Vannverk

Vannbæring

Før de fikk et vannverk i bygda, henta hele Haugen-området vann med børetre fra en brønn opp for huset på vår eiendom. Daglig gikk folk med børetre og hentet vann. Her må jeg spesielt nevne Amanda som var gift med Odin. Hun var veldig renslig, og bar ofte vann. På snora var det stadig klær til tørk. Vi unger fant på mye, og vi brukte å synge Manda, Manda heng på snora.

Før det ble vannverk fikk vi innlagt vann til hus og fjøs. Som forsøk ble det brukt trerør, og det fungerte godt. Husker godt da vannverket ble bygd. Kjempelang grøft. Hele bygda var i arbeid for å grave grøfta med hakk og spade. Det var stor framgang da alle fikk innlagt vann.

Nordmannvik

Nordmannvik

Jeg skal fortelle om to personer fra nabobygda Nordmannvik. Grunnen til det er at de brukte å være mye i Olderdalen. Den første het Hans Vik etter det jeg husker. Han var en gammelungkar. Han hekla hårnetter til jenter. Jeg hadde mange søstre, og han brukte å besøke oss. Husker han hadde en rungende latter.

Den andre er Isak Jensen. Han var en snill og gudfryktig mann. Han var ofte på besøk i Olderdalen, blant annet hos bestefar, Grete Lindvall og hos oss. Han gikk under navn som Snill Isak og Kristen Isak. Han gikk alltid til fots når han var på besøk. Når han kom inn så håndhilste han på alle. Hvis han på hjemturen oppdaget at han hadde glemt å gi fyrstikkeska ifra seg, kunne det være grunn nok til å snu.

Det er fortalt om en hendelse fra et fiskevær i Finnmark. Han var på fiskearbeid, og en lørdag kom en fiskebåt med masse fisk… det måtte jobbes på søndag for å berge fisken. Isak jobbet også på søndag, men han skulle ikke ha betalt for jobben siden det var søndag. Fisken kunne ikke ødelegges. Senere fikset de på lønningskontoret slik at han fikk betalt uten at ha visste om det.

Gode minner

Spesielt to minner sitter igjen fra sentrum i Olderdalen. Det ene er Hjalmar Iversen på handdrevet handikapsykkel. Hjalmar var kraftig bygd, og om vinteren var han hele bygdas skomaker, flink i sitt yrke. Men om sommeren var han ute, og han hadde lett for å snakke med folk. Sykkelen hadde en lang stang som han førte att og fram for framdrift.

Det andre minnet er Juuso familien fra Kautokeino som bodde i Olderdalen, ved Storelva om sommeren. Det var ikke vei rundt Lyngenfjorden, så det kunne være lange bilkøer som ventet på ferga. Kvinnene i Juuso familien satt ved fergeleiet og solgte samiske varer som de sydde. Av de mannlige husker jeg spesielt John Juuso, en høyreist kar. Når han kom ned fra fjellet (vidda), kunne han ha reinkjøtt med seg, men det så ikke så innbydende ut, med mye reinhår. Juuso familien var kjekke og ordens folk, med et godt forhold til bygdas befolkning.

Kvinnelige talenter

Når det gjelder sport i Olderdalen, er det menn som nevnes. Jeg vil frembringe minne om at også kvinner kunne ha hevdet seg. Først vil jeg nevne Signe Vannbakken. Som barn var hun fantastisk god på 60 m. Som et skudd ut i starten. Ingen jevnaldrende gutt hadde sjanser. En annen jeg vil nevne, er Reidun Soleng i handball. De drev med handball en kort periode. Etter min vurdering, var hun et stort talent.

Henry Olav»Rublar» Henriksen.

Henry Olav «Rublar» Henriksen. Foto: Utlånt fra Bernt Pedersen

Navnet «Rublar» = en artig fyr, en som tuller mye og finner på mye rart.

Han var født 2.juli 1922 og døde 12.mai 2003, 81 år gammel.

Far Henrik ble kalt «Roggi Henrik», Roggi=grop. Henrik var fra Gropa. Moren het Berit (Bio), hun var søster til Johan Pedersen.

