Denne tyske sølvmynten fra 1370 ble funnet i 2018 på eiendommen til Haldor Lyngmo i Olderdalen. Tromsø Museum karakteriserer funnet som meget interessant. Det har vært skrevet at Hanseatene kun seilte ute langs kysten. Kanskje må historien skrives om! Vanskelig å si noe sikkert. Det som imidlertid er sikkert er at Barslett-nesset er et meget spennende område.
Illustrasjon
Ei dagbok fra evakueringshøsten 1944. Dagboka er skrevet av handelsmann Olav Olderdal.
10.nov 1944 – I dag blei den første rassia foretatt av tyske politifolk. Kl. 08.00 fikk Peder Henriksen beskjed om at han måtte forlate huset innen kl.10.00.
Tyskerne var brutal i sin framferd.
Videre fikk jeg høre av Tordis Jensen, Soleng at Erik Olsen og Arthur Soleng var sterkt mishandlet av tyskerne.
Flere nekter å dra fra husene.
Fra Storslett og Soleng er nå alle kreaturer og sau tatt av tyskerne
Mens jeg holder på å skrive her, ser jeg at en tysker går etter veien med Haldor Hansen sin sykkel, som jeg kjenner igjen.
Nu ser jeg også bål fra fire hus som brenner i Kroken. Antagelig Myrlund eller Bergheim sine hus. Videre må det være Ballovara og antagelig Johan Eriksen sine hus som brenner. På Steinnes ser jeg et bål jeg ikke kjenner.
11.november – Ikke noe særlig å berette. Bortsett fra at butikken våres blei beslaglagt i dag kl. 15.00 i ettermiddag. Døra var slått inn med øks. Disken var knust til pinneved. Alt var knust. Det ser forferdelig ut.
12.november – I dag skulle jeg til Myrlund-naustet for å hente noen av mine saker. Jeg ble stoppet av tyske vakthold. Han kunne ikke norsk. Finsk kunne han, men vi kom ikke overens. Jeg måtte sende Alida for å konferere. Hun kom heller ikke til noe forståelse med offiseren. På kvelden lurte jeg meg innover til naustet. Toalettsåpene jeg var ute etter var borte, antagelig tatt av tyskerne.
13.november – Jeg og Johan Pedersen, Soleng som nu enda er hjemme rodde med båt til Myrlund – naustet for å hente vaskepulver. På turen hjem så vi Helene sitt orgel lå slengt i Barslett-fjæra. Flere båter reker ut fjorden. Tyskernes plyndring er storstilet.
14.november – Tyskerne fortsetter sine vanlige plyndringer. I dag fikk jeg høre fra Henrik Albrigtsen at engelsk hjelp var nær forestående. Det skulle skipes inn engelske tropper for landsetting. Det var selvfølgelig medisin for oss å høre, enskjønt man lite tror på slike fortellinger. Et annet rykte vi hørte i går, at evakueringen skulle stanses, er foreløpig slått ihjel.
15.november – Av Johan Pedersen fikk jeg høre at to gamle kvinner og et lite barn var funnet frosset i hjel i en berghule i Birtavarre. Ellers intet nytt.
16. november – Evakuerte folk fra Tromsø er hjemme for å hente nødvendige saker. Det fortelles at Marit Pedersen, Soleng skal være død i Tromsø. Det fortelles videre at Peder Henriksen har begynt å fantasere litt. Manndalen plyndres!
17. november – I natt lå Anton Monsen og Hans Sagatun hos oss. De skulle ha vært evakuert for lenge siden. Vi har enno ikke fått varsel om å reise. Men, Alida har veldig lyst til at vi skal gå opp til gammen. I dag har jeg hentet en sekk poteter fra Einar Soleng sin kjeller, blei stoppet av en tysk soldat. Jeg fikk fortalt at dette var i forståelse med eieren. Ole Andersen fikk kjøpe av meg 15 liter parafin. Massevis av folk har vært hos oss i dag. Tormod skal overnatte hos oss i natt. Han har planer om å slakte to av Tinas sine sauer i morgen. Johs. Åsli som også er kommet sier han skal overnatte hos oss i natt.
18. november – Vi har nu besluttet å evakuere med «Prøven». Det er veldig stor trafikk av tyskere idag. Manndalen brenner og Kåfjorden er svart av røyk. En skøyte fra Nord- Lenangen var innom og hentet Oskar Olsen m/frue. Ombord var også Stor-Lars, Per Mathisen og Hartvig Larsen m/familie.
19.november – Av Erling Solberg fikk jeg høre at ca. 100 kyr og en masse sauer var inngjerdet i Manndalen.
