I begynnelsen av 1980-tallet gikk en svensk dame rundt i kommunen og intervjuet eldre folk. Navnet var Gurli Halin. Alle intervjuene er transkribert. Intervjuet med Jens Johansen er på 40 sider. Jeg velger ut noen få avsnitt fra dette intervjuet:
Gurli spør om forholde til jentene i den første ungdomstida.
«Ja-a, de derre jentene … eg huske ikke de dere jentene … ja, selvfølgelig – man for jo rundt der selvfølgelig, der det va kvinnfolk – emne, så det va ikke noe annet baktanke med oss endå då, i den tida, det heran, for eksempel det seksue… nei det va ikke det – vi hadde ikke det, merkelig nok. Eg har mange ganga tenkt på det deran der, men no – for eksempel – går jentungan og guttungan bak den første og beste buska så… ja, det gjør dem, det har eg sjøl sedd, og det e… På den måten va det ikke hos oss, vi va iallfall godt voksen før vi begynte å tenke på sådant, 17 – 18 år, før vi begynte å tenke sådant der, jada..»
Men, da du var 17-18 år da. Da begynte du vel å fly etter jenter, og så der», spør Gurli. – «Ja, nå kan du skjønne.. det va jo, kan du skjønne det. Vi flaug jo som kanina, alle sammen», ler de høyt.
Jens forteller om sin første tur på ishavet:
Jens forteller om første ishavsturen i 1938. På 3-4 måneder tjente han 1600 kroner. På hjemturen kjøpte han en cheviotdress, en cachettlue av beste merke, en skjorte og bukseseler. Alt dette fikk han for 120 kroner.
Da han kom hjem ønsket «kjerringa» seg nytt ytterplagg. De rodde til handelsmannen i Nordmannvik og kjøpte kåpestoff og matvarer for til sammen 200 kroner. Jens betalte med en tusenlapp. Handelsmannen begynte å le, han hadde ikke sett en tusenlapp på 20 år. Ikke siden han jobbet på Finnmarka.
Olderdalen, bygda vår 