«Rublar»vokste opp med syv søsken. Peder Johannes «Jona» døde etter «MK Dagnys» forlis i 1951. De andre var Trygve, Sonja, Helga, Petra, Agnes og Dagmar.

«Rublar»

«Rublar» var ungkar hele livet. Han var en spesiell fyr. Mange så på han som en bygdeoriginal. Men, han var seg sjøl i alle sammenhenger. Mye tull og tøys, men også en flink mann. Kan nevne at han sydde klær til seg sjøl og andre på bestilling.

En periode var han dreng på en stor gård i Trøndelag.

Han jobbet på Svalbard i mange år, og var kjent som en god «driver»

På et tidspunkt ble han veldig syk og legene fant en svær svulst på hjernen. Han ble operert og det gikk etter forholdene bra.

Han var imidlertid en bedreviter, som kunne alt og visste alt.

«Rublar» var full av selvopplevde historier, som han fortalte med stor fornøyelse. Som den gang han og en kamerat fra Olderdalen ble arrestert på et hotellrom i Narvik. Foranledningen var et stort bankran i byen. Politiet jaktet på to gjerningsmenn. Resepsjonisten på hotellet tipset politiet om en gjest som kunne stemme med signalementet. Politiet stormet rommet og arresterte de to fra Olderdalen. Det spillet som fulgte i etterkant var det bare Rublar som kunne fortelle. Selvfølgelig var de uskyldige, men «Rublar» klarte å lage mye artighet av situasjonen. En historie som forøvrig fikk stor pressedekning i avisa Fremover.

«Rublar» slik jeg husker han.

«Rublar» var flink med ord. Han elsket å skrive små vers som han fremførte på en humoristisk måte.

«Han var god til å si», som dem sier i Olderdalen

Rønnaug Soleng Bjørklid husker godt noen av disse versene. Her tre eksempler : Trykk på den lille trekanten under for å få lyd!

Her setter han ord på en konflikt mellom Tormod og Alida.
Einar Soleng og Bertine
Her et møte mellom «Rublar» og Rønnaug, der han kaller Rønnaug for en snøsokk.

«Rublar» var glad i en fest, men da han fylte 70 år var det slutt. Han var nykter til han døde 11 år etter.

Her på Solberg i Olderdalen bodde Henry de siste 40 årene. Like nedfor huset stod et gammelt bilvrak der historien under stammer fra.

Historien om bilturen til Kvænangen er blitt en skikkelig vandrehistorie. Den skal være sann og historien lever fortsatt, men dog i forskjellige versjoner:

Bilturen til Kvænangen. Ill. Håkon Bergmo

Fire glade bygdegutter hadde festet i bilen i flere dager og var i storform da «Rublar» foreslo en biltur til søsteren sin i Kvænangen. Det var en strålende søndag, solen skinte, og forventningene var høye for utflukten. Den gamle bilen, som hadde stått urørt på paller i årevis, skulle nå bli deres trofaste reisefølge.

«Rublar» tok plass bak rattet og ledet både bilen og stemningen, mens de cruiset langs fjorden mot Kvænangen.

Etter en times kjøring våknet en av guttene i baksetet og bemerket at de kjørte altfor fort. «Hold kjeft, det er jeg som kjører. Dessuten er det ingen politikontroller så tidlig på en søndag morgen, svarte «Rublar». Mens noen av guttene sov, begynte andre å våkne til liv. En av dem spurte høflig om de kunne stoppe fordi han måtte tisse. «Ikke aktuelt før vi er fremme,» svarte sjåføren kontant. «Hvor er vi nå da?» spurte den tissetrengte. «Vi er på Kvænangsfjellet,» kom svaret. «Du må holde ut til vi kommer frem.»

Etter tre dager med hard festing falt guttene etter hvert i søvn. Da de senere våknet, hadde de mye moro med å mimre om den begivenhetsrike turen til Kvænangen.

Henry Olav «Rublar Henriksen var en spesiell fyr som vi minnes med glede.

Fløya-bilder

Bilder fra 1973. Eier: Svein Ivar Engen.

