Major Peter Schnitler

Qvigstad og Wiklund 1929 side 393 og 424

I 1751 ble grensetraktaten undertegnet. I oktober 1743 er han i Lyngen-området, og i hans grenseeksaminasjonsprotokoller kan vi lese at Finne- Skolemester Moens Jacobsen opplyser at det bor 24 Bue Finnefamilier, altså sjøsamer, i Kåfjord på dette tidspunkt, og 15 «bøydelappefamilier». Av disse bøydelappene er det 11 kvenske familier eller svenske bønder- familier.

En misjonskilde fra 1724 forteller:

I sær saa langt nord i Tromsen, hvor een heel Fiord kaldet Lyngen er hærlig bebygt, og bestaar omtern af 70 Indbyggerne, alla overflyttet fra Sverrig, og kalder disse sig Qvæner. De har ord for skiønne Landsmænd, ved Jord og Saugbrug, da de der har ryddet og dørcket skiønne Jorder, foruden at de visse tider søger sit Fiskierie til anseelig fordeel. Dissa Bøygde Lapper i Almindelighed, ere baade formuende, ja eendeel kand være saa riige, at de kand siges at eye anseelig dell Sølv og Penger…..» (Guttormsen 2004).

Kyrkjejubileet

Av Ingjald Leigland

I kallsbrev fra 19. september 1781 til sokneprest Dreyer, har kong Kristian 7. (Ove Guldberg) fastsett at «Kåfjordens Almue» heretter skal høyra under presten i Lyngen Dette galdt likevel berre sjølve Kåfjorden. Gardane frå og med Nordmannvik og til og med Djupvik vart skilt ut frå Skjervøy og lagt til Lyngen ved kongeleg brev frå 3.mai 1881.

«Kapellet» i Kåfjord vart i 1794 (eller 1796) nedlagt. Timberet vart nytta til den faste skulen på Lyngseidet.

Sylvkalk og Ljosestakar

Krine kyrkjeiubileet i Lyngen den 21.juni 1931.

Av Ingjald Leigland

På kontoret i Lyngen prestegård er det ein liten sylvkalk som er eit minne frå dette kapellet. Kalken har presten brukt i sognebod. Han har denne innskrifta: «Bekostet til Guds Ære af Kogfjordens Almue. Anno 1778». I Lyngen kyrkje står 2 små sylv-ljosestakar. Det er i den stunda dette vert skrive, ikkje avgjort um dei har høyrt til kapellet i Kåfjord, eller um dei er gjevne til Lyngen kyrkje.

To små ljosestakar av sylv. Dei står på altare og har tydeleg innskrift: «Nils Michelsen Pelleg. Anne Blix». Årstala derimot er utydelege. Det eine les eg for 1722 og det andre 1723. Anten må dessa stakane ha høyrt til kapellet i Kåfjord, eller det må vera fødselsåra til gjeverane som desse tala skal segja oss. Det siste er mest truleg. Dei to gjeverane er venteleg skyld til klokkaren Esaias Michelsen Pelleg.

Kåfjord fiskarlag

Av Nils Samuelsen.

Den 3. mars 1933 ble Indre Kåfjord Fiskarlag stiftet i Svolvær.

Laget fikk 45 medlemmer og som formann ble valgt Hans Berg fra Holmen. Grunnen til at laget ble stifta, var at de som var organiserte fiskere fikk en ekstra dunk agn~ skjell. Yngste- mann fra Kåfjord var 17 år gamle Hans Grønnvoll og den nest yngste var 18 åringen Johan P. Pedersen fra Skardalen. Fram til 1943 har vi ikke protokoller, men fra den 19.september i 1943 kjenner vi lagets historie, og innledningsvis kan vi nevne at Peder, Hans og Thorvald Grønnvoll var dominerende i laget gjennom flere tiår.

I 1930 var Olderdalen og Djupvik Fiskarlag representert på årsmøte til Nord Norges Fiskerforbund (som Troms Fiskarfylking den gang het).

Djupvik Fiskerlag ble stifta sommeren 1930, og den 16. november 1991 ble Djupvik og Olderdalen fiskarlag vedtatt slått sammen. Laget fikk navnet Ytre Kåfjord fiskarlag.

8. april 1999 blir Ytre Kåfjord Fiskarlag slått sammen med Indre Kåfjord Fiskarlag og får navnet Kåfjord Fiskarlag.

Det er veldig interessant å bla i og lese de gamle protokollene, særlig de eldste. Så jeg har plukka ut noen saker som forteller om utviklinga fram mot vår tid.

19.09. 1943: Skriv fra Fylkinga om arbeidsklær til fiskere; for å få arbeidsklær, måtte en være medlem av laget, og dermed oppstod begrepet «Dongrimedlem»

Sak 12/44: Peder Grønnvoll ble valgt til leder med 43 mot 9 stemmer. Videre ble det jobba med å få gjenåpnet telegrafstasjon i Langnesbukt og få etablert et Samvirkelag på Langnes.

15.07.1945: Første møte etter krigen.

Sak 1/45. Skriv fra Fylkinga ang. freden og om bøtingstråd. Ingen av lagets medlemmer falt under krigen.

Sak 15/45: De første planer om ei brakke til laget, bygget som etter hvert ble til Fiskarhuset Langnes.

Sak 1/47: Søknad fra Langnes Husmorlag om støtte til reising av en badstue .

Sak 2/47: Som tillitsmann for Skardalen, ble valgt Hans Johansen, og det går fram av protokollen at han gjorde en god jobb… blant annet med å få inn medlemskontingenten i bygda.

Sak 4/47: Forslag til støtte til minnebauta over vår avd de. ordfører Anton D. Medby. Stor diskusjonder mang hadde ordet, men det ble ikke fattet noe vedtak.

Kvenene var dyktige folk

Av Paulaharju

Før kvenenes ankomst hadde nordmennene i følge Paulaharju ingen forstand på jordbruk, men kvenene hadde lært finnmarkingene «sköta jord och riktigt arbete». Disse ordinære sliterkvenene var også særs dyktige i alle typer håndverk – og deres dyktighet strakk seg også hinsides den synlige verdens grenser. Kvenene fremstod som mestere i å stoppe blødningner ved hjelp av «lesning» og annen magi.

Renslig, men listig og slu.

Utdrag av en artikkel av Einar Neimi fra tidsskriftet Ottar 1-2008.

På den ene siden ble kvenene betraktet som arbeidsomme og dyktige i næring og yrker – og renslige, der badstukulturen ble framhevet. På den andre siden mangler det ikke på beskrivelser av negative karaktertrekk: Kvenene var listige og slu, de hadde lett for å trekke kniven, og med «den seksuelle moral regnes det ikke saa nøie, den er snarere slap», som det heter i et norsk standardverk fra like etter 1900. Det var således ikke uten grunn at mange kvener ikke følte seg vel ved kvennavnet. Men, hvilket navn skulle en nå egentlig velge dersom det var behov for en felles folkegruppebetegnelse, et omforent etnonym?