

Under roing holdt roesanger (soutulaulu) takten mellom årene, og fiskere brukte fiskesanger (kalastuslaulu eller kalalaulu) både som arbeidsrytme og for å be om god fangst.

Jegere fremførte jaktsanger (metsästyslaulu), og bjørnen hadde en helt spesiell plass. Etter en vellykket bjørnejakt ble det holdt den seremonielle bjørnefesten (karhunpeijaiset), hvor bjørnesanger (karhulaulu) ble fremført for å vise respekt for skogens mektigste dyr og sikre et godt forhold til naturens krefter.

Smeden kunne synge smedsanger (sepänlaulu) mens jernet ble smidd, husbyggere brukte byggesanger (rakennuslaulu), og i badstuen kunne det synges badstuesanger (saunalaulu) under renselse og helbredelse.

Ord ble oppfattet som virksomme. Derfor fantes et stort antall besvergelser (loitsu), helbredelsessanger (parannusloitsu eller taikalaulu) og opprinnelsessanger (syntylaulu).

Den som kjente opprinnelsen (synty) til ild, jern, vann, sykdom eller et dyr, kunne påvirke eller helbrede det. Mange av runesangene handler nettopp om slike opphav.

Bryllup kunne vare i flere dager og hadde et rikt repertoar av bryllupssanger (häälaulu) og brudesanger (morsiuslaulu). Når noen døde, ble de fulgt av begravelsessanger (hautauslaulu) og klagesanger (itkuvirsi eller itku), ofte improvisert av kvinner som uttrykte slektens sorg og minnet den avdøde.

Gjennom årets gang ble det sunget årstidssanger (vuodenkiertolaulu), og etter kristningen ble også julesanger (joululaulu) en del av tradisjonen. Under spinning og veving lød spinnesanger (kehruulaulu) og vevesanger (kutomalaulu), mens arbeid med lin og ull kunne ledsages av pellavalaulu og villalaulu.

Også bærplukking og soppsanking hadde lokale sanger, kjent som marjanpoimintalaulu og sienilaulu.

Denne enorme og eldgamle sangkulturen var felles for store deler av det østersjøfinske språkområdet – Finland, Karelen, Ingermanland, deler av dagens Russland, Sverige og områder med finskspråklig bosetning i Norge. Dialektene var forskjellige, men den grunnleggende sangformen, versemålet, melodiene og de poetiske prinsippene var de samme. Sangen var derfor ikke bare kunst, men et komplett system for å bevare språk, naturkunnskap, historie, slektsminne og verdensforståelse gjennom generasjoner.

På 1800-tallet reiste Elias Lönnrot gjennom Finland og de karelske områdene og samlet tusenvis av runesanger. Disse dannet grunnlaget for Kalevala, utgitt første gang i 1835 og i en utvidet utgave i 1849. Samlingen reddet store deler av den gamle sangtradisjonen fra å gå tapt.

Et nært knyttet instrument er kantele, et enkelt strenginstrument som ble brukt både til sang og som soloinstrument. Kantele har en sentral plass i den finske tradisjonen og omtales også i Kalevala, der helten Väinämöinen lager den første kantelen. Dette instrumentet må derfor være noe av de eldste strengeinstrument kjent for menneskeheten.

Naturen er til stede i nesten alle disse sangene. Skoger, myrer, elver, fosser, innsjøer, nes, øyer, fjell, berg, åser, steiner, bekker, fugler, fisk og dyr beskrives med en detaljrikdom som viser at landskapet var grunnlaget for menneskenes orientering og liv.

Mange sanger fungerer nærmest som muntlige beskrivelser av terreng og ressursområder. De forteller hvor vannet renner, hvor fisken går, hvor myrene ligger, hvor bjørnen har hi, hvor jaktstiene går og hvilke steder som er egnet til bosetting, slått eller svedjebruk.( Systematisert igjennom det urfinske natur navnesystemet)

Dette har ført enkelte forskere og andre til å peke på at runesangene må ha fungert som et middel til å bevare landskapskunnskap og stedsnavn i muntlig form. Logiskt, og sangene dokumenterer sin egen funksjon.

Det finnes mange dokumenterte sanger som inneholder lange rekker av naturnavn og beskrivelser av landskap.

Samtidig viser både folkeminne, stedsnavn og runesanger at naturens former og navn hadde en sentral plass i den muntlige tradisjonen.

Kunnskap om slike navn gjorde det mulig å orientere seg, finne ressurser og overføre lokalkunnskap til neste generasjon uten kart eller skrift.

Slik kan runesangtradisjonen forstås som en bærer av både språk, kultur og landskapskunnskap. Uansett hvordan man vurderer hypotesen om et samlet urfinsk naturnavnsystem, viser de bevarte sangene tydelig at naturen var selve rammen for den østersjøfinske verdensforståelsen. Landskapet ble ikke bare beskrevet – det ble sunget, husket og videreført gjennom generasjoner.

At store deler av Norges innlands befolkning praktiserte dette, er en mektig tanke, som åpenbart flere og flere begynner å sense nærheten og personlig betydning av.

Fra et fb-innlegg av Vegard Whittington Tengelsen

Tina Olderdal

Kvener har en historisk tilknytning til landet som er mye eldre enn de norske, forteller Stockfleth i boka «Bidrag til kundskab om Qvænerne i kongeriget Norge» som ble skrevet i 1848.

«Å betrakte og behandle kvenene i Finnmarkens amt bare som fremmede, som Norge ikke har noen nærmere forpliktelser overfor, er mindre riktig. I flere generasjoner har dette folket nemlig bodd i landet, ja, mange av dem har vært i amtet mye lenger enn nordmennene. Kvenene dro frivillig til Finnmark, mens en stor del av den norske befolkningen ble sendt dit.

I over et hundre år har kvenene, år etter år, blitt tatt opp som norske borgere og ført inn i norske manntall – ofte uten å kunne et eneste norsk ord, og uten annen forpliktelse i så måte enn å betale tingtolk. De har heller ikke vært uten betydning for amtet, for helt siden de kom har de bidratt til den norske statens og statskirkens velferd og opprettholdelse.

Kvenene har selv tatt alle kostnader ved undervisning av sine barn på morsmålet sitt, samtidig som de har bidratt til de faste skolene – noe som utelukkende har kommet nordmennene til gode.

Den britiske generalkonsulen Crowe, som i en årrekke oppholdt seg i Finnmark, har beskrevet kvenene som et våkent, arbeidsomt, driftig og nøysomt folk – uten hvis hjelp ingen virksomhet som er avhengig av håndarbeid, enten det gjelder bergverksdrift, fangst på Svalbard eller bankfiske, kan drives med hell. Ingen arbeidsstyrke, verken engelsk, norsk eller fra noe annet folk, kunne ha oppført seg mer hederlig enn den kvenske arbeidskraften».