Det gikk bra!

• Historier om ulykker, nestenulykker – og en god porsjon flaks.

På begynnelsen av 2000-tallet dannet vi en turgruppe vi kalte «Turlandsdelslaget» – en fantastisk gjeng godt voksne folk som elsket turer. I 2006 gikk vi fra Kautokeino til Nordreisa. Halvveis slo vi leir ved Reisaelva og bestemte oss for å prøve fiskelykken.

Det var bratt ned til elva, men vi mente det skulle gå greit. Det gjorde det – helt til en av gutta mistet fotfestet. Han skled på baken nedover fjellsiden og klarte ikke å stoppe. Nederst ventet et 20 meter høyt stup rett ned i elva. Vi andre så hjelpeløse på.

Men på kanten sto to små trær. I siste øyeblikk fikk han tak i det ene.

Det gikk bra, men det var en svært stille gjeng som kom seg opp fra elva. Dagen etter kunne vi snakke  rolig om dette. «Jeg er heldigvis skrudd sammen sånn at jeg ikke går rundt og tenker på hva jeg skulle – eller ikke skulle ha gjort. Jeg konstaterer at det gikk bra denne gangen også.

Dette gav meg inspirasjon til å skrive om mine egne nestenulykker. Eller alle de gangene det gikk bra. Flaks eller ikke flaks!

………………………………….

På jakt i Ullstinden

Kåre Iversen og jeg jobbet i mange år som baker og konditor på Samvirkelagets bakeri i Tromsø. Vi var ofte på jakt- og fisketurer i nærområdet. Denne høsten hadde vi fått gode rapporter om at det var mye fjellrype i Ullstinden i Snarbydalen.

En tidlig søndagsmorgen la vi i vei. Været var aldeles nydelig – vindstille og 2–3 minusgrader. Høstsola skinte på de høyeste toppene, og vi gledet oss begge stort til turen.

Vel framme i Snarbydalen fulgte vi et dyretråkk på høyre side av Hestedalen. Derfra fortsatte vi langs fjellryggen mot Svarthammartinden. Terrenget ble etter hvert stadig brattere, med skarpe egger og stupbratte fjellhyller. Til slutt kom vi oss opp på Ullstinden, 1093 moh.

Vi så noen ryper, men kom aldri på skuddhold. På vei tilbake ble vi enige om å holde oss litt lavere i terrenget.

Øverst i en bratt fjellside skulle jeg forsere et lite skar der det lå «gammelsnø» fra vinteren. I det jeg satte foten på snøen, oppdaget jeg at det var blank is. Jeg prøvde å snu, men mistet fotfestet og begynte å skli nedover.

Jeg hadde geværet i hånda og prøvde fortvilt å bremse farten ved å sette det ned i den harde snøen. Det hjalp lite. Det gikk fort nedover den rundt 200 meter lange snørenna.

På vei ned fikk jeg øye på et lite parti i steinura med noen lyngrabber. Jeg skjønte at dette kunne bli svært alvorlig, og prøvde desperat å styre meg mot dem.

Det hele gikk så fort at jeg knapt rakk å tenke. Jeg traff lyngrabbene i stor fart og ble kastet videre nedover. Så ble alt svart.

Da jeg våknet, sto Kåre over meg.

«Kossen går det?» spurte han.

Jeg reiste meg forsiktig og svarte: «Så langt ser det brukbart ut.»

Jeg var oppskrapet på beina, rompa og hele ryggen. Det blødde, og jeg hadde store smerter – men utrolig nok var jeg hel.

Kåre hadde sett hele ferden på avstand og trodde det var siste gang han så meg i live.

Heldigvis gikk det, etter forholdene, bra. Buksa var revet i filler, men Kåre hadde heldigvis ei ekstra bukse i sekken.

Etter dette ruslet vi nedover lia med store smerter og åpne sår. Men vi hadde også fått en erfaring rikere:

Vær forsiktig på gammel snø!

Det ble en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme. Kanskje den nærmeste «Nær døden opplevelse jeg har hatt»

………………………………..

Hatred i London

Den 30. april 1999 gledet vi oss til å se Tromsø-jenta Lisa Stokke i en av hovedrollene i ABBA-musikalen Mamma Mia på Prince Edward Theatre i London. Vi hadde bestilt taxi fra hotellet i god tid, slik at vi skulle være tidlig ute og rekke en drink før forestillingen.

Taxien var imidlertid forsinket, og etter hvert begynte vi å bli litt engstelige for at vi skulle komme for sent. Den kom omsider, og vi satte kursen mot teatret.

