Min tippoldefar het Johan Jakob Johansen Spett ( Betti ), sønn av Johan Andersson Spett og Anna Maria Jakobsdotter Bjørnstrom , ble født den 8 November 1824 i Tornefors Pajala Sverige, døde den 16 Juni 1912 i Kåfjord i Nord Troms 87 år gammel, og ble begravet den 19. Juni 1912 i Sandeng Kirkegård, Manndalen.
Johan giftet seg med Anne Stina Pedersdotter
Personene til høyre skal forestille Anders Johansson Spett og Agneta Thomasdotter Mangi-Vaikko med barnet i sin favn. På tidspunktet tegningen er gjort er det krise i malmutvinningen, Anders må ha noe å gjøre å skaffer seg noen reinsdyr.
Anders Johansson Spett föddes omkring 1678 vid Junosuando Masugn och drog 1764-06-18 i Kurravaara. Han härstammade från brukssläkter som ursprungligen nog tillhörde det man kallar för valloner. Valloner är egentligen inget annat än metallarbetare som kunde sitt yrke bra och kom till Sverige vart de fick bra lön och arbete.
Det framkom att Petter Servio var skvldig Joban Ditmar 2825 öre kopparmynt och att han offentligen tillstod sin gärning, att han «än wijdare» hade «skielldt och undsagdt» Ditmar, samt att han kallat alla bruksförvaltare för «skellmar och Tiufwar», eftersom de bedrog kronan. När rätten hotade honom med straff hade han sagt: «lätt hängia migh, det wåndar iagh intet».
Petter Servio befanns vara «een argh skallck och mootwilligh wågehals», som aldrig mer kunde förvänta sig göra «något gott» vid bergsverken i Sverige, dessutom var han «af främmande nation».
Tegning av Petter Servio
Därför resolverade bergskollegium att Petter Servio skulle «settias oppå ett skiepp och förwijsas Rijket» med sin hustru och sina barn, eftersom även hans söner var «mootwillige och argsinte skalckar såsom fadren». Om han sedan skulle komma tillbaka till Sverige «och giör någon skaada «skulle han halshuggas.
Det aller meste var altså nordmenn. Det er derfor ingen grunn til å tru at den veike stillingen som korndyrkinga hadde nord for Malangen, kom av at det budde mange samar i dette området, og at det samiske innslaget hadde innverknad på korndyrkinga. Når ein i det heile spekulerer over dette, kjem det faktum at samane var lite interessert i korndyrking.
Forstod dei seg ikkje på korndyrking nord for Malangen?
Spørsmålet om bøndene nord for Malangen ikkje kunne dyrke korn, og om dei vanta dei enkle reiskapane som skulle til, dukka og opp. Etter major Schnitler skulle ein nesten tru at dei ikkje forstod seg på korndyrking. Han seier i band II s. 411: – men efter at en Deel Fremmede baade Sønden- og Østen-fra, særdeles fra omtalte Svenske Qvæneland ere hidkomne, og have dyrket Jorden med Ager-Brug, have Indbyggerne taget derefter og saaer nu næsten hver mand, naar Gud giver gode åringer, deres Jord.» Dette kan kanskje stemme når det gjeld Lyngen og nordfylket, der det var eit sterkt tilsig av folk frå t. d. Torneå-traktene, som hadde korndyrkinga i blodet. Men det høver absolutt ikkje på strøket langs med landet på nordre sida av Malangen. Tilsiget av bumenn austfrå var så lite i dette området at det kan ikkje ha spela noka rolle.
«For 30-40 aar har man i dette Tromsøens Fogderi liden eller ingen Brug haft med at tilsaae Jorden, men efterat en Deel Fremmede baade Sønden og Østen fra, særdeles fra omtalte Svenske Qvæneland ere hidkomne og have dyrket korn.
I forbindelse med Riksantikvarens prosjekt for å løfte fram og få øktkunnskap om våre nasjonale minoriteters kulturmiljø, har vi hatt et spesielt fokus på kvenske/norsk-finske kulturmiljø siden 2017. Prosjektet videreføres for å bedre representativiteten og bredden i kulturmiljøene.
Troms og Finnmark fylkeskommunen har et særlig ansvar for prosjektmidler til kvenske/norsk-finske tiltak. Fylkeskommunen er også forvaltningsmyndighet for fredete, kvenske/norsk-finske kulturmiljø.
Og i «Løngens Fiord» seier han at dei avlar det same som i Ulsfjord og Balsfjord. Om folket i Lyngen seier Schnitler: «Af de i Løngens Fiord ere kun 3 gamle Nordmænds Bonde-Gaarder, de øvrige 42 Skatte-Jorder ere af Qvæner-Bønder. som fra Torne-Lapmark ere overkomne, og Boe- eller Søe-Finner, oprødde og beboes.»