Fløya – Kirkenes 1973. Fra venstre: Peter Drecker, Gunnar Fjellberg, Cato Hansen, Morten Nilsen, Jarle Lundblad, Ray Nicolaisen, Jonny Hansen, Øystein Alvestad, Svein Soleng, Arnulf Nilsen, Svein Ivar Engen, Viggo Fjellberg. Foran på huk fra venstre: Torstein Søreng, Per Johansen, Tore Johansen og Svein Hugo Hansen.
Ankommet Narvik før 1. kvalifiseringskamp til landsdelsserien i 1973 mot NOR Narvik.Vi ser Jarle Rundberg, Jon Arntsen med ryggen til, Peter Drecker, Øyvind Nordahl, Per Johansen.
Fotballtur 1973. Gutta er på en båt. Kanskje på tur til Skjervøy. Fra venstre: Svein Ivar Engen, Erik Øvervoll, Gunnar Fjellberg.
Fra venstre Morten Nilsen, Svein Ivar Engen, Preben og Gunnar Fjellberg.
Ukjent fotballtur. Kortspill ved fra venstre: Øyvind Nordahl, Jens Petter Jensen, Arnulf Nilsen og Morten Nilsen.





Reinbeitekommisjonen

Bilder fra reinbeite-kommisjonens av 1913 på besøk i Manndalen i 1914.

Reinbeite-kommisjonens besøker Samuelsberg og Manndalen i september 1914?
Livlig aktivitet rundt denne båten som ligger utenfor Samuelsberg
Her har kommisjonen slått leir i Manndalen
Teknologien har gjort det mulig å sette farger på gamle sort/hvit bilder.
Ser ut som kommisjonen har kommet i kontakt med en lokal innbygger.
Manndalen 1914
På befaring i Kjerringdalen
Øverst i Kjerringdalen
Manndalen ved Ruotu i 1914
Manndalen 1914

Tiden i psykiatrien

Av Sverre Albrigtsen

Når jeg tenker tilbake på tiden i psykiatrien, må jeg spørre: Er det innenfor Menneskerettighetene at et uskyldig menneske skal bli utsatt for slike umenneskelige lidelser som jeg opplevde. I denne tiden må jeg takke min avdøde søster Hedly for alt hun gjorde for meg. En psykiater bemerket en gang til meg at jeg hadde en prektig søster.

Tiden kan deles i to perioder, først på en psykiatrisk avdeling her i Tromsø, og senere for et opphold på Åsgård. Jeg vil ikke tidfeste alt nøyaktig, men kan nevne at jeg flyttet til Tromsø i 1974/75 hvor jeg begynte å jobbe. Nå holder jeg perioden i Oslo før jeg avbrøt studiet, utenfor. Kommer kanskje tilbake til det senere.

Det jeg husker best, er alle bivirkninger av medisinen jeg fikk. Helt forferdelig. Jeg vil også si min mening om ting innenfor psykiatrien av det jeg har opplevd.  På den psykiatriske avdelingen jeg var først, var vi mange unge.  Husker spesielt en voksen mann som hadde psoriasis.  Han hadde det ikke lett.  Å se en voksen mann gråte er litt ekkelt.  Inn på avdelingen kom en yngre mann som skapte miljø.  Han fikk i stand spørrekonkurranse og annet som skapte trivsel.  En gutt fra Østlandet som var i militæret, var en gutt med humør.  Han sa til meg at jeg var den eneste som ville bli frisk.  Ellers vil jeg ikke skrive mer om oppholdet der, men det var ikke trivelig å komme i en slik situasjon i min beste alder.  

Den andre perioden jeg vil skrive om, er et opphold på Åsgård.  Jeg var hjemme etter at jeg måtte slutte som lærer på realskolen. Det var en trasig tid, og jeg bebreidet familien for det som var gjort med meg, men jeg velger å tro at de ikke var klar over hva jeg ville gjennomgå.  Jeg var i Tromsø og ville gå til rettssak, men ble bare avvist av politiet.   Så ville jeg emigrere til Australia.  Gjorde nødvendige forberedelser i Tromsø. Hjemme igjen var det tidlig morgen jeg satt på kjøkkenet og pisket litt. Var veldig forbannet.  Da mamma sto opp, skremte jeg henne opp på loftet igjen. Til og med hun som hadde vært med på å gjøre alt dette mot meg, kunne jeg ikke forstå.  Jeg ble nok litt vanskelig og var ikke enkel å ha med å gjøre.  

