I.F. Fløya
IF.Fløya
Henrik Albrigtsens fotoalbum
Jeg fikk noen bilder fra Henrik Albrigtsen jr. som jeg legger ut midlertidig, mangler en del navn. Men det kommer.
Henrik Albrigtsen i militæret
Bak fra venstre: Hans Johansenog Hilmar Haugen.Foran fra venstre: Henrik Albrigtsen,Peder Odd Olsen, Tormod Albrigtsen og en tysk soldat.
Bildet er tatt på slutten av 60-tallet i huset vårt på Marislett på Kvaløya. Fra venstre: Anne Lise Albrigtsen (kona til Alf Albrigtsen), en ukjent dame. Lengst til høyre er Emelie Berger med barna Inger, Torunn og Geir Berger. Mor Emilie Berger er født Albrigtsen.
Ulrik, Mikal og Karl «Kalle».
Marit Juuso, Henrik Albrigtsen og Anne Marie
Emelie og Stefanus Pettersen var besteforeldre til Henrik.
Henrik Albrigtsen og Odd Aasli som 94 åringer utenfor Kåfjord kirke, Olderdalen. Disse to er like gamle og gikk i samme klasse på skolen. Har fortsatt god kontakt og snakkes på telefon ukentlig.
Det gikk bra!
- Historier om ulykker, nestenulykker – og en god porsjon flaks.
Når jeg ser tilbake på livet mitt, er det nesten utrolig hvor mange ganger det kunne gått skikkelig galt. Noen ganger var det min egen feil. Andre ganger var det tilfeldigheter, dårlig vær, tekniske problemer eller rett og slett uflaks.
Men hver gang skjedde det samme: Det gikk bra!
På begynnelsen av 2000-tallet dannet vi en turgruppe vi kalte «Turlandsdelslaget» – en fantastisk gjeng av godt voksne folk, som elsket turer. I 2006 gikk vi fra Kautokeino til Nordreisa. Halvveis slo vi leir ved Reisaelva og bestemte oss for å prøve fiskelykken.
Det var bratt ned til elva, men vi mente det skulle gå greit. Det gjorde det – helt til en av gutta mistet fotfestet. Han skled på baken nedover fjellsiden og klarte ikke å stoppe. Nederst ventet et 20 meter høyt stup rett ned i elva. Vi andre så hjelpeløse på.
Det var som i en skrekkfilm
Men på kanten sto to små trær. I siste øyeblikk fikk han tak i det ene.
Det gikk bra, men det var en svært stille gjeng som kom seg opp fra elva. Dagen etter kunne vi snakke rolig om dette.
«Jeg er heldigvis skrudd sammen sånn at jeg ikke går rundt og tenker på hva jeg skulle – eller ikke skulle ha gjort. Jeg konstaterer at det gikk bra denne gangen også»
Dette gav meg inspirasjon til å skrive om mine egne nestenulykker. De gangene det gikk bra. Flaks eller ikke flaks!
………………………………….
Fra barndommen
Min barndom var vel ikke så ulik barndommen til de fleste på den tiden. Sikkerhet var ikke noe vi gikk rundt og tenkte på – vi gjorde det vi hadde lyst til, og hadde nok adskillig mer flaks enn vi selv forsto. Enten vi var på sjøen, i fjellet eller ved elva, kastet vi oss ut i det med den selvfølgeligheten som bare barn kan ha.
Der er imidlertid en hendelse fra barndommen jeg vil fortelle. En som virkelig kunne gått galt:
Vi var en guttegjeng som stadig var på farta. Jeg var en av de yngste, kanskje 12 år. En gang klatret vi ned i en hule og fant etterlatenskaper fra krigen – blant annet et spann med rundt 20 dynamittgubber, overraskende godt bevart.
De eldste guttene skjønte straks hva vi hadde funnet, og så muligheten for en skikkelig kjempesmell. Problemet var bare at vi manglet lunte og tennhette. Arnt Håkon mente bestefaren hadde slikt i skuret. Han sprang ned og «lånte» omtrent en meter lunte og en tennhette.
Vi monterte det så godt vi kunne, tente på og sprang bak en knaus for å vente på det store smellet. Men det kom bare et lite «paff». Heldigvis! Vi hadde tydeligvis montert greiene feil. De voksne mente senere at det var sprengkraft nok til å ha laget et smell vi neppe ville glemt.
…………………………………
Fra ungdomen
Dette skjedde i 1964. Jeg jobbet i Tromsø, men spilte fotball for Olderdalen IK. Hver helg var vi på farta, og vi benyttet det som fantes av transportmidler. Denne gangen hadde Oddbjørn fått låne en motorsykkel. Jeg tror ikke han hadde all verdens kjøreerfaring, men jeg satte meg likevel bakpå.
Vi kom oss greit til Breivikeidet på de dårlige grusveiene. Men mellom Svensby og Lyngseidet kunne det gått fryktelig galt. Ved det store grustaket i Tyttebærvika ligger det ei bru i en svak kurve. Like før brua fikk Oddbjørn plutselig sleng på sykkelen. Vi sjanglet fra side til side og passerte gelenderet på brua med bare noen centimeters margin.
Men vi kjørte videre som om ingenting hadde skjedd. Vi snakket heller ikke så mye om episoden, for mange år etterpå. Vi hadde rett og slett flaks – det gikk bra.
……………………………..
På jakt i Ullstinden
Kåre Iversen og jeg jobbet i mange år som baker og konditor på Samvirkelagets bakeri i Tromsø. Vi var ofte på jakt- og fisketurer i nærområdet. Denne høsten hadde vi fått gode rapporter om at det var mye fjellrype i Ullstinden i Snarbydalen.
En tidlig søndagsmorgen la vi i vei. Været var aldeles nydelig – vindstille og 2–3 minusgrader. Høstsola skinte på de høyeste toppene, og vi gledet oss begge stort til turen.
Vel framme i Snarbydalen fulgte vi et dyretråkk på høyre side av Hestedalen. Derfra fortsatte vi langs fjellryggen mot Svarthammartinden. Terrenget ble etter hvert stadig brattere, med skarpe egger og stupbratte fjellhyller. Til slutt kom vi oss opp på Ullstinden, 1093 moh.
Vi så noen ryper, men kom aldri på skuddhold. På vei tilbake ble vi enige om å holde oss litt lavere i terrenget.