20.november – I dag fikk jeg beskjed av en tysk marine-løytnant at jeg med min familie får følge med «Klara» til Lofoten. Jeg forhandlet med han om han kunne overta besetningen vår. Men nei!
21.november – Intet ekstra. Vanlig tysk plyndring.
22.november – Tyskerne skyter sauer de finner i fjellet. Mat og øvrige saker sivile har gjømt vil bli tilintetgjort dersom de blir funnet.
23.november – Tyskerne har begynt å rive naustet til Ludvik Lindvall og Henrik Albrigtsen. I dag døde Kristine Haugen som bodde hos Karstein Jensen. Brenning skal ikke være foretatt de siste dagene. Jacob og Ellen akter å bosette seg oppe i dalen, til de blir jaget.
24.november – I går la vi oss til å sove kl.22.00. Vi er kommet godt og vel i senga da Alida klager over å bli sykelig. Innen en time etterpå måtte vi snarest hente hjelp. Kl.06.00 om morgenen hørte jeg barneskrik. Alt er overstått og i beste orden. Karstein Jensen og Ole Andersen samt Henry Lindvall skulle idag evakueres til Lenangen. Jens Haugen var kommet hjem og jeg fikk han til å utføre barnedåp. Han kom straks og barnets navn ble: Ingebjørg Alise. Åga var kommet for å hjelpe oss og være med Jens å synge i salmeboka. Salmen som blei sunget var to vers av nr.39. Til etter-sang de to siste versene av nr.39.
25/26/ og 27.november – Intet nytt
28.november – Vi skulle igang med slaktinga. Jeg hadde fått hjelp av Henry Rismo og Hans Pedersen. Da kom en tysk soldat og en tysk tolk og varslet at vi innen kl.12.00 middag f.k. lørdag 2.desember måtte ha forlatt husene. Alle sivile vil bli evakuert fra hele Kåfjord.
Dette er siste varsel !!
De som enno skulle finnes etter den tid har tyske verchmakt intet ansvar for, og de skal derfor meget mulig bli skutt eller arrestert. Olderdalen blir etter den tid betraktet som krigsskueplass. Og en vet ikke hva som skjer.
Jeg snakket med tolken om den tilstand vi befant oss i og en mulig utsettelse til Alida blei i bedre form. Dette måtte søkes gjennom lensmannen. Tilslutt fikk vi til en ordning der Alida med hjelper kunne bo hjemme til 7.desember. Jeg og Torgunn måtte evakueres fra Olderdalen innen fristen 2. desember.
Så blei det ikke skrevet noe i dagboka før etter krigen. Dagbøkene ble gjømt bort sammen med andre viktige papirer. Av Alida fikk vi vite at familien reiste samlet den 7.desember. Evakueringen skjedde med båt til Tromsø, deretter med hurtigruta til Lofoten og videre til et lite sted som heter Gravermark.
«Minnene om livet, folket og naturen i nord har blitt til «edelstener» jeg driver og pusser på til stadighet»
Fra boka Optimisme og Harde tak
Olderdalen i Nord Troms 1961 – 1964
I boka skriver Ragnhild Wirsching om sine år i Olderdalen. Hun kom til Olderdalen sammen med sin mann som var lege i 1961. Høsten 1964 flyttet familien sørover da mannen hadde fått stilling som barnelege på Ullevål sykehus.
Hun avslutter boka slik: «Vi følte at folket nordpå var blitt våre venner og synes ikke lenger det var rart at de levde som de gjorde. Jeg skjønte godt hvorfor de slo blåklokker og smørblomst, når de trengte høy til kyrne. Jeg forsto hvorfor de lot sauene gå fritt omkring i bygda. Og hvorfor de lot ungene springe ute midt på natta. Alt dette var noe jeg reagerte på i førstningen.»
«Jeg tenker fortsatt på Olderdalen med stor glede. Årene nordpå gav meg et nytt perspektiv på livet»
«Jeg husker best alt det ukjente, rare, uventende og morsomme vi opplevde. Kanskje fordi jeg var ung og uerfaren, og fordi livet i Olderdalen bød meg så mye av sitt vesen både på godt og vondt.»
«Minnene om livet, folket og naturen i nord har blitt til «edelstener» jeg driver og pusser på til stadighet»
Så skrive Ragnhild mye om Hallgerd Langhaug. For et fantastisk menneske. Flink med barn og husarbeid. Hallgerd fortalte til meg at hun fortsatt har kontakt med familien Wirsching.
I forordet skriver hun til sin mann om tiden nordpå.
I begynnelsen av 1980-tallet gikk en svensk dame rundt i kommunen og intervjuet eldre folk. Navnet var Gurli Halin. Alle intervjuene er transkribert. Intervjuet med Jens Johansen er på 40 sider. Jeg velger ut noen få avsnitt fra dette intervjuet:
Gurli spør om forholde til jentene i den første ungdomstida.
