Svartebok

Et eksempel på ei svartebok.

Hva var en svartebok?

En svartebok var en håndskrevet bok med besvergelser, formler, legeråd og magiske oppskrifter. Det finnes over hundre bevarte norske svartebøker, fra omkring 1480 til 1850. Den eldste bevarte er Vinjeboka, fra slutten av 1400-tallet. 

Navnet «svartebok» kommer først og fremst av forbindelsen til svart magi, men innholdet var ofte overraskende hverdagslig.

Det kunne for eksempel stå oppskrifter på:

• å stoppe blod
• å kurere tannverk
• å helbrede sår og skader
• å beskytte mennesker og dyr mot sykdom
• å beskytte hus og gård mot ulykker
• å avsløre en tyv eller finne igjen stjålne ting
• kjærlighetsmagi
• beskyttelse mot trolldom
• å få hell i kortspill
• og i enkelte tilfeller formler for å skade andre. 

Hvordan brukte man den?

Det interessante er at man ikke nødvendigvis leste i boka som en vanlig bok. Den fungerte mer som en samling av formler som skulle utføres på en bestemt måte.

En person kunne for eksempel ha en bestemt signeformel for å stoppe blod. Da kunne formelen skulle leses høyt, kanskje samtidig som man gjorde korsets tegn eller utførte en bestemt handling.

Dette var ofte en blanding av kristendom, folkemedisin og magi. En formel kunne inneholde navnene Jesus, Gud eller Jomfru Maria samtidig som den hadde tydelig magisk funksjon. 

Det gjør svartebøkene spesielt interessante: for menneskene som brukte dem, var ikke grensen mellom kristen bønn, folkemedisin og magi nødvendigvis så tydelig som vi tenker i dag.

Hvem hadde svartebøker?

Her er det også en interessant utvikling.

De eldste svartebøkene ser ofte ut til å ha vært eid eller skrevet av prester, andre lærde personer og embetsmenn. Presten hadde på den tiden en langt bredere rolle enn i dag. Han kunne være en av svært få personer i bygda som hadde utdannelse og kunnskap om både lesing, skriving, religion og medisin.

Fra slutten av 1700-tallet finner man i større grad svartebøker hos vanlige folk. 

Bøkene kunne også gå i arv. En person kunne skrive av en formel fra en annen bok og føye til sine egne erfaringer. Derfor er mange svartebøker svært personlige samlinger.

«Cyprianus»

I Norge ble svartebøker også kalt Cyprianus eller «Cyprianus konstbog». Ifølge folketroen var den legendariske trollmannen Cyprianus opphavsmannen til slike bøker.

Det finnes også en forestilling om «6. og 7. Mosebok», som ble oppfattet som en særlig mektig magisk bok. Dette var imidlertid en del av den senere svarteboktradisjonen, ikke faktiske bøker skrevet av Moses. 

Og dette er kanskje særlig interessant i Nord-Troms

Jeg har tidligere undersøkt gammel folketro i Kåfjord, Lyngen og Nord-Troms, og har lenge vært på leting etter et eksemplar av en slik svartebok. Jeg mener å huske at det fantes svartebøker også i min tid, og derfor tror jeg dette kan være en svært interessant inngang til å forstå den gamle folketroen og behandlingsmetodene som ble brukt.

I min familie fantes flere personer som fungerte som helbredere. Folk kom fra hele Nord Troms for å bli kurert.

Det finnes en forbindelse mellom signekunst, svartebøker og lokale «kloke folk». En signekone eller signekar kunne for eksempel bruke en kombinasjon av bønn, bestemte ord, korsets tegn og praktiske midler når noen var syke. «Signing» ble faktisk regnet som trolldom av myndighetene og var straffbart i Norge i flere hundre år.