Om Qvænangens Fiord» seier major Schnitler: «I gode Aaer har et par Nordmænd faaet litt Byg, men nu paa 5 Aar intet. Boe-finner bruger gemenligen ikke at saae, men lever af Søen og Creaturer.»
Generelt har han forma kjennskapen sin til korndyrkinga i Tromsen futedøme slik:
For 30-40 aar har man i dette Tromsøens Fogderi liden eller ingen Brug haft med at tilsaae Jorden, men efterat en Deel Fremmede baade Sønden og Østen fra, særdeles fra omtalte Svenske Qvæneland ere hidkomne og have dyrket.
Et smykke av en kvernstein funnet for mange år siden ved Nommedalselva. I 60 år ble steinen brukt som blomsterdekorasjon på gården Brannfjell i Nommedalen i Kåfjord. Kåfjord kvenforening har fått kvernsteinen av familien og vil ta godt vare på den. Vi har noen ideer for bruk av den unike steinen.
Nytt spennende funn av kvernstein i Nommedalen. Nå er det gjort tre funn i et område på 1 km.
Funnet er blitt vurdert av: Professor Emeritus Steffen G. Bergh, Institutt for geovitenskap ved UiT-Norges arktiske universitet og Knut Alstad ved NGU. De er kommet til forskjellige konklusjoner, selv om jeg tror de ikke er så langt fra hverandre. Alt er gjort fra bilder jeg sendte dem.
Steffen G. Bergh skriver:
Det er en fin kvernstein utformet i en enda finere stein/bergart…
Etter å ha konfrontert med et par kolleger, antar jeg følgende:
Mest sannsynlig er dette en opprinnelig magmatisk smeltebergart (monzonitt, gabbro, eller granitt) som senere ble omdannet (meta/metamorf). Hvis den er funnet lokalt, altså i områdene rundt Nommedalstinden i Kåfjord kommune, kan den være dannet fra en smelte som trengte inn i øvre deler av jordskorpa mellom Grønland og Norge for ca. 450 millioner år siden, og som ble omdannet til monzonittisk/ granittisk gneis da Norge og Grønland kolliderte for 420 millioner år siden. Bergarten har store krystaller av sannsynligvis rosa kalium-feltspat mens den mørke grunnmassen er metamorfe mineraler som glimmer eller amfibol. Smeltebergarter fins som linser eller tynne lag i ellers dominerende meta-sedimentære bergarter i Kåfjord-Vaddas/ eller Nordmannvik skyvedekkene i den kaledonske fjellkjeden i Troms. Kaledonske bergarter fins førøvrig på langs av hele Norges berggrunn fra Magerøya i Finnmark i nord til Rogaland i sør.
Et alternativ til monzonitt/granittisk gneis er at bergarten er granat-glimmergneis, dvs. direkte omdannet fra et sediment av sand og leire. Da er de lyse krystallene mineralet granat mens den mørke grunnmassen er glimmer/biotitt. Granatglimmergneis er vanlig i Kåfjordområdet sammen med omdannete sandstein, og som begge er harde bergarter.
Knut Alstad NGU:
«Takk for veldig gode bilder. Dette er en overstein med en utforming som er veldig lik de fleste fra Selbu. På nærbilder ser en den karakteristiske krystallformen til mineralet staurolitt i en mørk grunnmasse. Dette er med stor sannsynlighet en stein fra Selbu. Du kan gå over overflaten på oversiden med skrålys og se om den er merket med initialer og/ eller et nummer. Da kan Historielaget i Selbu muligens gi detaljerte opplysninger om årstall og hvilken kjøpmann som solgte den. «
Vi har studert gamle bilder av kvernstein fra steinbruddet i Selbu, og de er prikk like i formen med steinen vår. I tillegg finner vi initialer på steinen som vi tyder til FB, som er en forkortelse av Frederich Birch som var en av de største leverandørene av kvernstein fra Selbu. Vi tar imidlertid et lite forbehold da steinen hadde en liten skade ved initialene. Vi har meldt funnet til Selbu historielag så kanskje en dag for vi vite når og hvem som bestilte steinen. Spennende!
Slik så kvernsteinen ut i hagen på Brannfjell før vi pusset og vasket den. Som dere ser er understeinen sprukket, men den vil bli satt i stad av fagfolk.
Kartet vedlagt: En tidlig fase av Kievan Rus’, i 862–912. De moderne folkene i Hviterussland, Ukraina og Russland hevder alle Kievan Rus’ som sitt kulturelle opphav.
Olderdalen, bygda vår 