Sildefisket

Av Håkon Bergmo

Mine tanker går denne gangen til oppveksten på femtitallet, nok en gang, da vi opplevde noe som nok ikke kommer tilbake i vår tid, nemlig det å lytte på fiskeribølgen. Ihvertfall vi som vokste opp i periferien med nærhet til feltene der fangst av sild var alfa og omega, var opptatt med å lytte på dialogen mellom sildesnurperne ute på feltet. I stua sto gjerne en Radionette eller Høvding bordradio som hadde langbølge, kortbølge, mellombølge og denne nevnte fiskeribølgen som kom i 1947. Jeg vet ikke engang om folk flest i det hele tatt hører på radio lenger. Tilværelsen i 2020 domineres av internett med sosiale media, og TV med tilgang til allverdens kanaler.

Jeg vokste opp nær Kåfjorden. Ved sildeinnsig i mørketida kunne fjorden være opplyst som en storby. Det var snurperne som jakta på sild – «havets sølv». Store fangster ble rapportert på fiskeribølgen, og når båtene ikke fikk plass til all silda ombord, kunne det høres: «hallo, hallo hjelpebåter, hjelpebåter». Hjelpebåtene svarte – de kom og tok unna. Trange fjorder som Kjosen i Lyngen og Langfjorden, Alta der vi har hytta vår, huskes som gode sildefjorder, og med stor trafikk på fiskeribølgen.

Det var et eventyrlig sildefiske som skapte liv og røre og velstand i bygd og by på Vestlandet og i Nord-Norge. Teknologien ombord utviklet seg raskt og effektiviteten ble deretter, med bl.a. asdic og kraftblokk. Beskatningen der norske, islandske og sovjetiske båter deltok ble etterhvert altfor stor, og fangstene avtok sterkt i løpet av 1960-tallet. Fangstmetodene og det overdrevne uttaket av sild gjorde at bestanden etterhvert kollapset. Sildefisket i våre dager er regulert ved nasjonale kvoter og internasjonale avtaler. Forskerne anbefaler bærekraftige fangster i den hensikt å bygge opp igjen sildebestanden, sakte men sikkert. I forrige uke fikk vi på torget i Bossekop kjøpt fersk sild i fiskebilen fra Senja. Vi stekte noe og lettsalta noe – og var nesten tilbake i 1950-tallet på kjøkkenet.