Så ble jeg med tvang kjørt til Åsgård.   En av de første jeg så der, var en jente jeg hadde strøket i matematikk før jul.  Hun måtte slutte på realskolen.  Nå var hun faktisk over meg.  Ja sånn kan det gå.  Jeg ble plassert på lukket avdeling, og truet med reimer hvis jeg ikke roet meg.  Gikk en tur uti døra og kikket.  Det var ikke noe trivelig syn.  Så også en hjemmefra som hadde vært på Åsgård i lang tid.  Mange satt og knoppet angler.  Etter hvert kom jeg i prat med andre.  Fikk et litt annet syn på de som var innlagt, men jeg forsto vel ikke alt.   En kar spurte om jeg var fra Karasjok.  

Senere ble jeg flyttet til åpen avdeling.  Devold var sjef på Åsgård, og i ettertid vil jeg si at han gjorde nok en god jobb.  På kontoret hadde han en stor hund, en sjæfer.  Det var et snekkerverksted, og jeg ble plassert der om dagen.   Må si at det var system der i Devolds tid.  Det var nok viktig at vi var opptatt med noe, og jeg likte sløyd som jeg faktisk fikk S i på framhaldsskolen.  Vel fortjent vil jeg si.  I ettertid vil jeg si at det var riktig å sende meg til Åsgård.  I min situasjon forsto jeg ikke bedre.

Oppholdet på Åsgård vil jeg ikke skrive om så utførlig.  En nabogutt hadde utdannet seg til lege og han jobbet der.  Vi var av og til samlet på tur, blant annet på fjellheisen.  En gang sa han nabogutten til meg at jeg var oppskrytt.  Jeg laget mange fine ting, blant annet en reol til en niese.  Det var ikke enkelt i min alder å være i en slik situasjon.   Jeg forsto nok etter hvert at ingen dame kunne tenke seg en Åsgård-pasient.  Da forsto jeg hvorfor jeg ble avvist av damer, og det var min skjebne.  

Tiden gikk, og jeg ble utskrevet etter hvert.  Møtte opp med jevne mellomrom til kontroll, men bivirkningene av medisinen jeg måtte ta, var forferdelig.  Mange ganger la jeg meg om dagen. Det var liksom lettere. Nå gikk det etter hvert bedre å være hjemme, og det skjedde mange positive ting.  Jeg skrev mange dikt, og da jeg jobbet på Lånekassen, skrev jeg hvert år sang til julebord, som ofte var det høydepunktet på julebordet.  To av mine brødre hadde en bedrift bestående av bilverksted og servicestasjon. Jeg jobbet en del på servicestasjonen med det jeg kunne til tidsfordriv.  Ved årets slutt avsluttet jeg regnskapet for bedriften.  Et ganske omfattende arbeid.  Fikk alt å stemme, og rettet opp en del feil fra tidligere. Bokføring hadde jeg hatt på framhaldsskolen, og i tillegg brukte jeg hodet, så det gikk bra.  

Jeg hadde et søskenbarn som var interessert i friidrett.  Konrad og jeg gjorde mye for å arrangere friidrettsaktiviteter.  Må nevne det etter hvert så kjente vandrepokalløpet i Olderdalen, hvor Henry Olsen og Ernst Myrbakk var de mest kjente blant årlige deltakere.  En periode var jeg tidtaker, og delte ut premier.  Alt det negative var fortrengt og glemt.  

Jeg gikk hjemme med uføretrygd.   Så fant jeg på å intervjue eldre folk.   Skrev ned mange gamle historier, noe av det sendte jeg til Årboka som kom ut til jul.   Jeg gjorde også mange ting hjemme, blant annet med ved-arbeid.  En kan spørre hvordan det var med selvtilliten i en slik situasjon.  Heldigvis hadde jeg hele tiden en sterk indre tro. På meg selv, og hadde mange bein å stå på.   Men en ting plaget meg.  Jeg var ung, og syntes det var lite tilfredsstillende å gå hjemme med uføretrygd.   Så begynte jeg å søke på jobber i Tromsø.  Vet ikke hvor mange jobbet jeg søkte på, men ingen ville tydeligvis ha en som kanskje hadde psykiske plager.  Men da jeg senere kom i arbeid, var jeg aldri borte fra jobb.  Jeg fikk til slutt halvdags jobb på universitetsbiblioteket ved siden av at jeg hadde uføretrygd.  Det ga meg starten på et rikere liv.  