Da vi nærmet oss Soho, stoppet trafikken opp. En politimann stanset oss og fortalte at en bombe hadde eksplodert på Admiral Duncan-puben, bare noen kvartaler unna. Vi var like i nærheten av teatret. Vi betalte taxien og bestemte oss for å gå det siste stykket.

Det vi møtte, var kaotiske og uvirkelige scener. Ambulanser kom fra alle kanter, og mennesker lå skadet og blødende i gatene. Først da gikk det virkelig opp for oss hva som hadde skjedd: Vi befant oss midt i et terrorangrep.

Området ble etter hvert sperret av, og forestillingen på Prince Edward Theatre ble avlyst. Det som skulle bli en hyggelig teaterkveld med Lisa Stokke på scenen, hadde på kort tid blitt en grusom og skremmende opplevelse vi aldri kommer til å glemme.

Attentatet fikk stor internasjonal oppmerksomhet og havnet blant annet på forsiden av Newsweek. Tre mennesker mistet livet, og mer enn 70 ble skadet.

Så kan man tenke slik: Hadde taxien kommet som avtalt, hadde vi kanskje gått inn på akkurat den puben.

Bildet er hentet fra bladet Newsweek:

……………………………………

Kanovelt på Reisaelva

I 2005 ble «Turlandsdelslaget» etablert – en gjeng godt voksne folk som hadde bestemt seg for å komme seg ut på tur. Den første turen gikk til Bilto i Reisadalen.

Første dag ble vi fraktet med elvebåt til Naustneset. Derfra skulle vi gå opp til Imofossen. Så langt gikk alt etter planen.

På tilbaketuren skulle damene bli hentet med elvebåt, mens gutta skulle padle kano ned elva til Bilto. Vi var fem kanoer, med to personer i hver.

Jeg hadde selv padlet denne delen av elva flere ganger uten problemer. Men denne gangen hadde det regnet kraftig på forhånd, og elva var derfor betydelig større og striere enn normalt. Av de ti som skulle utpå, var det bare to som hadde erfaring med elvepadling.

Vi satte ut fra Naustneset med godt humør og stor tro på egne padleferdigheter. Men vi hadde ikke kommet langt før den første kanoen gikk rundt.

Den ene karen klarte å komme seg i land på Lorrioholmen, mens den andre ble tatt av strømmen og begynte å flyte nedover elva. Forsøkene på å redde både ham på holmen og han som drev nedover, utviklet seg raskt til det reneste kaoset. Flere kanoer veltet, og snart var det bare én kano som fortsatt holdt seg på rett kjøl.

Ironisk nok var det nettopp de to som hadde litt erfaring med elvepadling, som satt i den.

Det ble en dramatisk tur. Vi fikk til slutt alle i land på holmen Siuranpyorret, fikk tent et bål og tilkalt hjelp. Alle var gjennomvåte og skremt etter det som hadde skjedd.

Det gikk bra!

Men historien fikk en alvorlig etterklang. Dagen etter omkom en mann i en annen padlegruppe, ikke langt fra stedet der vi hadde strandet.

……………………………………

Branntilløp på Grand Hotel, Oslo

I 1987 jobbet jeg som salgskonsulent i Narvesen Engros. Arbeidet besto i salg av blader, bøker og aviser. Det var en spennende bedrift. Stadig besøk av forleggere, forfattere og andre kjendiser.

Første halvår 1987 hadde vi levert gode resultater. Det var mye skryt å få og derfor det ble gjort ekstra stas på oss på vårens salgsmøte. Programmet var stappet av høydepunkter som ble avsluttet med en fantastisk båttur på Oslofjorden.

Klokka var ca. tre på natta før vi var i seng. I halv fem tiden våkner jeg av at klokkeradioen på nattbordet slår inn: Fire, fire! – forsto jeg. Men den beskjeden som fulgte skjønte jeg ikke mye av, alt var på engelsk.

Jeg hørte rop og skrik i gangene, jeg gløttet litt på døra for å se hva som foregikk. Folk ropte at det var brann vi måtte komme oss ut.

Jeg lukket døra, tok på meg klærne, pakket kofferten og gikk ut på gangen. Der var det full forvirring. Heisen var stengt, så vi måtte bruke nødutgangen. En smal trapp som førte oss ned til resepsjonen.

Jeg hørte helikopter utenfor hotellet.

Da jeg kom ned i resepsjonen så jeg blinkene lys fra 6-7 brannbiler på Karl Johan. Masse folk hadde samlet seg i resepsjonen, noen skreik og hylte, andre var mer rolig. I mengden ser jeg min arbeidskollega Ronald Søbstad står der i underbuksa. Han trakk litt på smilebåndet da han så meg fullt påkledd med kofferten i handa.

Vi reagerer forskjellig.