Øverst i en bratt fjellside skulle jeg forsere et lite skar der det lå «gammelsnø» fra vinteren. I det jeg satte foten på snøen, oppdaget jeg at det var blank is. Jeg prøvde å snu, men mistet fotfestet og begynte å skli nedover.
Jeg hadde geværet i hånda og prøvde fortvilt å bremse farten ved å sette det ned i den harde snøen. Det hjalp lite. Det gikk fort nedover den rundt 200 meter lange snørenna.
På vei ned fikk jeg øye på et lite parti i steinura med noen lyngrabber. Jeg skjønte at dette kunne bli svært alvorlig, og prøvde desperat å styre meg mot dem.
Det hele gikk så fort at jeg knapt rakk å tenke. Jeg traff lyngrabbene i stor fart og ble kastet videre nedover. Så ble alt svart.
Da jeg våknet, sto Kåre over meg.
«Kossen går det?» spurte han.
Jeg reiste meg forsiktig og svarte: «Så langt ser det brukbart ut.»
Jeg var oppskrapet på beina, rompa og hele ryggen. Det blødde, og jeg hadde store smerter – men utrolig nok var jeg hel.
Kåre hadde sett hele ferden på avstand og trodde det var siste gang han så meg i live.
Heldigvis gikk det, etter forholdene, bra. Buksa var revet i filler, men Kåre hadde heldigvis ei ekstra bukse i sekken.
Etter dette ruslet vi nedover lia med store smerter og åpne sår. Men vi hadde også fått en erfaring rikere:
Vær forsiktig på gammel snø!
Det ble en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme. Kanskje den nærmeste «Nær døden opplevelse jeg har hatt»
………………………………..
Hatred i London
Den 30. april 1999 gledet vi oss til å se Tromsø-jenta Lisa Stokke som Sophie i en av hovedrollene i ABBA-musikalen Mamma Mia på Prince Edward Theatre i London. Vi hadde bestilt taxi fra hotellet i god tid, slik at vi skulle være tidlig ute og rekke en drink før forestillingen.
Taxien var imidlertid forsinket, og etter hvert begynte vi å bli litt engstelige for at vi skulle komme for sent. Den kom omsider, og vi satte kursen mot teatret.
Da vi nærmet oss Soho, stoppet trafikken opp. En politimann stanset oss og fortalte at en bombe hadde eksplodert på Admiral Duncan-puben, bare noen kvartaler unna. Vi var like i nærheten av teatret. Vi betalte taxien og bestemte oss for å gå det siste stykket.
Det vi møtte, var kaotiske og uvirkelige scener. Ambulanser kom fra alle kanter, og mennesker lå skadet og blødende i gatene. Først da gikk det virkelig opp for oss hva som hadde skjedd: Vi befant oss midt i et terrorangrep.
Området ble etter hvert sperret av, og forestillingen på Prince Edward Theatre ble avlyst. Det som skulle bli en hyggelig teaterkveld med Lisa Stokke på scenen, hadde på kort tid blitt en grusom og skremmende opplevelse vi aldri kommer til å glemme.
Attentatet fikk stor internasjonal oppmerksomhet og havnet blant annet på forsiden av Newsweek. Tre mennesker mistet livet, og mer enn 70 ble skadet.
Så kan man tenke slik: Hadde taxien kommet som avtalt, hadde vi kanskje gått inn på akkurat den puben.
Men det gikk bra!
Bildet er hentet fra bladet Newsweek:
……………………………………
Kanovelt på Reisaelva
Turlandsdelslaget på. tur
Den første virkelige turen til det nystarta «Turlandsdelslaget» etablert – gikk til Bilto i Reisadalen.
Første dag ble vi fraktet med elvebåt til Naustneset. Derfra skulle vi gå opp til Imofossen. Så langt gikk alt etter planen.
På tilbaketuren skulle damene bli hentet med elvebåt, mens gutta skulle padle kano ned elva til Bilto. Vi var fem kanoer, med to personer i hver.
Jeg hadde selv padlet denne delen av elva flere ganger uten problemer. Men denne gangen hadde det regnet kraftig på forhånd, og elva var derfor betydelig større og striere enn normalt. Av de ti som skulle utpå, var det bare to som hadde erfaring med elvepadling.
Vi satte ut fra Naustneset med godt humør og stor tro på egne padleferdigheter. Men vi hadde ikke kommet langt før den første kanoen gikk rundt.
Den ene karen klarte å komme seg i land på Lorrioholmen, mens den andre ble tatt av strømmen og begynte å flyte nedover elva. Forsøkene på å redde både ham på holmen og han som drev nedover, utviklet seg raskt til det reneste kaoset. Flere kanoer veltet, og snart var det bare én kano som fortsatt holdt seg på rett kjøl.
Ironisk nok var det nettopp de to som hadde litt erfaring med elvepadling, som satt i den.
Det ble en dramatisk tur. Vi fikk til slutt alle i land på holmen Siuranpyorret, fikk tent et bål og tilkalt hjelp. Alle var gjennomvåte og skremt etter det som hadde skjedd.
Det gikk bra!
Men historien fikk en alvorlig etterklang. Dagen etter omkom en mann i en annen padlegruppe, ikke langt fra stedet der vi hadde strandet.
……………………………………
Branntilløp på Grand Hotel, Oslo
I 1987 jobbet jeg som salgskonsulent i Narvesen Engros. Arbeidet besto i salg av blader, bøker og aviser. Det var en spennende bedrift. Stadig besøk av forleggere, forfattere og andre kjendiser.
Første halvår 1987 hadde vi levert gode resultater. Det var mye skryt å få og derfor det ble gjort ekstra stas på oss på vårens salgsmøte. Programmet var stappet av høydepunkter som ble avsluttet med en fantastisk båttur på Oslofjorden.
Klokka var ca. tre på natta før vi var i seng. I halv fem tiden våkner jeg av at klokkeradioen på nattbordet slår inn: Fire, fire! – forsto jeg. Men den beskjeden som fulgte skjønte jeg ikke mye av, alt var på engelsk.
Jeg hørte rop og skrik i gangene, jeg gløttet litt på døra for å se hva som foregikk. Folk ropte at det var brann vi måtte komme oss ut.
Jeg lukket døra, tok på meg klærne, pakket kofferten og gikk ut på gangen. Der var det full forvirring. Heisen var stengt, så vi måtte bruke nødutgangen. En smal trapp som førte oss ned til resepsjonen.
Jeg hørte helikopter utenfor hotellet.
