Svein Arild Soleng

Faren min var tre-språklig og behersket samisk, kvensk og norsk. Mor snakket norsk og kvensk. Besteforeldrene mine på begge sider brukte ulike kombinasjoner av disse språkene, og blant de eldre i bygda vekslet man helt naturlig mellom kvensk, samisk og norsk. For oss barna var det kun norsk som ble brukt i dagligtalen

Jeg hadde nær kontakt med begge bestemødrene mine. Farmor Rasmine bodde like ved, og jeg husker hvordan hun ofte sang kvenske viser. Hun fortalte lite om sin kvenske bakgrunn, men hun var ei modig dame som brukte kvensk når det var naturlig. Det ble sagt at hun aldri tok et samisk ord i sin munn.

For mormor Sofie var situasjonen annerledes. Hun var trygg og varm, men virket samtidig redd for å bruke det kvenske språket. Men når søsknene møttes ble det som oftest snakket kvensk. Med oss barnebarna var det kun norsk.

Et av mine tidligste minner er en søndagsmorgen for mange år siden. Jeg kan ikke ha vært mer enn fem–seks år. Jeg våknet til sang – og til et språk jeg ikke forsto. Søsteren Kristine hadde kommet på morgenbesøk, og sammen sang de kvenske viser og snakket høyt på sitt gamle morsmål. Det var skremmende, men vekket også en følelse av noe hemmelig, noe jeg bare så vidt kunne ane.

Som 15-åring flyttet jeg til Tromsø og begynte i bakerlære. På bakeriet hendte det stadig at jeg ble kalt «bone», «finnlugg» eller «kvenfan». Utad lot jeg det prelle av, men ordene traff likevel. De minnet meg igjen og igjen om at jeg som kåfjording ble oppfattet som en som kom fra et annet folk – en som ikke helt hørte til i byen.

På 1980- og 90-tallet tok den samiske oppvåkningen til i Kåfjord. Hensikten var god, men selve prosessen ble vanskelig for lokalsamfunnet. Polariseringen økte, konfliktnivået steg – og mobbetallene i skolene skjøt i været. Samtidig vokste også den kvenske oppvåkninga fram. Plutselig ble det viktig å kjenne sin egen bakgrunn, å forstå hvor vi kom fra.

Jeg har alltid visst at jeg hadde kvenske røtter, men jeg har aldri vært spesielt opptatt av slekt eller slektsforskning. Det endret seg da en bekjent begynte å undersøke Tarkiainen-slekta – vår felles slekt. Plutselig ble jeg fanget av historien som steg fram. Jeg fikk et glimt inn i livet til den unge Pehr, min tipp-tippoldefar, som slet på skolen, giftet seg, fikk barn og til slutt fant veien til Olderdalen i 1832. Det var som å åpne en dør inn til en verden jeg ikke visste at jeg savnet.

Resultatet ble at jeg meldte meg inn i Kåfjord kvenforening. Siden den gang har jeg brukt tusenvis av timer på å løfte fram og ta vare på kvensk kultur og historie – og det føles godt.