Jeg vil skrive noen ord om Hans Vannbakken fra Manndalen, gift med min tante Agathe. Hans var selvlært urmaker, og fikk oppdrag fra store deler av Nord Troms. I tillegg til dette var han ekspert på selvangivelser. I en periode jobbet han månedsvis med selvangivelser for fiskere og jordbrukere for folk i vide kretser. I tillegg til dette arbeidet, var han god til å fortelle gamle historier.

Min svigerbror Svein Berger fra Kvaløya besøkte alltid Vannbakken når han var i Olderdalen. Han likte å høre på gamle historier.

Vannbakken klarte ikke å være til stede ved saueslaktinga om høsten.

Signe sa at han var en snill stefar.

Å få tannpine var ikke så enkelt før i tiden. Husker en gang jeg fikk kraftig tannpine, og måtte med lokalbåt til Tromsø. Hans Vannbakken klistret et plaster på kinnet før jeg for. Ingrid var med meg, og vi var innom mange steder, blant annet på Arnøya før vi kom til Tromsø om morgenen. Da var det å få trukket ut en tann hos tannlege.

Emilie, en eldre søster, jobbet på Promenaden kafé. Vi gikk dit, og gjorde som vi ikke kjente noen. Emilie ble bra forfær da hun så oss. Vi ble med til hybelen hennes. Et lite rom i nærheten av kinoen. Hun hadde ikke lov å ha kokeplate på rommet. Hun trakk fram en under senga, og kokte kaffe. Det var en lang tur med lokalbåt for å komme til tannlege.

I disse tider med Odessa kom jeg på noe…
Ivar reiste til sjøs da han var 15 år gammel i 1957.  Det var en voksen mann fra Nordreisa ombord som støttet han.  Han var blant annet i Odessa.  Der byttet han til seg en grammofon med mange plater.  Jeg husker ikke-hva han byttet med.  Da han kom hjem, var vi ofte på ungdomshuset og spilte plater.  

På turen var han også i India.  Han fortalte derfra at ungene flokket seg om dem og ropte: No mamma, no papa, no sister, no brother.  Klappet seg på magen og sa: Give me four Anna baksis, oh, oh.  

Da de var i Afrika sendte han søknaden til  Målselv statsrealskole.  Réktoren sa etterpå at det var første gang han fikk søknad fra Afrika.  

Senere i skoleferien var han på sommerjobb på stykkgodsbåt.  En gang fikk han blokka fra vinsja mot kinnet.  Han kom hjem helt opphovna i ansiktet.  Jeg syntes det var etter den hendingen han begynte å bli syk.  Men sikkert er det jo ikke.
Ivar var spesielt flink i matematikk.  Han var også god å sparke fotball, og var veldig god å gå skøyter. Før han døde sa han til meg at han håper det går bra med meg.  Med han var det ikke så nøye.

Hans Holm fra Tromsø var den første fotballtrener i Olderdalen. Han var rørlegger da Herredshuset i Olderdalen ble bygd. Før min fotballtid. Snakket med han i Tromsø mange år etter. Han nevnte spesielt at han syntes det var trasig at Aslund ble syk. Han var en fin gutt på fotballbanen.

Hans hadde en fin tid i Olderdalen. For seks år siden bodde jeg en tid på Mellomveien 100. Der traff jeg en gamling som hadde snakke problemer. Kona hans sa at han var rørlegger sammen med Holm i Olderdalen.

For ca 7 år siden bodde jeg en tid på Kurbadet. Der ble jeg kjent med broren til Hill Martha Solberg fra Sortland. Som kjent var Hill Martha gift med Solberg fra Kåfjordalen, og hun er kjent fra politikken, blant annet fra Stortinget og fylkesmann i Nordland. Broren til Hill Martha var utdannet kuldetekniker, og han var i sin tid i Olderdalen og jobbet da de bygde Samvirkelaget. På Kurbadet fant jeg ut at uansett hvem en kom i prat med så hadde vi felles kjente.

Da jeg var liten gutt, husker jeg at Asbjørn Iversen hadde en slette like ved huset, et helt treningsanlegg, spesielt for friidrett, blant annet et hoppestativ. Han var jo en atlet, og trente mye for seg sjøl. Han deltok aldri i konkurranser, men jeg tror han hadde bra anlegg for friidrett.

Likedan husker jeg at Håkon Olsen Slettvoll var et langrenns-talent, men de deltok aldri i konkurranser, ingen derfra gjorde det i den tiden. Lå nok litt tilbake på denne tiden. De fleste hadde vel nok med den daglige føda.

Skal skrive litt om butikken og post hos Hans Persa. Hans Persa hadde butikk oppfor dampskipskaia. Han var en trivelig mann med godt humør. Butikken var av det gamle slaget. Sirupstønna sto alltid på golvet, og Hans Persa var god i hoderegning. Han førte fingeren nedover regningen, og skrev beløpet. Han hadde også posten. Til et visst klokkeslett delte han ut posten. Folk sto samlet mens han leste opp navn. Vi var jo en stor familie, og han sa prikk når det var post til oss. Når en tenker tilbake så virket folk gladere tross mye arbeid. Mange sleit med dårlig økonomi.

Bygda hadde lokalbåtanløp to ganger i uken. Det var jo en liten begivenhet. Korrespondanse med Tromsø for reisende og varehandel. Det var alltid mye ungdom på kaia. De hadde kiosk ombord, og der fikk en blant annet kjøpt ukeblader.

Det var mye bær i Olderdalen, og vi unger plukket mye bær og solgte på lokalbåtene. Vi hadde lommepenger, men vi ødslet ikke. En gang kjøpte jeg nye, fine sandaler. Jeg møtte Natalie på veien, og hun beundret de fine sandalene jeg hadde.

Jeg skal fortelle om da Ragnar bygde stor hoppbakke. Det var i nærheten av Slettveien. Jeg var ikke så gammel da, men var ganske dristig, og kunne hoppe litt i tillegg. Ragnar var en god del eldre enn meg, og var som de fleste interessert i sport. Han satte i gang et prosjekt som antakelig ikke ble fullført.

En kjempestor hoppbakke med høy kul og langt unnarennet. Men hvem skulle prøvehoppe i bakken før den ble sluttført. Jeg var i grunnen ikke nervøs for sånt, og satte utfor. Landet på kulen. God prestasjon bare det. Ingen så det likt å fullføre anlegget, og mer husker ikke jeg.

Et annet hoppminne før 50 tallet er et hopprénn ved Kirkesteinen. Det eneste jeg husker et at Leif Lindvall og Sigmund Sommerbakk var med. Sigmund var fra Målselv, og gift med Hilma. Han hadde sikkert mer erfaring, for hoppsporten var kommet lenger iMålselv.