Da jeg kom ned i resepsjonen så jeg blinkene lys fra 6-7 brannbiler på Karl Johan. Masse folk hadde samlet seg i resepsjonen, noen skreik og hylte, andre var mer rolig. I mengden ser jeg min arbeidskollega Ronald Søbstad står der i underbuksa. Han trakk litt på smilebåndet da han så meg fullt påkledd med kofferten i handa.
Vi reagerer forskjellig.
Året før, i 1986 hadde vi den store Caledonien-brannen i Kristiansand. Det tror jeg var grunnen til den sterke reaksjonen. Mange hadde denne brannen friskt i minne da de løp gjennom gangene.
Brann i ei søppelsjakt var slukket.
En time etter fikk vi beskjed om å gå tilbake til rommene. Mange klarte det ikke, så betjeninga på hotellet gjorde klar frokosten, en time før tiden.
Hotellet sendte ut et spørreskjema etter hendingen. Min klare tilbakemelding var: Meldinger ved slike hendelser må også være på norsk.
En skremmende opplevelse som endte godt..
………………………………
Brevandring i Lyngsdalen
Historien jeg skal fortelle, kunne ha endt fryktelig galt. Det hele begynte da Trond og jeg så en annonse i Nordlys om en organisert brevandring i Lyngsdalen. Vi meldte oss på og møtte opp utenfor Furustua på Furuflaten, sammen med fire svensker – spente og klare for eventyret.
En brefører tok imot oss og ga en kort orientering. Han anslo turen til rundt åtte timer, med retur klokken 18.00. Vi fikk utdelt hver vår isøks – og det var egentlig det. Han understreket at isøksen var den viktigste redskapen på breen. Det skulle vi snart få erfare.
Vestbreen så fin og hvit ut i solskinnet, så vi valgte den. Om det var så lurt kan en stille spørsmål om i ettertid. Jeg registrerte to-tre turgåere nede i dalen som snudde seg flere ganger. Akkurat som dem sa: «Skal dem virkelig opp der»
Vi fikk en brå start opp en bratt kløft. Det dryppet fra isen så vi ble både våt og kald. I tillegg løsnet det flere isklumper fra brekanten. Vi hadde ikke hjelm.
Den svenske vennegjengen begynte å stille spørsmål: «Har du kontroll«. Breføreren bekreftet at det hadde han. Stol på meg, sa han.
Trond og jeg oppfattet ikke dette som farlig. Men vi så at svenskene var redde og det signaliserte de til breføreren flere ganger.
I et forsøk på å finne veien ut av isen, mistet breføreren isøksa i en sprekk. Vi var kommet nesten ut av isbreen da noen store sprekker stoppet oss. Vi snudde og ville gjøre et forsøk på komme ut på motsatt side av breen. Trond som hadde gått bakerst i tauet, måtte nå gå først. Uten isøks var føreren sterkt redusert. Det var heller ikke vanskelig å se at han var preget av situasjonen.
Vi fant en vei ut på motsatt side, men det var ikke uten dramatikk. En av jentene ble stående skrevs over en sprekk fordi tauet var for kort. To av de yngste i følge var livredd, nesten i sjokktilstand. Da vi endelig fikk fast grunn under beina, satte de seg rett ned og gråt sine modige tårer. Samtidig som de takket oss for hjelpen. Og mente: Dette kommer til å bli før og etter glasieren
Da vi endelig kom ut av breen, ba breføreren Trond løpe ned til bygda for å avverge en eventuell redningsaksjon. Resten av oss nådde bygda først klokken 02.30 om natten – utmattet, men trygge.
En dramatisk tur som lett kunne endt galt.
……………………………………
Gikk igjennom isen på Čárajávri
Isfiske på Čárajávri i mai kan være en fantastisk opplevelse. Våren har kommet, været er ofte nydelig, og dagene er lange. Men maiisen kan være lunefull. Den kan se trygg og solid ut, samtidig som den er i ferd med å bli svekket.
Vi var tre kompiser som la i vei fra Saraelv. Været var strålende, og temperaturen var god til å være i mai. Innerst ved vannet fant vi en fin leirplass på en liten halvøy, med en stor, bar flekk som passet perfekt til telt og bål. Hver dag gikk vi ut på isen fra samme sted for å fiske. Alt føltes trygt og uproblematisk.
Så kom den nest siste dagen.
Jeg hadde gått ut på isen som så mange ganger før, da det plutselig smalt og isen ga etter under meg. På et øyeblikk forsvant jeg ned i det iskalde vannet. Det var en uhyggelig opplevelse – plutselig var det ikke lenger fast grunn under føttene, bare iskaldt vann og en iskald kamp for å komme seg opp.
Heldigvis var kameraten min like i nærheten. Han fikk hjulpet meg opp på isen, og etter hvert kom vi oss tilbake til leiren. Det gikk bra – men opplevelsen sitter fortsatt i kroppen. Å gå gjennom isen er noe jeg aldri håper å oppleve igjen.
Ha alltid ispigger når du ferdes på isen. Og gå aldri alene på isfisketur.
Svartebok
Et eksemplar av ei svartebok.
Hva var en svartebok?
En svartebok var en håndskrevet bok med besvergelser, formler, legeråd og magiske oppskrifter. Det finnes over hundre bevarte norske svartebøker, fra omkring 1480 til 1850. Den eldste bevarte er Vinjeboka, fra slutten av 1400-tallet.
Navnet «svartebok» kommer først og fremst av forbindelsen til svart magi, men innholdet var ofte overraskende hverdagslig.
Det kunne for eksempel stå oppskrifter på:
- å stoppe blod
- å kurere tannverk
- å helbrede sår og skader
- å beskytte mennesker og dyr mot sykdom
- å beskytte hus og gård mot ulykker
- å avsløre en tyv eller finne igjen stjålne ting
- kjærlighetsmagi
- beskyttelse mot trolldom
- å få hell i kortspill
- og i enkelte tilfeller formler for å skade andre.
Hvordan brukte man den?
Det interessante er at man ikke nødvendigvis leste i boka som en vanlig bok. Den fungerte mer som en samling av formler som skulle utføres på en bestemt måte.
En person kunne for eksempel ha en bestemt signeformel for å stoppe blod. Da kunne formelen skulle leses høyt, kanskje samtidig som man gjorde korsets tegn eller utførte en bestemt handling.
Dette var ofte en blanding av kristendom, folkemedisin og magi. En formel kunne inneholde navnene Jesus, Gud eller Jomfru Maria samtidig som den hadde tydelig magisk funksjon.
