«Minnene om livet, folket og naturen i nord har blitt til «edelstener» jeg driver og pusser på til stadighet»

Fra boka Optimisme og Harde tak

Olderdalen i Nord Troms 1961 – 1964

Ragnhild Wirsching – minner fra Olderdalen

I boka skriver Ragnhild Wirsching om årene hun tilbrakte i Olderdalen. Hun kom hit sammen med mannen sin i 1961, da han begynte som lege i bygda. Høsten 1964 flyttet familien sørover, etter at han hadde fått stilling som barnelege ved Ullevål sykehus.

Mot slutten av boka beskriver Ragnhild hvordan møtet med livet i Olderdalen gradvis forandret hennes syn på menneskene og hverdagen i nord:

«Vi følte at folket nordpå var blitt våre venner og synes ikke lenger det var rart at de levde som de gjorde. Jeg skjønte godt hvorfor de slo blåklokker og smørblomst, når de trengte høy til kyrne. Jeg forsto hvorfor de lot sauene gå fritt omkring i bygda. Og hvorfor de lot ungene springe ute midt på natta. Alt dette var noe jeg reagerte på i førstningen.»

Hun skriver videre:

«Jeg tenker fortsatt på Olderdalen med stor glede. Årene nordpå gav meg et nytt perspektiv på livet.»

Og kanskje sier hun aller best hva disse årene betydde for henne når hun skriver:

«Jeg husker best alt det ukjente, rare, uventede og morsomme vi opplevde. Kanskje fordi jeg var ung og uerfaren, og fordi livet i Olderdalen bød meg så mye av sitt vesen både på godt og vondt.»

Hun avslutter med et vakkert bilde på hvordan minnene har festet seg:

«Minnene om livet, folket og naturen i nord har blitt til «edelstener» jeg driver og pusser på til stadighet.»

Ragnhild skriver også mye om Hallgerd Langhaug. Det er tydelig at hun satte stor pris på henne og beskriver henne som et fantastisk menneske, flink både med barn og husarbeid. Hallgerd har fortalt meg at hun fortsatt har kontakt med familien Wirsching.

Det er fint å tenke på at vennskapet og minnene fra de korte, men betydningsfulle årene i Olderdalen fortsatt lever videre.

I forordet står det: