Hans Persa butikken

Av Håkon Bergmo

En gang i tida, på sekstitallet, var man typograflærling ved ærverdige Fabritius & Sønner i Oslo. I læretiden på fire år inngikk undervisning ved Oslo yrkesskole, der vi bl.a. måtte dokumentere ihvertfall et minimum av norsk- og formingskunnskaper. Natta før en oppgaveinnlevering hadde jeg jobba hardt på hybelen med tusjtegninger og en historie om min barndoms butikk i Olderdalen. Læreren, en urban bymann, syntes antakelig at mitt valg av emne i denne kombinerte oppgaven var noe ukurant, og han foretok en høytlesning for klassen som stort sett besto av oslogutter med begrensede kunnskaper om sirupsdunker, spekesildtønner og livet nordfor Sinsenkrysset i sin alminnelighet. Det må nevnes at oppgaven, som ikke måtte overstige et visst antall ord, holdt til ståkarakter. Det er ca. 45 år siden jeg skrev dette og den bør leses med det for øye. Den var med i Årbok for Nord-Troms 1976. Hadde glemt hele saken inntil redaktør for boka dette året, Anders Ole Haugli minnet meg på den i en kommentar på nettsida til “Gamle Nord-Troms”. 

Hans Persa sin butikk 

De gamle landhandlerier betraktes nærmest som eiendommeligheter i dag. De har utspilt sin rolle – eller har de egentlig det? Er våre selvbetjeningsbutikker og supermarkeder noen fullgod erstatning? Mon tro om ikke den lille handelsbua hadde hatt en oppgave å fylle også idag? Om ikke annet enn som en brems og tenkepause i det moderne menneskets oppkavede tilværelse. For all del, la meg ikke filosofere over nettopp det problemet. Det overlater jeg til psykologene og de andre. 

La meg heller i en sen nattetime dukke ned i barndommens verden – nostalgiske tanker om en liten handelsbu med tjærepapp på veggene. I de smårutede vinduene hang reklameplakater på varer som var gått av handelen ti år før. Innehaver var Hans Perdersen, en ruvende og godlynt kar med kritthvit hår, nesedråppe og Hindenburg-barter som en svær neve tvinnet på støtt. For oss var det varemerket på Hans Persa. 

Det gikk knapt en dag uten at vi rampungene var nede i Hans Persa sin butikk. Det var om å gjøre og lage snille og uskyldsrene ansikter, for da visste vi at det smalt femøreskarameller på disken, eller et kremmerhus store rosiner. Han var ikke så nøye på det sånn, Hans Persa. Smaken av lakriskaramellene hans fornemmer jeg på tunga enda. 

Spekesildtønnene under parafinpumpa var en yndet sitteplass for oss. Der satt vi og supte inn butikklukta og betraktet varehyllene med assorterte og mystiske esker. Den fullkomne orden hersket nok ikke i de hyllene, fordi varene helst ble stuvet der det var plass. De røde sytrådsnellene var plassert oppå såpeeska og de hvite var i den hylla lengst borte ved siden av eska med blandet drops. Hans Persa førte forøvrig bare prima vare – sekunda ikke! 

En fremtredende plass i vår barndoms butikk hadde sirupsdunken. Den sto på disken, med en sky av fluer rundt. Det hang forresten fluefangere i takbjelken så adskillige lot livet der, men en og annen trakk utvilsomt sitt siste sukk i svartsirupen. Vi fulgte ekstra godt med når noen kom og skulle kjøpe sirup. Det var en seremoni som krevde ærbødighet. Vi holdt pusten når den deilige sirupen fløt ut og la seg i ringer i medbrakte spann. Klimaks var når Hans Persa skar av strålen med den spesielle kniven og med en elegant bevegelse vippet dunken på plass igjen. Fluene var spesielt aktive og surret som besatt under denne seremonien. Storøyde og med vann i munnen tok vi plass på tønna igjen. 

Akk, ja. – Det er mange herrens år siden den gamle hedersmann ekspederte sin siste kunde, og bua er borte forlengst. En åpen plass er alt som er igjen. En vakker dag står kanskje et supermarked på tomta.