Det gjør svartebøkene spesielt interessante: for menneskene som brukte dem, var ikke grensen mellom kristen bønn, folkemedisin og magi nødvendigvis så tydelig som vi tenker i dag.
Hvem hadde svartebøker?
Her er det også en interessant utvikling.
De eldste svartebøkene ser ofte ut til å ha vært eid eller skrevet av prester, andre lærde personer og embetsmenn. Presten hadde på den tiden en langt bredere rolle enn i dag. Han kunne være en av svært få personer i bygda som hadde utdannelse og kunnskap om både lesing, skriving, religion og medisin.
Fra slutten av 1700-tallet finner man i større grad svartebøker hos vanlige folk.
Bøkene kunne også gå i arv. En person kunne skrive av en formel fra en annen bok og føye til sine egne erfaringer. Derfor er mange svartebøker svært personlige samlinger.
«Cyprianus»
I Norge ble svartebøker også kalt Cyprianus eller «Cyprianus konstbog». Ifølge folketroen var den legendariske trollmannen Cyprianus opphavsmannen til slike bøker.
Det finnes også en forestilling om «6. og 7. Mosebok», som ble oppfattet som en særlig mektig magisk bok. Dette var imidlertid en del av den senere svarteboktradisjonen, ikke faktiske bøker skrevet av Moses.
Og dette er kanskje særlig interessant i Nord-Troms
Jeg har tidligere undersøkt gammel folketro i Kåfjord, Lyngen og Nord-Troms, og har lenge vært på leting etter et eksemplar av en slik svartebok. Jeg mener å huske at det fantes svartebøker også i min tid, og derfor tror jeg dette kan være en svært interessant inngang til å forstå den gamle folketroen og behandlingsmetodene som ble brukt.
I min familie fantes flere personer som fungerte som helbredere. Folk kom fra hele Nord Troms for å bli kurert.
Det finnes en forbindelse mellom signekunst, svartebøker og lokale «kloke folk». En signekone eller signekar kunne for eksempel bruke en kombinasjon av bønn, bestemte ord, korsets tegn og praktiske midler når noen var syke. «Signing» ble faktisk regnet som trolldom av myndighetene og var straffbart i Norge i flere hundre år.
Liv Rundberg – kvinnen som satte Kåfjord på kulturkartet
Det finnes mennesker som har hatt en jobb i Kåfjord, og så finnes det mennesker som på en helt annen måte har vært med på å forme bygda. Liv Mæsel Rundberg hører så avgjort til den siste gruppen.
Gjennom mange tiår har hun satt sitt preg på kulturlivet i Kåfjord. Hun var organist, lærer, kordirigent, kulturskoleleder, kulturbygger og pådriver. Hun startet kor, bygde opp kulturskolen, satte barn og unge i sentrum, løftet fram samisk og kvensk kultur og var med på å skape arrangementer som samlet mennesker langt utenfor kommunens grenser.
Kåfjordingene hadde sine egne navn på henne. Hun ble kalt «Mamma Kultur Kåfjord», «Mor Tonetreff» og «Kulturskolen in persona». Det sier kanskje mer enn noen formell tittel om hvilken plass hun fikk i lokalsamfunnet.
En prestedatter på flyttefot
Liv, som har det fulle navnet Astrid Liv Kristine Mæsel Rundberg, ble født i Porsgrunn i 1945. Som datter av presten Tomas Mæsel ble barndommen preget av flytting. Allerede som treåring kom hun til Herefoss i Aust-Agder, og familien bodde senere flere steder.
Det å vokse opp i en prestefamilie innebar et liv der kirken, mennesker, musikk og samfunnsliv naturlig ble en del av hverdagen. Kanskje var det allerede her noen av spirene til det som senere skulle bli hennes livsgjerning, ble lagt.
Liv fikk en bred utdanning. Hun tok blant annet artium, skolemusikklærereksamen og utdanning ved Statens gymnastikkskole. Senere tok hun grunnkurs i kirkemusikk, pianoeksamen på nivå fire ved Musikkonservatoriet i Tromsø, samisk grunnfag del 1 og utdanning i kordireksjon. Hun hadde med andre ord både pedagogikken, musikken, idretten og organisasjonsarbeidet i bagasjen.
Hun kom første gang til Kåfjord i 1965. Fra 1968 til 1973 bodde hun på Ørnes i Nordland, der hun jobbet som lærer og drev med friidrett for Ørnes IL. I denne perioden tok hun blant annet NM-bronse på 400 meter i 1970 og var på landslaget med deltakelse i Canada og landskamp mot Sverige og Danmark i 1970-71. Hun drev også med fotball og håndball, noe hun fortsatte med da hun flyttet til Kåfjord for godt i 1973. Det er en del av historien hennes som lett kan bli glemt når man først og fremst kjenner henne som kulturarbeideren i Kåfjord.
Veien til Kåfjord
I 1973 kom Liv og familien tilbake til Kåfjord. Det skulle bli et vendepunkt – både for henne og for kulturlivet i kommunen. Historien om hvordan hun kom tilbake til Kåfjord, er samtidig en sterk og personlig del av livshistorien hennes.
Liv ble organist i Kåfjord kirke. Men hun skulle snart bli langt mer enn organisten. Hun skulle bli en av kommunens viktigste kulturbyggere.
Kåfjordkoret blir til
I 1973 var Liv med på å starte Kåfjordkoret. Det skulle bli et kor med stor betydning for lokalsamfunnet. Gjennom flere tiår ble Kåfjordkoret en viktig del av kulturlivet, og sangen ble en møteplass på tvers av alder og bakgrunn.
Koret fikk etter hvert også en tydelig flerkulturell profil. Samiske, kvenske og norske sanger ble en del av repertoaret. Da Kåfjordkoret markerte sitt 50-årsjubileum i 2023, beskrev Sametinget hvordan koret gjennom mer enn 50 år hadde beriket Kåfjord-samfunnet med sangglede og satt bygda på kartet gjennom sine samiske, kvenske og norske sanger. Det forteller mye om hvor langt dette arbeidet hadde kommet. Det begynte med noen sangglade mennesker og en dirigent med entusiasme.
Kulturskolen – Livs store livsverk
Det er likevel først og fremst gjennom Kåfjord kulturskole at Liv Rundbergs navn er skrevet inn i kommunens kulturhistorie.
I 1979 var hun med på å starte det som den gang var Kåfjord musikkskole. Senere ble den til kulturskole, og fra 1990 til hun gikk av med pensjon i 2012 var Liv rektor. Hun hadde dermed rundt 35 år i kulturskolen og omkring 20 år som rektor.