Etter hvert gikk jeg over i full stilling og kuttet ut uføretrygden.  

Som lyn fra klar himmel dukket det opp ei jente som jeg likte, og som jeg hadde truffet for ti år siden. Vi ble gift, og hun har gjort grovarbeidet med det som brakte meg tilbake til samfunnet.  Periodevis hadde jeg tilbakefall, men det var som regel i kortere perioder.  Jeg har faktisk klart å opptjene min egen pensjon, og jeg fullførte også Can. Mag. -graden, og gjorde et stort arbeid med slektsgransking.

Nå i en alder av 81 år sitter jeg i rullestol og bor på Heracleum bo- og servicesenter i Tromsø.  Venstre hofte er ødelagt, og dette og andre plager skyldes legetabber. Jeg ble rykket opp med rot, og gjorde mye dumt, men heldigvis ikke noe kriminelt.  Hele tiden i voksen alder har jeg ikke kunnet leve helt normalt.  Har måttet innpasse mitt liv med regelmessighet for å få det å fungere, og måttet avstå fra mye.  Ellers er jeg faktisk frisk som en fisk.  Selvsagt vet en ikke hva morgendagen bringer.  Har fulgt med i samfunnsdebatten, også på det psykiatriske området. Mange er imot tvang i psykiatrien. Her vil jeg si at mange er i en situasjon hvor de ikke forstår sitt eget beste.  En må spørre.  Er slike i stand til å vurdere om det er best at de tar et opphold på psykiatrisk sykehus?   Forresten, psykiatrisk sykehus virker skremmende på mange, men de fleste har psykiske plager i løpet av livet, og det bør ikke være noe å skjemmes over.   Det andre jeg vil påpeke er at det er nok viktig at pasientene ikke går og slenger, men er beskjeftiget med noe, for eksempel med snekring eller noe kvinnesysler.

Til slutt vil jeg ta med noe som faktisk er viktig.  I tiden i Oslo ble jeg presset på det seksuelle.  En fæl tid.  I ettertid ble jeg plaget med ukontrollert sædavgang, og kunne drømme om det som ga sædutløsing.  Dette var heldigvis ikke ofte, og de siste årene har jeg heldigvis ikke merket noe av det.  Det kunne av og til åpne seg om natta, men om morgenen fant jeg ut at det bare var innbilning.  

Jeg er 81 år, og håper at jeg enda får noen gode år før jeg dør.  Jeg tror jeg fortjener det.  Eller?  Til tider måtte jeg røyke for å slappe av noen minutter.   Jeg var plaget med hodepine.  Var bedre å gå på jobb enn å sitte hjemme.  Hadde hodepine hver dag da jeg jobbet på Lånekassen.  På det verste tok jeg 4-5 paralgin forte for dagen.  To ganger var det så smertefullt at jeg måtte til fastlegen for å få sprøyter i hodet.   Dyrene har Dyrebeskyttelsen.  Men hva har jeg?  Ingenting!    Falske profeter.

En gang jeg satt hjemme, ble jeg så presset i hode at jeg måtte ringe Åsgård for å få en anti-tablett som jeg visste de hadde. Jeg møtte opp, og snakket med en lege. Fikk det ikke, uvisst hvorfor.  Heldigvis fant jeg en slik tablett hjemme, og kunne endelig slappe av. Nesten så en hører dem si, det er ikke så nøye med han, men jeg er da menneske jeg også.  Eller?   Synes jeg måtte fortelle alt dette for å vise noe av det jeg har gjennomgått. Nå lurer jeg faktisk på om jeg skal ha evig pine?   Denne saka er som å skyte spurv med kanoner.