Av Håkon Bergmo

En gang i tida, på sekstitallet, var man typograflærling ved ærverdige Fabritius & Sønner i Oslo. I læretiden på fire år inngikk undervisning ved Oslo yrkesskole, der vi bl.a. måtte dokumentere ihvertfall et minimum av norsk- og formingskunnskaper. Natta før en oppgaveinnlevering hadde jeg jobba hardt på hybelen med tusjtegninger og en historie om min barndoms butikk i Olderdalen. Læreren, en urban bymann, syntes antakelig at mitt valg av emne i denne kombinerte oppgaven var noe ukurant, og han foretok en høytlesning for klassen som stort sett besto av oslogutter med begrensede kunnskaper om sirupsdunker, spekesildtønner og livet nordfor Sinsenkrysset i sin alminnelighet. Det må nevnes at oppgaven, som ikke måtte overstige et visst antall ord, holdt til ståkarakter. Det er ca. 45 år siden jeg skrev dette og den bør leses med det for øye. Den var med i Årbok for Nord-Troms 1976. Hadde glemt hele saken inntil redaktør for boka dette året, Anders Ole Haugli minnet meg på den i en kommentar på nettsida til “Gamle Nord-Troms”. 

Hans Persa sin butikk 

De gamle landhandlerier betraktes nærmest som eiendommeligheter i dag. De har utspilt sin rolle – eller har de egentlig det? Er våre selvbetjeningsbutikker og supermarkeder noen fullgod erstatning? Mon tro om ikke den lille handelsbua hadde hatt en oppgave å fylle også idag? Om ikke annet enn som en brems og tenkepause i det moderne menneskets oppkavede tilværelse. For all del, la meg ikke filosofere over nettopp det problemet. Det overlater jeg til psykologene og de andre. 

La meg heller i en sen nattetime dukke ned i barndommens verden – nostalgiske tanker om en liten handelsbu med tjærepapp på veggene. I de smårutede vinduene hang reklameplakater på varer som var gått av handelen ti år før. Innehaver var Hans Perdersen, en ruvende og godlynt kar med kritthvit hår, nesedråppe og Hindenburg-barter som en svær neve tvinnet på støtt. For oss var det varemerket på Hans Persa. 

Det gikk knapt en dag uten at vi rampungene var nede i Hans Persa sin butikk. Det var om å gjøre og lage snille og uskyldsrene ansikter, for da visste vi at det smalt femøreskarameller på disken, eller et kremmerhus store rosiner. Han var ikke så nøye på det sånn, Hans Persa. Smaken av lakriskaramellene hans fornemmer jeg på tunga enda. 

Spekesildtønnene under parafinpumpa var en yndet sitteplass for oss. Der satt vi og supte inn butikklukta og betraktet varehyllene med assorterte og mystiske esker. Den fullkomne orden hersket nok ikke i de hyllene, fordi varene helst ble stuvet der det var plass. De røde sytrådsnellene var plassert oppå såpeeska og de hvite var i den hylla lengst borte ved siden av eska med blandet drops. Hans Persa førte forøvrig bare prima vare – sekunda ikke! 

En fremtredende plass i vår barndoms butikk hadde sirupsdunken. Den sto på disken, med en sky av fluer rundt. Det hang forresten fluefangere i takbjelken så adskillige lot livet der, men en og annen trakk utvilsomt sitt siste sukk i svartsirupen. Vi fulgte ekstra godt med når noen kom og skulle kjøpe sirup. Det var en seremoni som krevde ærbødighet. Vi holdt pusten når den deilige sirupen fløt ut og la seg i ringer i medbrakte spann. Klimaks var når Hans Persa skar av strålen med den spesielle kniven og med en elegant bevegelse vippet dunken på plass igjen. Fluene var spesielt aktive og surret som besatt under denne seremonien. Storøyde og med vann i munnen tok vi plass på tønna igjen. 

Akk, ja. – Det er mange herrens år siden den gamle hedersmann ekspederte sin siste kunde, og bua er borte forlengst. En åpen plass er alt som er igjen. En vakker dag står kanskje et supermarked på tomta. 

Av Håkon Bergmo

I serien om «Latterlige skisser i en corona-karantene» ga jeg meg i kast med denne slåttekaren og trudde en stund at jeg hadde tatt meg vann over hodet. Vanskeligere enn jeg hadde trudd. Men inspirert av Samuli Paulaharju sin bok om kvenene ved Ishavet, som jeg nylig fikk i hus, gikk det seg til sånn noenlunde. Så får man se hvordan denne latterlige illustrasjonen blir til slutt. Egentlig var det meningen å illustrere et av de fine diktene til Olav H. Hauge i boka som jeg fikk av mine barnebarn. Det gikk fint å overføre denne nynorske teksten fra slåttekaren på Vestlandet til kvengubben i f.eks. Nord-Troms. Teksten går slik:

Ljåen

Eg er so gamal

at eg held meg til ljå.