Dette var ikke en tid hvor Kåfjord hadde store økonomiske ressurser til kultur. Men, Liv hadde en egenskap som skulle bli avgjørende:
Hun så muligheter der andre så begrensninger.
Da økonomien ikke strakk til, fant hun andre løsninger.
Da det manglet penger til et nytt flygel, organiserte hun og elevene mer enn 90 konserter for tyske bussturister som stoppet i Olderdalen. Venner kokte kaffe, solgte lefser og kaker, ungdommer spilte og sang – og pengene kom inn.
Livs egne barn holdt dessuten konsert i Tromsø og samlet inn hele 56 000 kroner til prosjektet. Det er et godt bilde på måten hun arbeidet på:
Kultur skulle ikke bare koste penger. Kultur kunne også skape engasjement, fellesskap og muligheter.
«Landets beste kulturskole»
I 1997 kom en anerkjennelse som må ha vært spesielt betydningsfull.
Kåfjord kulturskole ble kåret til landets beste kulturskole.
For en liten kommune i Nord-Troms var dette en bemerkelsesverdig prestasjon. Liv var særlig opptatt av at kulturskolen skulle være for alle. Prisene måtte holdes nede slik at barn og unge, uavhengig av familiens økonomi, kunne delta.
Hun hadde også et sterkt forhold til barn og unge. Dersom det var for få barn til et tradisjonelt barnekor, kunne løsningen være å etablere et generasjonskor. Det handlet om å få mennesker til å delta – ikke om å finne grunner til at det ikke gikk.
Denne holdningen skulle bli et kjennetegn ved Liv Rundbergs kulturarbeid.
I ettertid kan man kanskje oppsummere mye av Livs kulturarbeid med ordene:
Alle skal med.
Hun arbeidet ikke først og fremst for å skape store stjerner. Hun ville gi vanlige barn og ungdommer muligheten til å stå på en scene, synge, spille, danse, skape og oppleve mestring.
Hun dirigerte blant annet Sol Ten Sing, og sangglade ungdommer fra Kåfjord fikk til og med opptre på TV.
Hun sto også bak Tonetreff, som utviklet seg til en årlig regional kulturhappening.
Og hun ledet Buolvvat, et generasjonskor der mennesker fra forskjellige generasjoner kunne møtes gjennom sangen.
På den måten ble musikken også en måte å bygge fellesskap på.
Kultur mellom tre språk og tradisjoner
Kåfjord er et samfunn hvor norsk, samisk og kvensk historie møtes. Liv Rundberg forsto tidlig at dette mangfoldet ikke var et problem som skulle skjules, men en ressurs som kunne brukes til å skape noe nytt. Hun engasjerte seg derfor sterkt i arbeidet med å løfte fram den samiske kulturen i kommunen.
Hun reiste rundt og samlet inn gamle samiske og læstadianske salmer og sanger. Noe av dette materialet ble senere tatt inn i den læstadianske sangboken Det gamle vekterrop.
Dette arbeidet har en særlig lokalhistorisk verdi.
For når muntlige tradisjoner, gamle sanger og salmer blir borte, forsvinner også deler av historien. Liv var med på å sørge for at noe av dette materialet ble tatt vare på og ført videre.
Hun arbeidet også for å synliggjøre den kvenske arven.
I 2011 fortalte hun at hun bevisst forsøkte å bidra til å heve statusen til både den samiske og kvenske befolkningen gjennom arbeidet sitt i kulturskolen og kirken. Hun beskrev samtidig hvordan Kåfjord etter innlemmelsen i forvaltningsområdet for samiske språk i 1992 opplevde sterke og forskjellige reaksjoner.
Det er interessant å se dette i et historisk perspektiv.
Liv kom selv utenfra. Hun hadde røtter sørpå, men valgte å bruke store deler av sitt voksne liv på å bygge opp kulturlivet i en nordnorsk kommune med en sammensatt historie.
Riddu Riđđu og det nye Kåfjord
Liv var også involvert i Riddu Riđđu, festivalen som etter hvert skulle gjøre Kåfjord kjent langt utenfor Nord-Troms.
Hun var dermed med på en viktig kulturell utvikling.
Kåfjord var ikke lenger bare et sted hvor samisk kultur fantes i det stille. Den samiske kulturen skulle synliggjøres, utvikles og presenteres for et større publikum.
Kulturskolen ble også brukt som arena for nye uttrykk. Et eksempel er et prosjekt der ungdomsskoleelever arbeidet med musikk og dans inspirert av den samiske forestillingen Reindans. Initiativet ble organisert av kulturskolerektor Liv Rundberg.
Det viser hvordan hun kunne koble det lokale med det nye, og tradisjonen med moderne kulturuttrykk.
En familie der musikken gikk videre
Livs eget hjem ble også et musikalsk miljø.
Hun og familien fikk fem barn, og alle ble utøvende musikere. Sønnene Håkon, Hogne, Halvard og Herman Rundbergble blant annet kjent gjennom bandet Violet Road, mens datteren Herborg Rundberg har arbeidet med samisk og kvensk kultur og musikk.
Dermed kan man nesten si at Livs kulturarbeid fortsatte inn i neste generasjon. Hun lærte ikke bare andre barn å synge og spille. Hun skapte også et hjem og et miljø der musikken fikk leve videre.
Liv sammen med «Soleng brødrene»
«Barndomsheimen»
En vakker forbindelse mellom Liv Rundberg og Kåfjords lokalhistorie finner vi i sangen «Barndomsheimen».
Diktet ble skrevet av Erland Rundberg, født i Kåfjord i 1917. Diktet handler om lengselen tilbake til barndomsheimen ved Kåfjorden – til fjellene, fjorden, måkene, huset og moren ved rokken.
Liv Mæsel Rundberg laget melodien til diktet.
Dermed fikk Erlands ord om barndomsheimen en melodi som gjorde at teksten kunne leve videre som sang.
Det er kanskje noe av det fineste en kulturarbeider kan gjøre:
Å ta vare på noe som allerede finnes, gi det nytt liv – og sørge for at neste generasjon får høre det.
Utmerkelser
Det omfattende arbeidet hennes ble etter hvert også lagt merke til utenfor Kåfjord.
I 1997 mottok Liv Troms fylkeskommunes kulturpris. Kåfjord kommune har også Liv Rundberg som mottaker av kommunens kulturpris i 1982.
