I min kilde står det Skogholmen. Andre kilder skrive Lille Skogholmen
Sør for Havnnes ligger en liten øy som heter Skogholmen. Der lå Skjervøy tinglags første rettersted, hvor dødsdømte ble henrettet.
Det første menneske som ble halshugd der het Kirsten Larsdatter og det foregikk i 1722. Denne tragedien fortelles det om i Tromsø fogderis eldste justisprotokoll fra 1708-1728. Henrettelser som hadde foregått tidligere er ukjent fordi det ikke finnes eldre kilder.
Kirsten Larsdatter ble ført fram i tinget, tiltalt for å ha født et barn i dølgsmål ute i marken og ombragt det. Barnefaren var en finn, ikke så mye som nevnelse av navn gikk ut over ham, men Kirsten ble dømt til å miste hals og hode. De fleste av de mennesker som ble henrettet i de tider var kvinner. Enten ble de dømt for trolldom, som hekser, eller som barnemordersker.
En henrettelse var en stor begivenhet som samlet skarer av tilskuere. Lensmannen som hadde holdt kvinnen i arrest, overlot henne på retterstedet til presten. Han fulgte henne frem til skafottet, skritt for skritt mens hun sang en salme. Så var de fremme og hun måtte godvillig legge halsen over en stokk, fremdeles syngende, og raskt og uventet lot rettermannen falløksen gå og kuttet hodet fra kroppen. Så ble hodet festet på en stake og reist opp til skrekk og advarsel for andre.
Om natten kom Nattmannen som skulle begrave liket på et sted som ingen fikk kjennskap til. Skarpretteren hadde kongelig lønn av en skatt som ble kalt skarprettertoll og han reiste fra sted til sted for å utføre sin embetsplikt. Men det kunne gå mange år mellom hver gang han var i aksjon.
I 1741 hadde han forrettet sitt embete i Helgøy sogn, og der falt to hoder på en dag. Det var Øllegård Michelsdatter og hennes morbror Gabriel Eriksen som der mistet hals og hode.
Nattmannen hadde ingen lønn for sitt strev, men han fikk den henrettedes klær, kanskje hadde han en kone som kunne ha bruk for dem, eller han fikk solgt plaggene for noen skillinger.
Kilde: Fra boka Skjervøy-Et prestegjeld og et herred i Nord-Troms (side 23) Av Maurits Fugelsøy.
Olderdalen, bygda vår 