«Ja-a, de derre jentene … eg huske ikke de dere jentene … ja, selvfølgelig – man for jo rundt der selvfølgelig, der det va kvinnfolk – emne, så det va ikke noe annet baktanke med oss endå då, i den tida, det heran, for eksempel det seksue… nei det va ikke det – vi hadde ikke det, merkelig nok. Eg har mange ganga tenkt på det deran der, men no – for eksempel – går jentungan og guttungan bak den første og beste buska så… ja, det gjør dem, det har eg sjøl sedd, og det e… På den måten va det ikke hos oss, vi va iallfall godt voksen før vi begynte å tenke på sådant, 17 – 18 år, før vi begynte å tenke sådant der, jada..»
Men, da du var 17-18 år da. Da begynte du vel å fly etter jenter, og så der», spør Gurli. – «Ja, nå kan du skjønne.. det va jo, kan du skjønne det. Vi flaug jo som kanina, alle sammen», ler de høyt.
Jens forteller om sin første tur på ishavet:
Jens forteller om første ishavsturen i 1938. På 3-4 måneder tjente han 1600 kroner. På hjemturen kjøpte han en cheviotdress, en cachettlue av beste merke, en skjorte og bukseseler. Alt dette fikk han for 120 kroner.
Da han kom hjem ønsket «kjerringa» seg nytt ytterplagg. De rodde til handelsmannen i Nordmannvik og kjøpte kåpestoff og matvarer for til sammen 200 kroner. Jens betalte med en tusenlapp. Handelsmannen begynte å le, han hadde ikke sett en tusenlapp på 20 år. Ikke siden han jobbet på Finnmarka.
Den gamle brua over Olderdalselva ble bygd like etter krigen i 1946/47. På bildet ser vi fra venstre Ardis Olsen, Selmer Slettli og Helene Hansen, Alle fra Olderdalen. Selmer Slettli var bror til Jens, Rudolf, Helmer og Nils Slettli.
Vi har gjort flere kulturvandringer i Olderdalen. Ofte med god deltagelse. Det viser at interessen er stor for gamle stedsnavn og kulturminner.
Ordfører Anton Antonsen nummer tre fra venstre.
Nummer to fra venstre ble kalt «skredderen». Han sydde dresser. Solgte nødvendighetsvarer fra sin lille stue på «tjorrobakken» Foran har vi «søster Helene.» Bak med hvit hodeplagg tror vi er Kristine.
En sang som synges og spilles ofte i festlig samvær i Olderdalen. Bygdas store sønn Idar Kristiansen har skrevet teksten.
Norsk av Idar Kristiansen og sang av Tobben og Ero.
Nasjonalt senter for kvensk språk og kultur i Børselv har gjort en strålende oversettelse av den folkekjære sangen som handler om den kvenske innvandringen til Norge. Her i en innspilling av Bjørn Ove Sletten, John Pettersen, Arnfinn og Svein Soleng.
Den 28.februar 1940 får Kaafjord kommune melding om at de er bevilget kr. 4000 til kommunalt nødsarbeid. Det kommunale nødsarbeidet må gjennomføres før 30. juni samme år og nødsarbeidet skal betales med kr.2,50 pr. time.
Nøden er stor og mange har spist opp settepotetene. Det blir stor debatt i herredstyret om dette. Og det gjøres følgende vedtak:
Kaafjord kommune søker om å få omdisponere dagsverkmidlene til innkjøp av settepoteter. Der hvor det er ledig – arbeidsføre personer skal disse yte arbeid for verdien av de settepotetene som de vil bli tildelt.
Mulig rest av midlene skal anvendes til Birtavarre kirkegård og rydningsveianlegg.
Jeg tør på det innstendigste henstille til hr. fylkesmann å foranledige at herredstyret vedtak blir godkjent. Det vil være den absolutt beste måte å anvende dagverkstilskottet på. Ved dette hjelper en trengende til å få settepoteter og samtidig må de som får settepoteter utføre samfunnsnyttig arbeid.
Videre kommentar til herredstyret vedtak finner jeg å være overflødig. Da det haster med å få innkjøpt settepoteter, tør jeg henstille til hr. fylkesmann som regjeringens representant å avgjøre saken straks. Jfr. vedlagt særutskrift av sak nr.21.
Kaafjord formannskap, 20.april 1940 Ærbødigst Ant. D. Medby
I et svar til Kaafjord kommunen den 25.juni 1940 skriver fylket i siste avsnitt. Kommunen er underrettet herfra om at tilskuddet ikke kan brukes til kjøp av settepoteter.
Olderdalen, bygda vår