I 2011 ble hun tildelt Kongens fortjenstmedalje for sin innsats. Det norske kongehus registrerer tildelingen 14. november 2011 til Astrid Liv Kristine Mæsel Rundberg, rektor, Birtavarre.
Da hun fikk telefonen om medaljen, trodde hun først at det måtte være noe galt. Fylkesmannen brukte hele navnet hennes – noe nesten ingen gjorde til daglig. Hun ble både overrasket og litt beskjemmet.
For Liv mente selv at mange andre også hadde gjort en stor innsats for kulturlivet i Kåfjord. Det sier kanskje også noe om henne. Hun så aldri ut til å betrakte kulturarbeidet som sitt eget prosjekt. Hun så det som noe man gjorde sammen.
Pensjonist – men ikke ferdig
Da Liv gikk av som kulturskolerektor i 2012, var det etter rundt 40 år med arbeid i Kåfjord. Men, å gå av med pensjon betydde ikke nødvendigvis å slutte med kultur. For mennesker som Liv Rundberg er kultur vanskelig å legge fra seg.
Hun hadde blitt en del av Kåfjords kulturliv – og kulturlivet hadde blitt en del av henne.
I 2016 ble hun blant annet nominert til Willy Oftedals Ærespris, en pris for mennesker som gjør en ekstra innsats for unge og ung musikk. Begrunnelsen trakk fram at hun gjennom mer enn 50 år hadde stått sentralt i arbeidet med å gjøre Kåfjord til et sted med et rikt kulturliv.
Et menneske som gjorde Kåfjord større
Når man ser tilbake på Liv Mæsel Rundbergs liv i Kåfjord, er det vanskelig å peke på ett enkelt prosjekt som hennes viktigste.
Det var summen : Koret, kirken, kulturskolen, tonetreff, ungdommene, generasjonskoret, Riddu Riđđu, de gamle samiske og læstadianske sangene, den kvenske og samiske kulturarven, konsertene, de unge som fikk stå på scenen og idretten. Og alle de menneskene som fikk oppleve at det de kunne og det de hadde å bidra med, faktisk betydde noe.
Hun kom til Kåfjord som innflytter.
Men etter hvert ble hun en av dem som var med på å definere hva Kåfjord kunne være. Hun var med på å gjøre kulturen til en del av kommunens identitet. Og kanskje er det nettopp derfor hun fortjener en plass blant menneskene som har satt dype spor etter seg i Kåfjord.
En kulturarv som lever videre
I dag er det lett å ta kulturlivet i Kåfjord for gitt.
Vi har kulturskole, festivaler, kor, konserter, kulturhus, kunstnere og et stort mangfold av kulturelle uttrykk. Men slik har det ikke alltid vært, noen måtte begynne. Noen måtte samle mennesker. Noen måtte tørre å satse på barn og ungdom. Noen måtte se mulighetene når pengene var få. Og noen måtte forstå at Kåfjords forskjellige historier – den norske, samiske og kvenske – ikke behøvde å stå mot hverandre, men kunne møtes i musikken.
Liv Mæsel Rundberg var en slik person. Hun kom ikke til Kåfjord og blei en historisk person. Hun gjorde en jobb. Men hun gjorde langt mer enn jobben krevde. Derfor kan Liv Rundberg med god grunn beskrives som en av de menneskene som gjorde det lille ekstra – så mange ganger at det til slutt ble noe stort.
Og kanskje er det nettopp slik lokalhistorie skapes. Ikke bare av de store beslutningene og de store navnene, men av mennesker som gjennom et langt liv møter opp, engasjerer seg, får andre med seg – og aldri helt slutter å tro på at noe kan bli litt bedre.
Liv Rundberg satte ikke bare musikk til Kåfjord. Hun var med på å gi Kåfjord en kulturell stemme.
Denne artikkelen er utarbeidet med bistand fra ChatGPT.
De kom for noen år – minnene ble for livet
Gjennom historien har mange lærere, leger, prester og andre kommet til Nord Troms og Finnmark for å arbeide i noen år. Mange kom sørfra, fra steder og miljøer som på mange måter var svært forskjellige fra det de møtte i Olderdalen og andre bygder i Nord Troms.
For dem var dette ofte et møte med en ny verden. De kom til fattige samfunn, langt mot nord, med fjellene, fjorden, det arktiske klimaet.Små bygder der folk kjente hverandre og var avhengige av hverandre. De møtte også en befolkning med sine egne tradisjoner, språk, historier og måter å leve på.
Det som har fascinert meg mest, er hvordan disse menneskene opplevde møtet med hjemkommunen min, Kåfjord. Hva tenkte de da de kom hit – til en kommune og et samfunn så langt fra det de kjente fra før? Hva overrasket dem, og hva gjorde sterkest inntrykk? Hvordan opplevde de menneskene de møtte på skolen, på arbeidsplassen og i hverdagslivet?
Og kanskje aller mest: Hva tok de med seg videre etter årene i Kåfjord. Hvilke minner, opplevelser og historier fra livet her nord ble med dem videre i livet?
Noen fant sin livsledsager her og valgte å bli værende i Kåfjord. Flere av dem har siden gjort en formidabel innsats for kommunen og lokalsamfunnet. I den anledning vil jeg særlig trekke fram to personer: Liv Rundberg og Valborg Mørch Soleng.
«Kvinnen som satte Kåfjord på kulturkartet»
Som nyutdannet helsesøster kom Valborg til Kåfjord i 1931. For Valborg var dette:
«Drømmen om eventyrlandet i nord»
Fysioterapauten og legefruen Ragnhild Wirsching skrev boken «Optimisme og Harde tak». Om livet i Olderdalen.
«Jeg tenker fortsatt på Olderdalen med stor glede. Årene nordpå gav meg et nytt perspektiv på livet, noe som har fulgt meg siden»
Og til alle dere andre :
Takk for at dere kom nordover til kommunen vår.
Takk for kunnskapen, engasjementet og omsorgen.
Og takk for alle minnene dere etterlot dere.
…………………………………
For noen dager siden fikk jeg en melding, der det sto:
«Hei Svein Arild! Jeg kjenner deg ikke, men jeg leser Olderdalen-bygda vår. Du imponerer meg som lokalhistoriker. Gratulerer med Kåfjord kommunes kulturpris 2025! Mitt navn er Gerd Halstensen, 82 år, bor i Sørumsand, 4 mil øst for Oslo. Jeg var lærer i Olderdalen 1966-68, og hadde din bror Arnfinn som elev. Nå er disse folka 67 år og pensjonister».