Året før, i 1986 hadde vi den store Caledonien-brannen i Kristiansand. Det tror jeg var grunnen til den sterke reaksjonen. Mange hadde denne brannen friskt i minne da de løp gjennom gangene.

Brann i ei søppelsjakt var slukket.

En time etter fikk vi beskjed om å gå tilbake til rommene. Mange klarte det ikke, så betjeninga på hotellet gjorde klar frokosten, en time før tiden.

Hotellet sendte ut et spørreskjema etter hendingen. Min klare tilbakemelding var: Meldinger ved slike hendelser må også være på norsk.

En skremmende opplevelse som endte godt..

………………………………

Brevandring i Lyngsdalen

Historien jeg skal fortelle, kunne ha endt fryktelig galt. Det hele begynte da Trond og jeg så en annonse i Nordlys om en organisert brevandring i Lyngsdalen. Vi meldte oss på og møtte opp utenfor Furustua på Furuflaten, sammen med fire svensker – spente og klare for eventyret.

En brefører tok imot oss og ga en kort orientering. Han anslo turen til rundt åtte timer, med retur klokken 18.00. Vi fikk utdelt hver vår isøks – og det var egentlig det. Han understreket at isøksen var den viktigste redskapen på breen. Det skulle vi snart få erfare.

Vestbreen så fin og hvit ut i solskinnet, så vi valgte den. Om det var så lurt kan en stille spørsmål om i ettertid. Jeg registrerte to-tre turgåere nede i dalen som snudde seg flere ganger. Akkurat som dem sa: «Skal dem virkelig opp der»

Vi fikk en brå start opp en bratt kløft. Det dryppet fra isen så vi ble både våt og kald. I tillegg løsnet det flere isklumper fra brekanten. Vi hadde ikke hjelm.

Den svenske vennegjengen begynte å stille spørsmål: «Har du kontroll«. Breføreren bekreftet at det hadde han. Stol på meg, sa han.

Trond og jeg oppfattet ikke dette som farlig. Men vi så at svenskene var redde og det signaliserte de til breføreren flere ganger.

I et forsøk på å finne veien ut av isen, mistet breføreren isøksa i en sprekk. Vi var kommet nesten ut av isbreen da noen store sprekker stoppet oss. Vi snudde og ville gjøre et forsøk på komme ut på motsatt side av breen. Trond som hadde gått bakerst i tauet, måtte nå gå først. Uten isøks var føreren sterkt redusert. Det var heller ikke vanskelig å se at han var preget av situasjonen.

Vi fant en vei ut på motsatt side, men det var ikke uten dramatikk. En av jentene ble stående skrevs over en sprekk fordi tauet var for kort. To av de yngste i følge var livredd, nesten i sjokktilstand. Da vi endelig fikk fast grunn under beina, satte de seg rett ned og gråt sine modige tårer. Samtidig som de takket oss for hjelpen. Og mente: Dette kommer til å bli før og etter glasieren

Da vi endelig kom ut av breen, ba breføreren Trond løpe ned til bygda for å avverge en eventuell redningsaksjon. Resten av oss nådde bygda først klokken 02.30 om natten – utmattet, men trygge.

En dramatisk tur som lett kunne endt galt.

……………………………………

Gikk igjennom isen på Čárajávri

Isfiske på Čárajávri i mai kan være en fantastisk opplevelse. Våren har kommet, været er ofte nydelig, og dagene er lange. Men maiisen kan være lunefull. Den kan se trygg og solid ut, samtidig som den er i ferd med å bli svekket.

Vi var tre kompiser som la i vei fra Saraelv. Været var strålende, og temperaturen var god til å være i mai. Innerst ved vannet fant vi en fin leirplass på en liten halvøy, med en stor, bar flekk som passet perfekt til telt og bål. Hver dag gikk vi ut på isen fra samme sted for å fiske. Alt føltes trygt og uproblematisk.

Så kom den nest siste dagen.

Jeg hadde gått ut på isen som så mange ganger før, da det plutselig smalt og isen ga etter under meg. På et øyeblikk forsvant jeg ned i det iskalde vannet. Det var en uhyggelig opplevelse – plutselig var det ikke lenger fast grunn under føttene, bare iskaldt vann og en iskald kamp for å komme seg opp.

Heldigvis var kameraten min like i nærheten. Han fikk hjulpet meg opp på isen, og etter hvert kom vi oss tilbake til leiren. Det gikk bra – men opplevelsen sitter fortsatt i kroppen. Å gå gjennom isen er noe jeg aldri håper å oppleve igjen.

Ha alltid ispigger når du ferdes på isen. Og gå aldri alene på isfisketur.