Stilt syng han i graset,

og tankane kan gå.

Det gjer ikke vondt heller,

segjer graset,

å falla for ljå.

Mor mi, Nathalie Mary Elise Henriksdatter, var født 1914. Det var en tid der fattigdom slettes ikke var et ukjent begrep blant folk i Nord-Troms – kanskje spesielt blant de kvenske innvandrerne. Nathalie hadde antakelig både samisk, kvensk og norsk blod i årene. Kvenene kom fra Nord-Finland, og jeg kan huske at mor i tillegg til samisk også, ihvertfall tidlig på femtitallet, kunne gjøre seg forstått på finsk – hun var såkalt trespråklig. Men etterhvert overtok det norske fullstendig i Nord-Troms-bygdene – en velkjent historie, – men mor og far brukte samisk hjemme i begynnelsen på femtitallet, når vi ungene ikke skulle forstå. 

Den påfølgende, lille historien her fortalte mor meg en gang, og jeg synes den fortjener å bli nevnt fordi den sier noe om livsvilkår og skjebner under tidligere tider i Nord-Troms – og ganske sikkert mange steder i landsdelen. 

Foreldrene var Emelie Henriette Hansdatter, født 1887 og Peder Henrik Henriksen, født 1872. De bodde i en liten kåk i Ysteby, et par kilometer nord for Olderdalen. Livet der var nok ikke enkelt for småkårsfolk, og for å avlaste familien ble mor Nathalie satt bort som liten jente til Lien på Nordnes. Stedet ligger på andre siden av Kåfjorden, og man måtte altså benytte båt for å komme dit. Der bodde det noen fjerne slektninger som tok vel imot Nathalie. Det var heldigvis snille folk, og jeg husker ihvertfall et navn derfra: Sara Klausine Petrea, bare kalt for Sina. Sina på Nordnes som lagde så kjempegod ost av kumelk. 

Min informant Hanna Lien Strømseth som i dag bor i Bardufoss mener at mor var 10–12 år da hun kom til Lien. Hvor lenge hun ble boende der husker ingen av oss. Men det ble ihvertfall lenge nok til at hjemlengselen tok overhånd. Hun ble tatt vel vare på, men hele tiden lengta hun hjem til mora i Ysteby, fortalte hun meg. Den lille jentungen klatra av og til derfor opp lia på Nordnesodden fordi hun visste at fra et utsiktspunkt der kunne hun se den lille bua på hjemplassen Ysteby, tvers over Kåfjorden. Der bodde foreldrene og tre eldre søsken. I våre dager er det vanskelig å tenke seg situasjonen der jentungen klatra opp fjellsida for å få et glimt av hjemplassen, men historien er antakelig illustrativ for den utfordrende tida i begynnelsen på 1900-tallet i Nord-Troms.

Jeg vet ikke hvor lenge hun bodde på Lien, og forsto ikke å spørre. Det er klart at her var det konstant hjemlengsel etter foreldrene, og da hun etterhvert ble hentet hjem oppdaget hun at mora var på vei og skulle ha en ny unge. – Det var en utfordring, fortalte hun. Hun måtte pent dele mora med nye søsken, og det var hun ikke forberedt på. Men det gikk seg til etterhvert og ungeflokken i den lille bua besto etterhvert av ni unger. 

Nathalie døde 1997, 83 år gammel. Mora Emelie Henriette døde 1963, og jeg husker at jeg var med på å bære kista. Begge ligger begravd på Olderdalen kirkegård. Faren Peder Henrik døde allerede 1946, – han fikk jeg aldri hilst på. Han ligger begravd på Sandeng kirkegård i Manndalen.

På 60- og 70-tallet var begrep som «sjark» og «støe» og «pekaill-fisker» mye brukt når man skulle romatisere, eller av-romatisere det hjemlige fiskeryrket. Bl.a. professor Ottar Brox trur jeg delvis gjorde seg til talsmann for denne måten å drive fiske på. Men visesangeren Jack Berntsen var pessimistisk og mente at Edvard måtte finne fram hammeren og spikre døra igjen, «førr i utbygda kunne ingen mainn bo». Det var nok ikke den mest ettertraktede virksomheten, det å være fisker med småbåt den gangen. Da var det mer fristende og lukurativt å melde seg på i den nystartede oljeutvinningsvirksomheten. Her ser man muligens et forsøk fra 1971 på å illustrere en sånn «pekaill-fisker». Tegningen henger på en vegg i Olderdalen. Han ser forsåvidt optimistisk ut – og med kokfisk. Men fiskehjellen er tom der bak.