Det er slike henvendelser som gir meg både glede og inspirasjon til å fortsette arbeidet. Hver gang noen tar kontakt for å fortelle en historie, dele et minne, sende et gammelt bilde eller bidra med en opplysning fra tidligere tider, føles det som om en liten bit av vår felles historie blir hentet fram fra glemselen. Det er nettopp disse bidragene som gjør lokalhistorien levende – og som minner meg om hvor mye historie som fortsatt finnes i menneskers minner, bilder og fortellinger.
Gerd Heimdal i 1966
Gerd Halstensen i 2025
Gerd har sendt meg en rekke flotte bilder fra tiden i Olderdalen. Med hennes tillatelse deler jeg dem her, til glede for alle som har minner fra denne tiden.
Fra venstre: Sigmund Steinnes, Tommy Olsen, Ernst (Ravn) Hansen, Ove Aasli, Arnfinn Soleng («Affa») og Petter.
Første klassetur med frøken Gerd Heimdal, 1.klasse Olderdalen skole 1966-67
Edel og Vigdis
Skidag ved Olderdalen skole.
Usikker, men jeg ser en Lyngmo midt i bildet. Ellers ser vi utvidelse av det gamle Herredshuset.
Skøytedag ved Olderdalen skole
17.mai feiring i Olderdalen
På 1960-tallet startet 17. mai med det tradisjonsrike «skrammeltoget». Gerd minnes spesielt Reidar Lillevik, som kjørte rundt med traktoren mens det ble slått på store bensinfat. Slik ble folk vekket til liv og gjort oppmerksomme på at den store dagen var i gang. Hun mener det var «Esso Kalle» sitt påfunn.
Diverse bilder fra Gerd Heimdals tid i Olderdalen
Randi, Bodil, Kari og Torunn
Eva og Ove Aasli
Juleavslutninga for 6. og 7.klasse Olderdalen skole.
St. Lucia
Verner, Per-Tore, Kurt, Terje og Tor.
Gunn, Beathe, Torunn, Reidun, Bodil, Kari og Bjørg.
Torstein, Otto, Emly, Oddrun, May-Tove og Ingeborg
Pikeklubben «Flittig»
Solfrid, Lisbeth, Astrid, Marit, Evy, Randi og Linda.
Tor Halvard Nilsens 14 års dag
Guttene oppe i høyre hjørnet er Tor Halvard Nilsen og Torstein Rismo. I sofaen sitter: May-Tove, Oddrun, Gunn Sigrid og Emely
Her har vi Tor Halvard Nilsen i en gammel kjørepels.
Men, hvem var Tor Halvard Nilsen? Spørsmålene var mange, noen husket litt, inntil Tor selv kom på banen:
Svein Arild Soleng:
«Bodde i Olderdalen fra 1963 til 1968..Bodde på Roa, og mine foreldre var lærere på skolen i Olderdalen..Min mor Hildur Nilsen, var skolekjøkken-lærerinne, og min far, Håkon Nilsen, var lærer i forskjellige fag, og hadde også framhaldsskolen.. Vi flyttet fra Olderdalen i 1968 og flyttet til Mo i Rana. Line Evensen hadde jeg som utøver i skolekorpset jeg dirigerte på Mo, og også i Mo Hornmusikk, så henne kjenner jeg godt derfra.. Beste kompisen min i Olderdalen var Arne Lindvall»
Tor Halvard sendte meg noen bilder fra et skoletreff i Olderdalen i 2013
Fra venstre: Bjørg Rismo, Bodil Mathisen og Torunn Lillevik
May-Tove
Oddrun
Emily og Reidun
Diverse:
Gerd Heimdal, Karin og Per Pedersen
Det sies at bilder sier mer enn tusen ord… Takk til Gerd og Tor Halvard!
Olderdals-skøyta M/S «Klara» – T 11 KD
Av Håkon Bergmo
Olderdalingen Henrik Albrigtsen jr. er 96 år. Han bor i Tromsø på sine eldre dager. Han sendte meg et par tettskrevne ark som omhandlet 49-fotingen M/S «Klara», med registrering T11KD. Denne fiskeskøyta var velkjent i Olderdalen der jeg vokste opp på femtitallet. Den ble bl.a. brukt til å evakuere folk fra bygda høsten 1944, da tyskerne under sin flukt satte fyr på omtrent alt som var av bygninger i Finnmark og Nord-Troms. I «Register over merkepliktige norske fiskefarkoster 1954» står det at eier var Henrik Albrigtsen sr. m.fl. Antakelig var også olderdalingen Stefanus Pettersen medeier i båten.
Jeg har justert den tilsendte teksten litt her og der og prøvd å forklare enkelte maritime-tekniske uttrykk. Men i hovedsak er teksten slik den var. Les Henrik jr. sin beretning om det dramatiske «nesten-forliset» med «Klara» på linefiske utafor Kjøllefjord:
Olderdals-skøyta M/S «Klara» – T 11 KD
Den ble opprinnelig bygd som seiler, og var derfor ni fot dyp under vannlinja. Olderdalingen Henrik Albrigtsen sr. (far til forfatteren) kjøpte båten i 1926 da han var 26 år.
M/S «Klara» hadde først en Alfa motor, som i 1930 ble skiftet ut med en Bolinder. I løpet av 30-årene ble båten ombygget ved Olsens Verft i Bakkeby. Etter ombyggingen var båten godt utstyrt etter tidens krav.
Lugaren fremme hadde fire dobbeltkøyer, og lugaren bak – kahytten – hadde en dobbeltkøy og to enkeltkøyer. Byssa var bak styrehuset, og nedgangen til kahytten var bak byssa. Motor-rommet under keisingen hadde nedgang fra styrehuset. Lagerrommet var mellom motorrom og lugaren. To daviter og egnerhuset ble montert etter behov for drifta. Under drift bodde skipper, maskinist og bestmann i kahytten, resten av mannskapet bodde i lugaren.
Nesten-forlis med M/S «Klara»
Vinteren 1947 var M/S «Klara» på linefiske, med Kjøllefjord som stasjon. En dag denne vinteren var «Klara» på vei ut for å trekke linebruket, og å sette nytt. Med som mannskap var følgende: Henrik Albrigtsen sr. er skipper, Mikal Hansen er maskinist, Arne Eriksen er bestmann. Øvrig mannskap: Arthur Soleng, Arvid Albrigtsen, Henrik Albrigtsen jr., Johan Johnsen, Anton Bergheim.
Arbeidsfordeling var:
Arthur og Henrik jr. delte på jobben i KORTA. («Korta» ombord i en fiskebåt er åpningen eller stedet i skutesiden (rekka) der fiskeredskap og fangst hales inn.)
Arne og Arvid delte på BAKHANDA. (Ombord i en fiskebåt betyr det å stå i «bakhanda» at man har som oppgave å hjelpe til med å dra, styre eller kveile opp fiskeliner eller garn bak den personen som trekker hovedredskapen.)
Vi holdt på å trekke lina. Det tok ca. 10 timer. Etterpå skulle ferdig-egnet line settes før vi gikk opp til land. Johan og Anton skulle egne ferdig resten av lina i egnerhuset, og bløgge fisken.
Været var elendig. Det var masse vind og strømskavvel, snøkav og dårlig sikt. Plutselig ropte skipperen: – Hold dokker fast! Jeg holdt på å surre linestamper på dekket og kunne se en enorm vegg av strømskavvel komme veltende over båten. Jeg grep tak i et eller annet solid feste og holdt meg godt fast.
Arthur sto i korta, og Arvid satt i bakhanda. Arvid ble lammet av sjokk, og resten av sesongen måtte Arne ta jobben i bakhanda alene.
Den enorme strømskavvelen passerte og «Klara» klarte å rette seg opp igjen. Årsaken til at det tross alt gikk bra var at skøyta opprinnelig var bygget som seiler og var derfor 9 fot dyp. Det var vanlig at nedgangen til maskinrommet på disse båtene var på begge sider av keisingen gjennom dører. Men på «Klara» etter ombygging på Olsens Verft var nedgangen til maskinrommet fra styrehuset som sto på bakken på akterdekket. Dette var høyere enn arbeidsdekket, og vannet fosset derfor ikke så høyt.
Resultatet av dette «nesten-forliset» var at bare Henrik jr. og Mikal fortsatte som fiskere. Resten av mannskapet fant seg yrker på land etter at de var ferdig med sesongen.
– – –
Jeg var på sykehjemmet i Birtavarre og besøkte far min, skipper Henrik Albrigtsen sr. i 1994, kort tid før hans død. Det første han sa da jeg kom gjennom døra var: – Husker du da storbåra kom, gutt? Etter dette oppholdet hos min far besøkte jeg Arne Eriksen som var på samme sykehjem. Da jeg kom inn til Arne sa han: – Husker du Henrik da storbåra kom? Så ble det noe prat om det
Da tenkte jeg at når de lå og tenkte på dette mens de ventet på slutten av livet, så måtte det ha vært en skremmende opplevelse.
Jeg ble etter denne turen opptatt av å skaffe meg nytt yrke og hadde ikke «nesten-forliset» vinteren 1947 så mye i tankene. Jeg reiste sørover 3. september 1949 og skrev under en kontrakt som læregutt ved Wichmann Motorfabrikk. Det ble starten på en ny tilværelse. Senere ble det utdanning ved ingeniørhøgskole og universiteter.
Henrik Albrigtsen jr.
Olderdalen skole
1.klasse 1966
Lærer Gerd Halstensen (da Heimdal )
Foran fra venstre: Tommy Olsen, Ove Aasli, Petter Johansen, Sigmund Steinnes, Arnfinn Soleng og Ernst(Ravn)Hansen.
Bak fra venstre iflg. Ove Aasli: Edel, Eva, Solveig, Mona, Kirsten (Solveigs søster) Jorunn, Ruth-Svanhild, Ruth Marie, Kirsten Lyngmo og Berit. Reidun var ikke på skolen den dagen.
Video laget til Kåfjord kvenforening
Filmen er produsert av Jørn Holm AS på oppdrag fra Kåfjord kvenforening. Videoen består av både eget og innhentet materiale fra ulike kilder.
Blant annet får vi høre et utdrag fra et intervju fra 1973 med Mons Peder Gundersen (1897–1979) fra Birtavarre. I filmen fortelles det også om hvordan navnet Birtavarre oppstod.
Trykk på bildet under for å få fram videoen, start deretter videoen i full størrelse.
Til ettertanke
På bussen til Tromsø sentrum i dag ble jeg møtt av en rekke plakater med teksten:
Din jævla same
Mine farlige fordommer.
Nederst på plakaten stå det:
«Tromsø kommune ønsker å bidra til bevissthet og ettertanke rundt språkbruk. Sett en strek over hets og diskriminering mot den samiske befolkningen.»
Jeg tenkte at dette var et godt initiativ. Språk kan såre, og ord kan sette spor. Men samtidig begynte jeg å tenke på mitt eget første møte med Tromsø.
Det var i 1962. Jeg var ung, kom fra Olderdalen og skulle finne min plass i byen. Jeg snakket dialekten min, kledde meg kanskje ikke helt etter datidens ungdomsmote – og jeg oppførte meg sikkert litt annerledes enn byungdommen.
Nesten daglig fikk jeg høre ord som «bone», «finnlugg», «fjellfinn» og «kvenfan».
I dag ville mange av disse ordene blitt oppfattet som klart nedsettende. Den gangen opplevde jeg dem nok først og fremst som erting. Jeg tror ikke alltid det var vondt ment. Ofte var det kanskje bare ment som en spøk.
Verst var det på arbeidsplassen. Der ble jeg stadig minnet på at jeg var «han fra Nord Troms». Kanskje lo jeg med, kanskje lot jeg som ingenting. Men ord gjør noe med oss, også når de blir sagt med et smil.
Jeg ble aldri noen ordentlig «Tromsø-væring».
Kanskje var det heller ikke meningen.
For jo mer jeg opplevde Tromsø, desto sterkere ble tilhørigheten til stedet jeg kom fra. Jeg ble faktisk bare enda mer glad i hjemkommunen min.
Derfor gjorde plakatene på bussen at jeg stoppet opp og tenkte. Fordommer handler ikke bare om store og alvorlige ord. De kan også gjemme seg i fleip, erting og kommentarer som «bare var ment for moro skyld».
Og kanskje er det nettopp derfor det er viktig å snakke om dem.
For vi vet aldri helt hvor mye et ord kan bety for den som må høre det – eller hvor lenge det kan bli sittende fast.
Det jeg opplevde i Tromsø tidlig på 1960-tallet gjorde meg ikke bitter. Jeg har hatt ett godt liv i Tromsø.