«Kor er hammaren, Edvard, du treng han vel no når døra skal spikrast igjen? For i utbygda, Edvard, skal ingen mann bo. Du skal reise til byen, min venn.

Det fortelles fra bygdelagene i hjemkommunen min Kåfjord, at før, for lenge siden, hvis mannen i huset ikke fikk tak i kveite til julemiddagen, så måtte han sitte over skrevs på nausttaket i hele jula. Det var visstnok kona i huset som bestemte det, og det var helt vanlig i samisk juletradisjon. Men det fortelles også at en stortorsk av god kvalitet forsåvidt kunne godtaes, til nød. Det skal ikke forundre meg det minste om den kvenske befolkningen i Nord-Troms også hadde dette som juletradisjon. Gubben måtte sitte der og fryse på nausttaket. Det er kanskje derfor mannfolkene i våre dager i Nord-Troms (inklusive undertegnede) har så stritt hår…? Originaltegningen her fra 1971 av en sånn udugelig – eller uheldig kveitefisker på Kåfjorden henger på veggen hos Astrid i Olderdalen.

En reiseskildring

Etter en lang flytur fra Nord-Norge møtte jeg en utfordring på Gardermoen. Den besto i å kjøpe togbillett videre – med togskifte underveis. Det var nemlig ikke så rett fram for en gammel krok fra Olderdalen som ikke hadde vært så nøye med å følge med i den teknologiske utviklingen – eller innviklingen – de senere årene. Jeg har en tendens til å overmannes av motløshet og tiltaksvegring når jeg tvinges til å finne ut av intrikate saker som en togbillett-automat. – Hva slags knapper man skal trykke på, hvor skal man plassere pekefingeren, og i hvilken rekkefølge? For lettvinthets skyld og dermed slippe å bruke hodet på kompliserte greier var jeg et øyeblikk fristet til rett og slett å hoppe bukk over hele billettkjøpet og lure meg med toget uten å betale – og håpe på at ingen billettkontrollør fra Norges Statsbaner – som av en eller annen mystisk grunn, av alle ting har endret navnet til «Vy», – dukket opp underveis.

Imidlertid hadde jeg på flyturen lest mesteren i reiseskildringer, Torbjørn Færøvik sin bok: «India». I denne boka gikk det fram at en mann ved navn Ram Chandra i 1952 ble pågrepet på et tog i den indiske delstaten Bihar. Han kunne ikke framvise togbillett og klarte heller ikke å betale boten på fire rupier. Det indiske politiet kastet ham derfor i fengsel. Der, i en stinkende celle ble han sittende på huk i tredve år med bittesmå rasjoner mat av og til, og som han attpåtil måtte dele med rottene. Politiet og fengselsmyndighetene hadde rett og slett glemt ham. Underveis døde nemlig både politisjefene, fengselsdirektørene og fengselsbetjentene, og til slutt visste ingen hvorfor Ram Chandra satt i fengselet, og aller minst offeret selv. Han var blitt splitter pine gal i løpet av disse 30 årene, – forståelig nok.

Med denne nifse historien i hodet tvang jeg meg selv til å begynne å trykke på knapper og plassere pekefingeren på noen tall og symboler der på Gardermoen, og etterhvert kom det faktisk tytende ut en honnørbillett til Sentralbanestasjonen i Oslo – med overgang til Kolbotn. «Vy» sto det på denne billetten, og et beløp på 52 kroner. Stolt og lykkelig entret jeg toget med billetten godt synlig og i forvissning om at jeg behersket teknologien inne i denne automaten – og dermed unngikk skjebnen til Ram Chandra.

Av Håkon Bergmo

Må snart begynne å sitere Hamsun og kalle mine sjeldne besøk i hjembygda for «paa gjengrodde stier» – og man gjenoppdager ved disse besøk saker og ting uavlatelig der borte. Denne gjenoppdager jeg forsåvidt på en vegg i Olderdalen hver gang jeg er på besøk. I helga hadde jeg med meg fotografiapparatet og fikk knipsa av «kunstverket». Ser at den er tegna med tynn tusjpenn i 1976, og er nok ment å illustrere en hendelse i Altaelva (verdens beste lakseelv). Trur det var en uforsiktig eller uheldig elvebåtfører som fikk nylon i propellen på sin ferd forbi en laksefiskende kompis. Det ble mye roping og bannskap (mye bannskap) og mere til – fisketuren og helga var spolert, selvsagt. Jeg har benyttet meg av noen kunstneriske friheter, ser jeg. Ørlitegrann dramatisert, og det har man lov til i kunstens navn, har jeg lest et sted.